Lille, store jenta mi.

Haugesund Sykehus, 1. september 1994
EMILIE

Hele den sommeren hørte jeg kun på 2 cd-er:
Den ene som gikk på repeat var :
Vamp`s God Morgen, Søster.
Og Lisa Ekdahl`s første (og beste) album. (Öppna upp ditt fönster...)

Igår rota jeg fram cd-en med Lisa Ekdahl, satte den på i bilen
 - Og sang det jeg var god for - med alle bilvinduene åpne.

Idag har min førstefødte bursdag. 

Hun fyller 17 år.

Jeg fikk henne da jeg var kun 23 år. 

Idag tenker jeg at jeg var ung. 

Men jeg husker at jeg følte det var perfekt!

Hverdagsmoro anno 1996.
Jeg ELSKER dette bildet!

Hun har vokst seg til en flott ung dame.

Hun er snill mot alle mennesker rundt seg.
Hun er er nydelig storesøster.
Hun er så flink på skolen, som hun mener er nødvendig.
Hun er hjelpsom.
Hun er bestemt.
Hun er veldig selvstendig.
Hun har en jobb hun liker og som hun passer godt på.
Hun er blid.
Hun er ikke redd for å gå sine egne veier.
Hun er modig.

Og:
Hun er litt rotete (det er kanskje mest hjemme.....)
Hun er passe forfengelig - men IKKE jålete.

Og under her: Hun stiller opp for sin mor, når det skal øves i fashionfotografering:

Hun er dessuten en pappajente.

På en veldig god måte.

Hun er min aller beste Emilie.
Enda ett år nærmere voksenlivet.
Fint og rart.

L.O.V.E.

Seriøse greier.

Når man begynner i 7. klasse - er fokuset til tider litt det samme som for de som begynner i 3. gym.... (og for såvidt 10. klasse) Nemlig fest! Ja, det er jo ikke russetid vi snakker om for de yndige små - men skoleballet på slutten av året. Jeg har hørt om dette siden tidlig ifjor høst: kjole, hår, sko, dansepartner...... De har gleda seg så veldig, disse jentene. Og uten at jeg har gutter som jeg kan snakke for; De har sikkert vært endel spenning involvert for de også.

Det var en fin følelse å sende sin spente datter på skoleball.
De blir plutselig så store!
Nå er det over - og det er bare én ting disse barna nå tenker på: Sommerferien! (kun få dager igjen)

Ha en fin torsdag - med eller uten ball!

Bursdagsfest for de store barna

Pia inspirerte meg til å lage et lite bursdagsinnlegg idag.
For et par helger siden feiret mellomste jenta mi 12 års-bursdagen. Dagen sin hadde hun midt i desember. Og siden en bestevenninne fyller år i februar - så feiret de sine 12 og 13 år sammen.

Vi hadde leid et rimelig lokale i nærheten - som var passe stort for 25 lekne 7.-klassinger. Hele klassen ble invitert. Tema for kvelden var 50-tallet. Og vi oppfordret til å la seg inspirere av Grease.

Det er som regel noen som synes utkledning er teit og kjedelig. Eller vanskelig.
Men dere aner ikke: samtlige hadde tatt utfordringen. Og det var rett og slett fantastisk og rørende å se så mange kule ungdommer - som virkelig hadde lagt sjela si i bekledningen.

Hovedpersonene!

Sjekk de kule partyjentene :

(Og ja, jeg har spurt mødre om tillatelse til å publisere bildet) 

Jeg skulle så gjerne lagt ut gruppebildet av guttene også. Men her har jeg ikke spurt om tillatelse.... så jeg  gjør ikke det. Men se for dere at samtlige gutter stilte i hvit t-shirt, svart (skinn)jakke, oppbretta jeans og Converse. Og sveis! De var helt fantastisk fine!

Vi spilte Grease-musikk og ungdommen rocka. Vi serverte pizza, glassflaske-brus, kjærlighet på pinne, cheesedoodles, masse popkorn, muffins.....

De lekte ballonglek og stol-leken....
Det var en SUPER fest - og både hovedpersonene og gjestene så ut til å ha det artig.

Ja, dette var bare et tips til  hva man kan gjøre i forbindelse med bursdagfest. Og man trenger jo ikke være bare 12-13 år, for å ha denne type party. Passer like godt feks for 40-åringer....

Fin fredag, folkens!

Og sorry for kvalitet på bildene mine.... det blir mye mobilbilder for tiden.
Og ikke alltid det egner seg til trykk. Men det er nå det jeg har, da...

Engstelig? Jeg?

