Norges geografi

Norges geografi
62°N 10°Ø
Land		Norge
Grenser		Finland 736 km Sverige 1630 km Russland 196 km
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		385 180 km² 365 246 km² 19 940 km²
Høyder  – Høyeste  – Laveste		Galdhøpiggen 2 469 m Norskehavet 0 m
Landegrenser		2 562 km
Kystlinje		25 148 km (kontinentalt) 100 915 km (med øyer)
Arealbruk  – Dyrket mark  – Skog  – Annet		3,5 % 37,4 % 59,1 %
Irrigert land		970 km² (1993 est.)
Norges geografi på Commons

Norges geografi er en beskrivelse av landet Norge, naturforhold og samfunn.

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerrak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter, og inngår i Norges økonomiske sone til havs.

Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1 789,6 km. Bortsett fra noen små bosetninger i Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land. Atlanterhavets milde havstrømmer og dominerende sørvestlige vinder gir landet langt mildere klima enn tilsvarende breddegrader andre steder på jorden. I Nord-Amerika og Sibir er det stort sett ødemark så langt nord og sørlige deler av New Zealand og Chile har sammenlignbart klima.

Befolkningen er konsentrert rundt Oslo og Oslofjorden og en stor del av den øvrige bosetningen finnes langs kysten og rundt Trondheimsfjorden. Over 80 % av befolkningen bor i tettbygde områder.

Norges landoverflate er dominert av fjellområder med vidder og avrundete fjell, heier og åser med vide daler; disse formene antas å være geologisk gamle. I overflaten er det nedskåret dype daler, innsjøer og fjorder med en del alpine topper; dette antas å være geologisk ungt og trolig dannet av isens og vannets erosjon.

Beliggenhet

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser mot Russland. Norge, Sverige, Finland, Karelen og Kola-halvøya utgjør en blokk av jordskorpen kalt Fennoskandia. Den østlige delen av Fennoskandia kalles Det baltiske skjold (som omfatter Finnmarksvidda og deler av Østlandet) og den vestlige kanten inngår i Den kaledonske fjellkjeden.

Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland.

Landets inndeling

Se også: Norges fylker, Norges kommuner og Svalbard

Norges hovedland topografisk med fylkesgrenser i 2020 og grenser mot Sverige, Finland og Russland.

Norges hovedland deles i dag vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Administrativt deles landet i fylker og kommuner. Fylkene før regionreformen i 2020 er valgkretser ved stortingsvalg. Politidistriktene og rettskretsene følger delvis fylkesinndelingen.

Topografiske forhold er bestemmende for Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag. Her er det store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda og Dovrefjell) som begrenset kontakt mellom folk i tidligere tid og som stadig er en stor hindring for samferdselen med bare noen få overganger. Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller. Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere hadde Agder og deler av Telemark blitt regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser. For eksempel har dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk, mens nordmørsk er en trøndersk dialekt. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.

Frem til omkring 1800 ble landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells. Idag regnes nordenfjells som alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge). Sørlandet ble før 1902 regnet som en del av Vestlandet.

Arealfordeling

Kongeriket Norge består av hovedlandet (323 787 km² på fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard (61 022 km²) og Jan Mayen (377 km²). Norges biland ved og i Antarktis er Dronning Maud Land (2 700 000 km²), Peter I Øy (156 km²) og Bouvetøya (49 km²). Norges riksgrense er; mot Sverige (1 630 km), Finland (736 km) og Russland (196 km), noe som totalt utgjør 2 562 km.

Norge er utpreget fjell-land. Av fjellområdene er 5 500 km², hvorav to tredjedeler i Sogn og Fjordane og Oppland, over 1 500 meter over havet. Det er 37 000 registrerte øyer i ferskvann og disse utgjør til sammen 336 km². Innsjøene dekker et samlet areal på 17 000 km² og myrer utgjør 19 907 km².

Kommersielt utnyttbar barskog finnes særlig på Østlandet og Trøndelag samt i deler av Nordmøre, Agder og Helgeland. Vel 20 % av landets areal har produktiv skog og 3 % er jordbruksareal (rundt 2 dekar/innbygger). Viktige åkerbruksstrøk er i lavlandet rundt Oslofjorden-Mjøsa, deler av Sørlandet og Jæren, og rundt Trondheimsfjorden. Fruktdyrking foregår i særlig i fjordbygder på Vestlandet (fremst i Hardanger) og i lavlandet på Østlandet. I Finnmark er det lite dyrket mark. Golfstrømmen gjør det mulig å drive jordbruk uvanlig langt mot nord. Temperatur og egnet jordsmonn (løsmasser) er begrensende faktorer for jordbruk i Norge.

Landets areal etter bruk (tall for 2019, ikke medregnet Svalbard og Jan Mayen)

Bruk	km2	%
Skog	121 053	37,4
bart fjell og stein	23 997	7,4
skogløs mark	121 906	37,6
ferskvann	20 160	6,2
isbreer, is og varig snø	2 739	0,8
våtmark	17 341	5,4
jordbruk	11 189	3,5
bebygd areal (boliger, næringsbygg, idrettsanlegg, veier, infrastruktur)	5 490	1,7

Veiene i Norge dekket i 2017 litt over 2 000 km² og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal.

Vernede områder

Utdypende artikler: Liste over nasjonalparker i Norge og Verneområder i Norge

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.

Landformer og geologi

Se også: Norges geologi og Liste over Norges høyeste fjell

Hovedtrekk ved landskapet

Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.

Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht).

Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:

1. Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla, Vega og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten, for eksempel i Nord-Norge bor 80 % av befolkningen på strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. Helgelandskysten har den bredeste strandflaten, opptil 60 km. Små restfjell som Torghatten og Træna inngår i strandflaten.
2. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i Tertiærtiden. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte hengende daler over den dype hovedfjorden.
3. Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda og Finnmarksvidda.
4. Kontinentalsokkelen. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:

• Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
• Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på Sørlandet.

Landskapet blir til

Hardangervidda og Finnmarksvidda hører til de eldste landskapene i Norge. Bildet er fra Tuvaseter i Hol kommune.

Et nediset land. Nordenskjoldbreen på Svalbard

Skuringsstriper i to retninger.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Under gjentatte istider i tertiær ble U-daler, fjorder og innsjøer gravd ut. Store mengder løsmasser ble avsatt i havet utenfor Norge. Lodalen med Lovatnet (og i bakgrunnen Jostedalsbreen) er eksempel på et hovedtrekk ved landskapet i Norge: u-dal og fjordsjø i forlengelse av fjorden

I begynnelsen av tertiær, for 70 millioner år siden, var Norge og resten av den skandinaviske landblokken et flatt land, en vidde, erodert ned nesten til havnivå. Den kaledonske fjellkjede var borte, bare noen mindre fjell var tilbake. Den nordamerikanske og den eurasiske platen lå enda kant i kant. Så beveget disse platene seg bort fra hverandre: Atlanterhavet og en midthavsrygg oppsto. Samtidig skjedde det noe med den skandinaviske landblokken: Den hevet seg; hevingen var størst i vest og det flate landet ble skrånende nedover mot øst. Hevingen av landet i tertiærtiden skapte et karakteristisk trekk ved Norges og den skandinaviske halvøy: Det høye landet i vest og de slake skråningene mot øst. Samtidig ble nye eroderende krefter satt i gang.

Fjellviddene er den eldste landskapstypen i landet vårt. Det er slettelandskapet fra tertiærtiden vi finner på Hardangervidda og Finnmarksvidda. Fjellene som stakk opp over vidda i tertiærtiden er i dag Jotunheimen og Rondane.

Erosjonsprosessene ble forsterket når landet hevet seg. Elvene gravde seg ned i landblokken, dette var V-formede elvedaler, som mot vest var korte og bratte, mot øst lange og slake. Løsmassene ble lagret bl.a. på bunnen av Nordsjøen og ble med tiden til leirskifer og sandstein.

Mot slutten av tertiær dukket de første isbreene opp, først i høyfjellet, etter at klimaet var blitt kaldere. Forvitringen skiftet karakter og ble nå styrt av frost.

I løpet av de siste 2 - 3 millioner år har landet vært nediset flere ganger avbrutt av mellomistider. En rekke landformer som er karakteristiske for Norge ble skapt i løpet av disse istidene. Bergrunnen er gammel, men topografien oppå berggrunnen er blitt til ved ulike prosesser som har sammenheng med isbreenes natur. Frostsprengning er en slik prosess: Vann trenger inn i fjellsprekker, fryser til is samtidig skjer en utvidelse. Resultatet er at stein sprenges løs fra berggrunnen, fryser fast under breen og transporteres videre med den.

