Hopp til innhold

Erik Solheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen er om politikeren Erik Solheim, for miljøverneren og lektoren, se: Erik Solheim (lektor)
Erik Solheim
Født18. jan. 1955[1]Rediger på Wikidata (69 år)
Oslo[1]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Oslo katedralskole
PartiSosialistisk Venstreparti[1][2]
Miljøpartiet De Grønne (2019–)[3]
NasjonalitetNorge
UtmerkelserÅrets europeer (2010)
Champions of the Earth (2009)
Sjef for FNs miljøprogram
2016–2018
ForgjengerAchim Steiner
EtterfølgerInger Andersen
Norges miljøvernminister
18. oktober 2007–23. mars 2012
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerHelen Bjørnøy
EtterfølgerBård Vegar Solhjell
Norges utviklingsminister
17. oktober 2005–23. mars 2012
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerHilde Frafjord Johnson
EtterfølgerHeikki Holmås
Stortingsrepresentant
1. oktober 1993–30. september 2001
ValgkretsOslo
1. oktober 1989–30. september 1993
ValgkretsSør-Trøndelag
Sosialistisk Venstrepartis leder
5. april 1987–3. mai 1997
ForgjengerTheo Koritzinsky
EtterfølgerKristin Halvorsen
Sosialistisk Venstrepartis partisekretær
1981–1985
ForgjengerLiss Schanche
EtterfølgerHilde Vogt
Erik Solheim på Commons
Solheim taler på kirkemøtet i 2007
Foto: Kirkens informasjonstjeneste

Erik Solheim (født 1955) er en norsk tidligere diplomat og politiker (SV). Han meldte seg inn i Miljøpartiet De Grønne i 2019.[4]

Solheim var leder i Sosialistisk Ungdom 1977–1980, partisekretær i SV 1981–1985, partileder i SV 1987–1997, stortingsrepresentant 1989–2001, utviklingsminister 2005–2012 og miljøvernminister 2007–2012 i Jens Stoltenbergs andre regjering. Som partileder i SV stod han for en reformkurs som beveget partiet nærmere det politiske sentrum, og som la grunnlaget for partiets senere regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, men som også møtte sterk motstand på venstresiden i eget parti i hans lederperiode. Internt i SV ble Solheim regnet til «høyrefløyen».[5]

Solheim ble i 2000 utnevnt til spesialrådgiver[6][7] i Utenriksdepartementet og jobbet som fredsmegler på Sri Lanka.[8] Etter at han forlot regjeringen 23. mars 2012 gikk han tilbake til stillingen som spesialrådgiver. Fra 2013 var han leder for OECDs samarbeidsforum DAC.[9] Solheim var leder for FNs miljøprogram og assisterende generalsekretær i FN fra 2016 til 2018.[10]

Bakgrunn og virke

[rediger | rediger kilde]

Solheim er sønn av forlagskonsulent Bjørn Elling Solheim og direktør i Høyesterett Sophie Grindstad. Solheim er utdannet cand.mag. med fagene historie og sosiologi.

Han var leder i Sosialistisk Ungdom 1977–1980, partisekretær i SV 1981–1985, og leder for SV i perioden 1987–1997. Han var stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag fra 1989 til 1993 og fra Oslo fra 1993 til 2001. Solheims personlige rådgiver som SV-leder og stortingsrepresentant, var i flere år Thor Gjermund Eriksen, senere redaktør i Dagbladet.

Fra våren 2000 hadde han permisjon fra Stortinget for å være spesialrådgiver for UD på Sri Lanka og jobbet for å få en fredsavtale mellom myndighetene og Tamiltigrene LTTE. Hans vararepresentant til Stortingets utenrikskomite var i denne perioden Lisbet Rugtvedt.

Solheim har vært valgobservatør i Russland, Georgia, Belarus og Ukraina. I tillegg til sitt engasjement for fred og konfliktløsning har Solheim alltid vært svært opptatt av miljøspørsmål. Han var blant annet til stede på FNs miljøkonferanse i Rio i 1992. I utviklingspolitikken har han i tillegg til fred og miljø vært opptatt av likestilling samt olje- og energispørsmål.

Fra 1. januar 2013 er Solheim leder for Development Assistance Committee (DAC) som er et samarbeidsforum under OECD der ulike givere av bilateral bistand samarbeider for å koordinere bistanden og øke de positive effektene av bistand.[9]

I 2005 arvet Erik Solheim, sammen med sin søster og deres far, 3000 mål skog i Øyer kommune fra sin bestefar.[11]

Statsråd

[rediger | rediger kilde]

Solheim tok som utviklingsminister tidlig initiativ til å overføre oljeekspertise og kunnskap om nasjonal styring av oljeressurser til latinamerikanske land, som Bolivia og til den allerede utviklede oljeindustrien i Brasil.

Han er også svært opptatt av å videreutvikle Norges kunnskaper om og forhold til land i Asia, spesielt Kina. Han har besøkt Kina en rekke ganger og åpnet «Kinesisk Kulturfestival» i Oslo Konserthus 1. september 2007.

