Hopp til innhold

Bryggen i Bergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Bryggen» omdirigeres hit. For brygger generelt, se Brygge.
Bryggen
   UNESCOs verdensarv   
LandNorges flagg Norge
StedBergen, Vestland
Innskrevet1979
Kriterium KULTUR (III)
Se ogsåVerdensarvsteder i Norden
ReferanseUNESCO nr. 59
Posisjonskart
Bryggen i Bergen ligger i Vestland
Bryggen i Bergen
Bryggen i Bergen (Vestland)

Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle trebebyggelsen og brannsikre steinkjellere i den historiske bykjernen i Bergen. Bryggen ble anlagt av Olav Kyrre rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for Det tyske kontor i byen og det sentrale knutepunktet for hanseatisk handelsvirksomhet i Norge.[1] Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger,[2] og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge.[3]

Strøket Bryggen

[rediger | rediger kilde]
Scholeusstikket, det første kjente prospekt av Bergen ca. 1580, omtaler Bryggen to ganger: Der Residierender Anze Stett behausung. Die Brugk oder Contor genant - «Kvarteret til de fastboende fra hansabyene. Kalt Bryggen eller Kontoret». Markeringen ved dagens Nikolaikirkeallmenning beskrives som: Ingank der Stat von der Teutschen Brugh - «Inngang til byen fra den tyske brygge».
Johan Joachim Reichborns Prospect av Handels Contoiret udi Bergen, 1768.
Tyskebryggen i 1866.
Foto: Knud Knudsen
Tyskebryggen.
Foto: Axel Lindahl (1841–1906)
Passasjen mellom Bellgården og Jacobsfjorden.
Foto: Anders Beer Wilse (ca 1910-20)

Strøket grenser mot Bergenhus festning i nord og langs Øvregaten til Vetrlidsallmenningen i sør, ned denne og tilbake langs Bryggens kaifront på østsiden av Vågen. Området nord for de historiske handelsgårdene heter Dreggen. Her ligger Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl, og Dreggsallmenningen med Mariakirken fra 1100-tallet, Bryggens Museum og Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason. I området ligger det også gamle trehusklynger og mer moderne bygårder med hoteller og næringsbygg, samt friidrettshallen Vikinghallen.

Sørover fra Dreggsallmenningen ligger de gamle hanseatiske handelsgårdene i tre og Schøtstuene, og sør for Nikolaikirkeallmenningen bygårder i mur i samme stil. Lengst i sør ligger Hanseatisk museum og Kjøttbasaren. Det lokale buekorpset heter Dræggens Buekorps. Fra Bryggen går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til Munkebryggen på Strandsiden.

Strøket omfattes av grunnkretsene Dreggen, Bryggen og Vetrlidsalmenningen som hadde til sammen 1 164 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,16 km², men dette inkluderer mindre områder tilhørende strøkene Stølen og Fjellet øst for Øvregaten og Lille Øvregaten, og mindre områder tilhørende strøket Vågsbunnen sør for Vetrlidsalmenningen.

[rediger | rediger kilde]

Tilbake i sagatiden finner en belegg for navnet «Bryggen» eller «Bryggene». Sent i middelalderen, i forbindelse med at bryggen oppstod som et hanseatisk handelssted, dukker navneformen «Tyskebryggen» opp, på samme måte som Mariakirken ble omtalt som «Tyskekirken» fordi det ble holdt gudstjenester på tysk der frem til 1868.[4] På 1600- og 1700-tallet var også den folkelige navneformen «Garpebryggen» vanlig. På norrønt betydde «garp» en kjernekar, men brukt om de tyske kjøpmennene kan betegnelsen ha vært ironisk ment.[5] Senere ble formen «Tyskebryggen» enerådende. 25. mai 1945 vedtok Bergen bystyre at navnet fremover skulle være Bryggen.[6]

Navnebruken har vært kilde til strid, der flere har argumentert med at Tyskebryggen er mest historisk korrekt, og ønsket at bystyret skal reversere navnevedtaket.[7] Lasse Bjørkhaug, tidligere direktør ved Stiftelsen Bryggen, har uttalt at han har merket seg at «stadig flere nå bruker navnet Tyskebryggen igjen».[6] I 2011 fremmet Venstre forslag i bystyret om at det offisielle kommunale navnet skulle endres til Tyskebryggen.[8] Hans-Carl Tveit fra Venstre begrunnet det med at «dette handler om å ta historien tilbake. I 2016 skal Bergen være vertskap for Hansadagene, og det hadde vært flott å få tilbake det gamle navnet før det». Forslaget fikk bare støtte fra Venstre og den uavhengige representanten Siv Gørbitz.[9]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Se også: Bergens historie