Istidene har satt sitt preg på Norge. Nedisingen og isbreenes bevegelser over fjellgrunnen har skapt en rekke karakteristiske landskapsformer: U-formede daler, fjorder, rundsva og morener. En isbre har et næringsområde der snøen samler seg. Den blir til is og transporteres sakte til et avsmeltingsområde. Istykkelsen varierer mye. Dagens isbreer er noen titalls meter tykke, mens isen på Grønland er mer enn 3000 meter tykk og på Antarktisk mer enn 5000 meter. Breen beveger seg på grunn av isens tyngde og under isen foregår det erosjon. Breen sliper overflaten og plukker med seg store og små stein og steinblokker som fryser fast på undersiden. Isens underside fungerer derfor som et gigantisk sandpapir når breen beveger seg. Slik lages skuringsstriper. Isbreen sliper fjellgrunnen i motbakke og plukker i utforbakke. Slik lages karakteristiske rundsva som bl.a. er typiske på larvikitt og lett synlig i vestfold-skjærgården. I løpet av en istid på 100 000 år kan en isbre erodere slik at en dal senkes med 100 meter. Norges daler og fjorder er skapt av isbreene.

Enkelte fjell stakk opp gjennom isen og ble ytterligere formet som høye bratte fjell, Nunantakker. Beerenberg på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.

Løsmassene breene eroderer transporterer breen med seg; materialet legges igjen som morenemateriale, som endemorene, sidemorene eller bunnmorene. Et gammelt ord for grus, ra, forekommer i en rekke ulike stedsnavn der det er morener. Ra er et gårdsnavn i Vestfold som har gitt navn til en endemorene som går rundt hele Fenno-Scandinavia og viser isens utbredelse for 10000 år siden. Ra-trinnet, er ca. 11 800 år gammelt.

Nærmere beskrivelse av landskapet

Se også: Landskapstyper i Norge

Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.

Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved Nordkapp, her sett fra Knivskjellodden.

Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.

Landformene

Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst:

• Vidde:
  • Finnmark øst for Kvænangen
  • Hardangervidda
  • høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen)
  • Forollhogna, Rørosvidda, grensetraktene Engerdal-Lierne
• Avrundete fjell:
  • Indre strøk av Troms og Nordland
  • Oppdal-Dovrefjell-Rondane
  • ytre Nordfjord.
  • Stølsheimen, Filefjell-Skarvheimen
• Alpine/glasiale fjell:
  • Ytre strøk i Nord-Norge fra Øksfjord til Rana, inkludert Lyngen, Senja, Vesterålen, Lofoten.
  • Indre områder i Bardu, Målselv og Narvik.
  • Strekningen Trollheimen-Eikesdalen-Romsdalsalpene-Sunnmørsalpene-Nordfjord-Jostedalsbreen
  • Jotunheimen.
• Hei: Høydedrag i øvre Telemark, Setesdalsheiene-Ryfylkeheiene
• Ås: Lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa, lavlandet i Telemark, ytre fjordstrøk Boknafjorden-Sogenfjorden, Trondheimsfjorden, Fosen-Namsos-Namdalen
• Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva.
• Morenebakketerreng av betydning finnes på Jæren og på Hedmarken
• Strandflatekyst: Stavanger til og med Andøya.

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge. Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.

Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige. Fjellkjeden under ett kalles også Scandes. Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er Oksskolten på over 1 900 meter (Kebnekaise i Sverige er på 2 100 meter).

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning.

På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et eid av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel Nordfjordeid, eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel Saltdal eller Målselvdalen. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.

I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya. Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.

Daler

Daler er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge. U-daler er vanlig med bratte sider og flat dalbunn. I lengderetningen har dalene ofte trauformede fordypninger skilt av terskler eller innsnevringer; fordypningen kan være dekker av sand og jord eller danne innsjøer som Losna. De store dalene begynner for en stor del som slakke senkninger i fjellområder med rolige, avrundete former. For eksempel Saltdalen og Dunderlandsdalen begynner på Saltfjellet. Dalbredden varierer: Der dalen er small er dalsidene ofte bratte slik at dalen har en tydelig U-profil. Der isbreen har gravd en dyp U-dal kan ofte rester av gammel dalbunn sees som dalhyller. Sidedaler munner ofte ut i hoveddalen som hengende daler og elver fra sidedaler har ofte gravd ut en dyp kløft (tilpasningsgjel) i overgang til hoveddalen. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel Losna i Gudbrandsdalen ovenfor Tretten.

Torvmyrer ved havnivå på strandflaten, Andøya.

Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan.

Kornåkrer omkring Gaulas utløp i Trondheimsfjorden.

Kystlinjen

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB). Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Mellom Lindesnes og Vest-Finnmark er den såkalte fjordkysten preget av de typiske fjordene der fjellet ofte når helt ut til havet. På Sørlandet og rundt Oslofjorden skråner landoverflaten slakkere mot sjøen der det er lave øyer og skjær med sund og renner mellom; lignende landskap finnes i Sverige og Finland. Kysten på Vestlandet og i Nord-Norge skyldes for en stor del landheving og istider. De store fjorden øst for Nordkapp har preg av stor havbukter og lange strekninger av kysten er stupbratte skrenter mot havet og uten skjærgård.

Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.

Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av strandflaten i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.

De sentrale fjellstrøkene over 1 000 m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/Ryfylkeheiene i sør til de indre deler av Sunnmøre i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.

På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60 km lang og 15 km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.

Blokkhav ved Snøhetta

Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «blokkhav» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Berggrunn og fjell

Utdypende artikkel: Norges berggrunn

Se også: Den kaledonske fjellkjede og Den skandinaviske fjellkjede

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst. Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet. Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på kalk. Vann med oppløst CO₂ løser opp fast kalkstein som vaskes bort med vannet og denne prosessen danner karst-landskap grotter og hulrom der berget er rikt på kalk. I Norge finnes kalksteinsgrotter først og fremst i Rana, blant annet Grønnligrotten, samt noen mindre forekomster i Fræna. Grottene i Norge er så unge at det er lite utviklede stalaktitter og stalagmiter.

Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra Yngre Dryas, Raet, må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred. Opptil 10 % av landet er dekket av myr hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.

Berggrunnen består i hovedtrekk av

• Oslofeltet: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa
• Grunnfjell:
  • Prekambrium: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda
  • Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms
• Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark
• Kambrosilur: Indre Trøndelag, Nordland, Troms

Den norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden. De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av Den skandinaviske fjellkjeden (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord. Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med Jostedalsbreen, Jotunheimen og Skarvheimen. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over 1 500 meter. Rondane-Dovrefjell har topper over 2 000 meter. Reinheimen, Romsdalsalpene og Sunndalsfjella har mange topper opp mot 2 000 meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under 1 000 meter. I Okstindan og Lyngsalpene er det topper på 1 500–2 000 meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over 1 000 meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over 1 000 meters høyde.

I høyfjellet (over omkring 1 200 meter) har mye frostforvitring mange steder etterlatt blokkhav eller steinflyer. Dette er forvitringsmateriale som har blitt liggende på opphavsstedet. Forvitring i bratt terreng kan vær til ras eller sig.

Permafrost

Se også: Permafrost

På hovedlandet finnes det usammenhengende permafrost (vedvarende tele) over 1300–1600 m.o.h. i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-Reinheimen-Dovrefjell) og 900 meter i Nord-Norge (blant annet indre Troms og omkring Reisadalen, i Kvænangen og på Finnmarksvidda); øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen. I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost. På Svalbard finnes permafrost overalt unntatt under de største breene og under fjordene. Langs kanten av subpolare isbreer er det permafrost og breene er der frosset fast til bakken. I 2007 ble det meldt at det er mer permafrost på fastlandet enn tidligere antatt.

Kystlinje og havområder

Se også: Liste over øyer i Norge og Liste over fjorder i Norge

Træna og Lovund ligger på strandflaten og inngår i skjærgården som er særlig bred på Helgeland. Fjell er rauk, markerte restfjell på strandflaten.

Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Mange steder er det høye fjellpartier helt ut mot havet. Fast fjell av harde bergarter går helt ut til havkanten. Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Bunnen av fjordene er ofte nokså flate og dekket av slam eller leire. I lengderetningen er fjordene ofte oppdelt i bekkener med dype partier adskilt av terskler eller morener. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgården. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.

Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. På sørkysten stiger landet relativt slakt fra havet og minner om Sveriges kyst. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. Osterøy er nesten helt omsluttet av fastlandet. Bergenshalvøyen og Lindåshalvøyen er forbundet med fastlandet med smale eid. Nord for Sognefjorden ligger øygruppen Solund. Ved Stad er kysten uten skjærgård. Nord for Stad ligger en rekke skjær og øyer (inkludert Nordøyane og Sørøyane) med Hitra som den største sør for Trondheimsfjorden. Nord for havstykket Folda stikker øygruppen Vikna langt ut i havet. Helgeland har en bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, Kvaløya og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgående fjordløp. I Vest-Finnmark ligger Stjernøya, Seiland og Kvaløya innenfor den stor Sørøya. Magerøya er Norges nordligste og øst for Nordkapp er det ikke øyer av betydning.

Hav og kontinentalsokkel

Se også: Norsk kontinentalsokkel

Utenfor kysten strekker en relativt grunn kontinentalsokkel seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på 4 000 og 3 000 meter. Barentshavet er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja er kontinentalsokkelen smal, utenfor Møre og Romsdal er den relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150 km fra land. Hele Nordsjøen (fra Stad og Shetland) inngår i kontinentalsokkelen.

Fjorder

Utdypende artikler: Norges fjorder og Liste over fjorder i Norge

Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge. Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunn terskel nær utløpet eller flere terskler. Bolstadfjorden er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. Borgundfjorden er relativt dyp og uten markert terskel. Hardangerfjorden har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen. Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener, og skiller seg slik fra de fleste andre fjordene.

