Hopp til innhold

Kaci Kullmann Five

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kaci Kullmann Five
FødtKarin Cecilie Kullmann
13. apr. 1951[1]Rediger på Wikidata
Oslo (Norge)
Død19. feb. 2017[2][1]Rediger på Wikidata (65 år)
Oslo (Norge)
Brystkreft
BeskjeftigelsePolitiker, statsviter Rediger på Wikidata
Akademisk gradCand.mag. (1975)
cand.polit. (1981)
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
EktefelleCarsten O. Five (1972–2017)
MorAnne-Lise Kullmann
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
Medlem avDen Norske Nobelkomite (2003–2017)
Nettstedwww.kaci.no Rediger på Wikidata
Høyres leder
20. april 1991–10. april 1994
ForgjengerJan P. Syse
EtterfølgerJan Petersen
Norges handels- og skipsfartsminister
16. oktober 1989–3. november 1990
RegjeringSyse
ForgjengerJan Balstad
EtterfølgerEldrid Nordbø
Høyres 1. viseformann
1984–22. januar 1988
ForgjengerHåkon Randal
EtterfølgerWenche Frogn Sellæg
Stortingsrepresentant
1. oktober 1981–30. september 1997
ValgkretsAkershus
Unge Høyres formann
1977–1979
ForgjengerPer-Kristian Foss
EtterfølgerTerje Osmundsen
Leder for Den Norske Nobelkomite
2015–2017
ForgjengerThorbjørn Jagland
EtterfølgerBerit Reiss-Andersen
Kaci Kullmann Five på Commons

Karin Cecilie Kullmann Five (1951–2017) var en norsk politiker (H).

Hun var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1981–1997, midlertidig partiformann i 1988, handels- og skipsfartsminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990 samt partileder 1991–1994. Five var Høyres første kvinnelige leder og representerte politisk og stilmessig en ny generasjon av norske politikere.[3] Hun trakk seg ut av politikken av familiære hensyn mot slutten av 1990-årene og innehadde siden en rekke styreverv.[4] Fra 2002 drev hun sitt eget rådgivningsfirma for samfunns- og myndighetskontakt.

Hun var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 2003, styremedlem i Nobelstiftelsen fra 2009 og leder for Den Norske Nobelkomite fra 2015 til sin død.[5]

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Hun ble født den 13. april 1951 i Oslo, som datter av tannlege Kjell Kullmann (1925–1996) og tannpleierske Anne-Lise Kullmann (født Heiberg, 1927–2017).[6] Hun fullførte folkeskole fra Eiksmarka fra 1964 og tok examen artium ved Nadderud gymnas i 1969. Hun tok senere studentfageksamen ved Oslo handelsgymnasium i 1970, etter ett år i Frankrike som au pair. Hun var cand.mag. med offentlig rett, fransk og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1975 og cand.polit. med statsvitenskap hovedfag fra samme sted fra 1981. Hun var ansatt som konsulent i Norsk Arbeidsgiverforening 1980–1981.

Hun giftet seg med redaktør Carsten O. Five i 1972 og fikk to barn med ham. Kaci og Carsten O. Five hadde vært et par siden tenårene og hadde et kort, men mye medieomtalt, samlivsbrudd i 2004, men ble senere sammen igjen.[7][8]

Five hadde diabetes fra hun var 29 år gammel.[9] I 2014 ble hun diagnostisert med brystkreft.[10]

Høsten 2015 kom datteren Christina Five Berg med boka Kaci -min mamma, som beskriver forholdet dem i mellom.[11]

Five døde 19. februar 2017 i Oslo etter at hun igjen ble syk med brystkreft.[12]

Ungdomspolitiker

[rediger | rediger kilde]

Sine første politiske verv hadde hun i Bærum Unge Høyre, først som kasserer 1970–1971, siden som viseformann 1971–1972 og formann 1972–1973. Hun var medlem av Unge Høyres sentralstyre 1975–1982 og formann 1977–1979. Hun ble med dette Unge Høyres første kvinnelige leder. Lokalpolitisk var hun dessuten medlem av Bærum kommunestyre 1975–1981 og viseformann i Bærum Høyre 1979–1982. Hun var medlem av Høyres programkomité foran stortingsvalget 1981.

