Hopp til innhold

Vassdrag i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kartet viser viktige vannskiller i Europa. Høyere ordens vannskiller (mellom ulike bihav til Atlanteren) er vist i rødt; lavere ordens vannskiller (mellom ulike elver som drenerer til samme bihav) i grått. De respektive tilsigsfeltene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)

Norske vassdrag er vassdrag i Norge med utløp på Norges kyst eller over grensen til nabolandene, inkludert elver som renner inne fra nabolandene.

Norges vassdrag er ifølge NVE vassdrag i Norge med utløp på Norges kyst eller over grensen til nabolandene. Det omfatter også vassdrag med nedbørsfelt som drenerer til Norge fra nabolandene. NVE bruker begrepet avløp om vannmengden (volum) som drenerer fra et nedbørsfelt i for en gitt periode, mens spesifikt avløp (eller avrenning) er avløpet per arealenhet (måles blant annet i liter per sekund og år eller millimeter/år).[1]

NVE regner med 144 hovedvassdrag i Norge definert som minst 200 km2 nedbørsfelt og utløp til havet, og 262 vassdragsområder hvorav 15 drenerer til Finland eller Sverige.[2]

Vannføring og nedbørsfelt

[rediger | rediger kilde]

Vassdragene har en samlet vannføring (avløp) på 393 km3 årlig noe som tilsvarer 1108 millimeter/år og en middelvannføring på 12500 m3 i sekundet. Med en befolkning på over 5 millioner tilsvarer dette rundt 200.000 liter i døgnet per innbygger. Omtrent 12 km3 renner over grensen til Sverige og 0,2 km3 til Finland; fra Sverige får Norge tilførsel av 3 km3, fra Finland 8 km3 og fra Russland 1 km3 årlig. Norges vassdrag har et samlet nedbørsfelt på 354600 km2 hvorav 30.000 km2 ligger i nabolandene (hovedsakelig Finland som har 6,4 % av nedbørsfeltet for Norges vassdrag). De norske vassdragenes avløp til Norges kyst drenerer et areal på 339408 km2 og 15.000 km2 drenerer til Sverige. Den samlede vannføringen i landets vassdrag har variert rundt gjennomsnittet med 70 % av gjennomsnittsår (1960) som det lavest registrerte og 122 % (1989) som det høyeste. For den enkelte landsdel er det større variasjoner i årlig vannføring. [1][2]

Skoltefossen i Pasvikelva. Pasvikelva er den norske elven med nest størst nedbørsfelt medregnet det som ligger i Finland og Russland.

Vassdragene i Norge kan inndeles etter nedbørsområde eller mottagerbasseng:

Norge har 20 000 elver.[trenger referanse]

Vannføring og temperatur

[rediger | rediger kilde]

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.[3] Tanas nedbørsfelt er omkring 40 % av Glommas og middelvannføringen er 25 % av Glommas, men flomvannføringen i Tana er på nivå med Glomma. Pasvikelva har sterkere flomdemping enn Glomma noe som skyldes den finske innsjøen Enares store overflate.[4]

Temperaturen i vassdragene varierer mindre enn lufttemperaturen. Vanntemperaturen påvirkes av blant fallenergi, fordamping, kontakt med omgivelsene og stråling hvorav det siste betyr mest. Nedenfor en elvestrekning vil temperaturen nærme seg 0°C om vinteren, mens ved utløpet fra en innsjø vil temperaturen være merkbart høyere. Ved utløpet av en innsjø kan temperaturen i elven være mye høyere enn ovenfor innsjøen. I grunne og brede elver kan det være stor temperaturvariasjon over døgnet med klare netter og varme dager.[4]

Antall dager med delvis eller helt isdekke for noen elver:[5]