Fjordene er daler som ble dannet av isbreenes framrykning under istidene. Fjordlandskap finnes kun andre steder på jordkloden der den har vært nediset, og sporene etter dette er bl.a. morener og skuringsmerker. Det er bare isbreer som kan tenkes å gi fjordene form av "trau", med terskler ved munningen.

Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. Noen fjorder går parallelt med kysten og krysser fjorder som går innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) små sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende få og små.

Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare på Grønland, i det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada.

Sognefjorden er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel Aurlandsfjorden, som i seg selv er betydelige fjorder. Fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hemmer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden er det til dels brakkvann på overflaten. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.

Lengde og areal

Fastlandets kyst regnet langs den havrettslige grunnlinjen er 2 532 km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km. I tillegg er øyenes kystlinje beregnet til 71 963 km. Norges samlede kystlinje er 100 915 km, noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada. Rundt Norge er havområdene Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Norge råder over 1 979 179 km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale delelinjer: Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring 85 000 km. Bakgrunnen for at tallene kan avvike så mye er at lengden av kyst er delvis usikker størrelse, dette «kystelinjeparadokset» ble påvist av Lewis Fry Richardson og Benoit Mandelbrot. Kystlinjens blir lenger jo mer nøyaktig ved å øke målestokken på kartet. Dette slår spesielt ut for Norge som har en snirklete kystlinje med øyer og fjorder, noe som kan uttrykkes med den høye fraktale dimensjonen 1,52 som omtrent betyr at dobbelt så detaljert kartlegging medfører økning i kystlengden på 52 %. Til sammenligning har Sør-Afrikas kyst en fraktal dimensjon på 1,02.

• Hovedlandets økonomiske sone på 878 575 km² som grenser mot Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene og Russland
• Fiskerisonen rundt Jan Mayen på 293 049 km² som grenser mot Island og Grønland
• Fiskevernsonen ved Svalbard på 803 993 km² som grenser mot Grønland og Russlands Franz Josef Land

Norges indre farvann (sjøområder innenfor grunnlinjen) utgjør 125 313 km², av dette er 89 091 km² knyttet til fastlandet. Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved Skjækervatnet i Steinkjer kommune.

Tidevann og havstrømmer

Saltstraumen med Saltstraumbrua.

Kråkenes fyr i orkan

Hvert år publiserer Statens kartverk «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.

Ved Lindesnes og Kristiansand er det normalt nesten ikke tidevann, og langs Skagerak har tidevannet liten betydning for skipsfarten. Ved Bergen er det nær 1 meter. Forskjellen mellom flo og fjære er størst i Nord-Norge og der har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet. Springflo i Kabelvåg og Vardø kan være på over 3 meter. I Nord-Norge kan tidevann ha betydning for skipsfarten der tidevannet kan skape sterke strømmer i trange sund, omtrent som en brusende elv. Saltstraumen er en av verdens sterkeste og oppstår der et smalt sund forbinder en relativt vid fjord med havet. I Nord-Norge medfører tidevannet kostnader blant annet ved anlegg av havner.

Ved Kråkenes er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter, også ved Andenes er små bølgehøyder vanligst. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.

Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst og er avgjørende for klimaet. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot Kola. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Vann fra Østersjøen har lavt saltinnhold og fordi det er lettere flyter dette vannet over Golfstrømmen og Atlanterhavsvannet selv om det ofte er kaldere. Polarstrømmen langs Grønlands østkyst sender kaldt vann sørover med en forgrening østover nord for Island. Det kalde polarvannet dominerer de store havdypene utenfor kontinentalsokkelen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer. For eksempel i Trondheimsfjorden går overflatestrømmen ved stigende vann inn fjorden og særlig langs sørsiden nær Trondheim, mens ved fallende tidevann går strømmen særlig langs nordsiden ved Fosen. Tidevannsstrømmene bidrar til utskifting av vannet i fjorden selv om det i stor grad er de samme vannmassene som strømmer inn og ut med tidevannet.

Klima

Utdypende artikkel: Norges klima

Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning, de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning nord–sør. Fordi havtemperaturene ligger 5–10 °C over andre områder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med fremherskende sørvestlig vind, ligger lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader.

Landet kan deles inn i agroklimatiske soner etter hvor egnede områdene er for dyrking av matkorn eller gress. De høyereliggende områdene samt mesteparten av Finnmark bare egnet til dyrking av gress med en innhøsting. Lavere områder rundt Trondheimsfjorden, lave områder på Sørvestlandet, Toten og sørlige Hedmark er egnet eller marginalt for forkorn. Østfold, Vestfold, Ringerike og og lave områder av Sørlandet er marginalt egnet eller godt egnet til matkorndyrking. Omkring 2 % av den dyrkede jorden er godt egnet til matkorn, 10 % er marginalt egnet til matkorn. Omtrent halvparten av den dyrkede jorden i Norge er egnet til korndyrking, resten er bare egnet til dyrking av gress og annet grovfor. Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har for det meste kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak.

Temperatur

Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandet relativt varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. Kystområdene fra Halden via Oslofjorden og Jæren til Boknafjorden samt indre fjordstrøk på Vestlandet (Ryfylke, Hardanger, indre Sogn) har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).

Svalbard har et arktisk klima og bare de høyeste fjellområdene på hovedlandet har like kalde somre som Svalbard. Middeltemperaturen i Vest-Spitsbergen er 6℃ i juli og de varmeste dagene kommer sjelden over18 ℃. De sørvestlige delene av Svalbard er påvirket av Golfstrømmen som har sin nordligste påvirkning der.

Nedbør

I et gjennomsnittlig år faller 1380 mm nedbør for landet som helhet. Det er store forskjeller i nedbørsmengde mellom deler av landet. Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør; 300 mm er omtrent som Sahara eller tørre deler av Spania. På grunn av lite fordamping har nedbørsfattige områder nok fuktighet til å være fruktbare. I høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør er det ikke isbreer av betydning. Store deler av Østlandet, indre Trøndelag og Troms samt enkelte indre strøk på Vestlandet får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.

Enkelte deler av Helgelandskysten får rundt 3000 mm årlig som er mer enn i Bergen og like mye som de mest nedbørsrike områdene på Vestlandet. Noen av mest nebørsrike områdene i Norge finnes i tilknytning til isbreer. I indre del av Finnmark er det mest nedør om sommeren, mens det på kysten for eksempel i Lofoten er mest nedbør om høsten og tidlig vinter.

På Svalbard er det lite nedbør omtrent som de tørreste strøkene på fastlandet. Luften er svært ren dels fordi den er tørr og dels fordi det er lite støv og andre urenheter. Den rene og skarpe luften gjør det vanskelig å bedømme avstander.

Ferskvann

Det faller årlig i gjennomsnitt 1380 millimeter nedbør over Norge (noe som utgjør 447 km³) og dette er omkring det dobbelte av det globale gjennomsnittet på rundt 700 mm. Av dette fordamper omkring 235 millimeter. Norges vassdrag får i tillegg tilført vannføring tilsvarende 30 millimeter nedbør fra nabolandene og elver tilsvarende 30 millimeter renner inn i Sverige hovedsakelig Trysilelva. De resterende renner ut i havet langs Norges kyst.

Nr	Fjorder (liste)	Elver (liste)	Innsjøer (liste)	Isbreer (liste)
1	Sognefjorden	Glomma	Mjøsa	Jostedalsbreen
2	Hardangerfjorden	Pasvikelva	Røssvatnet	Vestre Svartisen
3	Trondheimsfjorden	Numedalslågen	Femunden	Søndre Folgefonna
4	Porsangerfjorden	Vorma	Randsfjorden	Østre Svartisen
5	Lyngen	Tana	Tyrifjorden	Blåmannsisen
6	Oslofjorden	Drammenselva	Snåsavatnet	Hardangerjøkulen
7	Kvænangen	Skienselva	Tunnsjøen	Myklebustbreen
8	Ullsfjorden	Snarumselva	Limingen	Okstindbreen
9	Nordfjord	Otra	Øyeren	Øksfjordjøkelen
10	Varangerfjorden	Altaelva	Blåsjø	Harbardsbreen

Vassdrag

Se også: Liste over elver i Norge og Vassdrag i Norge

NVE regner med 144 hovedvassdrag i Norge definert som minst 200 km² nedbørsfelt og utløp til havet, og 262 vassdragsområder hvorav 15 drenerer til Finland eller Sverige. Vassdragene har en samlet vannføring (avløp) på 393 km³ årlig noe som tilsvarer 1108 millimeter/år og en middelvannføring på 12500 m³ i sekundet. Med en befolkning på over 5 millioner tilsvarer dette rundt 200.000 liter i døgnet per innbygger. Omtrent 12 km³ renner over grensen til Sverige og 0,2 km³ til Finland; fra Sverige får Norge tilførsel av 3 km³, fra Finland 8 km³ og fra Russland 1 km³ årlig.