Er det lov å være bittelitt engstelig, når dattera er på fest - i ukjent territorie? I allefall ukjent for mor (altså meg) Det er er sted i byen, ved Karl Johan, som har et arrangement for de på 16 +. Der befinner min datter seg i skrivende stund..... De doller og fjoller seg og gleder seg til fest. Jadda. Jeg gleder meg med dem. Glade ungdommer er en sann fryd.

Jeg har jo vært ung, jeg også. Det er muligens nettopp derfor, jeg har den lille klumpen i magen.....

Jeg stoler på mine barn. Men jeg stoler ikke helt på alle andre. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg tror litt skepsis er sunt. Jeg prøver å lære barna mine det samme. Litt skepsis!

Jeg gleder meg til vi skal hente jentene igjen. Eller; det er mannen som skal få æren av kjøreturen til sentrum. Klokka HALV TO. Det er jo jævlig veldig sent. Men det er avtalen vi foreldre har for døtrene våre, i forbindelse med denne festen. Halv to.....

Ja det er bare å snurre noen episoder av Mad Men  - eller kanskje Dexter - for å holde oss skikkelig våkne langt ut i natta.

Jentetur

Her er ingen sur - vi skal nemlig på jentetur!

"Skitten i midten", kaller noen barna som er mellomst..... Det er nå ikke helt tilfelle. Men jeg skal innrømme at Oda får høre, oftere enn hun fortjener: "Bare vent litt..... til vi har hjulpet de minste". Sånn er det å ha småsøsken, som stadig trenger assistanse.

Vietnam: Oda er 5 år og veldig tøff!

Nå skal både Oda og jeg ta oss litt fri fra skole og små søsken: En langhelg i koselige Haugesund, er det som venter oss. En bitte liten flytur unna - og vi er på ferie!

Fra én av våre Vietnamferier. Gode minner!
(mor er veldig fornøyd - selv om minen antyder skepsis.
Det er nok mer skepsis til å bli avbildet, enn skepsis til ferien.
Den var nemlig den beste!) 

I Haugesund skal kose oss sammen og med  gode venninner - både mine og Oda sine. Vi skal skravle og flire, spise og danse. Mor skal på konsert og pub og sikkert skåle i glass med rødt i - som voksne venninner ofte gjør :)

Og de unge damene skal ligge våkne til altfor sent, spise snop på senga - og være trøtte og flirfulle (kanskje litt sure, til og med) dagen etter. Slik man gjør når man er 12 år.

Vi gleder oss skikkelig, skikkelig!!

Avslutta kapittel

Torsdag var utdeling av vitnemål for 10. klasse. Det definitive punktum for avslutta grunnskole. Opp til nå har Emilie og hennes medelever ikke hatt noe valg hva skole gjelder. Alt de gjør fra nå av, velger de selv. Fantastisk tanke!

Emilie har vært så heldig å få tilbringe 3 år på denne flotte skolen. Ringstabekk skole.

Det var en høytidelig stund. Ungjentene hadde på pene kjoler. Og mange hadde over disse 3 årene blitt damer og hadde på sko høyere enn jeg noen gang kan drømme om å gå i. Noen av gutta hadde pynta seg i dress. Det var fint! Rektor holdt en flott tale. Og jeg som er så håpløst lettrørt - måtte opp til øyekroken med kjoleermet.
Noen kjekke gutter framførte et par låter med bandet sitt. Og jeg satt på første rad med Christian og Oda - og jeg trampa takta og hoiet og oiet i beste konsert-stil. De fortjente jo det, de kule gutta!

Etter flere taler og sanginnslag fra elevene, var det utdeling av vitnemål. Til de to klassene. "Bare 2 klasser!?", tenker du kanskje? Og, Ja.
Men: den ene klassen har 60 elever. Den andre 75. Og de kom fram på scenen, slik de har jobba mye gjennom 3 år: i grupper på 15 elever.

Så var det avskjeder. Gutta virket ganske coole. Sånn er gutter. Jentene gråt. Sånn er jenter. Og de klemte. Og tørka mascara-render på kinn. Så lo de litt og sa så kjekt at de jo skulle se hverandre etter ferien og at vennskap var for evig og alt sånt. Så gråt de litt mer. Etterpå skulle de ha en samling. Det kom til å bli sent.... Og de gråt helt sikkert enda mer!

Sånn er livet. Alt til sin tid. Og mennesker vi møter har sin rolle - til sin tid. Så er det ofte brått slutt. Men noen henger ved oss hele veien. Og så kommer det nye inn som får sin rolle.... Sånn gjentar det seg livet gjennom. Det er ganske så praktfullt!!

Lykke til ungdommer. Dere er knakende kjekke og har livet forran dere! Dere kan bli hva dere vil - gjøre hva dere vil. Bruk den muligheten med fornuft!

