Hopp til innhold

Norsk landbruk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norske gårdsbruk, Bø i Telemark
Foto: GuoJunjun

Landbruk er en fellesbetegnelse for næringsgrenene jordbruk og skogbruk. Jordbruk har jord som produksjonsgrunnlag og omfatter dyrkning av jordbruksvekster, hagebruksvekster og husdyrhold til en rekke formål for mennesker og dyr.

Landbruket i Norge kom fra Mesopotamia, spredde seg nordover, inn i Europa og videre til et område rundt Oslofjorden omkring 3700 f.Kr. Det ble et skifte fra jegersamfunn til et jordbrukssamfunn. Kornproduksjon var grunnlaget for det meste av det de spiste, men var utsatt for klimasvingninger. Før industrialiseringen av Norge bodde de fleste på landsbygda med naturalhusholdning. Innbyggerne spiste det de dyrket eller fanget, og byttet til seg det de ellers trengte. Kostholdet besto for det meste av flatbrød, grøt, kjøtt og melkeprodukter. De som bodde ved kysten, eller ved vann og vassdrag, spiste også mye fisk. Måten de produserte maten på, var nesten uendret fra vikingtiden til 1700 – 1800-tallet. Da ble poteten tatt i bruk i Norge og ble en viktig jordbruksvekst. Den ble en viktig årsak til den sterke befolkningsveksten Norge hadde på den tida. En annen grunn til den sterke framgangen i jordbruket på 1800-tallet var at bøndene fikk mer kunnskap om jordbruk, de fikk nye arter og sorter, og de fikk tilgang på tekniske hjelpemidler. De fikk kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet, men det ble først tatt i bruk i stort omfang etter andre verdenskrig.

For tusen år siden bestod kostholdet i Norge i liten grad av hagebruksvekster, men det er kjent at det ble dyrket løk, kvann og grønnsaksvekster i vikingtida. Det ble etablerte flere klostre i Norge etter år 1100, og de la stor vekt på å produsere plantekost. Kunnskapen om hagebruket spredde seg fra rundt klostrene. Den første fruktproduksjonen kom noe seinere.

Skogen har alltid vært viktig for befolkningen i Norge. Den er brukt til ved og materialer til hus og gjerder, samt redskaper. På 15-1600-tallet ble det en endring i bruken av skogen. De store bergverkene i Norge trengte mye ved for å bryte malm og smelte den om til metaller. Dette gikk hardt utover skogen, og den var i dårlig forfatning tidlig på 1900-tallet.

Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med teigblandingen inntegnet.

Det er årene etter 1950 det ble store endringer i norsk landbruk, både for åkerbruk med korn og eng, for hagebruk, for husdyrhold og for skogbruket. Antall årsverk knyttet til landbruket ble sterkt redusert, og antall driftsenheter ble redusert fra ca. 200 000 til ca. 40 000 i disse årene. Denne endringen skyldes en sterk grad av mekanisering og større driftsenheter. Hesten ble byttet ut med traktoren som trekkraft. I tillegg er handelsgjødsel og plantevernmidler er tatt i bruk i stor grad i åkerbruket. Produksjon av korn ble doblet for kornproduksjon fra 1960 til 1980 grunnet større areal og større avlinger. Ikke alle bønder ønsker å være med på denne intensive produksjonsformen. I Norge var det i 2012 2590 gårdsbruk med 503 611 dekar som driver etter økologiske regler.

Visuelt er det ikke store endringer fordi gårdene med våningshus og driftsbygninger ligger der som før. Forskjellen er at på mange av gårdene driver ikke bonden jorda selv lenger, jorda er leid bort til en bonde i nærheten som har store maskiner med stor kapasitet. Husdyrproduksjonen foregår i større besetninger, mens det totale tall husdyr ikke har endret seg like mye da produksjonen per dyr har økt. I hagebruksproduksjonen har gartnerne færre vekster, men store kvanta. Norsk hagebruksproduksjon har økt betydelig i denne tidsperioden selv om importen også har økt. Folk spiser mer grønt og bruker mer blomster og planter. For skogbruket er også endringene store etter 1950 ved at skogeierne har gått fra plukkhogst til flatehogst, og at hogst og utkjøring av trevirke i stor grad skjer med store maskiner.

Den endringen norsk landbruk har gjennomgått etter 1950 fører til endringer i kulturlandskapet. I marginale strøk hvor gårdene ligger mer spredt, vil det være vanskeligere å få store rasjonelle driftsenheter. Jorda kan bli liggende ubrukt og vil være utsatt for gjengroing. Også utmark hvor mekanisk høsting er vanskelig, eller som ikke blir beitet av husdyr, vil endre seg. Biotoper som er avhengig av vedvarende skjøtsel og vedlikehold, gror igjen uten aktiv bruk. Landbrukspolitikken som føres i Norge, er viktig for denne utviklingen.

De fleste bøndene i Norge er selveiere av sine gårder. De kan være tilsluttet to næringsorganisasjoner, og de kan kjøpe sine driftsmidler og selge sine produkter gjennom en rekke ulike organisasjoner, samvirkebedrifter og private bedrifter. Landbrukspolitikken har også endret seg mye etter krigen. Det ble brukt økonomiske virkemidler for å legge til rette for kornproduksjon i områder som var best egnet for det, mens husdyrproduksjonen økte i andre områder. I den årlige jordbruksavtalen mellom staten og de to næringsorganisasjonene, fastsettes ulike virkemidler som påvirker økonomien i de ulike produksjonene i landbruket.

Ord og uttrykk brukt om norsk landbruk

[rediger | rediger kilde]

Statistisk sentralbyrås standard for næringsgruppering inndeler de enkelte delene av landbruket slik:[1]

Norske hodekål til salgs i september
Landbruk er jordbruk og skogbruk
  • Jordbruk
      • Åkerbruk Dyrking av jordbruksvekster (korn, poteter, oljevekster og fôrvekster)
      • Hagebruk Dyrking av hagebruksvekster (grønnsaker, blomster, planter og dyrking og innsamling av sopp). Hagebruk er dyrkning av en rekke arter og kan deles inn i slik:[2]
      • Grønnsaker i veksthus
      • Grønnsaker på friland
      • Blomster, potteplanter, utplantingsplanter
      • Blomster, snittblomster
      • Frukt og bær
      • Planteskoleplanter for videre salg (hagesenter og lignende)
    • Husdyrhold
      • Produksjonsdyr holdes for å produsere mat av, utnytte arbeidskraft fra, eller som holdes av økonomiske grunner. De kan deles i følgende produksjoner:
      • Melkeproduksjon
      • Kjøttproduksjon
      • Pelsdyrproduksjon
      • Blårev
      • Sølvrev
      • Mink
      • Eggproduksjon på fjærfe
      • Storfe = ku og okse, unge hundyr kalles kvige
      • Småfe = Sau og geit
      • Sau - hunndyrene kalles søye, hanndyrene kalles vær, avkommet kalles lam
      • Geit – Hunndyrene kalles geit, hanndyrene kalles geitebukk, eller bare bukk, avkommet kalles kje eller killing
      • Selskapsdyr er et samlebegrep som benyttes for å beskrive dyr som holdes av mennesker for fornøyelsens skyld. Selskapsdyr er også omtalt som kjæledyr, og de består av en rekke arter. De vanligste er:
      • Hund
      • Katt
      • Hest
  • Skogbruk

Uttrykket gårdsbruk kan enten bety det samme som landbruk, eller betegne en enkelt gård, med både jord og dyr. En person som driver landbruk kan kalles «gårdbruker» eller «bonde».