Norges vassdrag har et samlet nedbørsfelt på 354600 km² hvorav 30.000 km² ligger i nabolandene (hovedsakelig Finland som har 6,4 % av nedbørsfeltet for Norges vassdrag). De norske vassdragenes avløp til Norges kyst drenerer et areal på 339408 km² og 15.000 km² drenerer til Sverige. Den samlede vannføringen i landets vassdrag har variert rundt gjennomsnittet med 70 % av gjennomsnittsår (1960) som det lavest registrerte og 122 % (1989) som det høyeste. For den enkelte landsdel er det større variasjoner i årlig vannføring. NVE bruker begrepet avløp om vannmengden (volum) som drenerer fra et nedbørsfelt i for en gitt periode, mens spesifikt avløp (eller avrenning) er avløpet per arealenhet (måles blant annet i liter per sekund og år eller millimeter/år).

Skoltefossen i Pasvikelva. Pasvikelva er den norske elven med nest størst nedbørsfelt medregnet det som ligger i Finland og Russland.

Norges elver har generelt mange fosser og stryk og er begrenset nytte som ferdselsveier. Innsjøene har fra gammelt av båttrafikk. Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning. Norges elver skifter ofte navn når de passerer en innsjø for eksempel innløpet til Sperillen heter Begna mens utløpet heter Ådalselva, mens Otra har samme navn til utløpet.

Vannføring og temperatur

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes. Ved kysten av Vestlandet og Nord-Norge er høstflommen ofte større en vårflommen (snøsmeltingen). Norske elver har typisk størst vannføring i sommerhalvåret og minst på ettervinteren. Pasvikelva har sterkere flomdemping enn Glomma noe som skyldes den finske innsjøen Enares store overflate.

Temperaturen i vassdragene varierer mindre enn lufttemperaturen. Vanntemperaturen påvirkes av blant annet fallenergi, fordamping, kontakt med omgivelsene og stråling hvorav det siste betyr mest. Nedenfor en elvestrekning vil temperaturen nærme seg 0 °C om vinteren, mens ved utløpet fra en innsjø vil temperaturen være merkbart høyere. De fleste vassdrag i Norge får mer eller mindre isdannelse i løpet av vinteren. Altaelva har helt eller delvis isdekke 160-200 dager, mens Glomma (ved Elverum) normalt er islagt 150-170 dager. På islagte elver kan isen plutselig begynne å løsne i form av isgang noe som kan føre til erosjon langs elvebredden og oversvømmelser, i noen tilfeller kan hus og broer bli tatt.

Vannføringen i vassdragene er i hovedsak bestemt av nedbørsfeltets størrelse samt nedbørsintensiteten. Det er generelt mest nedbør i vest nær havet enn inne i landet, og nedbøren øker som regel noe med høyden. Nedbør i fjellet bevares som snø til vårløsningen. I innlandet og i fjellet magasineres halvparten eller mer av nedbøren som snø. Ved kysten utgjør snøen rundt ¼ av nedbøren. Nedbør som snø tilføres vassdragene i løpet av flom om våren og forsommeren. Myrer og innsjøer forsinker avrenning og demper flommer. Ved flomtoppen kan for eksempel vannføringen i Losna (Lågen oppstrøms fra Mjøsa) være dobbel så stor som Vorma nedenfor Mjøsa. Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km² som det største.

Noen av de største dalene i Sør-Norge (1) Namdalen (2) Romsdalen (3) Østerdalen (4) Gudbrandsdalen (5) Hallingdal (6) Numedal (7) Setesdal

Vannskiller

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk Langfjella-Jotunheimen- Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover med utløp i fjordene på Vestlandet eller Trondheimsfjorden.

I forbindelse med vannkraftutbygging blir vannføring flere steder overført i tunnel gjennom vannskiller; dette utgjør lite av det totale avløpet fra hver landsdel - blant annet overføres vann fra Viersla i Eidfjordvassdraget til Numedalslågen øst for vannskillet. Tana og Neiden har store deler av nedbørsfeltet i Finland, mens Pasvikvassdraget har store deler av nedbørsfeltet både i Finland og i Russland. Blant annet Trysilelva har avløp til Sverige. I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige. I Finnmark krysser noen elver riksgrensen, og grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs (midt i) elver.

Elveløp

Rosten mellom Sel og Dovre er en barriere i Lågens løp. E6 på ene siden og Dovrebanen på andre siden.

De store elvene i Norge følger for en stor del av landoverflatens helningsretning og gjelder de store elvene på Østlandet, Sørlandet og til dels på Vestlandet. I Trøndelag følger elvene overflatesn fall fra flere kanter mot Trondheimsfjorden. I de ytre delene av Nord-Norge følger elvene landets helning. Noen vassdrag har et usymmetrisk mønster for eksempel får Gudbrandsdalslågen tilløp for en stor del fra de høyere områdene mot vest og Hallingdalselva (ovenfor Gol) har sine viktigste tilløp fra nord/nordvest. Enkelte elver trenger gjennom en høyere parti i landskapet på tvers av elvens løp, for eksempel renner Tana mellom høydedrag til Tanafjorden i stedet for gjennom det slakker landskapet til Varangerfjorden. På samme måte bryter Altaelven en trang og dyp nedskjæring (Sautso) gjennom en landbarriere som er høyere enn kildene lenger inne på vidda. Gudbrandsdalslågen går i Rosten (mellom Sel og Dovreskogen) gjennom en barriere i landskapet.

Sideelver danner normalt en spiss vinkel med hovedelvens retning. Flere steder i Norge kommer sideelvene inn nesten motsatt av hovedelvens retning og danner et mothakemønster i såkalte agnordaler. I slike tilfeller går hovedelven ofte i en trang og dyp dal gjennom et høyt landområde der agnordalen har utspring. Dette skyldes trolig at vannskillet har blitt forskjøvet slik at hovedelven har skiftet retning, noe som er vanligst for de relativt korte og bratte elvene i vest eller nordvest. Dette kan sees blant annet i Reisa, Orkla ved Kvikneskogen og ved Stalheim (Voss-Gudvangen).

Elveløpene er preget av vannføringen særlig flom og løpets fall. Bratte løp har som regel steinet bunn, mens slakke elveløp typiks har sandbunn. Generelt øker elvens hastighet med vannføring og dybde. Elver som bringer med seg stein har særlig stor erosjonsvirkningen på løpet og særlig ved fosser kan erosjonen senke dalbunnen innover i landet. Jettegryter kan dannes på få år der det er mye løsmateriale som virvles rundt en vertikal akse.

Noen V-daler har ofte så bratte dalsider og smal dalbunn at det elven fyller hele dalen. Slike trange V-daler antas å være dannet av elveerosjon og er de yngste dalene i Norge. Utladalen er sterkt preget av elveerosjon. Det er få daler i Norge som er formet bare av elveerosjon og de fleste antas dannet av isbreer, men deler av daler er preget mest av elveerosjon. Mange norske daler veksler mellom brede/åpne strekninger og trange passasjer (dalklyper). Slike trange passasjer danner ofte en vinkel i lengderetningen og en V-dal eller canyon i tverrprofil.

På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Glomma og i Drammenselva som når havet på hver sin side av Oslofjorden. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp, og de viktigste er Tovdalselva, Otra (Setesdal), Mandalselva, Lygna, Kvina og Sira.

På Vestlandet faller de fleste elvene ut i hver fjordbunn, elvene er relativt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. For eksempel er det bare 10-15 kilometer fra vannskillet mot Glommavassdraget til Geirangerelvens utløp i fjorden. Tya faller over 1000 meter på 15 km i Årdalsvassdraget. Elver på indre strøk drenerer for en stor del høyfjell og isbreer, ofte med stryk og fosser i øvre deler; lavtlandsvassdrag i ytre strøk. Vannføring og relativt billig utbygging gjør dette til gunstig område for vannkraftutbygging.

I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. I Trøndelag har de store elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder. I Trøndelag er det mange store elver med opphav i lave fjellområder der sidevassdragene faller bratt ned mot hovedelven; i hoveddalen renner elven ofte gjennom en bred dalbunn med mye leire.

Nord-Norge har en del store elver som minner om elvene på Østlandet og i Trøndelag, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. I indre Troms løper flere store dalfører fra grensen til fjordbunnen, blant annet Målselvdalen og Reisadalen med store elver. På Finnmarksvidda er elvene sterkt forgrenet og samles for en stor del i Alta-Kautokeinovassdraget (i vest) og i Karasjokka-Tana (i øst). Pasvikelva og Jakobselva danner grense mot Russland. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet.

Nedbørsfelt

Elvenes lengde henger nært sammen med nedbørsfeltets størrelse. Glommavassdraget har største nedbørsfelt som omfatter Østerdalen og Gudbrandsdalen med sidedaler og Glomma er landets lengste elv. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland. Sunndalsvassdraget har det største nedbørsfeltet på Vestlandet med 2500 km².

