Kjell Magne Bondeviks første regjering
Kjell Magne Bondeviks første regjering | |||
|---|---|---|---|
 Norges regjering | |||
 | |||
| Formet | 17. oktober 1997 | ||
| Oppløst | 17. mars 2000 | ||
| Organisering | |||
| Monark | Harald V | ||
| Ant. ministere | 26 | ||
| Partier | Kristelig Folkeparti Venstre Senterpartiet | ||
| Forgjenger | Thorbjørn Jaglands regjering | ||
| Etterkommer | Jens Stoltenbergs første regjering | ||
 |
|
|
Kjell Magne Bondeviks første regjering, også kalt «sentrumsregjeringen», ble utnevnt av Kongen i statsråd den 17. oktober 1997. Den var en mindretallsregjering og en koalisjonsregjering utgått fra Kristelig Folkeparti (KrF), Senterpartiet (Sp) og Venstre (V). Etter Stortingsvalget 1997 fikk disse partiene 42 representanter på Stortinget, fordelt på 25 til Kristelig Folkeparti, 11 til Senterpartiet og 6 til Venstre. Den var avhengig av støtte fra Høyres 23 representanter og Fremskrittspartiets 25 representanter for å få det nødvendige flertall på 83 representanter.
Kristelig Folkeparti fikk i utgangspunktet 9 statsråder – deriblant statsministeren og utenriksministeren, mens Senterpartiet fikk 6 statsråder og Venstre 4
Kjell Magne Bondevik ble den andre statsministeren fra Kristelig Folkeparti etter Lars Korvald som var statsminister i 1972–1973.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Etter at Gro Harlem Brundtland (Ap) valgte å avslutte sin regjeringskarriere 25. oktober 1996 ble Thorbjørn Jagland (Ap) hennes etterfølger som statsminister, ett år før stortingsvalget i 1997. Under valgkampen ga Jagland velgerne et ultimatum som gikk ut på at han og Arbeiderpartiet ville gi fra seg regjeringsposisjonen dersom partiet ikke oppnådde minimum 36,9 prosents oppslutning, som var den oppslutning partiet hadde fått ved valget i 1993. Arbeiderpartiet gjorde et relativt godt valg med 35 % av stemmene og ble største parti, men likevel valgte Jagland å gå av som statsminister.
Arbeiderparti-regjeringens avgang førte til at Norge fikk en sentrumsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre med KrFs Kjell Magne Bondevik som statsminister. KrF hadde under Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands ledelse gjort et godt valg og fikk 25 mandater. Før valget hadde KrF lansert det såkalte sentrumsalternativet sammen med Senterpartiet og Venstre. Senterpartiet hadde stor tilbakegang etter det uvanlig gode valget i 1993, men da Venstre kom over sperregrensen fikk de tre partiene tilsammen 26,1 prosent og 42 mandater. Dette var langt mindre enn Arbeiderpartiets 65 mandater, men var likevel nok til at Bondevik fikk dannet en sentrumsregjering selv med et svakt parlamentarisk grunnlag.[1]
Statsråder
[rediger | rediger kilde]
Regjeringens arbeid
[rediger | rediger kilde]Grunnlaget for regjeringens arbeid var den såkalte Voksenåsen-erklæringen, som ble forhandlet frem på Voksenåsen i Oslo.
Blant sakene som regjeringen igangsatte eller innførte i sin periode, var:
- Kontantstøtte, som ble innført i 1998 etter et forlik mellom regjeringen og Høyre og Frp.
- Verdikommisjonen
- Undertegning av en assosieringsavtale med EU som innebærer norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet
- Undertegning av Kyoto-avtalen
- Endringer i åpningstidsloven som åpnet for de såkalte "Brustad-buene"[3]
- En stortingsmelding om offentlighet i forvaltningen (St. meld. nr. 32 (1997-98)) og en utredning om ny offentlighetslov
- Ny opplæringslov, vedtatt i vårsesjonen 1998
I tillegg måtte regjeringen håndtere krigen i Kosovo, som skjedde parallelt med at Norge hadde formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Også byggingen av Gardermobanen, særlig problemene rundt byggingen av Romeriksporten, skjedde i Bondeviks regjeringstid.