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]

Det var fra dette området Bergen vokste frem i oldtiden. Ved arkeologiske utgravninger er det eldste, nederste kulturlaget her funnet opptil 30 cm tykt, bestående av trekull og pollen fra furu, bjørk, older og diverse ugress, C14-datert til 400-500 f.Kr. Her har det vært jordbruk med korndyrking og dyr på beite ned mot Vågen. Neste kulturlag var ca tusen år yngre, og gikk fra 10 cm ned til to meters dybde, avsatt under vann med floker av kvist og greiner iblandet korn og menneskelig innvollsorm som viser at massen opprinnelig ble avsatt på land, C14-datert til 600-tallet e.Kr. Da fremstod landskapet sterkt endret, skogen hadde trukket seg tilbake, mens havre, bygg og hvete enten ble dyrket eller iallfall spist. Begge disse kulturlagene ble trolig vasket ut i Vågen av en bekk som munnet ut her.

Det tredje, yngste kulturlaget lå ute i marbakken, atskilt fra de to eldre lagene av et tynt lag sand, og bestående av hasselnøtter, mose, menneskelig innvollsorm og hoggeflis. Dette kulturlaget C14-dateres til 1000-70 eller 1090-1150, og lå i vest under bygningsrester fra 1100-tallet, nedbrent 1170-71. Først på 1100-tallet inngikk fjæren i bebyggelsen. Den bestod av blåleire som av praktiske grunner var tildekket med et tett, 30 cm tykt lag med småstein.[10]

Byens fremvekst

[rediger | rediger kilde]

Hovedtrekkene i byplan og gateløp i området er nesten det samme som på 1100-tallet.[11] Asbjørn Herteig skriver at hovedtrekkene i planløsning og arkitektur etablert senest rundt 1200 har bestått til moderne tid. Ifølge Herteig var bebyggelsesmønsteret og tomteinndeling etablert før hanseatene satt preg på Bryggen på 1300-tallet. Bebyggelsen var trolig ikke ulik det som fantes i andre havnebyer i Europa på den tiden, men i Norge fortsatte man å bygge i tre slik at det ikke finnes bevart noen arkitektoniske paralleller andre steder. Den opprinnelig strandlinjen da ble byen ble etablert langs Vågen gikk 100 til 150 meter innenfor den eksisterende kaifronten. Strandlinjen gikk på 1000-tallet nesten til Schøtstuene og nær Øvregatens laveste punkt. Dreggen var en naturlig havn skjermet av Holmen mot nordavinden. Ifølge Herteig var utvidelse av bryggegårdene ut i Vågen delvis motivert av ønske om mer plass. Plassmangelen ble også løst ved å bygge tett og med svalganger over veitene mellom gårdene.[12]

Øvregaten var kjente som Strete fra 1100-tallet og var da trolig byens eneste gate. I middelalderen var den kjent som Langstrete hit æfra (eller som hit æfra stræti[13]) noe som viser at det var en lang gate og byens øvre trafikkåre, og at det var anlagt en trafikkåre nedenfor.[14] Gaten har også (blant annet i kilder fra 1413) blitt kalt Garpestrete,[13] der tilnavnet «garp» skrev seg fra hanseatene i byen.[15]

Bernt Lorentzen antok at byens kjerneområde var ved Mariakirken og vokste mot Vågsbunnen med Korskirken, mens forskning av Narve Bjørgo og Knut Helle tyder på byen vokste frem på disse to stedene samtidig.[16] Mariakirken og Korskirken er jevngamle.[17] På slutten av 1100-tallet var det nesten sammenhengende bebyggelse mellom Holmen og Vetrlidsallmenningen. Rundt år 1300 strakk tettbebyggelsen seg omtrent til Domkirken.[18]

Kulturhistoriker Christian Koren Wiberg så for seg at gården Bjørgvins enkeltbruk lå på rekke like ovenfor Øvregaten med stier ned til Vågen der det var båtstøer og naust. Ifølge Koren Wiberg ble disse stiene krysset av veien mellom kongsgården Alrekstad og kongsgårdens naust på Holmen. Dette nettet av stier og veier dannet ifølge Koren Wiberg gatenettet for Bryggens fremvekst, et gatenett som siden har bestått. Andre hypoteser har plassert gården Bjørgvin på Ladegården eller øverst på Vetrlidsallmenningen.[19] Professor Geir Alte Ersland begrunner sin skisse av Bryggens og Øvregatens eldste situasjonsplan blant annet med en sammenligning med Sigtunas grunnleggingsfase. Vikingbyene York, Dublin og Lincoln hadde trolig en inndeling av grunnstykkene langs sjøkanten som lignet på Sigtuna og Bergen.[20]