Norges vassdrag etter vannføring

Nr	Elv / Vassdrag	Lengde km	Nedbør- felt km²	Middel- vannføring m³/s	Største flom m³/s
1	Glommavassdraget	623	41 820	728	3542
2	Drammensvassdraget	308	17 115	314	2300
3	Skiensvassdraget	271	10 767	287	1800
4	Namsen	229	6 282	270	2811
5	Ranelva	130	3 857	220	1600
6	Tana	348	16 374	187	3500
7	Målselvvassdraget	145	6 041	180	1700
8	Pasvikelva	380	18 354	170	850
9	Vefsna		4 109	161	1700
10	Otra	247	3 750	148	1400

Fosser og stryk

Norges vassdrag er rike på fosser som er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men har større vannføring. Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter. Floder av den typen som er vanlig på det europeiske kontinentet er ikke vanlig i Norge, deler av Glomma er et unntak (over en strekning på over 500 km faller Glomma 690 meter). Tya faller til sammenligning over 1000 meter på 15 km.

Geologi

De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Vassdragene, særlig ved snøsmeltingen om våren, frakter slam (små jord- eller sandpartikler) til innsjøer og fjorder. Dette er særlig tydelig i områder med mye leirjord på Østlandet og i Trøndelag. Smeltevann fra isbreer frakter ofte mye slam og små fjellvann kan etterhvert fylles opp med løsmateriale fra breen.

Innsjøer

Se også: Liste over innsjøer i Norge og Fjordsjø

Rundt 17 000 km² eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring 450 000 innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50.000 av disse er 178 950 i Finnmark. Det finnes 400 innsjøer er større 5 km² og 1 242 innsjøer større enn 1 km². På kart med målestokk 1:250.000 er omkring 65 000 innsjøer synlig (se tabell). SNL oppgir 969.000 innsjøer hvorav over halvparten er under 1 dekar.

De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i innsjøen. Mjøsas volum på 56 km³ er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens i Hornindalsvatnet tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet. Grunne innsjøer som Årungen i Akershus har gjennomsnittlig oppholdstid på noen måneder. I praksis vil i mange dype innsjøer innstrømmende vann holde seg på overflaten til utløpet slik at de dypere vannlagene har en langsommere utkiftningstakt ut. Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til 1 200 km³, mens den samlede avrenningen fra landarealet er årlig i gjennomsnitt på 370 km³.

Størrelsesfordeling

Størrelse km2	Antall
mer enn 100	7
10–100	171
5–10	216
1–5	1 823
0,5–1	2 177
0,1–0,5	14 201
0,05–0,1	14 003
mindre enn 0,05	31 920

De typiske norske innsjøene er dannet ved breerosjon under istider. I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, dype innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon, for eksempel Sandvinvatnet og Tyrifjorden. Bunnen av disse er ofte flat på grunn av avsetning av løsmasser. Iesjarvi på Finnmarksvidda er en typisk grunn viddeinnsjø. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet. Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum. Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse om lag 110 meter over omgivelsene.

Tinnsjå er med 460 meter Norges og Europas tredje dypeste innsjø. Gausta skimtes bak til venstre.

Noen av Norges innsjøer var saltvannsfjorder etter istiden, men er senere avskåret fra havet på grunn av landhevingen. På slutten av istiden lå Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag - i forhold til havnivået. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen sto under vann.

Noen av de dype innsjøen som Mjøsa, Tyrifjorden, Tinnsjå og Hornindalsvatnet har største dyp langt under havnivå og vannmassene i blant annet Hornindalsvatnet er hovedsakelig under havnivå. Slik «overfordypning» der bunnen ligger under havnivå kan bare dannes ved breeorosjon. Innsjøer på fjellviddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.

Vann har størst tetthet ved omkring 4 °C slik at vann på bunnen av innsjøer stort sett ligger nære denne temperaturen. På et tidspunkt høst og vår vil innsjøene typisk være nær 4 °C gjennom hele vannsøylen i stille vær. Krøderen er normalt islagt 140-150 dager, mens Aursunden vanligvis er islag 185-200 dager i året (tall fra 1992).

Grunnvann

Av tilgjengelig ferskvann finnes rundt en tredjedel som grunnvann. Ved kraftig regnvær kan blir ofte finkornet jord tettere slik at det blir avrenning. Etter regn vil overflatevannet i løpet av et par dager sige gjennom porer og sprekker i jorden ned til grunnvannet. Fra borehull i fjell er det mulig å hente ut 6000 liter grunnvann i minuttet, mens gode grunnvannsreservoarer som på Øvre Romerike kan komme 50.000 liter i minuttet. Grunnvann har som regel mer oppløste salter enn overflatevann. Kalk i grunnvannet gir såkalt hardt vann som gir kalkavsetninger i husholdningen, hardt vann er ikke vanlig i Norge. Grunnvann har som regel lite bakterier og jevn temperatur noe som gjør det godt egne til drikkevann. Kilder med mineralsalter er rester av salt da havet sto høyere for eksempl Farriskilden ved Larvik.

Ferskvann etter fylke

Grenseområdet mellom Norge og Finland ved Kilpisjärvi.

Antall innsjøer og totalt ferskvannsareal

Fylke	Ferskvann km2	Innsjøer antall	Ferskvann i % totalt areal
Østfold	292,8	2 115	7,0
Akershus	329,4	2 624	6,7
Oslo	27,4	343	6,0
Hedmark	1 268	21 384	4,6
Oppland	1 186,6	9 675	4,7
Buskerud	1 005,3	14 813	6,7
Vestfold	76,2	634	3,4
Telemark	1 128,9	12 916	7,4
Aust-Agder	727,0	7 049	7,9
Vest-Agder	463,8	7 875	6,4
Rogaland	587,6	16 506	6,4
Hordaland	672,3	15 664	4,3
Sogn og Fjordane	709,0	19 037	3,8
Møre og Romsdal	507,9	22 131	3,4
Trøndelag	2 399,5	59 441	6,2
Nordland	2 025,2	28 095	5,3
Troms	832,7	20 203	5,3
Finnmark	2 758,7	178 951	5,7
Hele landet	16 998,5	439 456	5,2

Snø og is

En tredjedel av nedbøren i Norge faller som snø. Snødekke av lett nysnø kan bestå av 90 til 99 % noe som gir svært god varmeisolasjon. Snødekke forsinker derfor islegging av elver og innsjøer samt teledannelse i bakken. Snø legger seg i Norge først i nord og i fjellet, for eksempel legger det seg ofte snø i høyfjellet i Sør-Norge i oktober. Snøen ligger om våren lengst i fjellet og i innlandet. På Finse ligger det normalt snø fra oktober til juni. De høyeste fjellområdene kan ha opp til 300 dager årlig med snødekke, mens de ytre kystområdene i Sør-Norge har snødekke noen få dager årlig. I høyfjellet nås største snødybde i mars-april, mens i lavlandet er det typisk mest snø i februar. I Nord-Gudbrandsdalen er det snøfattige områder særlig Skjåk og Lesja. Vestkysten, særlig Nordvestlandet, er mest utsatt for snøsrked.

Kald luft inneholder mindre fuktighet og nedbøren vil derfor vanligvis avta utover vinteren. På Vestlandet kommer det vanligvis mer snø enn på Østlandet, men snøen i lavlandet på Vestlandet blir liggende kortere. Store deler av Norge er snødekket om vinteren, med unntak lavlandet på Sørlandet-Rogaland og ytre strøk på Vestlandet ellers. Finnmarskvidda og fjellområdene har rundt 200 dager årlig med snødekke. Innlandet har rundt 150 dager med snødekke, med store variasjoner fra år til år. På rygger som blåser fri for snø kan telen gå dypt og det kan dannes permafrost. Snø kan reflektere over 80 % av innstrålt varme. I Troms og Finnmark kan snøen bli liggende gjennom vinteren til også helt ute ved kysten. Tall fra 1960-tallet viste at Vardø hadde rundt 200 dager med snødekke, Bodø 95 dager, Bergen 39, Oslo 100 og Geilo 194 dager. De kystnære isbreene kan ha snødybder på 10 meter og mer.

Tele og permafrost

Tele (frost i jorden) er vanlig i Norge og skaper utfordringer for infrastruktur (for eksempel i form av telehiv) og bygninger. Snødekke (tørr snø har god isolasjonsevne), type jord og temperatur bestemmer hvor dypt telen går. I 1961 ble største teledybde i sandig grus på det indre Østlandet anslått til rundt 2 meter (Hamar) opp til 2,8 meter (Tynset og Dombås), på Finnmarksvidda 3 meter, Tromsø opptil 2 meter, kysten av Vestlandet opptil 1 meter, i Trondheim og langs Oslofjorden 1,6 meter. På Svalbard finnes permafrost stort sett overalt. På fastlandet finnes noe permafrost i høyfjellet i Sør-Norge og noen steder i lavere høyde i Nord-Norge.

Snøskred

Snøskred oppstår typisk om vinteren etter nysnø særlig når nysnø legger seg på en flate av eldre snø. Under snøsmeltingen om våren oppstår det ofte snøskred. Snøskred oppstår oftest i terreng med 35° til 45° helning. Over 50° går det sjelden store skred og under 30° kan det gå skred under spesielle forhold og sørpeskred. Stort snøfall (mer enn 50 cm) på få dager gir stor skredfare. Skred av tørr snø kan ha en fart på 20 til 70 m/s (70 til 250 km/t).

