Skal jeg hjelpe deg?

ALLTID når mannen er på reise, blir ungene sjuke. ALLTID.
Jeg har som regel nok med å få tid til LITT jobbing, når jeg skal både bringe, hente, handle OG lage middag, kjøre de store hit og dit - uten sykdom... osv osv ...Ja, dere skjønner hva jeg mener....

Så blir altså de små syke, og må være hjemme med meg hele dagen. Det er særlig artig etter langhelg. Not! Ungene vil jo i barnehagen!
Når det er sagt: Jeg (vi) er jo heldige som har det såpass fleksibelt med hva jeg driver med, at jeg kan ta hjemmedagene med sykdom - uten at det blir vanskelig.

Og forresten; det er ikke det å være hjemme med syke 2-åringer som er det mest slitsomme, når man er alene. Det er det at det ikke kommer noen for å avlaste når det blir ettermiddag og kveld!

Men de er ikke så syke, at de er heeelt slappe og uvitende om hva som skjer rundt dem. Men vannkopper setter uansett en stopper for barnehagelek i noen dager. Og da må vi finne på noe her hjemme. Igår bestilte de bolledeig. De ville bake slanger med rosinpynt. Og bolledeig ble det.

Så har det vært tegning og maling i alle varianter:

De er så søte, der de sitter på hver sin ende. De konverserer. De snakker om viktige ting i livet - som feks hvem de er mest glade i. Og de har nå bestemt at Alida er mest glad i pappan sin. Mens Andrine er mest glad i mamman sin. Og de er så enige om at det er sånn det er.

Og innimellom kan ikke søster - selv om hun har fått streng beskjed fra den andre, om å ikke røre min! - la være å stikke penselen sin borti søsterens arbeid, mens hun ser litt bort. "Skal jeg hjelpe deg?" spør hun. Og hun spør ikke før hun gjør det..... hun spør idét hun er i ferd med å gjøre det. Og da er det for seint......... Det pågår et sant lite helvete en stund. Men de finner tonen igjen og fortsetter på hver sine malerier.

Ja, de er bare veldig søte!
Nå gjelder det å være kreativ for denne dagen også. Sykkeltur? Kanskje jeg til og med kan få lurt meg til litt pusling med andre ting - hvis jeg bare lar hundefilmen (bedre kjent som 101 Dalmantinere) gå på tv et par runder....

Fin onsdag!

Prikker. Og gulrotvafler.

Alida er hjemme med meg i disse dager. Hun har vannkopper. Eller kaffekopper, saftglass, tøysekopper..... som vi tuller med å kalle det.


Andrine er i barnehagen. Hun hadde vannkopper i fjor. Det husker Momo også - så da fant vi ut av det til slutt: Vi kunne ikke huske at én av jentene hadde vannkopper, men ikke den andre. Så det tok litt tid før vi skjønte at det er dét det er.... (oi, mye d-er...).

Uansett. Alida har mange prikker. Jeg kunne telle 64 bare på ryggen..... Og hun har også ansikt, mage, rompa full. Vi bedrev mye hvitvasking på hytta, sist helg. Det er stort sett tørka inn nå. Og formen har vært helt fin hele tiden. Men altså: ingen barnehage ennå.

Idag var lykken stor da regnet gav seg og jeg foreslo en sykkeltur. Hun lyste opp: "Bare meg? Helt alene? UTEN Andrine?"
Hun fikk sykkelhengeren helt for seg selv. Kunne sitte i midten og greier. Stor stas!

Det er tydelig viktig med denne alenetida. Gjøre ting alene med oss. Vi må bli enda flinkere til det!!

Vel hjemme bestilte hun vafler til lunsj. Og vafler ble det.
Vafler trenger ikke være så "kakete". De trenger ikke nødvendigvis å være verre enn kjøpebrød fra butikken..... For idag lagde jeg grove vafler med masse gulrot i.

Altså; egg, melk, havregryn, sammalt hvete, litt hvetemel, salt, veldig lite sukker, litt smør og masse raspa gulrot.

Ungene tenker overhodet ikke over det. Og litt brunost gjør lykken komplett!

TUDELU!

Vi skylder en takk!

Jeg og min familie skylder forresten Eyjafjallajökull en stor takk.

For å gjøre historien kort: Min mor var på besøk hos oss nordfra og ble askefast ved hjemreise. Mens vi spent venta på om fly skulle ta av, fikk hun vondt i foten. Hoven og rød. Siden jeg bor 7 minutters kjøring unna nærmeste sykehus og legevakt, hefta vi ikke med å ta turen. Heller en gang for mye.....

Og det gjorde det vi lurt i: Momo var streptokokkinfisert i hele leggen. Hvordan? Ikke peiling! Men det bar rett opp på infeksjons -og smitteavdelingen. Og der ligger hun nå på 10. dagen med intravenøs antibiotika!! Hva i helsike - Kjempeekkelt!

Saken er, at hadde hun reist hjem da hun skulle, hadde historien sett helt anderledes ut:
Det var fredag. Det er distriktsnorge. Det lokale helsesenteret var stengt for helga. Det tar 30 minutter til nærmeste legevakt. Og halvannen time til nærmeste sykehus. Det sitter langt inne å ta turen den ene eller andre veien. Så Momo hadde sansynligvis lagt seg til i sofa, med beinet høyt og venta til fastlegen kom på vakt mandag. Det kunne blitt katastrofalt.............(jeg blir uvel ved tanken).....................!!! Really!!!

Men nå gikk dette heldigvis helt fint!
Min mor har masse humor. Og galgenhumor. Så mens vi har venta på hvordan dette skulle utvikle seg, har vi snakka litt om min mors bestefar som fikk begge beina amputert  midt på låret, for nettopp en slik hissig infeksjon. Og vi har diskutert alskens proteser. Og nesten vært på telefonen til Lars Monsen, for å melde interesse til en evt ny omgang med "Uten grenser".

Jeg kan forresten ikke la være å nevne dette: Da vi oppdaget dette røde, hovne området på mammas legg, slo noe meg: Jeg tok en sprittusj og tegnet rundt det røde området. Det har jeg engang hørt kan være lurt - for da kan man følge med på om det forandrer seg. (Og det hadde jeg dessuten tydeligvis lagringsplass til) Så jeg gjorde nettopp det. Og da vi kom inn på legevakten: Aldri har jeg vel fått så mye skryt av så mange på en gang!! Det gjorde visst jobben for helsepersonellet mye enklere. Og hadde jeg i tillegg skrevet klokkeslettet, hadde det vært fullkomment arbeide.
Så nå lærte kanskje noen av dere noe nytt? (Bloggen min har mest unyttig fjas- men dette går inn i den bittelille kvota for nyttig preik.)