Suezkrisen
| Suezkrisen | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Midtøsten-konflikten | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 Israel  Storbritannia  Frankrike |  Egypt | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
| Moshe Dayan Ariel Sharon Avraham Yoffe Charles Keightley Pierre Barjot | Gamal Abdel Nasser Abdel Hakim Amer | ||||||||
| Styrker | |||||||||
| = 175 000 = 45 000 = 34 000 | = 300,000 | ||||||||
| Tap | |||||||||
| = 186 drept 899 skadet = 16 drept96 skadet = 10 drept33 skadet | ~ 3000 drept 4,900 skadet 30,000 krigsfanger | ||||||||
Suezkrisen oppstod i 1956 etter at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen. De gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike anså sine økonomiske interesser i området truet og fikk derfor Israel med på et angrep mot Sinaihalvøya. Frankrike og Storbritannia måtte imidlertid trekke sine styrker ut av Sinai etter kort tid grunnet press fra supermaktene USA og Sovjetunionen. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Sinai og Gaza, og FN sendte fredsbevarende styrker til området, United Nations Emergency Force (UNEF)
Historisk forløp
[rediger | rediger kilde]
Verden fremstod som ganske forandret etter andre verdenskrig. Storbritannias innflytelse var sterkt redusert, og mange egyptere så med sterk misnøye på britenes kontroll over kanalselskapet. I 1952 ble kong Faruk av Egypt styrtet i et kupp, og kort etter sto Gamal Abdel Nasser frem som Egypts sterke mann. Han tok ærestittelen al Raïs, føreren, og begynte å se på seg selv som lederen i den arabiske verden. Samtidig som han drømte om å bli en stor arabisk statsmann, ønsket han å gjøre Egypt sterkt. Storbritannias kontroll over Suezkanalen gjorde dette vanskelig, og Egypt trengte dessuten våpen for å bygge seg opp til en større militærmakt i regionen.
Nasser kjøpte våpen i Tsjekkoslovakia, og tok opp lån for å finansiere dette. Samtidig hadde Egypt satt i gang et stort prosjekt for å skape sikrere forhold for jordbruket langs Nilen. De ville bygge en demning i den sydlige delen av landet, ved Aswan, både for å kontrollere den enorme elven og for å skaffe mer elektrisitet til landet. Nasser trengte vestlig kapital og vestlig ekspertise for å kunne bygge demningen.
USA forhandlet om spørsmålet, men valgte å si nei til å støtte prosjektet, hovedsakelig av økonomiske grunner. Storbritannia sa også nei, men da hovedsakelig av politiske grunner. Storbritannias statsminister, Anthony Eden, mente at Nasser var en trussel mot Storbritannias innflytelse i området.
Nasser måtte skaffe midler til Aswan-demningen på en annen måte, og dermed valgte han i 1956 å nasjonalisere, det vil si overta, Suezkanalen med tilbud om å kompensere Storbritannia og Frankrike, som var de to aksjonærene i selskapet som eide kanalen. FN forsøkte å megle mellom partene, men verken Frankrike eller Storbritannia var interessert i en fredelig løsning. Frankrike hadde, ved siden av økonomiske grunner, mistanke om at Nasser støttet Algeries frigjøringsbevegelse, Front de Libération Nationale, FLN, i deres kamp for å frigjøre Algerie fra fransk styre.
Israel var ikke noe mer begeistret for det nye styret i Egypt som stadig kom med trusler mot landet. De tre landene utarbeidet derfor en plan for å stoppe Nasser. Israel, som var plaget av angrep fra den egyptiske Sinaihalvøya, gikk til angrep på Egypt gjennom Sinaiørkenen. På kort tid hadde Israel begynt å nærme seg kanalen fra øst. Storbritannia og Frankrike gjorde det klart at de oppfattet krigen som en trussel både mot freden og mot samferdselen på Suezkanalen. De forlangte derfor at både Egypt og Israel skulle holde seg minst 16 km fra kanalen. Denne skulle besettes av tropper fra Storbritannia og Frankrike. Israel sa, som avtalt, ja, men Egypt sa, som ventet, nei. Dermed gikk Storbritannia og Frankrike inn i kanalsonen, og okkuperte ¾ av den i den såkalte operasjon Musketeer.