Største tetthet av store skred er det i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, i Hordaland og Troms er det også mange skred. Etter 1900 har alle fylker bortsett fra Oslo, Østfold og Akershus hatt skred med omkomne. Skredhyppigheten skyldes blant annet bratt terreng langs fjorder og daler, lav skoggrense, og store nedbørsmengder med varierende temperatur og vind i løpet av vinteren. I en del bebodde daler også på Østlandet kan snøskred nå dalbunnen. Etter år 2000 har Troms hatt flest omkomne i skred med 45 av 112 omkomne til 2022. Veinettet på Vestlandet og i Troms er mest utsatt for snøskred.

Isbreer

Se også: Liste over isbreer i Norge

Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker knapt 1 % av hovedlandets areal fordelt på rundt 1600 isbreer. Dette tilsvarer anslagsvis et vannvolum på 270 km³. De store breene er platåbreer og kan være 500-600 meter tykke over en ofte sterkt kupert, alpint berggrunn. Vestlandet, Jotunheimen, Troms og Nordland har mest isbreer. Rundt de alpine toppene i Lyngen, Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det mange små botnbreer. Engabreen ved Svartisen når nesten havnivå. Etter istiden forsvant trolig de fleste isbreer fra Norge, og de store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.

Breene på hovedlandet har over tid variert i utstrekning og nådde flere steder største utstrekning på 1700-tallet. Isbreer dannes og vedlikeholdes ved at det faller mer snø enn det som smelter om sommeren. De tykke snølagene omdannes til is som begynner å sige nedover i terrenget når vekten blir stor nok. I sommersesongen kan de raskeste breene bevege seg opp til 2 meter i døgnet, mens dalbreene i Jotunheimen vanligvis har en hastighet på 10 cm i døgnet. Isen skiftes stadig ut ved smelting nederst og tilvekst øverst, grensen mellom disse kalles likevektslinjen. På Ålfotbreen er likevektslinjen rundt 1200 m.o.h., i Jotunheimen er den rundt 2100 meter og på kysten av Nordland rundt 800 meter. Mellom 1960 og 1990 vokste breene på Vestlandet, mens breene øst for vannskillet krympet. Vann magasineres i breene noe som demper variasjon i vannføring fra år til år i tilknyttede vassdrag. Vassdrag i områder med breer har jevnt over større vannføring enn vassdrag som ikke drenerer breer. Den eldste isen i norske breer er 700 til 1000 år gammel.

Planter og dyr

Fjellbjørk vokser over hele landet og danner de fleste steder tregrensen mot snaufjellet.

Se også: Natur i Norge

Planteliv

Se også: Norges skoger

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Skifer og kalkholdig berg gir frodigere vekst enn harde bergarter. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind, kristtorn, bergflette, revebjelle og purpurlyng, mens klåved, mogop og tysbast bare trives i innlandet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk.

Tregrensen varierer med klima og terreng, den er vanligvis lavere på nordsiden av fjell enn på sørsiden, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerrak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland; på Vestlandet er gran hovedsakelig innført. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu og kan på Østlandet vokse helt opp til 1000 meter over havet. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter.

De norske setrene har stort sett ligget i fjellbjørkeskogen, skoggrensen har noen steder havnet nedenfor setrene på grunn av stort uttak av brensel til seterdriften. Over den egentlige skoggrensen vokser det til dels kratt av vier. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav. Andre nåletrær enn furu og gran finnes, blant annet einer og barlind, men danner ikke skog av betydning. Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.

Saltfjellet regnes som nordlig grense for naturlig granskog, i tillegg finnes det partier med gran i Pasvik. Bjørk er det dominernede treslag i Nord-Norge.

Dyreliv

Se også: Liste over pattedyr i Norge

Elg er Norges største hjortedyr og er vanlig i barskogsområder, med unntak av Vestlandet der den forekommer mest som streifdyr. Det drives utstrakt jakt. I 2009 ble det for første gang felt flere hjort enn elg.

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Omkring 1900 var det få rådyr i Norge, og har siden ekspandert sterkt og finnes i stort antall i skogsområder over store deler av landet.

Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet etter sterk vekst fra 1900, mens fjellreven er sjelden etter å vært ganske vanlig i Nord-Norge og fjellstrøkene i sør. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet, mink har i Norge opphav i dyr rømt fra pelsdyrfarmer. Bever var omkring 1900 nesten utryddet og har senere fått en levedyktig bestand på Østlandet og Sørlandet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet. Villsvin har etter år 2000 trukket over fra Sverige (der de finnes i stort antall) og er etablert i grensetraktene.

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg. Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad. Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bar fem amfibier: To arter frosk (hvor vanlig frosk er utbredt over store deler av landet), padde og to lite utbredte arter vannsalamandre. Det finnes også fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.

Fisk

Laks finnes både i saltvann og ferskvann

Foto: Hans-Petter Fjeld

Fisk finnes over hele Norge, i ferskvann, innsjøer, elver og bekker, og i fjorder og kystfarvann. Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Disse artene krysser vanligvis ikke vannskillet og går ikke langt opp i dalene, med unntak av harr som har gått opp hele Gudbrandsdalslågen og over til Rauma og i Finnmark der disse har spredt seg fra Finland. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren. Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket. Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder. Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.

Fugler

Løvsanger er Norges mest tallrike fugl. Foto fra Adana, Tyrkia.

Se også: Liste over norske fugler

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen, ellers finnes blant annet snøugle, perleugle og spurveugle. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn. Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par. Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv. Dette er særlig tydelig på fuglefjellene i Nord-Norge (for eksempel Lovunden og Røst) samt Runde på Vestlandet.

Samfunn

Riksgrensen

Se også: Norges riksgrense

Norske flyktninger under andre verdenskrig ved grenserøys 82a

Riksgrensen mot Sverige er 1 630 km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736 km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, Shetland), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot Færøyene og Grønland som er under dansk jurisdiksjon. Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen.

Grensen mot Det russiske keiserdømmet ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. Kjølen danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som riksgrense sør for Ofoten eller Tysfjord. Fra Tysfjord og nordover/nordøstover var det ikke fastsatt grenser slik at svenske, russiske og norske/danske skatteoppkrevere opererte til dels i samme område. Under Gustav Vasa hevdet svenske myndigheter rett til skattlegging til Nordishavet mens norske/danske skatteoppkrevere opererte rundt hele kysten av Kolahalvøya til Kandalaksjabukta. Norsk/dansk myndighet over områdene øst til Varanger ble i stor grad anerkjent.

Krigene mot Sverige tidlig på 1600-tallet førte ikke til grenseendring bortsett fra at Sverige etter Kalmarkrigen godtok Finnmark som norsk territorium og Sverige oppga med det krav på kystområdene. Fra 1612 stanset russiske skatteoppkreving vest for Varanger og det ble slutt på dansk/norsk skatteoppkreving på Kola. I «fellesdistriktene» på nordkalotten forsøkte de tre statene å befeste sin stilling ved utbygging av kirker og offentlig administrasjon. Blant annet fikk Sverige reist en kirke i Kautokeino i 1701, de russiske kirkene i Boris Gleb og i Neiden ble reist i 1565. Etter Hannibalfeiden 1643-1645 måtte Danmark/Norge avstå de tynt befolkede områdene Jemtland og Herjedalen. Etter Karl Gustav-krigene ble Båhuslen overtatt av Sverige.

I løpet av fredsperioden etter 1720 ble riksgrensen fastsatt på fredelig vis. Fredstraktaten fastsatte at grensekommissærer etter kort tid skulle reise nordover for å fastsette grensen i de uavklarte områdene i nord; bestemmelsen ble ikke oppfylt og en ny traktat av 1734 fastsatte det videre arbeidet med grensen. Embetsmenn på begge sider intervjuet innbyggerne om hvilke områder som var bebodd og brukt av henholdsvis svensker og nrodmenn. Fjellrygger og øde skoger dannet vanligvis en naturlig grense mellom norske og svenske bygder, mens den samiske befolkningen var delvis nomadisk og det var ofte uklart hvor grensen gikk. I indre Finnmark var det over et par hundre år praksis med fellesdistrikter. I løpet av 1742-1751 ble riksgrensen gått opp og nøye merket, særlig viktig var dette i Nord-Norge. Grensetraktaten av 1751 førte grensen midt gjennom samebefolkningens kjerneområde: Flyttsamene fikk anledning til å bevege seg fritt som før, men de måtte være undersåtter av enten den danske eller den svenske kongen. Samenes rettigheter ble beskrevet i Lappekodisillen som et tillegg til grensetraktaten. Kontakten mellom fastlandet og de tidligere norske områdene i Nord-Atlanteren (Færøyene, Island og Grønland) tok seg opp fra rundt 1600 (handelen ble på 1700-tallet sentralisert til København). Ved Kieltraktaten ble Norge avstått til Sverige, mens øyene i Atlanterhavet forble del av Danmark. Riksgrensen mellom Norge og Sverige/Finland er siden uendret.

