Takk for god støtte.

Det er en stund siden jeg har vært å oppdatert bloggen min. Noe av grunnen er at jeg har vært så fraværende og hatt voldsommen humørsvingninger. Jeg er liksom ikke meg selv, samtidig som jeg vil at alt skal være normalt igjen. Av og til strever jeg bare med å gjøre de minste ting, mens andre dager så kan jeg klare å gjøre kjempemasse.

Jeg har fått så utrolig mye god støtte fra venner, familie og andre som leser bloggen min. Det er godt at det jeg skriver kan røre andre, samtidig som det kan være en hjelp for meg. Å skrive det jeg føler syns jeg er godt. Det kan være med på å forevige det jeg går gjennom, både på godt og vondt. Men jeg liker å skrive og så er det godt at folk kan forstå hvordan jeg har det. Det er ikke alltid like enkelt å prate om følelsene sine.

Å mista mamma i kreft er kanskje noe av det verste jeg har vært med på. Hun var et fantastisk menneske og fortjente ikke at livet skulle være så fryktelig urettferdig mot henne. At alt gikk galt og at hun skulle dø på en slik måte.

Jeg tenker mye på at jeg skulle vært hjemme da hun døde. Men pappa var der sammen med henne og jeg tror ikke at hun visste at livet kom til å ta slutt 21 desember 2009. Jeg pratet med henne på telefonen kvelden før og det siste hun sa var at hun gledet seg masse til vi kom hjem til jul. Egentlig så var det godt jeg snakket med henne, men samtig sårt.

Mamma vil alltid være i hjertet mitt og den plassen er det ingen som kan ta fra meg.

Har vært på Støtt noen dager og det var rart å komme hjem igjen. Det er godt å få slappet litt av og få tid til pappa. Han er en tapper mann som jeg virkelig beundrer. Jeg har ikke vært hjemme siden julen og det gjorde inntrykk. Det var som om jeg forventet at mamma skulle være her. At jeg liksom skulle våkne fra en vondt drøm og at alt skulle bli som det engang var. Det er mye minner her ute og i huset, men samtidig så ville jeg ikke gjort forandringer på det som har skjedd. Livet er noe vi ikke kan kontrollere og det er er det som gjør det så sårbart og skjørt. Vi kan ikke bestemme over skjebnen og det er det som er så urettferdig. Valgene som blir gjort må vi leve med for alltid.

Jeg har kommet meg en stykke videre i sorgprosessen, men det å sørge tar tid og det krever forståelse for de du har rundt deg. Det er ikke alltid lett å sette seg inn i en slik prosess, men jeg håper blogginen kan gi en viss forståelse for hvordan jeg som person har det. Det er alltd forskjell på en utvendig fasade og det som skjer inni deg.

Siden mamma var alvorlig syk og hadde så sterke smerte så var døden den eneste "gode" utveiene for henne. Det er ganske rart å si det, men jeg tror ikke hun ønsket seg en liv med smerter, sorg og lidelse. For det var slik hverdagen var for henne de siste månedene av livet hennes.

Det forrige innlegget skrev jeg " Når jeg ser på himmelen så tenker jeg på henne og når vinden blåser på kinnet mitt så kjennes det som om mamma hvisker stilt at hun har det bra. At hun har funnet sitt hvilested". De siste dagene har det blåst mye, og tankene mine om mamma står sterkt. Jeg velger å tenke at hun har det bra der hun er nå. At en stjerne er tent for hennes minne. Hun er så nært oss, men samtidig så langt borte.

May it be an evening star,
Shines down upon you.
May it be when darkness falls
Your heart will be true
You walk a lonely road
Oh, how far you are from home

Kjærlighetens Pris.

Livet er ikke alltid en dans på roser. Jeg savner mamma så inderlig mye og det gjør så vondt hele tiden. Det kjennes ut som et sår som blør og som konstant åpner seg igjen og aldri vil gro. Egentlig helt grusom, men sånn er livet og slik er virkeligheten.

Jeg kjemper meg gjennom dagen, dette høres kanskje dramtisk ut. Men jeg er så emosjonel for tiden og jeg gråter av den minste ting. 

Siri gav meg et valentines kort i går og jeg ble så rørt og begynte å gråte. 

Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen og jeg har alltid vært sterk. Det er jeg jo enda, men alt føles så uvirkelig.

Da jeg skrev hovedeoppgaven min i 2008 så skrev jeg om kreft. Den heter Kjærlighetens pris : sykepleierens møte med pårørende i sorg. Når jeg nå leser det så blir det jeg har skrevet så mye mer virkelig. Da jeg skrev den så handlet det jo om vår opplevelse av sorg sett gjennom øynene på en sykepleier. Nå skjønner jeg så mye mer av hvordan sorg er og hvor individuell den er. 

