Hopp til innhold

Johan J. Jakobsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johan J. Jakobsen
FødtJohan Jakob Jakobsen
15. apr. 1937Rediger på Wikidata
Spillum
Død30. juni 2018Rediger på Wikidata (81 år)
Bærum[1]
BeskjeftigelsePolitiker, bonde Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges miljø- og biovitenskapelige universitet
PartiSenterpartiet
NasjonalitetNorge
Norges kommunalminister
16. oktober 1989–3. november 1990
RegjeringSyse
ForgjengerKjell Borgen
EtterfølgerKjell Borgen
Norges samferdselsminister
8. juni 1983–9. mai 1986
RegjeringWilloch
ForgjengerInger Koppernæs
EtterfølgerKjell Borgen
Senterpartiets formann
1979–1991
ForgjengerGunnar Stålsett
EtterfølgerAnne Enger Lahnstein
Stortingsrepresentant
1. oktober 1973–30. september 2001
ValgkretsNord-Trøndelag

Johan Jakob Jakobsen (1937–2018) var en norsk politiker (Sp) fra Spillum i Namsos. Han var stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1973 til 2001, fylkets lengst sittende representant, og formann i Senterpartiet fra 1979 til 1991.

Jakobsen var en samlende leder for partiet og tok det inn i regjering to ganger. Jakobsen var samferdselsminister i Willoch-regjeringen fra 1983 til 1986 og kommunalminister i Syse-regjeringen fra 1989 til 1990. Senterpartiet pekte på Jakobsen som statsministerkanididat i 1997, og han deltok i forhandlingene om sentrumsregjeringen, men gikk ikke selv inn i regjeringen.

Han gikk av som Senterpartiets formann i 1991, men fortsatte som parlamentarisk leder til 2000. Stortingskolleger som Carl I. Hagen og Thorbjørn Jagland har beskrevet Jakobsen som «en fremragende hestehandler».[2][3]

Jakobsen utgav to memoarbøker fra politikken og en biografi om Nils Trædal.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp på slektsgården Lønset på Spillum ved Namsos som sønn av fylkesagronom Harald Jakobsen og husstellærer Gjertrud Myklebost. Etter Namsos gymnas gikk han befalsskole i Bergen, så Jønsberg landbruksskole. Han gikk også handelsskole. Han var utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole fra 1962. Deretter kom han tilbake til Namsos som avdelingsbestyrer ved Felleskjøpet og Namdal Kornsilo fram til 1972. Mellom 1963 og 1993 var han også gårdbruker på Lønset.

Den politiske aktiviteten på riks- og lokalplan startet samtidig som han overtok gården og stiftet egen familie. Han var politisk nestformann i Senterungdommen fra 1967 til 1969, og vararepresentant til Stortinget i perioden 1969–1973. I forkant av stortingsvalgene i 1969 og 1973 var han medlem av Senterpartiets programkomité, og senere dennes formann i 1977. Lokalt var Jakobsen formannskapsmedlem i Namsos fra 1967 til 1972, og medlem av Nord-Trøndelag fylkesting fra 1971 til 1973. Fra 1972 til 1973 var Jakobsen politisk sekretær i Samferdselsdepartementet i Lars Korvalds regjering, hvor John Austrheim var statsråd.

Stortingsrepresentant

[rediger | rediger kilde]

I 1973 ble Jakobsen valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Han ble medlem av Landbrukskomiteen og varamedlem av Valgkomiteen, samt sekretær i Odelstingets presidentskap. Fra 1977 var han medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite. Han ble også Senterpartiets parlamentarisk leder. I 1979 ble han ny partiformann etter Gunnar Stålsett. Med Jakobsen fikk Senterpartiet en samlende formann med store diplomatiske evner. Partihistorikeren Roar Madsen legger til at «kontinuiteten i ledelsen gjennom 1980-årene må ha kommet godt med i strevet med å berge partiskuten gjennom brottsjøene».[4] Senterpartiets oppslutning gikk imidlertid ikke opp i Jakobsens tid som formann, og partiet gjorde sine, til da, dårligste valg i etterkrigstiden. Senterpartiet fikk i den tiden lite oppmerksomhet rundt Senterpartiets tradisjonelle saker som landbruks- og distriktspolitikk.[4] Fra 1981 fortsatte Jakobsen som medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen.

