Jeg har nå bodd drøyt 7 måneder i anderledeslandet. Jeg elsker (nesten) hvert eneste minutt av det!
Jeg er så overvelda av den nye hverdagen, alle episodene - og utfordringene som står i kø, at jeg ikke helt hvor jeg skal begynne....
Jeg som var så aktiv på bloggingen fram til jeg reiste.... og med store ambisjoner om å fortsette trenden etter at jeg kom hit (for å gi venner og familie (og ellers andre interesserte) et innblikk i hverdagen her) - har jo bare blitt skikkelig lat. For jeg ser jo nå at det siste innlegget ble til i september..... Og med ett blogginnlegg i halvåret, kan man nødig kalle seg blogger. (Jeg er veldig aktiv på Instagram, da)
Men ok; Jeg har vært veldig opptatt! Jeg har vært opptatt med unger. Jeg har vært opptatt med å bli kjent med nye mennesker. Jeg har vært opptatt med trening (Jevnlig. Det var på høy tid!). Jeg har vært opptatt med å gå tur på fjell og i skogen. Jeg har vært opptatt med å utforske den kulinariske delen av Korea. Jeg har vært litt opptatt med å bekymre meg for hva som skjer mellom Nord -og Sør-Korea. Men de siste månedene har jeg vært mest opptatt med å etablere bedrift. Det tar det meste av tida mi, når jeg ikke bedriver noe av det andre jeg nevnte. (Akkurat det skal dere få vite mer om seinere).
Det er store kulturforskjeller mellom Norge og Korea. På godt og vondt. Det føler man på hver eneste dag. Men stort sett humrer man litt, evt himler litt med øynene og lar det passere med et "ja ja, sånn er det her".
Det som gav meg lysta til å skrive et innlegg akkurat i dag, var en opplevelse i går - som var litt sånn mer enn bare humring ned i skjerfet og lett himling med øynene: Jeg besvimte nesten!
Jeg skulle vise venninna mi veien til trafikkontoret; stedet der de gir deg koreansk førerkort.
Man skal kunne bytte inn det norske førerkortet sitt, uten å måtte kjøre opp på nytt her, for å få lappen. Venninna mi hadde med seg alle nødvendige papirer ; Dette skulle være en smal sak og gjort på et øyeblikk. Men, Ååå-hhhhååå, nei du. Det var alt annet enn lett:
De to damene med stramme ansikter som satt bak skranken, kikka på papirene, kikka opp og sa strengt i kor: "당신이 연습 시험을해야!" (Det betyr: Du må ta teoriprøven! (Eneste grunnen til at vi vet det, er at vi hadde en koreansk venninne som opererte som tolk pr telefon.)).
"Hææææææææ?!!" og "Why???", sa vi. Med vantro mine. (Jeg måtte nemlig ikke det for 6 mnd siden.)
Det er svaret vi fikk som er så fantastisk: 당신은 결혼하지 않습니다. 미혼 여성들은 이론 시험을해야합니다. Det betyr rett og slett: "Du er ikke gift! Ugifte kvinner må ta teoriprøven." (Min venninne er så godt som gift, men altså ikke på papiret.)
Hva har det egentlig med saken å gjøre? Det er på høyde med å si: De med vekt over 65 kilo må ta teoriprøven. Alle dere andre slipper.
Det var skikkelig vanskelig å bare humre og himle litt. Jeg tror det kom noen gutturale lyder fra oss begge - og vanvittige mengder himling. Og mye oppgitt peiving. Men det eneste vi oppnådde med det, var at de strenge damene ble enda strengere.
Det er garantert lettere å gå til det skrittet og gifte seg, enn å ta den hersjens teoriprøven.
Vi måtte altså forlate stedet med uforrettet sak. Helt sant.
 |
| Den koreanske kvinnen Cha bestod (i følge lokale medier) førerprøven på forsøk nr 950 (!!!) |
Ha en fin påske. Helst med gyldig førerkort.
