I går så jeg «En handelsreisendes død» på Trøndelag Teater
og jeg tenker enda på forestillingen….
Jeg var så heldig og vant fribilletter i Britannia Hotels
adventskalender og da var jeg ikke sen om å be med meg en god venninne til en liten Trondheimstur kombinert med god middag i Theaterkafeen.
Det ble en sterk teateropplevelse!
Jeg er jo hverken
anmelder eller har noen som helst utdanning innen teater, men bare som en enkel
teaterelsker må jeg få oppfordre dere trøndere til å se dette stykket!
Foto: Bengt Wanselius / Trøndelag Teater
Jeg husker at dette stykket av Arthur Miller var pensum da
jeg var senior og utvekslingsstudent på Heuvelton High School i NY. Vi leste
manus først og så oppsettingen på det lokale teateret etterpå. Som temmelig
umoden 17 åring (mest opptatt av å spille softball og drikke winecoolers) kan
jeg ikke si at forestillingen gjorde noe spesielt inntrykk, bortsett fra at jeg
husker teaterets minimale scenografi med kun 3 stiger som rekvisita var
temmelig sært…
Når jeg nå 20 år etter anbefaler alle til å se Trøndelag
teaters oppsetning er det nok fordi jeg som forelder føler dette stykket
treffer meg midt i hjertet. Og selv om stykket var skrevet i 1949 er det
utrolig aktuelt i dag både med tanke på den økonomiske krisen i Europa og dens økende
arbeidsledighet. Jeg tenker på alle vennene mine i Athen hvor plutselig voksne
menn mister jobben og må satse på at den bortskjemte gutten som har bodd hjemme
til han var 30 nå skal brødfø han….
Men også dette fenomenet med at alle
foreldre backer opp ungdommene så gæli nå for tida, skryter hemningsløst av de
minste prestasjoner slik at enkelte ungdommer i dag får direkte sjokk når de
kommer ut i den virkelige verden og noen faktisk kritiserer de eller setter
krav…
Mye aktuelt her!
Foto: Bengt Wanselius / Trøndelag Teater
Fikk helt ondt i hjertet av yndlingen Biff, eldstegutten som
antagelig hele barndommen gikk med hettegenser med nummer 1 på og som faren
hadde skyhøye forventninger til. I bakgrunnen så vi Happy som hoppet opp og ned
for å få ørlite oppmerksomhet og feedback fra faren.
Skuespillerne Espen Klouman Høiner og Herbert
Nordrum spilte overbevisende godt! Herbert (til høyre på bildet nedenfor) er nok min nye favoritt, har sett
ham spille både småsleip dramaturg i «Jubileet», søt 4-barnsfar i «Jul i
Prøysenland» og nå som hengslete oppmerksomhethungrig ungutt.
Spent på neste
rolle!
Foto: Bengt Wanselius / Trøndelag Teater
Og den litt naive faren som er inntullet i sine egne
illusjoner og virkelighetsfjerne opplevelser av sitt eget liv og status… Jeg kjente jeg ristet på hodet der han står
på slutten og sår frø i hagen som skal gro i fremtida der han selv står og
vurderer selvmord. Ingar Helge Gimle spilte stort!!! Og ved sin side hadde han
dyktige Hildegunn Eggen som også overbeviste som hans evig trofaste kone. Som
velger å høre på løgnene hans og som står som en buffer mellom mannen og barna.
Foto: Bengt Wanselius / Trøndelag Teater
Scenografien var utrolig spennende! Et gammelt ekte hus fra
Heimdal ble tatt ned og bygget opp igjen på scenen med masse 50-talls rekvisita
som tivolilamper, teak-skjenk og respatexbord. Herlige detaljer som plutselig
tittet fram etter som huset snurret rundt! Og dette er første gangen jeg ser
hovedscenen så blottet og svær! Ingen scenetepper rundt, bare et stort stort
hus… Spennende!
Jeg blir lett rørt på teater… Men dette er første gangen
tårene kom på vei ut døra, når jeg liksom hadde fått kjent litt på følelsene og
reflektert litt. Min teatervenninne Hildur og jeg diskuterte og refererte til
stykket den 1 ½ timen det tok å kjøre hjem… Da vet du at du har hatt en flott kulturell opplevelseJ