De tyske kjøpmennene begynte som leietakere i gårdene på Bryggen omkring 1300 før det hanseatiske kontor var opprettet. Etter hvert overtok tyskerne selve bygningene, og på slutten av 1400-tallet var kjøpmannsgårdene stort sett på tyske hender, mens jordeiendommene (tomtene) fortsatt tilhørte kirken eller jordeiere utenfor byen. Tomteinndelingen forble den samme ifølge Ersland.[21]

Byplanen med smale sjøboder eller gårder som strakk seg opp fra sjøen til en gate i bakkant fantes også i Trondheim, Tønsberg og Kirkwall (Orknøyene). I middelalderens Oslo var plasseringen av bebyggelsen friere. Byloven fra 1276 foreskrev at bygningene på Bryggen skulle være jevnhøye og dersom bygget seg ned var eieren forpliktet til å bygge på slik at de ble jevnhøye.[22]

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]

Bryggen var en av de fire fjerdingene byen var delt i etter Magnus Lagabøtes bylov av 1276, i senmiddelalder og på 1500-tallet. Lensregnskapene fra 1520-årene nevner fjerdingene ved navn: Bryggen, Øvregaten, Vågsbunnen (Korskirkens kvarter) og Stranden.[23]

Av byens 7 000 innbyggere på 1400-tallet var omkring tusen tyske.[24] Sverre Steen anslår at byen før 1350 hadde omkring 10 000 innbyggere, av disse var kanskje tusen tyske.[25] Tre av kirkene var tyske.[26]

Hanseatenes samfunn på Bryggen var et lukket mannssamfun som i utgangspunktet besto bare av menn som var utsendt fra hjemlandet. Kvinner hadde ikke adgang til Bryggen og de ansatte hadde ikke lov til å gifte seg. Dette bidro særlig på 1400-tallet til oppblomstring av vertshus og prostitusjon langs gaten utenfor den egentlige Bryggen, særlig i området kalt Kopr (under Sverresborg) og langs Øvregaten. Noen av tyskerne hadde faste friller og i mange tilfeller ble frillene og deres barn tatt godt vare på. I katolsk tid var kirkens menn pålagt sølibat og de prostituerte hadde en del geistelige som kunder.[27][28][29]

Nedgang for hanseatene

[rediger | rediger kilde]
Tørrfisk fraktet til Bergen ble kvalitetssortert og lagret før eksport.
Foto: Anders Beer Wilse
Eidsvollsmannen Fredrik Meltzer drev handelsgården Dramshusen på Bryggen og var «overvrager» i Bergen fra 1825.
Ruinen etter rådstuen ved Nikolaikirkeallmenningen.
Foto: Øystein H. Brekke (2006)

Fra 1500-tallet ble Hansaforbundet svekket. Flere medlemmer av det tyske kontor tok bergensk borgerskap og byborgere tok fra 1600-tallet gradvis over handelshusene på Bryggen. Det tysk kontor ble nedlagt i 1754.[30]

På slutten av 1500-tallet ble hanseatenes stilling svekket, blant annet i lensherre Christoffer Valkendorfs tid. Lensherre Erik Rosenkrantz foreslo i 1562 å anlegge brede allmenninger vinkelrett på Vågen og gaten for å hindre branner å spre seg. I 1580-årene ble det også pekt på behovet for å isolere «Byen» fra Bryggen med brede allmenninger i hver ende.[31][32]

Mange norske borgere slo seg ned på den andre siden av vågen, Strandsiden, og utviklet der en ny bydel med Strandgaten som trafikkåre.[33] På 1600-tallet ble Strandsiden et viktig handelstrøk og torget ble flyttet fra Bryggen (Nikolaikirkeallmenningen) til Vågsbunnen (der det fortsatt ligger).[34]

Handelsgårdene på Bryggen

[rediger | rediger kilde]

Handelsgårdene på Bryggen fungerte som lagerboder for varer for eksport og import. Korn fra Sentral-Europa ble importert og tørrfisk fra Nord-Norge ble eksportert. Under vår- og høststevnen var bodene fulle av tørrfisk som skulle eksporteres. Tørrfisk var en viktig handelsvare for de katolske landene, som benyttet seg av tørrfisken under fasten.