Nye begrep som «økologisk jordbruk», «nisjeproduksjon», småskalajordbruk og «landskapsskjøtsel» har etter hvert fått stor betydning for landbruket i Norge og andre områder der produksjonsvilkår for stordrift nærmer seg det marginale.

Historikk

[rediger | rediger kilde]
Skuronn på Fossheim i Jølster, 1880–1890-årene
Foto: Axel Lindahl (1841–1906)

Det første landbruket er mer enn 10 000 år gammelt[3]. Til Norge kom landbruket fra Middelhavslandene. Det hadde spredd seg fra Mesopotamia nordover inn i Europa til samfunnene rundt Egerhavet, over til Italia, og seinere til Frankrike og Spania for omtrent 7 000 år siden.[4] I Norge kan det dokumenteres at skiftet fra et jegersamfunn til et jordbrukssamfunn fant sted i et område omkring Oslofjorden ved overgangen fra eldre til yngre steinalder, omkring 3700 år f.Kr. De fleste steder ellers i landet begynte folk å drive jordbruk først flere hundre år seinere.[5]

De første kornartene som ble dyrket, var nære slektninger til viltvoksende grasarter. Det var bygg, samt enkorn og emmer som begge er primitive hvetetyper. Det eldste bevarte kornet i Norge, er emmerkorn fra en husvegg på Kråkerøy ved Fredrikstad fra ca. 2500 f.Kr. Hvetens større krav til varmt klima førte til at den ble dyrket i mindre omfang enn bygg.[3]

Etter hvert ble også andre kornarter som rug og havre kjent, antakelig i løpet av bronsealderen. Korndyrkingen fikk sitt store gjennombrudd ca. 2200 år f. Kr., samtidig som befolkningen i landet økte. I løpet av eldre bronsealder, fra år 1400 f.Kr. til 1100 f.Kr., skjedde det en ytterligere utvidelse av korndyrkingen i Norge.[3] Den spredde seg høyere over havet og lenger mot nord. Det var bygg som ble den dominerende arten. Etter denne tida var det klimaendringer som også førte til svingninger i kornproduksjonen[5].

Korn var grunnlaget for det meste av det de spiste. Slik det hadde vært siden menneskene begynte å dyrke denne planta. Melk var også en viktig del av kostholdet, og smør ble brukt som verdimål. Ost hadde vært kjent siden bronsealderen, og var viktig blant annet fordi det var mat som kunne lagres. I en befolkning som stadig vokste, ble kornprodukter stadig viktigere[5].

Før industrialiseringen av Norge bodde de fleste på landsbygda med naturalhusholdning. Innbyggerne spiste det de dyrket eller fanget, og byttet til seg det de ellers trengte. Kostholdet besto for det meste av flatbrød, grøt, kjøtt og melkeprodukter[6]. De som bodde ved kysten, eller ved vann og vassdrag, spiste også mye fisk. Likevel var det lite variasjon i kosten, og mange led av mangelsykdommer. Korn, særlig hvete og rug, med nye bakeegenskaper, var viktig og gjorde at de kunne steke gjæret brød, brød som hevet seg[6]. Kornproduksjonen var viktig i norsk matforsyning, men den var utsatt for klimasvingninger.

Jordbruket trengte jord for å dyrke de ulike vekstene. De første arealene ble ryddet på selvdrenerende jord. Skogen ble ryddet ved brenning og permanente flekker ble holdt ved like med hakke og trespade. Driftsformen var på mange måter uendret fra vikingtida til 1700–1800-tallet. Da fikk jordbruket tilgang til nye vekster som poteter og fôrnepe[6]. En viktig årsak til befolkningsveksten på slutten av 1700- og 1800-tallet, var at poteten ble tatt i bruk i Norge og ble en viktig jordbruksvekst[7].

Husdyrholdet var dominert av storfe (ku) helt fram til år 1800 selv om saueholdet hadde økt mye fra 1750. Det var lite grise- og hønsehold. Beite var viktig for husdyrholdet. Det var også viktig å høste mest mulig fôr til den lange vinteren. Det ble ofte knapt med fôr om vinteren, vårknipa var et kjent begrep. Dyrene ga lite melk i denne innefôringstida. Kjøttproduksjonen var basert på at dyrene skulle slaktes om høsten. Melkekyrne fikk kalv om våren og da økte melkeproduksjonen. Husdyrgjødselen ble tatt godt vare på for å brukes som gjødsel på åkerarealene[6].

Reindrift i Jørenskaret i Troms
Foto: Fil.dr. B. Poppius ved Helsingfors Universitets Zoologiska Museum

Jordbruket fikk en sterk framgang på 1800-tallet. Bøndene fikk opplysning ved reisende agronomer. I Norge ble det etablert landbruksskoler rundt i landet og Landbrukshøyskolen ble startet på Ås. Jorda ble holdt bedre i hevd, og de fikk bedre sorter og nye arter å dyrke.[8] Kunstgjødsel ble tatt i bruk fra 1915, men det fikk ikke store omfanget før etter andre verdenskrig[9]. Da ble også landbruket mekanisert og antall mennesker sysselsatt i landbruket har følgelig gått raskt nedover i takt med mekaniseringen[10]. Likedan har gårdenes størrelse økt, og husdyrholdet er blitt dominert av store besetninger[11].

Hagebruket i Norge er gammelt. Det ble dyrket løk, kvann og grønnsaksvekster i vikingtida[12]. Etter år 1100 etablerte flere klostre i Norge og de la stor vekt på å produsere plantekost. Hagebruket spredde seg fra rundt klostrene. Det første fruktproduksjonen kom noe seinere. Det var først omkring 1750 det ble fart i hagebruksproduksjonen i Norge[12]. På 1800-tallet vokste næringa sterkt. Det ble stor frukt- og bærproduksjon på de klimatisk beste stedene i landet, i Eiker, i Buskerud, i Asker og på Jeløya.

Jordbruksareal og bruk

[rediger | rediger kilde]

Landbruket har endret seg mye etter andre verdenskrig, og endringene er fortsatt store. For å forstå dagens landbruk er der nyttig å se tilbake på de store endringene i denne tidsperioden[9] slik det er gjort i denne delen av artikkelen.