Fives gjennombrudd kom i NRKs utspørring av Høyre foran stortingsvalget 1977, hvor hun som Unge Høyre-formann stilte som representant sammen med Høyre-formann Erling Norvik.[3][4] Her klarte hun å besvare kompliserte politiske spørsmål innenfor mange felter og stilte til dels Norvik i skyggen.[3] Five var allerede her, i senere velkjent stil, iført hårspenne, ifølge Dagbladet «Norges mest berømte og omtalte».[4] Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess».[3]

Rikspolitiker

[rediger | rediger kilde]

Five var tredje vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1977–1981, men ble i 1981 fast innvalgt. Hun ble værende på Stortinget frem til hun frasa seg gjenvalg i 1997. Fra 1980 var hun medlem av Høyres sentralstyre, og i 1982 ble hun valgt til andre viseformann. Bortsett fra økonomisk politikk, viste også Five engasjement i særlig naturvernspørsmål, blant annet som en viktig pådriver i vernet av Gaularvassdraget og Strynvassdraget.[3] Hun var også aktiv i likestillingsspørsmål, men hovedarbeidsfeltet hennes ble allikevel Norges forhold til EF (senere EU). I 1984 var hun blant de som argumenterte for å stoppe norsk handel med Sør-Afrika, grunnet apartheidregimet der.[13]

I 1983 ble Five tilbudt å ta over som ny justisminister etter Mona Røkke i Kåre Willochs regjering, men avslo ettersom hun hadde fått sitt andre barn samme år.[3] Av samme grunn avslo hun å bli partiformann etter stortingsvalget 1989, men var første viseformann 1984–1988. Graviditeten gjorde henne dessuten til den første gravide stortingsrepresentanten.[14] Hun trakk seg som første viseformann etter å ha vært nestleder i Høyres stortingsgruppe siden stortingsvalget 1985. Ved dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989 tok hun imidlertid imot tilbudet om regjeringsmedlemskap og ble statsråd for handels- og skipsfartssaker i Utenriksdepartementet (handels- og skipsfartsminister). Fives hovedfokus ble her å videreføre planene om en europeisk økonomisk samarbeidsavtale, EØS. De formelle samtalene om avtalen startet i juli 1990. Five la forøvrig ikke skjul på at hennes fremste mål var fullt norsk medlemskap, hvilket ledet an til heftige debatter mellom Five og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) etter Syses regjerings fall i november 1990. Brundtland ønsket ingen debatt om norsk medlemskap før EØS-avtalen var ferdigforhandlet og Arbeiderpartiet hadde avklart sitt ståsted.[3] Jan Tore Sanner møtte på Stortinget i Fives fravær.

Five var fungerende partiformann etter Rolf Presthus' dødsfall nyttårsdagen 1988 og frem mot Høyres landsmøte våren samme år. Ved landsmøtet i 1991 gikk Five, som første kvinne, til topps i partiet, og tittelen «formann» ble samtidig endret til «leder». Straks hun takket ja til vervet økte Høyres oppslutning med 3 prosentpoeng på MMIs måling, hvilket Dagbladet betegnet som «Kaci-effekten».[4] Høyres tilbakegang ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 og klare nederlag ved stortingsvalget 1993, begge preget av EU-debatten, viste imidlertid at person telte lite når en sak med så stor sprengkraft stod på dagsordenen. Et voldsomt munnhuggeri mot Brundtland i en radiodebatt i 1993 ble også mye omtalt. Som partileder jobbet Five særlig for en sterkere vektlegging av helse- og sosialpolitikk. I 1994 hadde Five en uventet[4] tidlig avgang som partileder, og det ble i stedet Jan Petersen som ledet partiet inn i folkeavstemningen om EU-medlemskap i november samme år.

I 1997 frasa hun seg gjenvalg til Stortinget av familiære årsaker og hadde ingen folkevalgte verv resten av sitt liv.

Etter politikken

[rediger | rediger kilde]

Etter at Five forlot norsk politikk arbeidet hun, foruten fire år som konserndirektør i Aker RGI 1998–2002, som selvstendig rådgiver innenfor samfunns- og myndighetskontakt fra 2002.