At mamma skulle dø hadde jeg jo visst en stund, men samtidig så kan jeg ikke forberede meg på det. Mamma vil jo alltid være den som delvis formet meg til den personen jeg er idag. Nå skal jeg liksom forme meg selv uten at hun er her mer.

Det er snart gått 2 mnd siden hun gikk bort. Når jeg ser på himmelen så tenker jeg på henne og når vinden blåser på kinnet mitt så kjennes det som om mamma hvisker stilt at hun har det bra. At hun har funnet sitt hvilested.

Idag har jeg endelig vært ute å jogget og det var godt. Kroppen trenger litt mosjon og kanskje jeg kommer tilbake til den gamle treningsrutinen. 

Miss you like crazy.

Kjære gode mamma.

Det er gått 4 uker siden pappa ringte meg, tidlig mandags morgen 21 desember 2009. Han skulle fortelle meg at du var død, og det kom som et sjokk. Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme hjem til jul og gi deg en god klem. Tankene som fløy gjennom hodet mitt da pappa fortalte var ubeskrivelig. Det var som om alle minnene jeg har av deg snurret rundt i hodet mitt samtidig.

Fra 2009-12 (Des)

De siste ukene som har gått har både vært fylt med glede og med mye sorg. Jeg tenker på deg hver dag og hvert minutt. Jeg er glad for at du har det bra der du er nå og i himmelen så trenger du ikke bekymre deg for smerter, angst og usikkerheten rundt livet og døden.

Når jeg mistet deg så ble det et stort skille i livet mitt. Nå er du ikke her mer og alt jeg har igjen er alle de gode og uforglemmelig minnene du har etterlatt i hjertet mitt. Disse skal jeg for alltid ta vare på og gjemme dem inni meg. Når du døde så gikk det opp for meg hvor sårt livet egentlig er. Plutselig var livet ditt over og jeg kom aldri til å se deg mer.

I ukene som har gått så har jeg drømt om deg, og snakket med deg i drømmene. Det er så rart å våkne på natten og tenke at alt vi snakket om bare var en drøm. At du ikke er her mer og at all kommunikasjon går gjennom drømmene. Dette er med på å forsterke hvor streke bånd jeg hadde til deg og hvor mye jeg satte pris på vår kjærlighet, vennskap og at du var en flott mor. 

I ettertid er jeg kjempeglad for at jeg var så mye sammen med deg når du var innlagt på Nordlandssykehuset. Personlig tror jeg at det kan være med på å bearbeide sorgen i etterkant. Vi hadde så mange fine turer ut i rullestolen, røykepauser og kaffestunder. For ikke å snakke om når vi spiste kveldsmat sammen. Da var det alltid 2 knekkebrød med leverpostei. Jeg kommer aldri til å glemme de øyeblikkene.

Livet går videre, men det er jammen ikke like lett hele tiden. Dagene går variere, både i humør og form. Det er synd at du ikke er en del av vårt levde liv lengre, og at du ikke får være med på vår videre ferd i livet. Du får ikke se oppveksten til barnebarnet ditt, Marcus. Eller noen av de andre barnebarnene dine. Det er mye som er tungt å tenkte på, men jeg tror du har det bra der du er nå. Du kan heller våkte over oss og smile når du ser vi gjør noe godt og gråte når vi har gjort noe galt. Kommer til å savne alle de gode rådene som du alltid hadde på lur når jeg trengte dem.

Du er dypt savnet og vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg savner deg.

Begravelsen for mamma.

Jeg har vært i begravelsen til mamma idag kl 11 i Fore kirke. Var litt kvalm og rar i går da jeg gikk å la meg. Tenkte på om mamma hadde det bra der hun er nå. Det er en ting å tenke på at kroppen er død, men det er noe helt annet prøve å forstå hvor det blir av sjelen til en mennenske som jeg er glad i.

Vi var vel ca 10 stk som skulle ordne oss i morges før vi dro, så det ble ganske hektisk. Heldigvis gikk det ganske bra.

Turen fra Støtt til fastlandet var så fin og så rolig. Ingen snakket så mye. Jeg bare så ut gjennom vinduet fra båten og funderte over hvordan ting er. Alt er så rart. Som om det er noe som mangler. På en måte så er det jo det.

På vei til kirken var jeg ganske stille. Snart skulle jeg få være i mammas nærvær for aller siste gang. Iallefall i form av at vi begge var i sammen rom. Dette er slutten på et langt og strevsomt liv, og kanskje begynnelsen et annet?