Samlet jordbruksareal i Norge ligger på litt under 10 millioner dekar. Det har ikke endret seg dramatisk, men det har vært en viss nedgang etter år 2000[13]. Den sterke mekaniseringen som landbruket har hatt de siste årene hvor store maskiner høster store arealer på kort tid, har ført til at antall selvstendige gårder er blitt sterkt redusert. Fra 1999 til 2014 forsvant 28 000 aktive gårdbrukere I 2016 var det 41 000 bønder som mottok produksjonsstøtte i Norge. De drev i gjennomsnitt 230 dekar jord, og eide stadig mindre av den jorda de drev. 230 dekar er et lavt areal sammenlignet med andre land[11][14].

At antall bønder som mottar støtte er synkende betyr ikke at kulturlandskapet rundt på bygdene har endret seg drastisk[15]. Gårdene med våningshus og driftsbygninger ligger der som før. Forskjellen er at på mange av gårdene driver ikke gårdbrukeren jorda selv lenger, jorda er leid bort til en gårdbruker i nærheten som har store maskiner med stor kapasitet. I mer marginale strøk i landet hvor gårdene kan ligge mer spredt, kan jorda også bli liggende ubrukt og være utsatt for gjengroing[14][16].

År Antall driftsenheter over 5 dekar Dyrket areal i dekar
1907 256 634 9 870 000
1939 214 378 11 161 000
1959 198 315 10 107 000
1999 70 000 10 269 026
2016 41 064 9 823 311

Jordbruk

[rediger | rediger kilde]
Høstpløyde åkrer ved Balkhøgda-

I årene etter krigen har det vært en rivende utvikling innen mekanisering i landbruket med traktorer og redskaper til jordarbeiding og høsting av korn og gras. I 1949 var det over 200 000 hester og under 10 000 traktorer. 40 år seinere ble det disse tallene byttet om. Denne endringen førte til å frigjøre mye arbeidskraft[9].

Før krigen var det liten bruk av kunstgjødsel, og det var lave avlingsnivå. Bøndene var avhengig av husdyrgjødsel som de hadde bare i begrensede mengder. Etter krigen har kunstgjødselforbruket steget mye fra 1950 fram til 1980 for deretter å holde seg relativt stabilt[17].

Etter krigen forsvant vekseljordbruket, dvs. at bøndene vekslet mellom for eksempel poteter, korn og eng. Storparten av bøndene i flatbygdene på Østlandet og en stor del av bøndene på flatbygdene i Trøndelag avviklet husdyrholdet og gikk over til spesialisert kornproduksjon[9]. I fjell- og dalbygdene sluttet bøndene med kornproduksjon, og gikk over til spesialisert husdyrproduksjon basert på egetprodusert grovfôr og innkjøpt kraftfôr. Denne endringen skjedde stort sett i 1950- og 1960-årene.

En forutsetning for den ensidige kornproduksjonen var at det var tilgang på relativt rimelig kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler. Plantevernmidler er kjemiske stoffer til bekjempelse av ugras, sykdommer og skadedyr. Det er først etter 1950 at plantevernmidler ble tatt i bruk og forbruket økte mye fram til 1980[18].

I starten var det tilvirkere og forhandlere som måtte dokumentere nytten av disse kjemiske midlene. Det ble etter hvert også viktig å dokumentere giftighet og hvordan midlere påvirket naturen og miljøet. Plantevernprodusentene klarte etter hvert å produsere midler som var langt mindre giftige og som var spesialtilpasset de skadegjørere de skulle bekjempe og da med langt mindre mengde[18]. Derfor har bruken i kg virksomt stoff gått betydelig ned. Arealet som behandlet varierer mye mellom ulike år[19].

Areal i 1000 dekar for ulike vekster[20]

År Bygg Havre Hvete Rug Poteter Rotvekster Oljevekster Eng til slått

og beit

1835 329 699 7 61 147
1875 570 925 46 151 356
1900 395 970 50 130 365 19 7 555
1939 468 870 412 32 507 213 8 216
1949 400 758 308 10 582 143 7 755
1959 1409 647 93 11 552 131 6 578
1969 1848 542 38 14 326 70 78 6 169
1979 2 001 1 007 170 17 214 29 53 5 388
1989 1 760 1 322 382 4 189 26 61 5 478
1999 1 801 895 514 27 148 285 64 6 388
2009 1 351 806 815 71 138 120 43 6 542
2012 1 555 689 668 15 127 105 55 6 477

Tabellen med ulike vekster over år viser store variasjoner. Bygg og havre brukes i hovedsak til kraftfôr for husdyr, men etter år 2000 har det også vært en viss bruk av disse to kornartene til mat da de har helsemessige fordeler for mennesker.[21] For hvete har Norge fått en stabil produksjon, det gjelder både høst- og vår-former. Hvete brukes i hovedsak til mat. Etter gode innhøstingsforhold kan opp mot 80 % av brødhveten være norskprodusert[22]. Potetarealet har gått ned fordi nordmenn spiser mindre poteter sammenlignet med tidligere tider med lavere levestandard. Rotvekster har i hovedsak vært sett på en fôrvekst, men var nyttige som mat under andre verdenskrig. Variasjonene i rotvekstareal skyldes endringer i høste- og lagringsteknikk, og konkurransen til andre fôrvekster[23].

Kornavlingene varierer i kvantum og kvalitet fra år til år, avhengig av vekst- og innhøstingsforholdene. Den totale kornavlinga ble tilnærmet fordoblet fra begynnelsen av 1960-tallet til slutten av 1970-tallet. I denne perioden økte kornarealet med nesten 50 prosent. Samtidig økte avlinga per dekar betydelig på grunn av bedre dyrkingsteknikk, nye kornsorter, gjødsling og plantevern. Etter 1980 ble det en svak økning av totalavlinga av korn, og avling per dekar har stagnert[24].

I 2015 ble det dyrket til sammen 1,3 millioner tonn korn, det var 494 832 tonn hvete, 511 055 tonn bygg, 285 946 tonn havre og 66 145 tonn rug. Norge er nær selvforsynt med bygg, havre og rug til produksjon av kraftfôr. Det importeres en del hvete for å få ønsket kvalitet på melet. Særlig i år med vanskelige innhøstingsforhold, importeres en stor andel av mathveten i Norge, mens i år med fine høster kan mer enn 70 prosent av hveten som omsettes, være norskprodusert[25].

Husdyrhold

[rediger | rediger kilde]

I Norge er det stor tilgang på utmarksbeite som kan brukes både til småfe (sau og geit) og storfe (ku) om sommeren, men siden landet har en lang vinter hvor dyra må stå inne og få tilført tidligere høstet fôr. Husdyrbrukene i Norge har vært gjennom store endringer de siste femti årene, og kjennetegnes av en høy teknologisk standard, kostbare driftsbygninger, relativt små driftsenheter og god dyrevelferd. Fram til 1994 var det strenge reguleringer for import av husdyr, og dette sammen med det kalde klimaet og dyktige bønder, har gitt grunnlaget for en generell god dyrehelse i Norge[26].

