Hvor i hekkan?

Hvor i hekkan skal man begynne, etter 2-3 mnd bloggtørke?! (Jeg skal iallefall ikke beklage mitt fravær. Alt har en grunn. Og det har, for å være ærlig, vært ganske deilig med en pause fra blogginga.)

Det har vært en sjukt travel vår og sommer.... bla bla bla.... Full oppussing av hus (innvendig og utvendig) Skulle gjerne vist før og etterbilder. Men jeg er litt ferdig med akkurat dét nå - så kanskje en annen gang (!) Det har vært pakking, rydding, pakking, sending av container, mer sortering, sending av ting til lager - og alt dette, mens huset hadde snekkere i alle kroker til enhver tid.... (her kan dere se for dere en lang rekke ord som ikke egner seg på trykk). Det har vært hekkans K A O T I S K.

Det triste med å ha hatt så mange ting gående på én gang og så mye ROT rundt oss til the bitter end, er at vi aldri fikk hatt den årlige sommerfesten.... vi fikk ikke sagt skikkelig På Gjensyn til vennene våre....

Selv om vi har vært forberedt på dette i mange måneder - kom det likevel veldig brått. Vi har reist fra en datter. En nokså halvvoksen datter. Mange har sikkert mange tanker om det valget vi har tatt: Er vi gærne?? Vi har jo ikke bare flytta på oss til nærmeste landsbygd. Vi har flytta halve kloden rundt!

Men likevel.... Det er på én måte spennende. Men det er også mye dårlig samvittighet i det. Joda; 18-åringer flest greier seg godt selv - sånn rent praktisk. Men vi skal ikke lenger ha hverdagene sammen. Sånn er det jo når ungene flytter ut fra hjemmet de har vokst opp i. De flytter kanskje for å studere i en annen by. De kommer hjem i helger og ferier. Og seinere - når mor og far har vent seg til å ikke ha ungen hjemme sånn til hverdags - så flytter de videre til det store utland for å studere. Kanskje. Noen ganger.
Men her ble navlesnora brått kuttet. Av oss. Det var ikke hennes valg. Vi har reist fra henne. (Og Jo, jeg blir gråtkvalt mens jeg skriver dette.) Men samtidig vet jeg at dette kommer til å gå fint. Jeg hadde ikke flyttet, hvis jeg ikke trodde på at dette skulle gå helt fint! Hun har masse fin og nær familie i fysisk nærhet. Familie hun er trygg på. Mennesker hun kjenner godt og som er glad i - og tar vare på henne. Hun får dessuten en myk start på å flytte for seg selv: Hun bor i en leilighet i huset vårt. Sammen med den gamle hunden vår. Hun har ingen økonomiske bekymringer å tenke på. Hun selv GLEDER seg til å klare hverdagen på egen hånd. Hun er flink å nyte sitt eget selskap. Og hun har en god kjæreste.

Og dessuten har vi Skype, facebook, Instagram, blogging......Vi ser hverandre og snakker sammen. Og vi er tross alt ikke lenger enn en flytur unna hverandre. Ikke sant? Sant! OG - hun kommer hit til oss flere ganger i løpet av dette året. Høstferien er første tur! Og vi gleder oss.

Vi har bare vært i Busan i Sør-Korea i én uke. Men her ryr det på med bloggmateriale - mange ganger om dagen. Jeg begynner forsiktig med noen (skryte)bilder av utsikten fra leiligheta vår i 47. etasje:

Du vet du bor høyt, når du ser ned på helikopterlandingsplassen på taket til nabobygget: 

Bygget jeg bor i har 70 etasjer. 

Nabobygget i samme kompleks, har 90. 

Sånn ser det ut når jeg kikker over til den fra min 47. etasje:

Det er helt WOW!

Dette er Haeundae (Beach) ved soloppgang sånn ca kl 5.30:

..... Og inn i leiligheten.... 

Og sånn ser det ut når jeg nyter et glass vin til kveldsutsikten:

Hei og hopp.

Nå skal dere snart nyte søndags-steika. Her er det svarte natta og jeg kryper til køys.

Fortsatt glad søndag, folkens!