Frontbygningene på Bryggen ble innredet som sjøstuer. Disse sjøstuene var som regel inndelt i pakkboder og gårdskleve på grunnplanet og ytrestue, stue, indrestue og pakkstue i andre etasje. Rommene i tredje etasje bestod som regel av husbondkleven, gesellkleven, drengekleven, setstuer og lagerboder.

Når tørrfisken nordfra nådde Bryggen i Bergen, ble den først losset og deretter samlet i lagerbodene for oppbevaring. Fisken ble ikke gjort klar for eksport før vår- eller høststevnet var forbi, da dette var svært travle perioder. Det var gårdenes drenger som hadde ansvar for å forberede fisken for salg i form av å kappe nakker og sporder (halen) på hver sin arbeidsstasjon. Tørrfiskvrakingen, kvalitetsbestemmelsen og sortering av tørrfisken, ble overlatt til kjøpmannens nestkommanderende, gesellen eller vrakeren, med ansvar for å vurdere fiskens verdi etter størrelse og kvalitet.

Handelssamfunnet på Bryggen var strengt lagdelt, både i den hanseatiske perioden og senere. Unge menn kom inn i fellesskapet som stuedrenger (Stabenjungen) med oppgaver knyttet til dagliglivet i stuene, etter 3-4 år avanserte de til skutedrenger (Schutenjungen) som hadde oppgaver blant annet knyttet til lossing og lasting av nordlandsjektene. Etter enda noen år kunne de avansere til gesell, etter å ha avlagt prøve i handelslære, varekunnskap og regning. Kontoret hadde også sin egen jurisdiksjon, samt et eget skolesystem hvor drenger gikk i lære. Det var strenge leveforhold, hvor det var forbudt for medlemmene å omgås innbyggerne i Bergen. Hanseater skulle også leve i sølibat så de ikke fikk barn som kunne gjøre krav på verdier som sin farsarv. Forbudet ble ikke overholdt, og i Lübecks arkiver ligger testamenter hvor hjemfarne hanseater navngir frillen de hadde i Bergen, og eventuelle barn i forholdet.[35]

Opprinnelig hadde tyskerne bare tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i Bergen i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere».[36] Omkring 1259 overvintret flere av dem i Bergen som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.[37]

Byloven av 1276 forutsatte at det også var utlendinger blant beboerne i norske bygårder, og presiserer at de må dele offentlige byrder som vetevakt og ledingskatt, samt «skipdrått» (dvs. ilandtrekking av skip i byen). Sommeren 1278 fremforhandlet tyske utsendinger flere fritak med Magnus Lagabøte i Tønsberg. Et kongebrev sikret dem fritak for skipdrått, som byloven ellers påla alle kjøpmenn som oppholdt seg tre netter eller mer i Bergen, samt rett til å kjøpe huder og smør i mindre partier på brygger og i fartøy i sommermånedene. (Ellers var det lovpålagt at handel foregikk i hus eller på torg.) Det ble også foretatt endringer i norsk strandingsrett, slik at hanseatene fikk beholde alt gods de berget ved egen innsats etter skipsforlis. Ingen fikk lenger fjerne vrakgods de ikke hadde oppgitt.[38]

Erik av Pommerns strid med grevene i Holstein ble merkbar i Norge da hanseatene vedtok å stenge kontoret på Bryggen. Våren 1427 forlot de Bergen, og kom først tilbake seks år senere. I mellomtiden var Bergen blitt utsatt for to forferdelige angrep av vitaliebrødrene, som også var kjent for plyndring av hanseatisk eiendom.[39]

I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder.[40] Konfliktene toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmann på Bergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for gjenoppbyggingen, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.[41]

Bergens maktsentrum

[rediger | rediger kilde]

Bryggen var tidligere sentrum for byens verdslige makt. Maria Gildeskåle er første gang omtalt i Magnus Lagabøtes bylov av 1276, og var den gang møtested for bylovtinget. Bygningen lå ved Mariakirkegården og fungerte som byens første «rådhus», stedet hvor byadministrasjonen og bymøtet skulle samles ifølge byloven. Bygningen er i dag en ruin, plassert mellom Bryggens Museum og Mariakirken. Opprinnelig lå bygget som en bakre eller nordre del av bryggegården Gullskoen.