Rundballer
Foto: DutchColours

Fra 1950 har trenden i norsk husdyrproduksjon at det blir færre husdyrbruk, men flere dyr, slik at besetningsstørrelsen øker for alle husdyrslag. Dette kan illustreres med utviklingen i gjennomsnittsbesetningen for melkeku i Norge. I perioden 1980–1997 lå gjennomsnittsbesetningen for melkeku stabilt på ca. tretten årskyr. Fra 1998 til 2006 har gjennomsnittsbesetningen for melkeku økt jevnt med halv ku per år og i 2006 var tallet 17,6 årskyr. Likevel har Norge små besetninger for alle husdyrslag sammenlignet med mange andre land. Allerede i 2000 var gjennomsnittsbesetningen for melkeku over 30 i Sverige og over 70 årskyr i Danmark[27].

Produksjonen av melk på storfe i Norge nådde en topp på slutten av 1980-årene, og har siden da gradvis avtatt. Den årlige produksjonen er i dag på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-årene, i underkant av 1,5 milliarder liter. Det er rundt 240 000 melkekyr i norske fjøs i 2016. I Norge stiller myndighetene krav til hold av husdyr. Alle som jobber med dyr må følge lover og forskrifter. Norge må også følge et internasjonalt regelverk, slik som EØS-avtalen. Mattilsynet fører tilsyn med at alle følger regelverket[28].

Kanaliseringspolitikken omtalt nedenfor har ført til mindre husdyrproduksjon på flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Likevel er det fortsatt mange husdyrprodusenter i disse områdene. Bønder med storfe produserer gras som høstes og pakkes i rundballer[9]. Dette er fôr som skal brukes om vinteren når dyra er inne. For femti år siden var også denne produksjonen synlig ved alle høyhersene rundt om på jordene midtsommers. Disse ble kjørt inn på ettersommeren. Disse rundballene er ofte synlig store deler av året. Det fuktige graset i rundballene holder seg godt i mange måneder så lenge plastfolien rundt er tett.

Antall husdyr, antall i 1000[29][30]

År Storfe Melkeku Hest Sau Geit Svin Fjørfe Pelsdyr
1900 1007 166 1398 283 236 1586
1925 1151 773 184 1529 276 253 3173
1950 1237 766 191 1812 130 422 3912 290
1960 1129 603 109 1842 101 492 3108 1570
1970 943 424 35 1753 84 642 3710 3203
1980 985 375 18 1992 85 664 3469 1685
1990 965 338 20 2231 92 720 3900 982
2000* 987 298 27 961 50 90 3 251
2010 874 238 36 921 37 97 3 898
2012 861 233 36 902 35 96 3 911

*) Tallgrunnlaget er endret: sauer over ett år, melkegeiter og avlssvin over seks måneder.

Kjøtt

Siden 1959 har produksjonen av kjøtt i Norge økt fra 119 000 til 316 000 tonn. Regnet per innbygger er produksjonen så å si fordoblet. Produksjonen av fjørfekjøtt har økt mest, fra under 1 kg per person i 1959 til 17 kg i 2009. Fra 1959 til 2009 har kjøttproduksjonen økt fra 33,5 kg til 65,5 kg per innbygger. Sammensetningen av kjøttproduksjonen har endret seg mye i perioden: Storfe og sau/lam har redusert sin andel fra vel halvparten av produksjonen til en tredjedel, svin har så å si holdt stillingen på om lag 40 prosent, mens fjørfekjøtt har økt fra 2,5 til 26 prosent av produksjonen[31]. Kjøttproduksjonen økte 165 prosent på 50 år. Årlig slaktes det ca. 68 millioner slaktekyllinger og 1,3 millioner kalkuner, kjøttmengde av de ulike slakt vises i tabellen[32].

Ulike dyreslag Slakt godkjent til mat, tonn
Svin 137 716
Fjørfe 98 292
Storfe 81 676
Sau 25 990
I alt 343 674

Eggproduksjon

I Norge finnes det totalt ca. 4 millioner høner til enhver tid, fordelt på rundt 500 gårdsbruk. Om lag 6 % av hønene er på gårder med økologisk drift, 56 % er i frittgående drift og 36 % er i miljøinnredede bur[33].

Hagebruk

[rediger | rediger kilde]

Norsk gartneri- og hagebruksproduksjon består av grønnsaksdyrking på friland, veksthusproduksjon av blomster og grønnsaker, samt frukt- og bærdyrking og planteskoledrift. Denne produksjonen utgjør en viktig og betydelig del av norsk jordbruksnæring, 14-15 % av den totale produksjonen[2].

Verdien av norsk hagebruksproduksjon i millioner kroner:[2]

Produksjon 1999 2014
Grønnsaker i veksthus 360 682
Grønnsaker på friland 596 1 500
Blomster, potteplanter … 627 1 057
Blomster, snittblomster 435 259
Frukt og bær 259 644
Planteskoleplanter 272 216
Sum produksjonsverdi 2 552 4 358

I 2013 var omsetningen i norske butikker av grønnsaker 7,5 milliarder, frukt 5,3 milliarder, bær 1,4 milliarder. Disse vekstene importeres i større eller mindre grad[34].

Her er de viktigste vekstene i norsk produksjon og omsetning i 2013 sortert etter vekt:

Grønnsaker Omsetning i tonn %-andel norske varer
Gulrot 40 182 81
Tomat 36 892 33
Løk 31 137 62
Agurk 25 003 65
Kålrot 12 069 94
Hodekål 11 588 88
Frukt
Epler 56 855 12
Plommer 5 253 25
Kirsebær/moreller 2 496 20
Bær
Jordbær 13 127 22
Bringebær 2 152 22

Sysselsetting i jordbruket

[rediger | rediger kilde]
Siloslått på Jomfruland.

Skogbruk er ikke med i denne oversikten. Antall sysselsatte i jordbruket er redusert betydelig etter 1950. I de årlige jordbruksforhandlingene er mye snakk om årsverk og betalingen for årsverk[35]. Det ble i gjennomsnitt arbeidet 2.000 timer per bedrift innenfor jord- og hagebruk i 2017. Bonden selv og partneren sto for to tredeler av arbeidsinnsatsen, mens andre familiemedlemmer sto for drøyt 8 prosent, fremgår det av tallene fra Statistisk sentralbyrå[36].

Om lag en firedel av arbeidsinnsatsen i jord- og hagebruk ble utført av annen hjelp enn familie, for eksempel andre selvstendig næringsdrivende, fast ansatte og innleid sporadisk hjelp. Av totalt 44.500 årsverk, ble 30.800 utført av menn og 9.700 av kvinner. De resterende 4.000 årsverkene ble utført av andre selvstendig næringsdrivende[37].