Et tankekors på tampen: Unger i Norge MÅ gå på skole. I veldig mange land er ikke skolegang et mulig valg for barna: Kunnskapshungrige unger som lengter - men ikke får gå på skole. Og barna våre klager... Det er litt skammelig. "Slutt med det, er dere snille!!"

Velge sine kriger

Idag har jeg sagt Ja til noe jeg kunne sagt nei til overfor ungdommen min. Ja, jeg vet ; det er ofte de to  alternativene. Noen ganger sier man JA uten å tenke seg om. Og angrer. Og motsatt. Kanskje oftere motsatt: Man sier nei før man får tenkt seg om. Og ved nærmere ettertanke, så er det kanskje unødvendig å si nei - Også ender man opp med et Ja - etter forhandlinger og bønner fra avkommet.
Idag tenkte jeg meg nøye om, før jeg i det hele tatt kom med et svar. Ikke noe affekt-nei eller noen ting. Min første innskytelse var likevel: Nei. Kommer ikke på tale!! 
Men så er det dette med å velge sine kriger.

Er det viktig å unngå? Er det farlig? Tar hun skade av dette? Påvirker det noen andre på en negativ måte? Hvis svaret på dette er NEI (og det i tillegg kan gjøres om på hvis hun angrer)  - da tenker jeg at det ikke er verdt å krangle om!!
Det vil helt sikkert komme ting som er verre enn dette. Vi erfarer at nok Positive Ja gir Nei respekt - og etterfølges uten diskusjon. Da er det ikke vanskelig å være mamma til en 15-åring! (Vi er i kategorien strenge, men kjærlige foreldre)

Så til min datters store glede, kunne jeg melde klart og rungende: Ja - det er helt i orden, skatten min!!!
Snipp, snapp... Så levde de alle fornøyde og i fred og fordragelighet i alle sine dage.

Min førstefødte

Min førstefødte er snart ferdig med et stort kapittel i livet: Ungdomsskolen. Hun går nå inn i eksamensuka.  Hun gruer seg. Ikke til eksamen. Men hun gruer seg til å være ferdig med 10. klasse: til å splittes fra alle de fine medelever hun har blitt så glad i over de siste 3 år. Og alle kule (og ikke fullt så kule) lærere. De som har lært henne mye. De som så henne komme til ungdomsskolen for 3 år siden: Ganske stor jente. Flink. Ordentlig. Snill og grei. Hun takker for seg og skal til videregående til høsten. Hun er ganske mye større. Enda flinkere. Og fremdeles ordentlig, snill og grei!

Det er ganske rart for oss foreldre. Man merker liksom ikke sånn til daglig at ungene blir større. Det skjer så gradvis. Men når man ser bilder fra de var små - Da skjønner man at tiden har gått:

Her er Emilie 1 dag gammel. (Jeg blir rørt når jeg ser dette bildet) Høyre: Pappa-jente på 12 års-dagen.

 

 Her er vanlig hverdagsmoro for 2 1/2 år gamle Emilie og pappa Christian. (mamma sminker og pappa er Klatremus en hel kveld.) Og han kan ikke skuffe med "nei" på spørsmål om han vil hvile litt med henne i sprinkelsenga...... (den var nok av god kvalitet den senga - som holdt en voksen mann, uten så mye som en liten brist i bunnen)

Emilie kunne skru.... Og hun kunne frisere Besten.

Hun velger hverken tømrer eller frisørlinja som retning til høsten -  

Men greit å ha noe å falle tilbake på, hvis planene skjærer seg!

Hun er dyrekjær, Prinsesse og Sjarmis.....

Venstre: 3 år siden. Pynta for skoleball i 7. klasse.

Midt: 2 år siden. Storesøster for Oda.

Høyre: 1 år siden: Superstolt storesøster til 3!

Og nå snart videregående-bærte. Med mange tanker om framtiden sin. Og fast helgejobb og med det egne lommepenger. Hun greier seg nok helt fint, min førstefødte. Babyen min :)

Mer lykke...

... Å ha med bestevenninna på ferie.

Sen frokost.

.. Lunsj : Pølser og en bok i sola

Hytta og facebook

Vi sleit litt med å overbevise 15-åringen om at hytta er fantastisk - i 9 dager.

Kjæresten er i Paris med familien sin, én venninne er i London, en annen i Bergen. Vi er bare på hytta......

Vi måtte inngå et kompromiss: anskaffelse av Trådløst Bredbånd, slik at hun kunne sjekke innom facebook og ikke føle seg avskåret fra resten av omverdenen. Og gjøre lekser!