Begge disse landene var klar over at USA og Sovjetunionen ville reagere sterkt på det som hadde skjedd, men de hadde regnet med å komme eventuelle reaksjoner i forkjøpet ved å være i kanalsonen før supermaktene rakk å reagere. Imidlertid reagerte USA meget raskt, og det gjennom FN. Storbritannia og Frankrike nedla veto i sikkerhetsrådet, men i hovedforsamlingen kunne de ikke gjøre det. Det ble satt inn en FN-styrke for å holde Egypt og Israel fra hverandre. Stilt overfor USAs reaksjon, Sovjetunionens trusler om bruk av atomvåpen mot London, Paris og Tel Aviv, gav Storbritannia og Frankrike opp og trakk sine styrker ut.
Israel hadde derimot ikke noe hastverk på å trekke seg ut, til tross for sterkt press fra de to supermaktene USA og Sovjetunionen. David Ben-Gurion, daværende israelsk statsminister, nektet å trekke styrkene ut før Israel fikk en garanti om at blokaden ville opphøre. Etter fire måneder med forhandlinger foreslo den kanadiske utenriksministeren Lester Pearson å opprette en FN-styrke ved navn UNEF (United Nations Emergency Force). Flere nasjoner skulle bidra til denne styrken, som skulle fungere som en fredsbevarende buffer mellom Israel og Egypt, og sikre Israel fra fremtidige fedayeen-angrep fra Sinai og Gaza. Nasser var ikke særlig begeistret for forslaget, siden han mente dette belønnet det han kalte "israelsk aggresjon". David Ben-Gurion var heller ikke fornøyd, ettersom han mente Nasser ville ha rett til å få UNEF-styrken fjernet når han måtte føle for det. Partene ble enige om et kompromiss, hvor Egypt ville få rett til å kaste ut styrkene dersom Generalforsamlingen var samtykkende i at oppdraget var utført. I tillegg garanterte USA for Israel at en ny egyptisk blokade av Tiran-sundet ville bli ansett som en krigshandling, og konstatere at i så tilfelle ville Israel ha rett til å forsvare seg. Til slutt ble UNEF-styrken satt sammen av styrker fra Norge, Sverige, Jugoslavia, Indonesia, India, Finland, Danmark, Colombia, Canada og Brasil.
Selv om den anglo-franske intervensjonen var en militær suksess, var det et knusende politisk nederlag for de to landene. Dette innvarslet at Storbritannia ikke lenger kunne utøve innflytelse over de tidligere koloniene. Sovjetunionen vant mest. For det første stilte de opp som Egypts forsvarer, noe USA ikke godt kunne gjøre på en troverdig måte etter at de hadde nektet Egypt pengestøtte i saken om finansiering av Aswan-demningen. For det andre førte den alvorlige krisen i Suez til at oppstanden i Ungarn, for å gjøre landet demokratisk etter 11 år med kommunistisk diktatur, ikke fikk de internasjonale reaksjoner det kanskje ellers hadde fått. Det er dessuten mye som tyder på at Israel, Frankrike og Storbritannia utnyttet hendelsene i Ungarn til å utføre angrepet på Sinai.
At USA hadde nektet å støtte Storbritannia og Frankrike, førte til en meget negativ stemning i de to landene. Forholdet mellom Frankrike og USA endret seg i negativ retning, noe som skulle ta lang tid å normalisere. Derimot kom det som en stor overraskelse på verden at USA og Sovjetunionen kunne opptre enig.
I Storbritannia førte dette til at statsminister Anthony Eden måtte gå av, og hans lange karrière som politiker fikk en trist slutt.
Det kanskje viktigste resultatet av Suezkrisen var at det ble enda klarere for verden at når USA og Sovjetunionen sa nei, så hadde ingen andre land noe å stille opp. De to landenes status som supermakter ble tydeliggjort.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Heikal, Mohamed (1986): Cutting The Lion's Tail: Suez Through Egyptian eyes. London: Deutsch. ISBN 0-233-97967-0.
- Herzog, Chaim (1984): The Arab-Israeli Wars, Vintage Books, Random House, New York, ISBN 0-394-71746-5 (pbk), s. 109-143
- Kyle, Keith (2003): Suez: Britain's End of Empire in the Middle East. I.B. Tauris. ISBN 1-86064-811-8.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Suez Crisis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «The Suez Crisis of 1956 - Professor Vernon Bogdanor», (engelsk), lengde 1:18:32