Statsråd

[rediger | rediger kilde]

I en tale i pinsen 1983 åpnet Jakobsen for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne samarbeide med Høyre i regjering. Dette ble ikke akseptert av alle i partiet, med Per Bortens regjerings fall i 1971 friskt i minne. I juni 1983 ble Kåre Willochs regjering utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og Jakobsen ble samferdselsminister. Da Willochs regjering gikk av etter kabinettsspørsmål om bensinavgift i 1986, gikk Jakobsen tilbake til Stortinget. Etter stortingsvalget 1989 ble han på nytt statsråd, denne gang som kommunalminister i Jan P. Syses regjering. Jan P. Syse og Høyres iver for tilpasninger med hensyn til EU gjorde at Senterpartiet var med på å felle Syses regjering i november 1990. I 1991 gikk Jakobsen av som partileder og ble etterfulgt av Anne Enger Lahnstein. Han ble selv parlamentarisk leder.

EU-avstemningen i 1994

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994

Ved stortingsvalget 1993 ble Senterpartiet nest største parti på Stortinget etter å ha markert seg med et klart nei til norsk medlemskap i EU i forkant av EU-avstemningen året etter. Midt i EU-striden fikk han kreft-diagnose og ble operert. «Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at jeg knapt nok har hatt en vond dag som følge av kreftoperasjonen i 1994,» har Jakobsen skrevet.[5] EU-avstemningen endte med 52,2 prosent mot en EU-søknad og 47,8 prosent for. I Jakobsens hjemfylke Nord-Trøndelag stemte 64 prosent imot; sør for Nordland var det bare større prosentvis EU-motstand i Sogn og Fjordane.

Statsministerkandidat i 1997

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stortingsvalget 1997

Jakobsen var Senterpartiets statsministerkandidat i 1997, men partiet opplevde et dramatisk fall i oppslutning, og gikk ned til å bli kun det femte største partiet. Kjell Magne Bondevik (KrF) ble statsministeren i den nye sentrumsregjeringen. På forhånd hadde ikke Jakobsen underslått at Senterpartiet hadde store ambisjoner for regjeringsmakt, og kommenterte til partiavisen Sentrum:

«Det er et uttrykk som sier at en aldri skal la det beste bli det godes fiende. For å oppnå noe i politikken, er det helt nødvendig å inngå kompromisser. Men, og det er viktig, en må hele tiden være seg bevisst at en er på riktig vei […] Ethvert seriøst politisk parti må ha ambisjoner om regjeringsmakt. En regjering har stor innflytelse, selv om det er en mindretallsregjering.»[4]

Etter politikken

[rediger | rediger kilde]

Jakobsen avsluttet sin karrière på Stortinget som medlem i Utenrikskomiteen, Valgkomiteen, Arbeidsordningskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen. Han stilte ikke til gjenvalg i 2001, og hadde overlatt vervet som parlamentarisk leder til Odd Roger Enoksen i 2000. Han gikk deretter til en stilling som konsulent for Phytochem Holding, inntil han ble seniorrådgiver for Europaprogrammet. Europaprogrammet ble senere nedlagt, og driften gikk over til Norsk institutt for strategiske studier (NORISS), hvor Jakobsen var seniorrådgiver fra 2006. Fra 2006 til 2007 var han medlem av Forsvarspolitisk utvalg.[6]

I 2017 ble han tildelt Senterpartiets høyeste utmerkelse, Såmannstatuetten, for sin langvarige innsats.[7]

Stortingskomiteer

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Aftenposten[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Erling Ramnefjell (11. januar 2008). «Politiske hestehandlere». Dagbladet. 
  3. ^ Håvard Narum (10. desember 2008). «Kjøttvekt og hestehandel». Aftenposten. 
  4. ^ a b c Anfinn Bernaas (2002). «Johan J. Jakobsen». Norsk biografisk leksikon. 
  5. ^ Herbjørn Sørebø (2. november 2000). «Ei raus minnebok». Dag og Tid. 
  6. ^ NOU 2007:15 Et styrket forsvar
  7. ^ Malmo, Erlend (1. juli 2018). «Tidligere Sp-leder Johan J. Jakobsen (81) er død». Trønder-Avisa. NTB. Arkivert fra originalen 1. juli 2018. Besøkt 1. juli 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Johan J. Jakobsen – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johan_J._Jakobsen&oldid=24790441»