Den nye rådstuen ble oppført omkring år 1300-15. Den lå midt på Bryggen, ved Nikolaikirkeallmenningen, hvor også torget lå. Rådstuen var i bruk til 1560-årene. Christoffer Valkendorf var lensherre på Bergenhus fra 1556 til 1560. Etter at Valkendorf ankom Bergen ble det begått flere uoppklarte mord i noen av byens mange bordeller. Valkendorf fikk revet en rekke av bordellene, og i stor grad avviklet hanseatenes privilegier og monopol i Bergen. De tyske håndverkerne ble tvunget til å overholde norsk lov og fikk valget mellom å sverge troskapsed til kongen eller reise. I 1559 måtte 59 tyske håndverkere reise. I 1560-årene ble Bergens maktsentrum gradvis flyttet fra Tyskebryggen til dagens plassering, ved Christoffer Valkendorfs tidligere privatbolig på Rådstuplass, det som i dag kalles det gamle rådhuset.

Bryggen i dag

[rediger | rediger kilde]
Murbryggen.
Bryggen, 12. juni 1930.
Svensgårdens passasje.

De historiske trebygningene fra 1702 fikk kledning på 1800-tallet. De bevarte bygningene på Bryggen idag består av følgende gårdsrekker, regnet fra syd: Søndre og nordre Holmedalsgård, Bellgården, Jacobsfjorden (Hjortegården), Svensgården (dobbelgård), Enhjørningen, søndre og nordre Bredsgård og Bugården (Bergen).

Svensgårdens hode med tre ansikter

[rediger | rediger kilde]

Over inngangen til Svensgården henger et utskåret hode med tre ansikter i treverk, en kopi av en original i marmor.[42] Konservator Jan Hendrich Lexow har i årbok for Stavanger museum i 1957 argumentert for at originalen var en gave til kong Håkon Håkonsson fra den tysk-romerske keiseren Fredrik 2. Lexow mente at hodet var lagd av en billedhogger i Sør-Italia som et symbol på den treenige Gud. Fredrik 2. holdt hoff i Palermo. Han og kong Håkon utvekslet gaver, og Lexow mente at hodet nettopp kan ha vært en slik gave fra perioden 1230-40. Videre antok han at hodet fikk en sentral plass i Store Kristkirke, som lå nord for Håkonshallen og var kroningskirke. Da Store Kristkirke blev revet på ordre fra Eske Bille i 1531, mente Lexow at hanseatene tok vare på hodet og tok det i bruk som merke for Svensgården, som på den tiden ble gjenoppbygd etter en brann. Slik markering av gårdene var viktig på et tidspunkt hvor mange verken kunne lese eller skrive. Hodet på Svensgården har få paralleller i europeisk kunst, og utformingen af neser, munn og skjegg peker etter Lexows mening mot antikken, da det kristne gudsbildet ennå ble påvirket av portretter av Zevs.[43]

Bevaring og ødeleggelser

[rediger | rediger kilde]

Gjennom historien har Bergen gjennomlevd mange branner, siden bygningsmassen stort sett bestod av tre. Bygningstrukturen er likevell beholdt, tross mange branner og påfølgende gjenreisninger. Bevisstheten om Bryggens kulturhistoriske verdi ble vekket allerede da den tradisjonelle virksomheten på Bryggen tok slutt. I 1900 var trehusbebyggelsen på begge sider av Vågen i stor grad intakt.[44]

Forskning og dokumentasjon

[rediger | rediger kilde]

Johan Wilhelm Olsen (også kjent som Johan Wiberg Olsen; 1829-98), som hadde drevet nordlandshandel i Finnegården, etablerte det Hanseatiske museum allerede i 1872, og regner som åpningsdag 26. juli da kong Oscar II besøkte byen og museet.[45] Hans sønn Christian Koren Wiberg videreførte arbeidet og solgte museet til Bergen kommune i 1916. I 1899 utga han Det tyske Kontor i Bergen, en beskrivelse av de gamle hanseatiske bygningene med en rekke illustrasjoner.[46]

Koren Wiberg fikk i 1908 støtte av kommunen og Fortidsminneforeningen til å foreta utgravninger i tomten nedenfor den nyanlagte Rosenkrantzgaten. Funn fra utgravningen ble gjengitt blant annet i Bidrag til Bergens Kulturhistorie. Utgravningene avdekket den såkalte vinkjelleren som i middelalderen også var rådhus. Koren Wiberg hadde i Lübeck funnet dokumenter (fra 1651) som viste plasseringen av vinkjelleren, noe han fikk bekreftet ved utgravningen. Denne byplanen med rådhus/vinkjeller plassert mellom torg og kirke, var typisk for nordtyske (hanseatiske) handelsbyer.[47]