Folketall

Utdypende artikkel: Norges demografi

Områder ordnet etter folketall

Nr	Fylker	Tettsteder	Kommuner	Byer
1	Akershus	Oslo	Oslo	Oslo
2	Oslo	Bergen	Bergen	Bergen
3	Vestland	Stavanger/Sandnes	Trondheim	Trondheim
4	Rogaland	Trondheim	Stavanger	Stavanger
5	Trøndelag	Fredrikstad/Sarpsborg	Bærum	Kristiansand
6	Innlandet	Drammen	Kristiansand	Fredrikstad
7	Østfold	Porsgrunn/Skien	Drammen	Sandnes
8	Agder	Kristiansand	Asker	Tromsø
9	Buskerud	Ålesund	Lillestrøm	Drammen
10	Møre og Romsdal	Tønsberg	Fredrikstad	Sarpsborg
11	Vestfold	Moss	Sandnes	Skien
12	Nordland	Haugesund	Tromsø	Bodø
13	Telemark	Sandefjord	Sandefjord	Ålesund
14	Troms	Bodø	Nordre Follo	Sandefjord
15	Finnmark	Tromsø	Sarpsborg	Arendal
16	-	Arendal	Tønsberg	Larvik
17	-	Hamar	Skien	Tønsberg
18	-	Halden	Bodø	Haugesund
19	-	Larvik	Moss	Porsgrunn
20	-	Askøy	Ålesund	Moss
	Norges fylker	100 største tettsteder	Norges kommuner	Norges 102 byer

Nr	Distrikter	Byregioner	Øyer
1	Oslo	Stor-Oslo	Tromsøya
2	Jæren	Bergen	Tunøya
3	Bergen	Stavanger	Hinnøya
4	Romerike	Trondheim	Karmøy
5	Vestfold	Mjøsbyene	Askøy
6	Ytre Østfold	Kristiansand	Rolvsøy
7	Trondheim	Nedre Glomma	Stord
8	Drammen	Tønsberg	Nøtterøy
9	Akershus Vest	Grenland	Langøya
10	Sunnmøre	Haugesund	Store Sotra
	Norges 55 distrikter	Norges 14 byregioner	30 mest folkerike øyer

Innvandrere

Utdypende artikkel: Innvandrere i Norge

I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Oslo har størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere. Troms og Finnmark har mange av kommunene med stor andel innvandrere. Rindal kommune i Trøndelag hadde 2 %. I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022). Nordstrand, Vestre Aker og Nordre Aker hadde minst andel innvandrere på 16-18 % (dette gjaldt også i 2015). I 178 av Norges kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen.

Språk

Utdypende artikler: Norske dialekter og Samiske språk

Omkring 20.000-30.000 snakker samisk i Norge, hovedsakelig nordsamisk og de fleste i Troms og Finnmark.

Viktige skiller mellom norske dialekter er kjent fra 1100-tallet og er trolig eldre. I hovedsak deles de norske dialektene i to hovedgrupper: østnorsk (Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland) og vestnorsk (Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge), basert på jamvektsregelen. Utbredelse av tykk l, eller retrofleks flapp, følger nesten samme grense som jamvektsregelen. Langfjella og de andre store fjellene i Sør-Norge er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Fjellbygdene i Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen har noen likhetstrekk med vestnorsk. Vest-Telemark regnes som vestnorsk. Målselv og Bardu har preg av østnorsk på grunn av innvandring på 1700-tallet. Palatalisering finnes fra Mjøsa og nordover, nord for Sognefjorden, og er særlig utpreget i nordnorsk.

Bosetning

Hovedtrekk i moderne tid

Befolkningstetthet etter kommune, 2016. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km². Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.

Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. I Nord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen, ofte knyttet til strandflaten, med en del bosetning langs skipsleia på Helgeland, i Lofoten/Vesterålen og Harstad-Tromsø. Særlig Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting. Det geografiske tyngdepunkt i landets befolkning er på det sentrale Østlandet. Befolkningen er særlig konsentrert omkring Oslo og Oslofjorden. På det sentrale østland ligger hovedstaden Oslo og tre tettsteder (Drammen, Porsgrunn-Skien og Fredrikstad-Sarpsborg) med befolkning omkring 100 000. Hver landsdel sin (uoffisielle) landsdelshovedstad: Kristiansand på Sørlandet, Bergen i vest, Trondheim i Trøndelag og Tromsø i Nord-Norge. Stavanger har utviklet seg stert som landets oljehovedstad. Disse byene og byområdene har alle en lang historie med sentrale funksjoner innen handel, administrasjon og kirke.

I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning. Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.

Urbanisering

Utdypende artikkel: Urbaniseringen av Norge

Mer enn 84 % av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det er særlig fra rundt år 1800 urbaniseringen har hatt betydning. Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder. Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom landkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning. Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune og landkommune. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempel Kragerø og Mo i Rana har et bymessig sentrum.

Forstaden Bøler ble anlagt fra 1950-årene da folkeveksten i Oslo stanset opp samtidig som tettheten gikk ned i indre by.

Etter andre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus’ andel av befolkning har økt, mens mens det øvrige Østlandet og Nord-Norge gikk tilbake noen prosentpoeng. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra. I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen. I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i Oslo kommune, mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall. Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene. Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk er geografisk spredt og knyttet til spredt bosetning, mens industri og tjenester ofte er punktlokalisert og knyttet til byer og tettere bosetning.

Byenes beliggenhet og utstrekning

De fleste norske byene ligger ved kysten. De er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Bare to gruvebyer, Kongsberg og Røros, er innlandsbyer, ved siden av bispesetet Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen. Tønsberg er en av landets eldste byer og lå sentralt i forhold til vannveiene til Østersjøen og til Nordsjøen. Bergen og Trondheim ligger stadig sentralt i hver sin landsdel, som de gjorde alt i tidlig middelalder.^{[trenger referanse]} For eksempel var Tvedestrand var utskipingshavn for Nes jernverk. Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. Narvik ble anlagt som utskipingshavn for jernmalm fra Nord-Sverige, Finneid for malm fra Sulitjelma.

Konurbasjonen i Grenland med tettstedet Porsgrunn/Skien (Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Stathelle). Fra Porsgrunn er det 8 km til Skien i nord og 12 km til sundet som skiller småbyene Brevik og Stathelle. Derfra er det 6 km videre til Langesund.

På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak og Svelvik mistet sin betydning da Oslo og Drammen fikk helårs skipsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig: Hovedbanen til Eidsvoll og Hamar-Elverum-banen (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.

Norge har få tydelige konurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen. Noen unntak er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845. Byvekst blir blant annet drevet frem av at økende andel arbeidsplasser er innenfor tjenesteyting i byer. I form av bredden av funksjoner og tjenestetilbud er Oslo den klart mest sentrale i Norge, mens typisk regionsentra som Tromsø og Kristiansand er på et nivå under i sentralitet. Utbygging av samferdsel har ført til at mer handel foregår i kjøpesentre utenfor den opprinnelige bykjernen. Byspredning skjer blant annet ved byplanlegging og utbygging av samferdsel som gjør det mulig å bo i forsteder og i bygder lenger fra arbeidsplassen. Mange bykjerner er etterhvert nesten helt uten boliger og fastboende.

Byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien vokste frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen. Byer som Drammen (Bragernes), Halden og Larvik vokste frem rundt sagbruk og utskiping av trelast fra 1500-tallet av og fikk byprivilegier med rett til å handle med utlandet. Industrialisering fra rundt 1900 særlig knyttet til vannkraft skapte en del tettsteder dominert av en eller få store bedrifter, såkalte ensidige industristeder for eksempel Odda, Mo i Rana og Høyanger.

Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempel Groruddalen) og vest (for eksempel Holmenkollåsen). Deler av Oslo (Grünerløkka, Aker Brygge) har gjennomgått gentrifisering der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd med Bakklandet i Trondheim og Nordnes i Bergen.

Historisk bakgrunn

Utdypende artikkel: Norges historie

Riksgrensen før reformasjonen

Mot slutten av høymiddealderen gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv. Skåne, Gotland og Saaremaa (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover til Göta elv under Harald Sigurdsson. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart. Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge og Nidaros erkebispedømme. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden.

Forhistorisk tid

Gården Haug i Øyer, Gudbrandsdalen.

Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1 000 år, kanskje så mye som 2 000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.

Norsk ekspansjon nordover

Willem Barents kart over Nord-Norge fra og med Lofoten (Moskstraumen er angitt nede til venstre).

Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp. Fjorder i Øst-Finnmark har navn på -anger som er et eldre norrønt navn for -fjord og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før -anger gikk ut av bruk. På Island er -fjord det vanlige.

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.

Bosetning og gårder i middelalderen

Se også: Høy- og senmiddelalder i Norge

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.

Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området Bryggen til Norges klart største by, noe den forble til etter 1814.

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.

Byenes fremvekst og utforming

Se også: Urbaniseringen av Norge

Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. Byene som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som ladesteder med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.

I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.

Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mens Veøy hadde handelsretter i Romsdal. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.

Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen. I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10 % av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med 14 000 innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt 8 000, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over 5 000 innbyggere.

I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I enevoldstiden var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift; med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var garnisonsbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. Christian IV anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte Jylland.

Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk, mens fiske og fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund, Farsund og Haugesund. Mindre tettsteder i form av fiskevær fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover.

Cicignons plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.

Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Skien/Porsgrunn og Drammen. Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på Senja, Ytterøya og i Kåfjord førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som Bryne. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel Rjukan, Tyssedal og Høyanger.