Da jeg gikk opp mot kirken var det hvitt på gresset siden det nettopp hadde snødd. Det var en merkelig stillhet som gjorde det til et helt spesiell stemning. Jeg åpner døren og går inn i gangen på kirken. Det første som jeg ser er at det er blomster helt ut til gangen, gjennom hele midtgangen, og mot alteret og benkene fremme. Det hele avsluttes med to flotte buketter på kisten. Jeg ble så rørt. Tårene kom fort nedover kinnet og jeg måtte gå ut en tur. Inntrykkene var sterke og minnene kom som dråper fra himmelen. Jeg tenker at mamma var en person som jeg virkelig var stolt av og som gjorde andre mennesker glade. Hun var en inspirasjon for meg og det gjorde henne til en fantastisk mor.

Pappa og storesøsteren min er inne og jeg går inn til dem. Ved salmebordet står det en bilde av mamma slik som jeg og andre kjente henne. En damen med flott humør, blid og imøtekommende. Jeg tenner et lys for henne og setter i lysekronen. Det er en ubeskrivelig stillhet i kirken. En slags indre ro. Ferden går inn mot resten av fameilien som er fremme ved alteret og kisten. Det er så mange pene blomster. Nok et bevis på at mamma var en person som ikke blir glemt med det første. Hun lever videre i minnene våre.

Stemningen er trist og nedstemt. Det er godt å kunne gråte i slike situasjoner. Klemme de jeg er glad i og være sammen med dem på en slik da. Vi setter oss på den fremste raden. Jeg kjenner at følelsene strømmer på, samtidig som jeg feller en tåre. Det er så mange hilsner og blomster. Den ene er finere enn den andre. Dette er et bevis på at mamma hadde mange venner i livet sitt. Jeg tror at der mamma er nå så sitter hun sikkert å ser ned på oss og smiler. Smiler for at så mange har sendt blomster og at de alle er samlet her idag for å ta avskjed med henne.

Presten kommer inn og begynner begravelsen. Når hun begynner å snakke så blir jeg litt funderende. Jeg tenker at det er ikke så lenge siden jeg snakket med mamma, men at hun nå har forlatt jorden. Dette er vanskelig å forstå. Jeg er så glad i mamma og jeg ønsket henne ikke alle smerten hun hadde den siste tiden. Slike smerter må være ubeskrivelige vonde. Der mamma er nå har hun det sikkert bra. Jeg velger å tro hun har det varmt og godt. At hun er smertefri og at hun har kjente mennesker rundt seg som hun har vært glad i opp gjennom årene som har godt. Når jeg tenker på den måten så blir jeg litt lettet. Det er kanskje lettere å akspetere at hun er borte for alltid. Samtidig som smerten over at jeg aldri får se henne mer er ulidelig.

Som jeg har snakket om tidligere i bloggen så tror jeg mamma blir med solen nordover når den snudde. Hver gang solen står opp så skal jeg tenke på mamma. Tenkte på hvor flott en dame hun var og på hennes pågangsmot var. På den måten kan hun se mot Støtt og minnes livet. Minnes de som var glad i henne og se på det som virkelig betydde noe for henne. Minnes alle de gode stundene vi hadde med henne. Det er synd hun tapte kampen mot kreften, hun skulle hatt mange år fremover.

Gud har en mening med alt og gjennom det siste halve året så tror jeg at jeg er kommet styrket ut av alt sammen. Det er virkelig godt å komme seg gjennom en dag som denne, både for mamma sin del og for oss andre. Vi kan så smått starte på hverdagen igjen med mamma i minnet.

Anne Lise Knoff skrev engang "Kjærligheten er den eneste bro mellom livet og døden. Skjør som en spindelvevstråd, sterk som et redningstau."

Kjære mamma. Takk for alt du var for oss!

Life goes on!

Da er det gått 5 dager siden mamma døde, og jeg må innrømme at det er noe som ikke er helt som før. Det føles som et tomt rom i hverdagen. Nesten som om noen har revet bort en bit av hjertet mitt. Jeg er glad jeg har Jens og resten av familien min rundt meg hjemme på Støtt og at vi alle er samlet i julen.

Mamma har det helt sikker mye bedre i himmelen enn hun hadde det den siste tiden hjemme. Egentlig så vet jeg ikke om det finnes noen himmel, men et eller annet sted på himmmelen er hun. Den 21 desember da mamma døde så snudde også solen, så jeg velger å tro at mamma for alltid blir med solen nordover igjen siden den snur på denne dagen:)

Ellers så har det vært en gangske bra jul. Jeg og Jens fikk mange gaver og det var kjempeflott. Tror vi har gavekort for ca 5000 på Elkjøp. Det er jo helt crazy.
Så var vi jo så heldig av vi fikk magesjau. Snakk om bra timing.

Takk for alt kjære mamma.

I løpet av helgen måtte mamma inn på sykehuset grunnet at slangen til epiduralbedøvelsen som gikk inn i ryggen falt ut. De dro til sykehuset på lørdagen og ble der over natten. Så dro de hjem med hurtigbåten på søndagen kl 13.