I tillegg til årsverkene knyttet til primærnæringen landbruk, vil det også være store ringvirkninger av landbruk. De største virksomhetene er bedrifter som videreforedler landbruksprodukter, omsetter landbruksvarer og maskiner, samt produserer driftsmidler og maskiner for landbruket. I en studie i Rogaland var det i 2010 6 629 sysselsatt i primærleddet, mens det var 14 582 i landbruksbasert industri[38]. Disse tallene vil variere mye mellom ulike deler av landet.

Skogbruk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Skogbruk i Norge

Historisk sett har skogen alltid vært viktig for menneskene i Norge. Den er brukt til matauke, ved og materialer til hus og gjerder, samt redskaper[39]. Allerede på 1300-tallet ble det eksportert trelast, i første omgang til Tyskland, England og Nederland på 1500-tallet. Den innenlandske etterspørsel etter trevirke økte da jernverkene kom i drift fra 1500-tallet. Myndighetene måtte innføre lover for å regulere hogsten, dels for å sikre Danmarks og Norges egne behov, dels for å hindre rasering av skogen. Frykt for skogødeleggelse har gått igjen i skoglovgivningen like til vår egen tid[40].

Av Norges landareal på 324 mill. dekar utgjør skogen ca. 134 millioner dekar.[41] Av dette er ca. 83 mill. dekar produktiv skog, av dette er bare 70 mill. dekar interessant for ordinær skogbruksvirksomhet. Skogen eies i stor grad av private personer. Av de 125 000 eiendommene som er over 25 dekar, er 120 000 eid av privatpersoner. Eiendommene er i hovedsak små[13].

Skogbruket har vært igjennom store endringer etter 1950. Motorsaga førte til at dagsproduksjonen for en mann økte betydelig[42]. Omtrent samtidig gikk skogbruket over fra plukkhogst til flatehogst[43].

Mekaniseringen i skogbruket, særlig for hogst og utkjøring, har vært meget stor etter 1960, og det har ført til lavere egeninnsats fra skogeiere. Samtidig har det vært fallende tømmerpriser som delvis er kompensert gjennom økt bruk av profesjonelle entreprenører som kan holde relativt lav pris på hogst og utkjøring [44]. Det har ført til at sysselsettingen i skogbruket har avtatt sterkt. Arbeidet med planting, rydding og skogskjøtsel utføres på deltid av skogeierne selv, av ansatte eller innleide. Det er derfor vanskelig å anslå antall årsverk skogbruket sysselsetter lokalt. Den norske skogindustrien sysselsatte knapt 16 000 personer i 2014 og hadde en samlet omsetning på 36,5 milliarder kroner. Norge eksporterte tømmer og treprodukter til en verdi av 10,8 milliarder kroner i 2015[45].

Det årlige volumet av tømmer som selges videre til industriell videreforedling har i mange år ligget på 7-9 millioner m3[10]. Kvantumet avhenger i noen grad av priser og driftsforhold, slik at i år med gode priser og driftsforhold hogges og selges det mer enn i år med dårligere priser og driftsforhold. I tillegg hogges det et økende kvantum til brensel og ved, og det utgjør nå ca. 3,5 mill. m3 per år. Tilveksten i norske skoger er mye høyere enn dette, ca. 25 mill. m3 per år[46], slik at det er mulig å øke hogstkvantumet betydelig.

Landskapspåvirkning

[rediger | rediger kilde]
Skogbruk i Hedmark
Selsmyrene i Gudbrandsdalen ovenfor Selsverket ble drenert slik at det ble slutt på oversvømmelser og flere tusen mål god matjord egnet til korndyrking ble tilgjengelig.[47]

I Norge er ca. 3 % landbruksarealet oppdyrket mark.

I Norge består jordbrukets kulturlandskap av en rekke biotoper som omfatter et komplekst og unikt økosystem, også sett i et globalt perspektiv.

Langs norskekysten påvirkes klimaet i stor grad av Golfstrømmen. Gjennom de nordlige vekstsonene (boreale sonene) som krysses både av alpine og arktiske grenser finner man en spesiell og unik kombinasjon av natur– og kulturlandskap. Landskapet har gjennom flere årtusener utviklet seg i samspillet mellom vekstforhold og kultivering. Denne kombinasjonen av natur- og kulturlandskap, har vært selve bærebjelken for landbruk i Norge. Både for jordbruk i innlandet, for kombinasjonsbrukene langs norskekysten, og for jakt, fiske, forhøsting i utmark og beitebruk i utmark.

Store deler av kulturlandskapene som før ble holdt i hevd ved jordbruksaktivitet, begynte tidlig i det forrige århundre på en dramatisk gjengroingsfase[48]. Helt opp til vår tid har næringsrettet landskapskultivering dannet grunnlaget for å høste av en rekke artsrike biotoper. Mange biotoper som er avhengig av vedvarende skjøtsel og vedlikehold, gror igjen. Arter står nå i fare for å gå tapt for all tid, der høsting i utmark har blitt ulønnsom[49]. Myndighetene har iverksatt tiltak for å for å ta vare på naturmiljøet og redusere gjengroing av landskapet. Sentrale miljøkrav er å ivareta biologisk mangfold og kulturminner, godt vannmiljø og trygg mat. Her gjelder bestemmelser blant annet etter naturmangfoldloven, kulturminneloven, forurensningsloven, jordlova og matloven. Dette gjelder for eksempel regelverk om gjødsling og bruk av plantevernmidler. Utover slikt generelt regelverk stilles det også miljøvilkår for å motta tilskudd i jordbruket. Tilskuddsmottakere må blant annet ivareta vegetasjonssoner mot vann og unngå inngrep i kulturlandskapet[50].

Landbrukets organisering

[rediger | rediger kilde]
Norskprodusert vendeplog fra Kverneland.

Norske gårdbrukere har tradisjonelt vært selveiere av sine gårder. I dagens samfunn har gårdene oftest vært organiserte som enkeltmannsforetak. I dagens samfunn kan være aktuelt å vurdere også andre eierformer. NILF (NIBIO) har laget en utredning om fordeler og ulemper ved de ulike organisasjonsformene[51]:

·        Enkeltmannsforetak

·        Sameie

·        Ansvarlige selskap (Ans)

·        Aksjeselskap (AS)

·        Selskaper med begrenset ansvar (BA) 

I Norge har bøndene organisert seg gjennom to næringsorganisasjoner, Norge Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og gjennom en rekke økonomiske organisasjoner (landbrukssamvirke).

Næringsorganisasjoner

De to næringsorganisasjonene arbeider for bøndenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser. Norges Bondelag har vel 63 000 medlemmer (2018), og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har 7000 medlemmer (2018). De er begge er økonomisk og politisk uavhengig. De forhandler årlig i fellesskap med regjeringen om bøndenes økonomiske utvikling som presenteres i en jordbruksavtale som vedtas av Stortinget i et Jordbruksoppgjør.