Ved utgravningene i den sørlige delen av Bryggen fant Christian Koren Wiberg dype fundamenter av grove tømmerstokker laftet sammen. Laftingen dannet «karverk» på opp over 2 meters høyde, og omkring 1 meters bredde og 2 meter lengde. Karverkene ble ferdig satt sammen og senket ned i vannet mellom påler, og deretter fylt med grus og stein. Tømmerstokkene var av furu og i god stand da Koren Wiberg foretok sin utgravninger. Fundamentene kunne dateres til brannene i 1413 og 1476 eller tidligere. De første sjøhusene ved Vågen var ifølge Koren Wiberg lave og av grovt, laftet tømmer. De hadde spissgavler og svalganger rundt hele bygget. Ifølge Koren Wiberg ble Bryggens fasade malt allerede fra 1500-tallet. Fra 1550 ble det vanlig å bygge steinkjellere i Bergen, trolig for å lagre gods et brannsikkert sted, ifølge Koren Wiberg. Hans Nagels bakeri, omtalt i 1441, lokaliserte Koren Wiberg til den moderne Øvregaten 17, der det på Koren Wibergs tid også ble drevet bakeri.[48]

Murbryggen

[rediger | rediger kilde]

Frem til 1901 utgjorde hele området mellom Dreggsallmenningen i nord og Kjøttbasaren i sør en sammenhengende rekke handelsgårder i tre som var gjenreist etter bybrannen i 1702. Handelsgårdene sør for Nikolaikirkeallmenningen ble da revet og erstattet med bygårder i mur i "nyhanseatisk" stil,[49] tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland, med unntak av den sørligste Finnegården, et museum som også omfatter de gamle Schøtstuene som ble gjenreist i 1937–38 med delvis originale og delvis rekonstruerte deler, i området sør for Mariakirken.

Rundt 1900 ble kaifronten utvidet og lagt til rette for dampbåter.[49]

Fredning

[rediger | rediger kilde]

Etter den første loven om bygningfredning ble vedatt i 1920, ble fredningslisten fra Bergen vedtatt i 1927. Fredningen omfattet alle bygningene på Bryggen, slik at det helhetlige kulturmiljøet ble ivaretatt.

Eksplosjonen på Vågen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eksplosjonen på Vågen

Bryggen etter eksplosjonen på Vågen i 1944.

Eksplosjonsulykken 20. april 1944 satte fart i planene om å rive Bryggen, og Terboven fikk støtte hos alle fagfolk i Bergen kommune i sitt ønske om å jevne området med jorden.[50] Sett med Terbovens øyne var det labyrintiske systemet av gårder ideelt for å skjule motstandsfolk, slik som Theta-gruppen og radiosenderen deres.[51] Sterke krefter i lokalbefolkningen lyktes likevel i å skaffe seg støtte, ikke minst fra professor Hermann Phleps[52] fra Den tekniske høyskolen i Danzig (Gdańsk), som foretok en grundig befaring av de raserte bygningene,[53] og konkluderte med at «det tyske kvartalet» kunne reddes med enkle midler. Den virkelige redningen ble kriseproduktet «Domus-plater», som ble gjennomvåte i regnvær, og lett gikk i stykker. Men de gjorde likevel nytten, ettersom de dekket 8.000 kvadratmeter takflate midlertidig. De raserte takene var for øvrig ikke det eneste problemet. Eksplosjonen hadde også løftet Bryggen til værs, og latt den falle ned igjen på underlaget, slik at man måtte ta i bruk donkraft for å få husene noenlunde i vinkel igjen. Men sikringen var utført, ikke minst til glede for arkitekt Halvor Vreim fra Riksantikvaren, som allerede hadde avskrevet Bryggen.[50]

Brannen i 1955

[rediger | rediger kilde]
Bryggen, brann, Bergen
Bryggen i Bergen brenner, juli 1955.[54]

En storbrann 4. juli 1955[55] ødela den nordlige halvparten av de gjenværende gamle handelsgårdene i tre. Brannen ble innledningen til Asbjørn Herteigs utgravninger av området. Våren 1962 gikk utgravningene inn i sin syvende sesong, muliggjort ved bruk av sivilarbeidere i sommerhalvåret. Ett år kom våren så sent at sivilarbeiderne måtte hugge bort 13 tommer is for å komme i gang.[56]

Fasadene av den nedbrente delen ble gjenreist som kopier i 1980, og utgjør en del av SAS-hotellet som ligger på området. På branntomten ligger også Bryggens Museum med rester fra de eldste tider avdekket ved de arkeologiske utgravningene som tilførte forskningen et enormt kildemateriale.