Norges største vassdrag etter vannføring
Nr
 Elv / Vassdrag
 Lengde
km[6]
 Nedbør-
felt
km²[4]
 Middel-
vannføring
m³/s[4]
 Største
flom m³/s
1 Glommavassdraget 623 41 820 728 3542
2 Drammensvassdraget 308 17 115 314 2300
3 Skiensvassdraget 271 10 767 287 1800
4 Namsen 229 6 282 270 2811
5 Ranelva 130 3 857 220 1600
6 Tana 348 16 374 187 3500
7 Målselvvassdraget 145 6 041 180 1700
8 Pasvikelva[7] 380 18 354 170 850
9 Vefsna 4 109 161 1700
10 Otra 247 3 750 148 1400
Nedbørsfelt
[rediger | rediger kilde]

Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km2 som det største.[4]

Glommavassdraget har største nedbørsfelt som omfatter Østerdalen og Gudbrandsdalen med sidedaler og Glomma er landets lengste elv. Drammensvassdraget er det fjerde største i landet og omfatter blant annet Hallingdal og Begna/Valdres. I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. Namdalen løper i stor grad parallelt med kysten. Dunderlandsdalen og Saltdal på hver sin side av vannskillet (omtrent ved polarsirkelen) på Saltfjellet løper til dels parallelt med kysten. I indre Troms løper flere store dalfører fra grensen til fjordbunnen, blant annet Målselvdalen og Reisadalen med store elver. Vassdragene på Finnmarksvidda er sterkt forgrenet og samles i Altaelva og i Tana. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland. Tana er Norges nest lengste elv og Pasvik den tredje lengste. Skiensvassdraget har landets femte største nedbørsfelt. Otra er Agders lengste elv og følger for en stor del Setesdalen.[8][9][10]

Vannskiller og elveløp

[rediger | rediger kilde]

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk Langfjella-Jotunheimen- Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover med utløp i fjordene på Vestlandet eller Trondheimsfjorden.[11][12][13] På vestsiden er elvene som regel brattere og kortere og erosjonen er kraftigere enn på østsiden slik at vannskillet har blitt skjøvet østover. Dette kan blant annet sees i form av agnordaler som har blitt fanget av vassdrag som drenerer vestover. Forskyvning av vannskillet er utbredt over hele den skandinaviske halvøy.[14][15][16]

Øst for vannskillet (Østlandet) er elvene lange og relativt slakke, på Vestlandet er elvene generelt korte og bratte. For eksempel er det bare 10-15 kilometer fra vannskillet mot Glommavassdraget til Geirangerelvens utløp i fjorden. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp, og de viktigste er Tovdalselva, Otra (Setesdal), Mandalselva, Lygna, Kvina og Sira.[17][18]

Enningsdalselva har sotre deler av nedbørsfeltet i Sverige og renner ut i Iddefjorden. Flisa, del av Glommavassdraget, har deler av nedbørsfeltet i Sverige. Øvre deler av Nea/Nidelva har nedbørsfelt i Sverige. Unkerelva i Vefsnvassdraget har deler av nedbørsfeltet på svensk side av grensen. Rostojávri i Målselva har avløp både til Norge og Sverige. Tana og Neiden har store deler av nedbørsfeltet i Finland, mens Pasvikvassdraget har store deler av nedbørsfeltet både i Finland og i Russland. Deler av Trysilelva og Ljøra renner fra Sverige inn i Norge og tilbake til Sverige.[1]

I forbindelse med vannkraftutbygging blir vannføring flere steder overført i tunnel gjennom vannskiller; dette utgjør lite av det totale avløpet fra hver landsdel. Blant annet overføres vann fra Ottavassdraget til Tafjord vest for vannskillet, vann overføres fra Viersla i Eidfjordvassdraget til Numedalslågen øst for vannskillet, fra øverst i Namsen overføres vann til Åbjøra i Nordland. Mellom Sitasjaure i Luleälven (Sverige) og Skjomenvassdraget (Nordland) overføres vann frem og tilbake slik at det ikke er noen nettooverføring over landegrensen.[1]