Regjeringen gjorde et poeng av at den kunne samarbeide i begge retninger for å få flertall for sin politikk. I 1997 og 1998 forhandlet regjeringen frem budsjettenigheter med Høyre og Frp, mens i 1999 ble det budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det siste ble mulig etter at Ap valgte å ikke stille ultimatum om kontantstøtte i forhandlingene. Budsjettforhandlingene høsten 1998 ble svært vanskelige, og det var lenge høyst uklart om regjeringen kunne finne flertall i Stortinget og overleve.[4] I siste time stemte Høyre og Frp for et endret forslag fra sentrumspartiene, som sikret både regjeringen og budsjettet.
31. august 1998, etter et vanskelig periode med press mot kronen og indre uenighet i regjeringen, ble Bondevik sykemeldt. I en pressemelding skrev Statsministerens kontor at sykemeldingen skyldtes en depressiv reaksjon som følge av overbelastning.[5] Til tross for enkelte kritiske reaksjoner, som da Carl I. Hagen spurte om Bondevik var skikket til å lede landet i en krisesituasjon[6], fikk Bondevik stor støtte for å vært åpen om sine psykiske problemer. Anne Enger Lahnstein var fungerende statsminister frem til Bondeviks sykemelding opphørte 24. september.
Regjeringens avgang
[rediger | rediger kilde]Regjeringen hadde i hele sin periode vansker med å finne et støttende flertall i Stortinget, og våren 2000 ble det spekulert i om den kunne komme til å gå av på flere saker. Stortingsflertallet påla for eksempel regjeringen 7. mars 2000 å inngå avtale med en bestemt aktør om byggingen av IT Fornebu, mot regjeringens vilje.
Mot slutten av 1990-tallet hadde Norge et kraftunderskudd, og importerte blant annet kullkraft fra Danmark. I 1994 søkte konsortiet Naturkraft om konsesjon til å bygge to gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes. Søknaden ble innvilget, og i juni 1997 stadfestet Olje- og energidepartementet vedtaket. Bondevik-regjeringen var i motsetning til Jagland-regjeringen prinsipielle motstandere av gasskraft i Norge.
Daværende Statens forurensingstilsyn ga Naturkraft i januar 1999 tillatelse til drift og utslipp, under forutsetning av at de forventede CO2-utslippene ble kuttet med 90 prosent. Tillatelsen gjorde det ifølge Naturkraft umulig å drive kraftverkene uten å bryte loven.
Saken ble satt på spissen da Stortinget behandlet regjeringens energimelding i februar 2000. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre ville instruere regjeringen om å behandle saken på nytt, og gjøre utslippskravene mindre strenge. Statsminister Kjell Magne Bondevik fremmet et symbolsk forslag i Stortinget 9. mars 2000 om at forurensningsloven ikke måtte svekkes som miljøpolitisk virkemiddel, og stilte samtidig kabinettsspørsmål. Arbeiderpartiet og Høyre stemte mot forslaget, som falt med 71 stemmer mot 81. Bondevik varslet deretter at han ville levere regjeringens avskjedssøknad dagen etter.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Jaglands 36,9 åpnet veien for sentrumsregjering». TV 2. 11. juli 2009. Besøkt 25. august 2013.
- ^ Statsråd mens Marit Arnstad hadde svangerskapspermisjon
- ^ I Stortinget stemte KrF sammen med Ap for regjeringens forslag til regulering (basert på areal, med en maksgrense på 100 kvadratmeter). Senterpartiet hadde et eget forslag basert på antall varer som kunne selges, mens Venstre stemte mot forslaget. Ap og KrF hadde flertall alene, og deres alternativ ble dermed vedtatt.
- ^ AABØ, KIRSTEN KARLSEN OG STEIN (19. november 1998). «Bondevik går ikke frivillig». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 23. november 2020.
- ^ «Bondevik sykemeldt». www.vg.no. Besøkt 23. november 2020.
- ^ ORSKAUG, OLIVER (12. september 1998). «Bondevik fortsatt sykemeldt». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 23. november 2020.