Mannen var litt himmelfallen: og utbrøt med stor sarkasme: Ja så flott. Hytta blir akkurat som hjemme! Skjønt han er enig i at det er lite å bite i seg, hvis det er dét som får eldstejenta til å slappe av og ikke lengte og lure på hva som skjer hjemme - Heaven forbid: uten henne!

Og jeg må jo selv innrømme at det er ålreit å ta noen minutter - etter at resten av gjengen har falt til ro - og sjekke innom mine faste bloggere. Og ikke minst kunne fortelle om det her etterpå - selv om jeg befinner meg på hytta ;)

Pakking og bjørnetjenester

Påska står snart på/for døra (har i farta glemt preposisjonen). Vi skal ha lang ferie på hytta. 9 dager til ende. Og med såpass lang ferie vinterstid - og ingen klesvaskemuligheter - må det nødvendigvis bli litt (ekstremt) mye klær i bagene. Jeg er livredd for å gå tom for rene t-skjorter og sokker!

Ungdommene pakker det de mener de trenger. Flott. Mannen min synes at de skal pakke selv, uten vår innblanding. Jeg er ikke alltid enig;  For siden ferien innebærer både utelek, aking, skigåing og innekos, mener jeg det er viktig at de har med klær for alle eventualiteter. Og litt til. Mannen mener omtrent at de blir evneveike barn (senere sløve voksne) hvis vi ikke lar de gjøre selv - og gjøre feil/lære av sine feil. Men noen ganger er det dumt at det blir feil! Denne type ferie har vi max 1 gang i året. Familien skal kose seg. Og jeg vil ikke bruke ferien på å irritere meg over at ungene ikke kan bli med på skituren, bare fordi de har for dårlige klær med seg. Jeg prøver å fortelle mannen at det blir utrivelig når vi må la halve ungeflokken bli igjen på hytta, mens vi koser oss innover vidda med kakao på termosen og appelsiner i sekken. Han nikker. På en måte litt enig.

Mulig jeg gjør meg selv noen bjørnetjenester innimellom. Men det driter jeg faktisk en lang marsj oppi - mens jeg går over bagene til ungdommene. Jeg legger nedi tykkere sokker, ullundertøyet (de hadde glemt at de hadde i en skuff under senga) gummistøvler og fluortablettene. Og på toppen et velfylt påske-egg; Med kjærlig hilsen Mamma

Kjempestoresøster

Kjempestore og Bittelille.
Emilie og Alida er søstre. Med 14 år mellom seg.
De har et nydelig forhold. De koser og prater og er helt på bølgelengde. Emilie har ikke det minste imot å (ganske ofte) passe på: Hun ordner opp i det som trengs og er kjempeflink!! Jeg er så stolt!

Og når tenåringsdagen er litt "lei og kjei" : da er det ikke noe som får henne i så godt humør igjen som 1-åringene.
Å ha søte, morsomme, små søsken, mykner virkelig opp i et hus fylt med ungdomshormoner :)

Harry Hole vs. Edward Cullen

11-åringen er litt sur for at hun aldri skal være vampyr. Say What??!! Det handler ikke om blod og biting..... Men hun vil gjerne kunne fly og lese tanker. Hun vil gjerne være like pen som Alice. Og hun håper å få oppleve kjærligheten like sterkt som Edward og Bella. Det handler om Twilight.
Hun sparer på kapitlene i siste boka hun nå leser - for ifølge henne selv: ALT kommer for all framtid til å være kjedelig lesning, når bøkene om vampyrene er slutt!!
Hun vil gjerne flytte til Amerika. Til stedene hvor innspillinger blir gjort. Hun fantaserer om karakterene, drømmer om det når hun sover og snakker om det når hun er våken , har veggene fulle av postere av disse vakre menneskene, vil helst ha premiere-billetter til filmene...
Hun er besatt - Og vi blir litt smårare av det hele.

15-åringen har også vært litt over middels opptatt av Twilight. Hun leste den første boka ved en tilfeldighet for flere år siden. FØR noen andre hun eller vi  kjente hadde hørt om bøkene. Hun lot seg fengsle av sagaen og har lest alt både på engelsk og norsk. Men hun snakket ikke så mye om det. Da den første filmen skulle komme - og hun påstod at dette kom til å bli større enn Harry Potter.... Yeah, right! sa jeg da. Det kan da umulig være så jevt, dette her!! Så feil kan man altså ta.
Historien Stephenie Meyer har skapt rundt karakterene i den lille amerikanske byen Forks, er fascinenerende for mange.
Jeg er ikke helt sikker på at jeg kommer til å legge meg i sovepose for en premierebillett til filmatiseringen av bok nr 3 i Twilight-sagaen: Formørkelsen. Men for Harry Hole derimot.....

Denne er forresten ganske artig: Twilight - what have you done to my wife