Elvenes lengde henger nært sammen med nedbørsfeltets størrelse. Norges elver skifter ofte navn når de passerer en innsjø for eksempel innløpet til Sperillen heter Begna mens utløpet heter Ådalselva, mens Otra har samme navn til utløpet.[4]

Østlandet
[rediger | rediger kilde]

På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. Med unntak av Trysilelva, Haldenvassdraget og de mindre elvene i Oslo/Bærum/Asker med utløp i Indre Oslofjord (Akerselva og Askerelva blant annet) samles alle de vesentlige elvene på Østlandet i Glomma og Drammenselva (vannskillet går mellom Mjøsa og Randsfjorden) som når havet på hver sin side av Oslofjorden. Vann fra Valdres/Begnadalen/Sperillen og fra Land/Randsfjorden møtes ved Hønefoss og ved utløpet av Tyrifjorden kommer Hallingdalsvassdraget og Simoa til. Gudbrandsdalslågen/Vorma flyter ved Nes på Romerike sammen med Glomma (fra Østerdalen) som når havet ved Fredrikstad. De er flere tidlige lavtrykks vannkraftverk ved nedre del av Glomma og Drammensvassdraget, etter andre verdenskrig ble det bygget ut høytrykkskraftverk blant annet Hol, Vinstra og Savalen. Numedalslågen drenerer deler av Hardangervidda og når havet ved Larvik; det er en lite forgrenet elv med betydelige kraftressurser særlig i Nore og Uvdal. På Østlandet krysser noen elver, blant annet Trysilelva, grensen mot Sverige. Sør for Oslofjorden drenerer Skiensvassdraget store deler av Telemark. Skiensvassdraget (Telemarksvassdraget) er sterkt forgrenet, er i stor grad utbygget til kraftproduksjon og ble tidligere brukt til omfattende fløting av tømmer. Den sørlige delen av Telemark dreneres av Arendalsvassdraget.[18]

Vestlandet
[rediger | rediger kilde]

På Vestlandet faller elvene generelt ut i hver fjordbunn, elvene er relativt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Vannføring og relativt billig utbygging gjør dette til gunstig område for vannkraftutbygging. I flere tilfeller har kraftmengden blitt økt ved overføring av vann mellom vassdrag gjennom tunneler. Lange elver på Vestlandet er Suldalselva, Vossa, Lærdalselvi, Jostedalselva, Gaula, Aura og Driva. Blant de energirike elvene på Vestlandet er mange relativt korte for eksempel Tysso, Opo (Odda), Eio, Osa og Tafjordelva. Omkring Eidfjord og Aurland hentes ut store mengder kraft.[18] På Vestlandet er det to hovedtyper elver: Elver på indre strøk som drenerer høyfjell og isbreer, ofte med stryk og fosser i øvre deler; lavtlandsvassdrag i ytre strøk.[2]

Trøndelag
[rediger | rediger kilde]

I Trøndelag har de store elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder. På sørsiden av Trondheimsfjorden munner Gaula, Orkla, Nidelva (Nea) og Stjørdalselva ut; Gaulas nedbørsfelt grenser mot Glommas nedbørsfelt. Namsen er største elv i Trøndelag og er kjent for godt laksefiske. Disse store elvene utnyttes for en stor del til kraftproduksjon.[18] I Trøndelag er det mange store elver med opphav i lave fjellområder der sidevassdragene faller bratt ned mot hovedelven; i hoveddalen renner elven gjennom en bred dalbunn med mye leire.[2]

Nord-Norge
[rediger | rediger kilde]

Nord-Norge har en del store elver som minner om elvene på Østlandet og i Trøndelag, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. Vefsna, Røssåga, Rana, Saltelva og Skjoma er det lengste vassdragene i Nordland der utbygging av Røssåga og Rana har gitt betydelige kraftmengder. De store elvene i Troms er Målselva og Barduelva (som flyter sammen før Malangen) og Reisa. På Finnmarksvidda er elvene sterkt forgrenet og samles for en stor del i Alta-Kautokeinovassdraget (i vest) og i Karasjokka-Tana (i øst), mellom disse munner Lakselv ut i Porsangen. Pasvikelva og Jakobselva danner grense mot Russland.[19]