Oppføring på UNESCOs verdensarvliste

[rediger | rediger kilde]

Bryggen i Bergen ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1979 i henhold til kulturelt kriterium III, som viser til et sted som «bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon». I denne forbindelsen trekker UNESCO fram at Bryggen bærer vitnesbyrd om sosial organisering og illustrerer hvordan de hanseatiske kjøpmennene på 1300-tallet utnyttet plassen i sin del av byen, samt at den er en type nordlig fondaco (kombinert handelsdepot, bolig og ghetto for utenlandske kjøpmenn) som ikke fins noe annet sted i verden, hvor bygningene har forblitt en del av bylandskapet og bevarer minnet om en av de eldste handelspostene i Nord-Europa.[57]

Eierskap og forvaltning

[rediger | rediger kilde]

De fleste bygningene på Bryggen er i privat eie. «Stiftelsen Bryggen» eier i dag 36 av de 61 bygningene som inngår i verdensarven. «Stiftelsen Bryggen» og «Bryggens venner» ble dannet i 1962. Stiftelsen har som formål å bevare Bryggen i samråd med antikvariske myndigheter. Stiftelsen driver både med utleie av lokaler og sikring, vedlikehold og restaureringsarbeid. Stiftelsen Bryggen har en egen stab av tømrere med spesialkompetanse på tradisjonshåndverk. «Bryggen private gårdeierforening» er en sammenslutning av flere private eiere som til sammen eier 24 bygninger. Bergen kommune er eier av Finnegården, bygningen som huser det Hanseatiske museum. Alle bygningene i privat eie kan bli istandsatt med opptil 90% finansiering gjennom en tilskuddsordning administrert av Vestland fylkeskommune (tidligere Hordaland). De fredede bygningene på Bryggen blir forvaltet som kulturminner av kulturarvseksjonen i Vestland fylkeskommune. De arkeologiske kulturminnene i middelaldergrunnen forvaltes av Riksantikvaren. Alt arkeologisk arbeid blir 100% offentlig finansiert og de nødvendige utgravingene blir utført av NIKU.[trenger referanse]

Panorama av de 6 frontbygningene foran SAS-hotellet og de 11 bevarte gavlbygningene på Bryggen i Bergen

Andre bygninger i strøket

[rediger | rediger kilde]

Gater i strøket

[rediger | rediger kilde]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Bryggen i Bergen sett ovenfra
    Bryggen i Bergen sett ovenfra
  • Bryggen i Bergen sett fra Strandkaien
    Bryggen i Bergen sett fra Strandkaien
  • Bryggen om natten
    Bryggen om natten
  • Bryggen i Bergen. Foto: Roman Cieslak.
    Bryggen i Bergen. Foto: Roman Cieslak.
  • Passasje mellom bryggehus
    Passasje mellom bryggehus
  • Passasje mellom bryggehus
    Passasje mellom bryggehus
  • Svalgang
    Svalgang
  • Historisk kran
    Historisk kran
  • Bryggen i Bergen. Foto: Roman Cieslak
    Bryggen i Bergen. Foto: Roman Cieslak