Siden 1997 var hun nestleder i rådet for SOS-barnebyer, og fra 2003 til 2010 var hun leder av Stiftelsesforeningen. Hun var også blant annet styreleder i Norges Eksportråd 2000–2002 og P4 i 1999. Hun var styremedlem i Statoil 2002–2007 (nestleder 2003–2007), og næringsminister Dag Terje Andersen (Ap) og olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) kom under sterk kritikk fra blant andre Børge Brende da Five og Anne Kathrine Slungård ble vraket til det nye styret.[15] Brende mente dette var utslag av «ren partipolitikk».[16] Slungård hevdet i etterkant at hun selv hadde blitt presset ut av styret, men at det ikke lå noen politiske hensikter til grunn for vrakingen av Five.[17]

Den Norske Nobelkomite og Nobelstiftelsen

[rediger | rediger kilde]
Den Norske Nobelkomite og prisvinnere, da Den europeiske union mottok Nobels fredspris for 2012. På podiet i Oslo rådhus sitter fra venstre Thorbjørn Jagland (komitéens leder), José Manuel Barroso (president for Europakommisjonen), Herman Van Rompuy (president for Det europeiske råd), Martin Schulz (leder av EUs ministerråd), Kaci Kullmann Five, Inger-Marie Ytterhorn, Berit Reiss-Andersen, Gunnar Stålsett og Geir Lundestad (direktør for Det Norske Nobelinstitutt).
Foto: Latvias statskanselli

Hun var valgt av Stortinget som varamedlem i Den norske Nobelkomite 2000–2003 og var fra 2003 et av de fem faste medlemmene. Fra 2009 var hun også styremedlem i den svenske Nobelstiftelsen, som har det overordnede ansvaret for alle de seks nobelprisene. 2015–2017 var hun leder av Den Norske Nobelkomite.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Five ble utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen i 2006.

Stortingskomiteer

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Erfaringer med etableringsloven. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo, 1981.
  • Det nye Europa, med Jan Petersen. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon, 1990.
  • Avslutningstale på Høyres landsmøte 1991. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon, 1991.
  • «Norges plass i europeisk samarbeid». I: Norsk militært tidsskrift, nr. 12 1992.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020039, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Kaci Kullmann Five er død», publisert i VG, utgitt 20. februar 2017, besøkt 21. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g Paul Thyness (2001). «Kaci Kullmann Five». Norsk biografisk leksikon. 
  4. ^ a b c d e «En litt rampete Kaci takker av». Dagbladet. 16. juni 1996. 
  5. ^ «Jagland vraket som leder av Nobelkomiteen». nrk.no. 03.03.2015. s. 1. 
  6. ^ Norske tannlæger. Oslo: Erhvervsforlaget. 1950. 
  7. ^ «Går fra hverandre». Aftenposten. 16. april 2004. 
  8. ^ «Kaci og Carsten sammen igjen». Verdens Gang. 25. mai 2004. 
  9. ^ «Dagbladet 11. mai 1995». Dagbladet. 11. mai 2005. 
  10. ^ «En barrierebryter». Dagbladet.no (på norsk). 20. februar 2017. Besøkt 20. februar 2017. 
  11. ^ «Det er én ting Kaci Kullmann Five angrer på». Aftenposten. Besøkt 30. oktober 2015. 
  12. ^ Tore Gjerstad og Kristian Skard (20.02.2017). «Venn og kollega om Kaci Kullmann Fives sykdom: «Jeg håpet det skulle snu»». Dagens Næringsliv. Besøkt 20. februar 2017. 
  13. ^ «Dagbladet 26. mars 1984». Dagbladet. 26. mars 2009. 
  14. ^ «Dagbladet 19. januar 1983». Dagbladet. 19. januar 2008. 
  15. ^ «Bjørndalen må på engelsk-kurs». Nettavisen. 3. mai 2007. 
  16. ^ «Forbannet over nytt Statoil-styre». Dagens Næringsliv. 2. mai 2007. 
  17. ^ «– Ingen politisk prosess mot Kaci». Dagsavisen. 4. mai 2007. [død lenke]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Kaci Kullmann Five – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kaci_Kullmann_Five&oldid=24266141»