I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige. I Finnmark krysser noen elver riksgrensen, og grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs elver.[13][11][12]

Fosser og stryk

[rediger | rediger kilde]

Norges vassdrag er rike på fosser og fossene er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men har større vannføring.[20] SSB oppga i 2015 Kjelfossen ved Gudvangen som den høyeste med 840 meter.[21] Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.[22] Floder av den typen som er vanlig på det europeiske kontinentet er ikke vanlig i Norge, deler av Glomma er et unntak (over en strekning på over 500 km faller Glomma 690 meter). Tya faller til sammenligning over 1000 meter på 15 km. Gudbrandsdalslågen og Rauma har begge utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet.[4]

Norges elver har generelt mange fosser og stryk og er begrenset nytte som ferdselsveier. Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt av Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning. Norske elver er generelt ikke spesielt lange sammenliknet med elvene på kontinentet.[11][4]

Innsjøer

[rediger | rediger kilde]
Se også: Liste over innsjøer i Norge

Rundt 17 000 km2 eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring 450 000 innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50.000 av disse er 178 950 i Finnmark. Denne opptellingen inkluderer vann ned til 25 meter i diameter, mens 400 innsjøer er større 5 km2 og 1 242 innsjøer større enn 1 km2. På kart med målestokk 1:250.000 er omkring 65 000 innsjøer synlig (se tabell).[23][24][25]

Størrelsesfordeling[25]
Størrelse km2 Antall
mer enn 100 7
10–100 171
5–10 216
1–5 1 823
0,5–1 2 177
0,1–0,5 14 201
0,05–0,1 14 003
mindre enn 0,05 31 920

Gjennomstrømning

[rediger | rediger kilde]

De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i innsjøen. Mjøsas volum på 56 km3 er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens Randsfjordens er 3,4 ganger større. I Hornindalsvatnet tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet. Særlig om sommeren flyter varmere vann på de dypere lagene og har en kortere oppholdstid. Grunne innsjøer som Årungen i Akershus har gjennomsnittlig oppholdstid på noen måneder.[26] Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til 1 200 km3, mens den samlede avrenningen fra landarealet er på rundt 370 km3. Teoretisk oppholdstid (også kalt hydraulisk oppholdstid; engelsk: residence time) i en innsjø er den tid det ville tatt å fylle en tenkt tom innsjø med naturlig tilførsel. I praksis vil i mange dype innsjøer innstrømmende vann holde seg på overflaten til utløpet slik at de dypere vannlagene blir mindre påvirket og skiftet ut.[2]

De fleste norske innsjøene ligger i daler og er ofte langstrakte.[11][27]

Fjordsjøer

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fjordsjø

I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[28] Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene.[29] Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilde til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum.[30]

Tinnsjå er med 460 meter Norges og Europas tredje dypeste innsjø. Gausta skimtes bak til venstre.

Noen av Norges innsjøer var saltvannsfjorder etter istiden, men er seinere avskåret fra havet på grunn av landhevingen.[31] På slutten av istiden lå Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag - i forhold til havnivået. Det høyeste nivået havet nådde på et sted kalles stedets marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smal fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen sto under vann.[32] På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.