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Herteig, Asbjørn E.; Store norske leksikon (2005-07): «Bryggen i Bergen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. mai 2024 fra [1]
  2. ^ http://www.stiftelsenbryggen.no/
  3. ^ http://www.vg.no/innstikk/wideroe/2010/05/10/her-er-norges-mest-bes%C3%B8kte-attraksjoner/#xtor=AD-13- Arkivert 9. september 2011 hos Wayback Machine.
  4. ^ is.muni.cz/th/153113/ff_b/BAKALARSKA_DIPLOMOVA_PRACE.doc (s. 28)
  5. ^ Arne Torp: R - ei urokråke i språket (s. 57), Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-7000-9
  6. ^ a b «Bryggen eller Tyskebryggen?» Bergens Tidende, 27. juli 2009 Arkivert 1. august 2009 hos Wayback Machine.
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. april 2015. Besøkt 11. august 2009. 
  8. ^ Vil ha tilbake «Tyskebryggen», NRK
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. mars 2012. Besøkt 26. juli 2012. 
  10. ^ Asbjørn Herteig: «Nytt lys over Bergens eldste historie», Bergens historiske forening, nr 95 i 2000 (s. 11-13)
  11. ^ Ersland, Geir Atle (1994). Kven eigde byen? Ei gransking av opphavet og utviklinga av grunnleige i Bergen og eit utval nordeuropeiske byar. Bergen: Historisk institutt, Universitetet i Bergen. 
  12. ^ Herteig, Asbjørn E. (1961). Bryggen i Bergen. [Bergen]: [s.n.] 
  13. ^ a b Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257310360. 
  14. ^ Kloster, Robert (1957). Øvregatens krønike. Bergen. 
  15. ^ «garp – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 22. januar 2017. 
  16. ^ Lidén, Hans-Emil (1990). Norges kirker. Bind 3. Bergen. Oslo: Land og kirke. ISBN 8205123683. 
  17. ^ Ekroll, Øystein (2000). Middelalder i stein. Oslo: ARFO. ISBN 8291399093. 
  18. ^ Nielsen, Mona (1995). Bergens ansikt - fra år 1000 til år 2000. [Bergen]: Bryggens museum. ISBN 8290289618. 
  19. ^ Lorentzen, Bernt (1952). Gård og grunn i Bergen i middelalderen. Bergen: John Griegs boktrykkeri. 
  20. ^ By og land i middelalderen. Bergen: Bryggens museum. 1994. 
  21. ^ By og land i middelalderen. Bergen: Bryggens museum. 1994. 
  22. ^ Grieg, Sigurd (1933). Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. Oslo: Akademiet. 
  23. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257310360. 
  24. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257310360. 
  25. ^ Steen, Sverre (1969). Bergen: byen mellom fjellene : et historisk utsyn. Bergen: I kommisjon hos Eide. 
  26. ^ Tatt og forlatt: lettferdige kvinner i Bergen. Bergen: Det hanseatiske museum og Schøtstuene. 2000. ISBN 8292241000. 
  27. ^ Tatt og forlatt: lettferdige kvinner i Bergen. Bergen: Det hanseatiske museum og Schøtstuene. 2000. ISBN 8292241000. 
  28. ^ Bryggen guide. Bergen: Mangschou forl. & Stiftelsen Bryggen. 2004. ISBN 8291948216. 
  29. ^ Ersland, Geir Atle (2005). Hanseatene og Bryggen i Bergen. Bergen: Kapabel. ISBN 8281630035. 
  30. ^ Bryggen guide. Bergen: Mangschou forl. & Stiftelsen Bryggen. 2004. ISBN 8291948216. 
  31. ^ Kloster, Robert (1957). Øvregatens krønike. Bergen. 
  32. ^ Vågsbunnen. [Bergen]: Hordaland fylkeskommune, Kulturlandskapssenteret. 1997. ISBN 8273260437. 
  33. ^ Kloster, Robert (1957). Øvregatens krønike. Bergen. 
  34. ^ Nielsen, Mona (1995). Bergens ansikt - fra år 1000 til år 2000: Bryggens museum 24. mai-24. september 1995. Bergen: Bryggens museum. ISBN 8290289618. 
  35. ^ Åshild Fedøy Salomonsen: «Prostitusjon i bylandskapet» (s. 6-7), UiB 2008
  36. ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 57), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  37. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130–1319 (s. 132), Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5
  38. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130–1319 (s. 144)
  39. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 80), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
  40. ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 84), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
  41. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 129-30)
  42. ^ «Bilde (på høyre side)». Arkivert fra originalen 3. mars 2012. Besøkt 3. juni 2010. 
  43. ^ "Magasinet" (s. 19), Bergens Tidende, 20. januar 2007.
  44. ^ Andersen, Randi (1985). Bryggen i brennpunktet. Museet. ISBN 8290289189. 
  45. ^ «Museum Vest: Historikk». Arkivert fra originalen 25. juli 2022. Besøkt 25. juli 2022. 
  46. ^ Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1983. ISBN 8203110711. 
  47. ^ Ekroll, Øystein (1990). Byens herlighed. Oslo: Riksantikvaren. ISBN 8275740010. 
  48. ^ Grieg, Sigurd (1933). Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. Akademiet. 
  49. ^ a b Historiske havner. Bergen: Fortidsminneforeningen, Bergen og Hordaland avd. 1993. ISBN 8291201013. 
  50. ^ a b Artikkel om eksplosjonsulykken 20. april 1944 i Bergens Tidende, 20. april 1994
  51. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2010. Besøkt 19. juli 2010. 
  52. ^ http://www.fotomarburg.de/bestaende/uebernahm/phleps
  53. ^ http://www.ba.no/bilder_video/bilder/article5059199.ece?start=4
  54. ^ «Unike bilder fra brannen på Bryggen», NRK
  55. ^ Brannen på Bryggen i 1955, NRK
  56. ^ «Utgravningene på Bryggen inn i sin syvende sesong», Bergens Tidende 2. april 1962
  57. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Bryggen

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Bryggen
   UNESCOs verdensarv   
InnskrevetVed UNESCOs 3. sesjon i 1979 som det 59. verdensarvsted
ReferanseUNESCO nr. 59
Strøk og boligområder i Bergen kommune
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bryggen_i_Bergen&oldid=24675535»