Landbrukssamvirke

Før samvirkene ble etablert solgte bøndene varer hver for seg fra egen gård. Hver enkelt bonde hadde liten makt til å påvirke verdikjeden. Bøndene hadde lav kjennskap til markedet, ble ofte presset på pris og fikk ikke ta del i verdiskapningen som foregikk lenger ut i verdikjeden. Ved å organisere seg i samvirker ble makten deres styrket. Gjennom samvirkene kunne bøndene samle inn varer, foredle dem og forhandle priser med oppkjøpere og kjøpmenn. Opprettelsen av samvirke ga bøndene økt markedsmakt[9].

Samvirke er en organisasjonsform av private bedrifter som skal sørge for at de som driver eller drar nytte av den (medlemmene), også tar ut gevinstene. Landbrukssamvirke sørger for at medlemmene står sterkere i markedet, sikrer tilgang og en best mulig pris for produktene. Noen av samvirkebedriftene har fått i oppgave fra de offentlige å drive markedsreguleringen av jordbruksprodukter. De bondeeide samvirkeforetakene i Norge har en felles overbygning i Norsk Landbrukssamvirke. De største innen salg er TINE SA, Nortura SA og Norges Skogeierforbund.

Private aktører

Landbrukssamvirke er store innen melk, kjøtt, omsetning av korn og mel, maskiner og skog. Mange bønder velger private aktører i stedet for landbrukssamvirke[52].

Innen melkeomsetningen er det private aktører, For at Landbrukssamvirke ikke skulle ha monopol for melkesektoren, har myndighetene lagt til rette for at private aktører også skal kunne drive gjennom tilskuddsordninger. Det er to private aktører: Q-meieriene og Synnøve Finden.

Innen kjøttomsetningen er det flere private aktører. De fleste av disse er organisert gjennom Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF). KLFs medlemmer sto i 2017 for om lag 32 prosent av all slakting i Norge. De største aktørene er[53]:

·        Fatland AS

·        Furuseth AS

·        Nordfjord Kjøtt Slakt AS

·        Norsk kylling AS

KLFs medlemmer står for ca.32 prosent av all slakting i Norge. Markedsandelen har vært økende i de siste årene. Under finner du en oversikt og kontaktinformasjon for de private slakteriene tilknyttet Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF).

Rådgiving

Norsk Landbruksrådgiving (NLR) besto i 2018 av ti regioner med til sammen 360 rådgivere på 100 kontorsteder over hele landet. Til sammen gir de råd om de fleste utfordringer norske bønder møter. De er bindeledd mellom forskningen og landbruket, og rådgir 29.000 medlemmer[54]. De har også rådgivere som har spesialkompetanse innen økologisk drift.

Økologisk landbruk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Økologisk landbruk

Spredning av kunstgjødsel på en gård i Bærum ved Oslo. Såkalt økologisk landbruk innebærer at blant annet kunstgjødsel ikke skal brukes.

Den omstillingen av landbruket som har skjedd etter 1950, har ført til en sterk ensretting av genmaterialet og produksjonsformer, og til en sterk økning i avkastning. Særlig den økte bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler har fått mange til å reagere. Flere ønsker at matproduksjonen bør skje mer i det som oppfattes som i pakt med naturen uten kunstige produksjonsfremmende hjelpemidler[55]. Som følge av dette har økologisk landbruk i Norge vokst fram. Det er en driftsform hvor det settes spesielle krav for produksjonen, eksempelvis ved ikke å bruke kunstig gjødsel og syntetiske plantevernmidler, og til velferden i husdyrproduksjonen. I Norge er det 2590 er økologiske gårdsbruk (2012) som driver 503 611 daa. Definisjonen på økologisk landbruk er varer produsert i henhold til økologi-forskriften. Forskriften er fastsatt av Landbruks- og matdepartementet, og er basert på EU-standarden for økologisk produksjon. Mattilsynet er tilsynsmyndighet i Norge.

Noen bønder ønsker å gå lenger enn kravene for økologisk produksjon. De driver et biologisk-dynamisk landbruk (biodynamisk landbruk). Biodynamiske bønder kontrolleres etter de økologiske reglene. Produktene kan derfor merkes med det norske Ø-merket (Debio). I tillegg merkes de med et tilleggs-merke, Demeter-merket. I 2006 var det 35 gårder som drev etter disse prinsippene i Norge.

Landbrukspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norsk landbrukspolitikk

Norsk landbrukspolitikk er den delen av næringspolitikken som omfatter jordbruk, hagebruk, skogbruk, reindrift og andre aktiviteter basert på landbrukets ressurser (bygdenæringer), mens jordbrukspolitikk er den delen av landbrukspolitikken som tar for seg jordbruket, det vil si at skogbruk er ikke inkludert.

Kornomsetning

[rediger | rediger kilde]
Vaksdal mølle ble etablert i 1866 og er landets største. Driften var basert på vannfall på stedet og fikk etterhvert eget kraftverk. Kjøpt av staten i 1919 som et ledd i statens involvering i kornomsetningen. Del av Stormøllen fra 1991.[56][57][58][59] Bergensbanen går gjennom området (deler av Vaksdal stasjon i forgrunnen).

Statens Kornforretning ble etablert 1928 for å sikre forbrukerne en sikker tilgang på kornprodukter og sikre at bøndene fikk en viss minste pris for sin kornproduksjon.[60] Som følge av GATT-avtalen opphevet myndighetene statens monopol i 1994. Forretningsdelen i Statens Kornforretning ble skilt ut i et nytt selskap, Statkorn Holding[61]. Statkorn solgte seg etter hvert ut av både kraftfôr- og matkornvirksomheten, men forble en sentral aktør på fiskefôrmarkedet i regi av Cermaq. Dermed ble statens over 60-årige monopol på kornimport og vel 40-årige monopol på kraftfôrimport opphevet. Cermaq ble på sin side etter hvert delprivatisert og børsnotert og fortsatte sitt engasjement innen fistefôrproduksjon.[62]

Statens kornforretning beholdt i første omgang sine forvaltningsoppgaver, og hadde noen år ansvaret for å gjennomføre myndighetenes politikk på kornområdet, hovedsakelig gjennom kjøpeplikt for norskprodusert matkorn til den pris som myndighetene og bondeorganisasjonene hvert år fastsatte gjennom jordbruksavtalen. Statens oppkjøpsplikt for korn ble imidlertid opphevet rundt år 2000, og forvaltningsoppgavene ble etter hvert overført til andre aktører, blant på kraftfôrmarkedet, blant annet Felleskjøpet som overtok markedsreguleringsoppgavene på kornsektoren. Det ble etter hvert flere aktører på kraftfôrmarkedet, blant annet Felleskjøpet Agri, Felleskjøpet Rogaland, Fiskå mølle og Strand-Unikorn.[62]

Kanaliseringspolitikken

[rediger | rediger kilde]

Kanaliseringspolitikken handler om å legge til rette for kornproduksjon der det er best egnet for dette. Kanaliseringspolitikken startet med Gerhardsen-regjeringen, som på 1950-tallet besluttet å øke norsk kornproduksjon for å dekke mer av egen etterspørsel ved å øke prisen på kornet. Siden kornproduksjon kjempet om de samme arealene som grovfôrproduksjonen, ville en økning i kornprisen «ta over» grovfôrarealer til kornproduksjon og flytte grovfôrkrevende produksjon til distriktene. En slik kanalisering av grovfôrproduksjonen var med på å opprettholde et stort jordbruksareal og et landbruk i hele landet.[63] I avtaleteksten i jordbruksavtalen brukes virkemidler som målpris på korn, prisnedskriving og fraktutjevning for å nå denne målsetningen.