Bergen ble tettbebygd fra middelalderen av og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år. Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.

Kristiania i 1886 innenfor grensen mot Aker, med gamle Oslo (overført fra Aker i 1878) nede til høyre.

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes og hvor forskjellige håndverkere skulle holde til. Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, Christiania, skulle anlegges med rettvinklet gatemønster. Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i kvadraturen. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg. Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.

Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros.

Emigrasjon

Se også: Norsk emigrasjon til USA.

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet. Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene.

Bygdene før og etter utskiftingen

Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med teigblandingen inntegnet.

Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.

Utskiftingene på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Utskifting innebærer sammenslåing og ny grenser landbrukseiendommer for å få mer praktiske ordning av jorden. Dette skjedde etter utskiftingsloven av 1857 og det enkelte gårdsbruk ble ofte liggende hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det vanlig med klyngetun der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.

I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre (teigblanding), mens utmarken som regel var sameie. I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.

Arealer til jord- og skogbruk

Se også: Norges klima, Norges skoger og Norsk landbruk

Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.

Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. I noen sentrale jordbruksområde (rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden og i Drammensdalen) i Norge er det marin leire som er næringsrik, men tung. Jæren har mye løsmasser og er et relativt viktig jordbruksområde. På Hedemarken, Hadeland, og Toten er det løs forvitringsjord av skifer som gir god åker. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking. Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog. Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og sameier eier 9 %. Staten eier omkring 10 % og foretak 6 % (tall for 1980).

Antall døgngrader over 6 °C brukes som mål hvor gunstig klimaet er for varmekjære vekster. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på 1 000 til 1 200. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader og har gode forhold for dyrking av bygg og havre. Mens områdene på Vestland og i Agder med like høye tall har lite korndyrking på grunn av regn i høste- og modningssesongen. Kystrekene på Vestlandet og i Agder har lengre vekstsesong enn andre landsdeler noe som gir godt grunnlag for gress og beite samt dyrking av grønnsaker og tidligpoteter. Store lokale klimaforskjeller gjør det vanskelig å trekke generelle dyrkingsgrenser. For eksempel kan det i høytliggende daler på Østlandet være umulig å dyrke korn eller poteter i dalbunnen på 500 meter over havet på grunn av tidlig frost, mens den solvendte lien ovenfor på 700 meter kan være frostfritt. På Låg-Jæren og andre kystflater på Vestlandet gjør vind fruktdyrking og skogsdrift umulig, mens åkervekster trives. Regn er et klart mindre problem for fruktdyrking enn for korndyrking. Fruktdyrking var i 1969 konsentrert i Ringerike, Lier, nedre Telemark, indre Hardanger, Sogn og andre indre fjordstrøk. Korndyrking var i 1969 konsentrert på Østlandet fra og med Mjøsa og sørover.

Industri og mineralutvinning

Marmor fra Fauske.

Se også: Industrialiseringen i Norge, Norsk bergindustrihistorie og Norges petroleumshistorie

Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk.

Kobber

De første kobberverkene av betydning var Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652), senere Folldal (1741) og Kåfjord i Alta (1825). Det er mest industri rundt Oslofjorden, på deler av Vestlandet og i Trøndelag. Dette har opphav i den tidlige industrialiseringen da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og vannkraft til saging.

Jernmalm

Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av jernmalm, blant annet i Dunderlandsdalen og i Sør-Varanger. Det første jernverket i landet var Fossum verk ved Skien etablert i 1542. Jernmalmforekomstene omkring Arendal ble oppdaget allerede på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år. Malmen fra Arendel ble skipet til jernverk lenger øst, bl.a. i Næs jernverk i Tvedestrand, Larvik, Moss, Ulefoss, Eidsfoss, Hokksund og Bærum. Produksjonen var basert på fyrsetting i gruvene og trekull i masovnene. Lokaliseringsfaktorene for disse jernverkene var, foruten tilgang på malm, helst med vannvei-transport, fossekraft og trekull. På det meste var 18 jernverk i drift blant annet Fossum, Bærum, Eidsvold og Froland. Mange av jernverkene ble nedlagt fra 1850-årene, noen ble omgjort til jernstøperier.

Andre mineraler

I Sulitjelma er det forekomst av svovelkis. I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis. På Hjerkinn har det vært drevet utvinning av svovelkis. Jomafjell, Grong og Skorovass har forekomster av svovelkis.

På Senja grafitt, det er marmorbrudd i Fauske og gammel skiferutvinning i Alta. På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomst. Eide på Nordmøre har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk. Det finnes drivverdig titanmalm i Sogndal i Dalane. Ellers på Vestlandet har bergverk relativt liten betydning. Egersundfeltet er Europas største forekomst av titan. Molybden har vært utvunnet i Knaben Gruber i Kvinesdal.

Nikkel ble første gang funnet i Espedalen i 1845 og på 1870-tallet var 40 gruver og 7 smeltehytter i drifte flere steder i landet, størst var Flaat Gruve i Evje.

Annen industri

Industrien i Sogn og Fjordane har vært konsentrert om metallverkene i Årdal, Høyanger og Svelgen, samt en del bedrifter knyttet til foredling av fisk og frukt. På Sunnmøre (blant annet møbler) og i Romsdal (blant annet bekledning) har industrien vært konsentrert i såkalte bygdebyer som Sykkylven og Åndalsnes og ofte ikke vært basert på naturlig forekommende lokale råvarer; mens kysten og øyene har vært preget av fiske og tilknyttet industri som fiskeforedling og utrustning. Bergensområdet har hatt en av landets største tekstilindustrier blant annet basert på tilgang til vannkraft. Skipsverft, fiske og fiskeforedling har vært viktige bransjer i Bergen med omegn.

Vannkraft

Med innføring av elektrisitet ble vannkraftverkene en enda viktigere lokaliseringsfaktor for industri og det ble bygget opp store bedrifter og skapt nye industristeder blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord. Oslo var i 1970 en industriby med 17 % av all industrisysselsetting i Norge og 20 % av produksjonen målt i kroner. I Trøndelag har industrien vært konsentrert om Trondheim.

Spesielt for Vestlandet og Nordland er at elektrisk strøm fra vannkraft av naturgitte grunner typisk produseres i sjøkanten hvor det er enkel adkomst for lasteskip og lett å anlegge gode havner. Dette har dannet grunnlag for kraftkrevende industri (metall og gjødsel) blant annet i Tyssedal, Odda, Sauda, Årdal, Sunndal, Sauda, Ålvik og på Husnes. Industrien på Vestlandet som helhet er variert og knyttet blant annet til foredling av fisk og bygging og utrustning av båter. Nedbør og høydeforskjeller gjør Nordland og Troms godt egnet til vannkraft.

Samferdsel

Jernbanestrekninger i Norge, 2011.

Se også: Transport i Norge, Jernbane i Norge og Veier i Norge

Vei og jernbane gjennom landsdelene følger stort sett dalførene og transporten mellom Østlandet og Trøndelag/Vestlandet går gjennom et fåtall til dels krevende fjelloverganger. For eksempel Dovrebanen og Bergensbanen går over høyfjellsplatå. Noen fjelloverganger er vanskelig å holde åpne om vinteren og noen er helt stengt.

De store fjordene på Vestlandet fryser stort sett ikke til om vinteren og er gode havner og ferdselsårer hele året.

Landområder

Nr	Øyer (liste)A	Fjell (liste)	Nasjonalparker (liste)
1	Hinnøya	Galdhøpiggen	Hardangervidda
2	Senja	Glittertinden	Saltfjellet-Svartisen
3	Langøya	Store Skagastølstind	Reinheimen
4	Sørøya	Store Styggedalstind	Blåfjella-Skjækerfjella
5	Kvaløya	Skardstiden	Varangerhalvøya
6	Ringvassøya	Veslpiggen	Dovrefjell-Sunndalsfjella
7	Seiland	Surtningssue	Breheimen
8	Hitra	Store Memurutinden	Børgefjell
9	Austvågøy	Gjertvasstind	Anárjohka
10	Andøya	Sentraltind	Jostedalsbreen

^AIkke medregnet Svalbard der Spitsbergen, Nordaustlandet og Edgeøya er større enn øyene ved Norges hovedland.

Se også

• Landskap
• Norges kulturlandskap
• Distrikter i Norge
• Norges klima
• Liste over nasjonalparker i Norge
• Liste over norske geografiske ytterpunkter

Litteratur

• Dokken, Øyvind (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
• Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757. 
• Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910. 
• Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143. 
• Gjessing, Just (1978). Norges landformer. Universitetsforlaget. ISBN 8200017729. 
• Klunde, Trygve (1968). Vi og vårt land: trekk av Norges økonomiske geografi. Oslo: Gyldendal. 
• Tothammer, Abraham G. (1961). Økonomisk geografi. Oslo. 
• Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558. 
• Olaf Kortner, Preben Munthe og Egil Tveterås (1980). Norge. Styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Kunnskapsforl. ISBN 8257301558. 
• Trømborg, Dagfinn (1992). Skuret, værbitt- landformer i det norske landskap. Landbruksforlaget. ISBN 8252915582. 

Eksterne lenker

På Commons finnes et atlas for Norge

• Landskap i Norge, faktaside hos Statistisk sentralbyrå