Han signaliserte da han overtok som miljøminister at han var opptatt av sammenhengen mellom utvikling og klimaendringer, at miljøutfordringene kun kan håndteres globalt. Solheim er den første statsråd i Norge med to konstitusjonelle ansvarsområder.

Han fikk avskjed i nåde 23. mars 2012.[12]

Leder for FNs miljøprogram

[rediger | rediger kilde]

I 2016 ble Erik Solheim utnevnt til direktør for FNs miljøprogram.[13] Etter drøyt to år i åremålsstillingen på fire år trakk han seg[14] fra stillingen i november 2018, offisielt på grunn av en revisjonsrapport[15] fra FNs internkontroll som kritiserte Solheims høye kostnader til reisevirksomhet og lite tilstedeværelse i UNEPs hovedkontor.[16] Bakgrunnen for at Solheim sluttet i stillingen var ifølge Aftenposten lite ydmyk håndtering av revisjonsrapporten, forskjellsbehandling av ansatte, en sponsoravtale med Volvo Ocean Race og avgjørelser oppfattet som egenrådige.[17]

Innmelding i MDG

[rediger | rediger kilde]

I desember 2012, etter at han hadde gått av som statsråd, åpnet Solheim for å representere Arbeiderpartiet i fremtiden.[18] Han signaliserte senere sin støtte til Miljøpartiet De Grønne og var aktiv som strategisk rådgiver for partiet i valgkampen i 2015.[19][20] I 2019 kunngjorde han at han hadde meldt seg inn i MDG og forklarte at det hadde vært en gradvis prosess, som også var påvirket av sønnen som hadde vært med i partiet i flere år. Solheim uttalte at han skal hjelpe MDG med «råd og vink» og fremhevet betydningen av å samarbeide med næringslivet.[4][21]

Solheim har i MDG en uformell rolle som ressursperson for partiledelsen. I 2021 åpnet han for at MDG kan velge Høyre som regjeringspartner, og sa at «MDG må ta mål av seg til å bli et sterkt, grønt folkeparti etter tysk modell. Min ambisjon er å hjelpe MDG til å bli et bredt folkeparti som de tyske grønne. Når de kan få 33 prosent i Baden-Württemberg, midt i tysk bil-land og senteret for Mercedes og Porsche, kan MDG få 33 prosent i Norge også». Solheim fremhevet også betydningen av næringslivet.[22]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c www.stortinget.no, besøkt 3. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.workwithdata.com, besøkt 5. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.vg.no, besøkt 20. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b «Erik Solheim: – Norge trenger et grønt folkeparti». www.vg.no. Besøkt 9. mars 2022. 
  5. ^ Jørgensen, Sten Inge (2. februar 2012). «Kan Holmås redde SV?». morgenbladet.no. 
  6. ^ Stortingsrepresentant Erik Solheim blir engasjert av Utenriksdepartementet for å arbeide med fredsprosessen i Sri Lanka. Regjeringen.no
  7. ^ CV – Erik Solheim. Regjeringen.no
  8. ^ NTB/AFP/Aftenposten (19. oktober 2011). «Fant ingen vilje til forhandlinger på Sri Lanka» (på norsk). Aftenposten. Besøkt 1. juli 2014. «Siden mars 2000 har Erik Solheim arbeidet som spesialråd for Sri Lanka, ...» 
  9. ^ a b DAC Chair elect – OECD
  10. ^ Gjerstad, Tore (2. mai 2016). «Erik Solheim blir FN-topp». www.dn.no. 
  11. ^ Solheim arvet 3000 mål skog[død lenke]. Nettavisen 22. oktober 2005
  12. ^ Statsministerens kontor (23. mars 2012). Endringer i regjeringen. Pressemelding 38/2012
  13. ^ «Gratulerer Erik Solheim som ny leder av FNs miljøprogram». Regjeringen.no (på norsk). 13. mai 2016. 
  14. ^ «Statement from Erik Solheim». UN Environment (på engelsk). 
  15. ^ Rønneberg, Kristoffer (12. september 2018). «FNs miljøsjef Erik Solheim brukte 4,1 millioner på å reise i løpet av 22 måneder. Blir bedt om å betale tilbake deler av beløpet.». Aftenposten. 
  16. ^ «UN environment chief resigns after frequent flying revelations». The Guardian (på engelsk). 20. november 2018. ISSN 0261-3077. 
  17. ^ «Det var ikke bare reiseregningene som førte til Erik Solheims fall. Her er historien om hva som skjedde.». www.aftenposten.no. Besøkt 9. mars 2022. 
  18. ^ «Erik Solheim opnar for partibytte». TV 2. 15. desember 2012. 
  19. ^ «Erik Solheim snakker ikke lenger med SV». www.dagsavisen.no (på norsk). 7. september 2015. 
  20. ^ Tjernshaugen, Karen (17. september 2015). «Solheim vil ikke svare på om han har forlatt SV». Aftenposten. 
  21. ^ «Tidligere SV-leder Erik Solheim hopper fra SV til De Grønne». www.vg.no. Besøkt 9. mars 2022. 
  22. ^ «– En grønn regjering kan være med både Ap og Høyre». www.aftenposten.no. Besøkt 9. mars 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Erik Solheim – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erik_Solheim&oldid=24250089»