Opptrappingsvedtaket

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble like lønn mellom bønder og andre yrkesgrupper et viktig mål – en «jamstillingsmålsetting». Denne målsettingen nådde et høydepunkt med "Opptrappingsvedtaket" som ble formulert og vedtatt i 1975/76. Her ble det fastslått at en inntektsmessig likestilling mellom bonden og industriarbeideren skulle oppnås innen tre avtaleperioder. Vedtaket ble nedfelt i Stortingsmelding nr. 14 (1976-1977)[62] og omfattende tiltak ble iverksatt, det ble optimisme og inntektsvekst i næringen - i noen år. Fra 1982 ble næringen preget av overproduksjon, prisfall og økonomisk tilbakeslag. Fra midten av 1980-tallet sakket bøndene igjen akterut inntektsmessig[64].

Landbrukspolitikkens formål

[rediger | rediger kilde]

Landbrukspolitikkens formål er å oppfylle vedtatte samfunnsmessige mål. Stortinget vedtok i stortingsmelding 9, Velkommen til bords, fire overordnede mål for Norsk landbruks- og matpolitikk. Disse fire er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk.[65]

Hovedtrekk ved norsk landbrukspolitikk

[rediger | rediger kilde]
En melketankbil fra Tine (tidligere Norske Meierier). Tine er den dominerende aktøren i meierisektoren og i Norsk Landbrukssamvirke.

Den norske landbrukspolitikken er bygget på to pilarer, importvernet og jordbruksavtalen, som er en del av den norske landbruksmodellen. I den norske landbrukspolitikken har importvernet til hensikt å sikre norsk produksjon av landbruksvarer, mens jordbruksavtalen legger rammene for hvordan landbruket skal hente sine inntekter. Hvordan Norge håndterer norsk landbruk, produksjon og handel blir ofte omtalt som den norske landbruksmodellen. Den norske landbruksmodellen består i hovedsak av fire deler: importvern, jordbruksavtalen, samvirke og markedsregulering.