[33]

Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..[34][35][36]

Noen av de dype innsjøen som Mjøsa, Tyrifjorden, Tinnsjå og Hornindalsvatnet har største dyp langt under havnivå og vannmassene i blant annet Hornindalsvatnet er hovedsakelig under havnivå. Slik «overfordypning» der bunnen ligger under havnivå kan bare dannes ved breeorosjon. Fjellsjøer på viddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.[4]

Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.[37]

Vann har størst tetthet ved omkring 4°C slik at vann på bunnen av innsjøen stort sett ligger nære denne temperaturen. Høst og vår kan innsjøer ha denne temperaturene fra overflaten til bunnen. Innsjøer med stor innstrømming relativt til innsjøens bredde, som i Bromma, vil elvens temperature prege innsjøen ned til store dyp.[4]

Antall dager med delvis eller helt isdekke i gjennomsnitt for noen innsjøer (tall fra 1992):[5]

Isbreer

[rediger | rediger kilde]
Se også: Liste over isbreer i Norge
Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer (med forbindelse til platåbre eller uten som i Jotunheimen) og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal.[38][39] Etter istiden forsvant trolig alle isbreer fra Norge, bare de høyeste delene av Jostedalsbreen og Jotunheimen kan ha hatt små rester av isbreer. De store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.[40] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.[41][42]

Ferskvann etter fylke

[rediger | rediger kilde]
Grenseområdet mellom Norge og Finland ved Kilpisjärvi.

Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2.[43] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Tinnsjå og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i utstrekning og i volum.[44]

Amund Helland forsøkte å telle opp alle innsjøene som var store nok til bli avmerket på den tids kart og kom til 200 000.[45] Norges innsjøer dekker 3 % av landets areal.[46] Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km² eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir nær 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Det er 1 242 innsjøer større enn 1 km2 og disse utgjør 44 % av innsjøarealet.[47] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge.[45] Hole kommunes areal består av over 30 % innsjø, mens Kautokeino har med over 705 km2 innsjø innenfor sine grenser. Kvitsøy er landets minste kommune og har også minst areal innsjø.[48] De fleste stor innsjøer er dannet av isens utgraving og kalles fjordsjøer. Mjøsa er den største og Hornindalsvatnet dypest.[3] I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[28]

Antall innsjøer og totalt ferskvannsareal[47]
Fylke Ferskvann km2 Innsjøer antall Ferskvann i % totalt areal
Østfold 292,8 2 115 7,0
Akershus 329,4 2 624 6,7
Oslo 27,4 343 6,0
Hedmark 1 268 21 384 4,6
Oppland 1 186,6 9 675 4,7
Buskerud 1 005,3 14 813 6,7
Vestfold 76,2 634 3,4
Telemark 1 128,9 12 916 7,4
Aust-Agder 727,0 7 049 7,9
Vest-Agder 463,8 7 875 6,4
Rogaland 587,6 16 506 6,4
Hordaland 672,3 15 664 4,3
Sogn og Fjordane 709,0 19 037 3,8
Møre og Romsdal 507,9 22 131 3,4
Trøndelag 2 399,5 59 441 6,2
Nordland 2 025,2 28 095 5,3
Troms 832,7 20 203 5,3
Finnmark 2 758,7 178 951 5,7
Hele landet 16 998,5 439 456 5,2

Geologi

[rediger | rediger kilde]

De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.[49]