  • Importvern handler om å beskytte eget marked mot import ved bruk av kvoter eller toll. Importvernet skal sørge for å utligne noen av produksjonsulempene et land har i forhold til konkurranse med utlandet, som et høyt kostnadsnivå, klimatiske og naturgitte forhold. Importvernet for landbruksprodukter er et av virkemidlene for å opprettholde norsk landbruk og norsk matproduksjon.
  • Jordbruksavtalen er en avtale som forhandles frem mellom bondeorganisasjonene Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den ene siden og staten på den andre siden. Avtalen har til formål å regulere de tiltak som er egnet for å oppnå de mål som er fastlagt for jordbruket. Dette reguleres gjennom hovedavtalen for jordbruket fra 1950, men ble reforhandlet i 1992.[66] Dersom partene ikke blir enige om en jordbruksavtale, kan partene bli enige om å utarbeide en «teknisk» jordbruksavtale, slik som tilfellet var etter bruddet i 2014.[67]
  • Samvirke er en organisasjonsform av private bedrifter som skal sørge for at de som driver eller drar nytte av den (medlemmene), også tar ut gevinstene. Landbrukssamvirkene sørger for at medlemmene står sterkere i markedet, sikrer tilgang og en best mulig pris for produktene. Noen av samvirkebedriftene har fått i oppgave fra de offentlige å drive markedsreguleringen av jordbruksprodukter, som for eksempel Nortura (kjøtt), Tine (melk) og Felleskjøpet (korn).
  • Markedsregulering av jordbruksvarer i Norge har som formål å balansere tilbud og etterspørsel slik at markedet har stabil tilgang på varer til stabile priser. Mekanismene i markedsreguleringen bidrar til stabile priser og avsetningsmuligheter for produsentene, men utgjør også et forbrukervern i form av at matprisene ikke skal overstige avtalte priser i jordbruksavtalen.[68] Markedet for jordbruksprodukter reguleres av Omsetningsrådet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Statistisk Sentralbyrå: Standard for næringsgruppering
  2. ^ a b c Katrine Røed Meberg (2016). «Innspill til meldingen om jordbruksnæringen» (PDF). Besøkt 13. mars 2018. 
  3. ^ a b c Mikkelsen, Egil (1979). Korn er liv. Oslo: Statens kornforretning. s. 9–56. «Statens Kornforretning 50 år» 
  4. ^ Esben Sylvest (2013). «Verdens første sivilisasjoner Historie». Besøkt 18.4.2018. 
  5. ^ a b c Bjørnstad, Åsmund (2016). «The social and cultural heritage of wheat». The world wheat book. Paris: Lavoisier. s. 1367–1396. 
  6. ^ a b c d Bakken, Gudbrand (2017). «1». Makt og styring rundt matfatet - Fra Mosebøkene til Mattilsynet. Oslo: Pax forlag. s. 23–45. ISBN 978-82-530-4016-5. 
  7. ^ Alnæs, Karsten (1997). «Under fremmed styre». Historien om Norge. Oslo: Gyldendal. s. 15–421. ISBN 82-05-23029-3. 
  8. ^ Anne Birgit Bævre (2016). «Fra urgården Ås til Norges Landbrukshøyskole». Follominne Årbok 2016 Follo Historielag: 153–164. 
  9. ^ a b c d e f Sigurd Rysstad (2013). «De lange linjer - Forelesninger om norsk jordbruk 1850-2013» (PDF). Besøkt 18.4.2018. 
  10. ^ a b «Statistisk årbok 2013». Besøkt 20.3.2018. [død lenke]
  11. ^ a b «Om norsk husdyrproduksjon». Arkivert fra originalen 3. juli 2017. Besøkt 13. mars 2018. 
  12. ^ a b Måge, Finn (2016). Norsk frukthistorie sett fra Hardanger. Skald. s. 11–54. ISBN 9788279592433. 
  13. ^ a b Geir Inge Gundersen (2013). «Arrondering av jordbruksareal». Besøkt 13. mars 2018. 
  14. ^ a b «Jordbruksaralet minkar». 2012. Besøkt 13. mars 2018. 
  15. ^ «Jordbruk, skogbruk og jakt Historisk tabell». 1994. Besøkt 18.4.2018. 
  16. ^ «Historisk statistikk 1994». Besøkt 13. mars 2018. 
  17. ^ «Jordbruk og miljø Gjødsel: ressurs - men miljøproblem». 2012. Besøkt 18.4.2018. 
  18. ^ a b Kolbjørn Kiland (2015). «Bruk av plantevernmidler i Noreg frå 1945 til 2000». Besøkt 18.4.2018. 
  19. ^ «Bruk av plantevernmidler i jordbruket». 2014. Besøkt 18.4.2018. 
  20. ^ «Tabell 14.7. Jordbruksareal i drift etter bruken». 1994. Besøkt 13. mars 2018. 
  21. ^ Graminor (2018). «Utvikling av plantesorter». Arkivert fra originalen 7. april 2016. Besøkt 13. mars 2018. 
  22. ^ «Planteforedling». Arkivert fra originalen 21. mars 2018. Besøkt 20.3.2018. 
  23. ^ Nedrebø, Ole (1967). Jordbruksboka. Oslo: Bøndenes Forlag. 
  24. ^ «50 års landbrukshistorie i tekst og tall». SSB. 2011. Besøkt 18.4.2018. 
  25. ^ «Brød & Korn». 2015. Besøkt 18.4.2018. 
  26. ^ Nina Hovden Sæther (2007). «Om norsk husdyrproduksjon». Arkivert fra originalen 3. juli 2017. Besøkt 13. mars 2018. 
  27. ^ «Om norsk husdyrproduksjon». Arkivert fra originalen 3. juli 2017. Besøkt 20.3.2018. 
  28. ^ Mattilsynet (2017). «Dyr og dyrehold». Besøkt 14. mars 2018. 
  29. ^ «Husdyr 1999.2012». Besøkt 13. mars 2018. 
  30. ^ «Tabell 14.11 Husdyr pr 31. juli». Besøkt 13. mars 2018. 
  31. ^ «Landbruket i Norge». SSB. 2009. Besøkt 18.4.2018. 
  32. ^ «Kjøttproduksjon». SSB. 2017. Besøkt 18.4.2018. 
  33. ^ «Norge flyter over av egg». Animalia. 2013. Besøkt 18.4.2018. 
  34. ^ «Totaloversikten Frisk frukt, bær, grønnsaker og poteter 2004-2013» (PDF). 2013. Arkivert fra originalen (PDF) 18. april 2018. Besøkt 18.4.2018. 
  35. ^ Guro Bjørnstad (2015). «Talltriksing om bondens inntekt». Norges Bondelag. Besøkt 18.4.2018. 
  36. ^ «Strukturen i jordbruket 2015». SSB. Besøkt 18.4.2018. 
  37. ^ Trygve Hegnar (2017). «Færre årsverk i jordbruket». Besøkt 18.4.2018. 
  38. ^ Merethe Lerfald og Per Kristian Alnes (2013). «Rogaland; ringvirkningsanalyse landbruk og landbruksbasert virksomhet». Østlandsforskning – via ØF-rapport 3. 
  39. ^ Lillegaard, Leif (1968). Vårt eldste bergverk konkurs. Norwegian Pictorial Review. Oslo: Faktum. s. 338. 
  40. ^ «Skogbruk i Norge». Store Norske leksikon. 2018. Besøkt 26.4.2018. 
  41. ^ «Jordbruk, skogbruk og jakt. Historisk statistikk 1994». Besøkt 13. mars 2018. 
  42. ^ «Teknisk utvikling i skogbruket». Skogsnorge. 2014. Arkivert fra originalen 18. april 2018. Besøkt 18.4.2018. 
  43. ^ Jon Bojer Godal (2018). «Flatehogst eller plukkhogst». Norsk Skogbruk (3): 44–45. 
  44. ^ «St.meld. nr. 17 (1998-1999) Utvikling i norsk skogbruk og skogindustri». 1998. Besøkt 18.4.2018. 
  45. ^ «Landbruket i Norge 2015». SSB. 2015. Besøkt 18.4.2018. 
  46. ^ «Tilvekst». Arkivert fra originalen 20. mars 2018. Besøkt 20.3.2018. 
  47. ^ Andersen, Bård (1996). Flomsikring i 200 år. Norges vassdrags- og energiverk. 
  48. ^ Anders Bryn og Bjørn Egil Flø. «Gjengroing i kulturlandskapet» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015. Besøkt 23.3.2018. 
  49. ^ Anders Bryn og Bjørn Egil Flø. «Verdier i kulturlandskapet» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. juli 2013. Besøkt 23.3.2018. 
  50. ^ «Fra miljøplan til miljøkrav». Landbruksdirektoratet. 2016. Arkivert fra originalen 18. april 2018. Besøkt 18.4.2018. 
  51. ^ Finn G. Andersen (1999). «Organisasjonsformer i primærlandbruket». NILF. Arkivert fra originalen 18. april 2018. Besøkt 18.4.2018. 
  52. ^ «Private aktører og samvirke». Bedre gårdsdrift. 2011. Besøkt 18.4.2018. 
  53. ^ «Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund. Verdikjeden fra A til Å Slakterier». 2018. Arkivert fra originalen 18. april 2018. Besøkt 18.4.2018. 
  54. ^ «Norsk Landbruksrådgiving». NLR. 2018. Besøkt 18.4.2018. 
  55. ^ Moen, Hans Olav (2012). Fremtiden er økologsik. 07 Gruppen AS. s. 26–42. ISBN 978-82-998910-0-4. 
  56. ^ «Stormøllen AS». Store norske leksikon. 29. desember 2020. Besøkt 5. februar 2021. 
  57. ^ «Vaksdal Mølle». Store norske leksikon. 19. november 2020. Besøkt 5. februar 2021. 
  58. ^ Lorentzen, Bernt (1966). Vaksdal mølle: 1866 1966. Bergen: J. W. Eide. 
  59. ^ Vaksdal kommune: 1870-1970. [Vaksdal]. 1970. 
  60. ^ Wasberg, Gunnar C. (1979). Kornforsyningen i historisk perspektiv. I Korn er liv. Statens Kornforretning 50 år. Oslo: M. Fredriksen bokbinderi. s. 349-384. 
  61. ^ «St.prp. nr. 70 1996-1997». 1996. Besøkt 18.4.2018. 
  62. ^ a b c Sigurd Rysstad (2016). «De lange linjer. Norsk landbrukspolitikk 1900-2016» (PDF). Besøkt 18.4.2018. 
  63. ^ St.meld. nr. 19 (1999–2000), Om norsk landbruk og matproduksjon, 5.5.2 Geografisk arbeidsdeling
  64. ^ A. Hegrenes (1998). «Hushaldsinntekter i norske jordbrukarhushald». NILF-rapport. 8 – via Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. 
  65. ^ «Velkommen til bords. St.meld. nr. 9» (PDF). 2011. Besøkt 18.4.2018. 
  66. ^ Hovedavtalen for jordbruket
  67. ^ Teknisk jordbruksavtale 2014
  68. ^ «Markedsregulering - verdsatt, men omstridt» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 16. september 2017. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norsk_landbruk&oldid=23814534»