Vassdragene, særlig ved snøsmeltingen om våren, frakter slam (små jord- eller sandpartikler) til innsjøer og fjorder. Dette er særlig tydelig i områder med mye leirjord på Østlandet og i Trøndelag. For eksempel har Glomma i Øyeren lagt opp store sandbanker og elven finner løp etterhvert som sandbankene bygges opp. Smeltevann fra isbreer frakter ofte mye slam og små fjellvann kan etterhvert fylles opp med løsmateriale fra breen. Noen innsjøer tilføres så mye masse i smeltevann fra isbreer at det over relativt kort skjer synlige forandringer som i Skim i Ottaelva som mottar vann fra Jotunheimen. I elver med kraftig strøm foregår det i tillegg transport av stein og grus langs bunnen. Elveavsetninger danner vifter eller delta for eksempel ved Fåvang i Gudbrandsdalen der Tromsa har avsatt løsmateriale.[50][26]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Pettersson, Lars-Evan (2012). Totalavløpet fra Norges vassdrag 1900-2010. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. ISBN 9788241008276. 
  2. ^ a b c d e Økland, Jan (1998). Vann og vassdrag. no: Vett & viten. ISBN 8241201613. 
  3. ^ a b Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger = Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution = Environmental statistics 1983 : natural resources and. Oslo: Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. 1983. ISBN 8253719361. 
  4. ^ a b c d e f g h i j Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  5. ^ a b Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. [Hønefoss]: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  6. ^ «NVE Atlas». Norges vassdrags- og energidirektorat
  7. ^ Pasvikelva løp i Norge er 112 km. Elva regnes som Norges nest største vassdrag selv om mesteparten av nedbørsfeltet ligger i Finland.
  8. ^ Askheim, Svein (15. juni 2020). «Norges lengste elver». Store norske leksikon. Besøkt 26. juli 2020. 
  9. ^ Turid-Anne Drageset. (2001). Flomberegning for Drammenselva (012.Z). Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Arkivert 12. februar 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 2013-05-23
  10. ^ Holmesland 1971.
  11. ^ a b c d Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  12. ^ a b institutt, Meteorologisk (22. mai 2023). «vannskille». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 27. juni 2023. 
  13. ^ a b Metrologisk institutt: Vannskillet Arkivert 9. juli 2015 hos Wayback Machine., Metlex på met.no, lest 8. juli 2015.
  14. ^ Reusch, Hans (1905). «En eiendommelighed ved Skandinaviens hovedvandskille (A pecularity of the Scandinavian divide)» (PDF). Norsk geologisk tidsskrift. vol. 1, no. 1: 1-15. 
  15. ^ Trømborg, Dagfinn (1992). Skuret, værbitt-. Landbruksforlaget. ISBN 8252915582. 
  16. ^ Holtedahl, Olaf (1953). Norges geologi. Oslo: Aschehoug. 
  17. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  18. ^ a b c d Holmesland 1971, s. 12-13.
  19. ^ Holmesland 1971, s. 14.
  20. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  21. ^ Minifakta 2015, s. 6.
  22. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 82.
  23. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN. Oslo: SSB. 
  24. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  25. ^ a b Økland, Jan (1998). Vann og vassdrag. Stabekk: Vett & viten. ISBN 8241201613. 
  26. ^ a b Norge: Land og miljø. Oslo: Cappelen. 1984. ISBN 8202090083. 
  27. ^ Reusch, Hans (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  28. ^ a b Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
  29. ^ Dahl, Svein Olaf (6. september 2015). «Hæreid - geologi». Grind - Ei reise gjennom natur og kultur i Hordaland (på norsk nynorsk). Besøkt 19. mai 2018. 
  30. ^ Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London.
  31. ^ «Fjord». Norwegian Biodiversity Information Centre. Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 30. januar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 30. mai 2020. 
  32. ^ Johansen, Øystein Klock (1994). Fra fangstmann til viking. Hokksund: Øvre Eiker kommune. 
  33. ^ Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
  34. ^ Telemark. Oslo: Gyldendal. 1975. ISBN 8205068445.
  35. ^ Norge sett fra luften. Oslo: Det Beste. 1980. ISBN 8270100935.
  36. ^ Mikkelsen, Egil (1989). Fra jeger til bonde: utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. Oslo: Universitetets oldsaksamling. ISBN 8271810790.
  37. ^ Bygdebok for Modalen og Eksingedalen. Bind 2. Sogenemnda, 1990.
  38. ^ «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017. 
  39. ^ «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  40. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 202.
  41. ^ Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0. 
  42. ^ Thuesen, Nils Petter (9. januar 2018). «Svalbard». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  43. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  44. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  45. ^ a b Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  46. ^ Store norske leksikon. «Innsjø». Besøkt 28. februar 2016. 
  47. ^ a b Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat). Oslo: SSB. 
  48. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. oktober 2016. Besøkt 1. januar 2017. 
  49. ^ Jørgensen, Per (1997). Kvartærgeologi. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252921078. 
  50. ^ Dokken 1999, s. 46.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vassdrag_i_Norge&oldid=24104909»