Jeg og Jens har kjørt fra Stokmarknes på formiddagen på søndagen og da vi var kommet frem ringte pappa. Han sa at mamma var blitt så forvirret, men at hun hadde det bra. Hun hadde sett ting som ikke var der og snakket om ting som ikke var natrurlig. Turen til Støtt hadde gått bra. Jeg sa han bare fikk følge med om hun fikk feber, særlig dersom hun skulle få noen infeksjoner. Vi dro på kino den kvelden, men hørte ikke noe mere.

Da vi kom hjem la vi oss med en gang. Vi var så trøtte etter turen og kinoen.

Jeg våknet kl 0645 av at telefonen ringte. Det var pappa. Jeg svarte " Hallo". Pappa sa " Hei. Skulle bare fortelle deg at mamma er død". Jeg fikk sjokk, og det tok en liten stund før jeg skjønnte hva som hadde skjedd. Mamma er borte og hun har forlatt denne verdenen. Det er så rart å tenkte på at jeg snakket med henne i går ettermiddag, og nå får jeg aldri snakket med henne igjen.

Mamma ønsket så sterkt å leve over julen, men i løpet av de siste ukene har vi snakket endel om døden, mamma og jeg. Jeg er skulle ønske at mamma fikk se meg før hun døde og at vi kunne være sammen. Men hun hadde det bra sammen med pappa og det var en fin måte å få slippe alle kreftene på.

Hun snakket hele tiden at hun ville være hjemme lengst mulig. Det ønsket ble oppfulgt. Jeg tror kroppen var sliten og dersom det skulle være et bra tidspunkt å få dø på så måtte dette være den beste måten og anledningen.

Jeg har lært mye av mamma og hun har vært en inspirasjon for meg og for andre. Det er ikke mange som hadde like stort pågangsmot som hun hadde. Jeg er evig takknemmlig for tiden vi fikk sammen. Alle minnene lever videre i hjerte mitt. Dessuten så er jeg veldig glad for at jeg har vært så masse sammen med henne når hun har vært syk det siste året.

Hvil i fred kjære mamma. Det fortjener du.

Hjemreise.

Da var det endelig gått noen dager og mamma har fått lov til å reise hjem sammen med pappa. Nå er det på Støtt og der har det gått veldig bra.

Mamma har fått ny medisin mot angst/depresjon og det skal forhåpentligvis hjelpe mot angstanfallene som hun har hatt i den siste tide. Ifølge henne selv er det da hun ikke får til å puste, at hun føler hun skal dø. Så det er jo bra at hun får ny medisin og at den kanskje kan hjeplpe på.

Det er så ufattelig bra å få blogget om det som skjer med mamma og all sykdommen. Tror iallfall jeg har noe igjen for det i ettertid og det kan bli bra å se tilbake på. Da kommer minnene frem også.

Jens har dratt til Vesterålen og imorgen drar jeg også dit;)

Jeg er så glad for at det går godt hjemme igjen på Støtt. Og kanskje får vi feire en god jul sammen. Det blir jo nesten fullt hus. Jeg tar med meg Jens og så blir det Åshild og Marcus. Artig.

Dagene som har gått!!!

Det er nå 12 desember 2009. Mamma har vært hjemme siden jeg skrev sist, men har også hatt endel hastebesøk på sykehuset. Hun er nå på sykehuset igjen og ble akutt innlagt torsdag 10 desember. Det er harde tider for henne, pappa og vi som er pårørende (både de i nærheten og de som er lengre unna).

Hun har blitt mer tungpustet, og er nesten avhengig av oksygen for å klare seg gjennom dagen. Selv sier hun det blir lettere å puste, men ønsker ikke å være innlagt. Det gjør noe med henne som person, hun blir svakere av å være på sykehuset. Dagene blir lange, og det er ikke så lett å fylle dem med noe meningsfylt.

Jeg var på jobb da hun ble innlagt denne gangen. Det er betryggende å høre at hun blir ivartatt fysisk, men hva med det mentale. Hun sier det går opp og ned med humøret. Nesten som en berg og dalbane. Av og til er hun veldig glad, mens andre ganger er hun stirrende og ser betraktene ut i luften. Da jeg kom innom henne på ettermiddagen etter jeg var ferdig på jobb ble hun glad for å seg meg. Jeg syns også det er også se henne, klemme henne og kjenne lukten av mamma. Det høres kanskje rart ut?

Jeg har med meg Jens og sammen sitter vi alle tre og snakker litt før Jens henter oss kaffe. Når han er borte så ser mamma på meg og spør forsiktig; Tror du jeg kommer til å dø nå? Jeg svarer " Alle skal jo dø, men det er kanskje noe med måten vi forlater jorden". Hun er enig, men sier ikke så mye. Jeg ser hun tenker på det som har blitt sagt. Det må fordøyes.
Jens kommer med kaffe og humøret stiger. Vi drikker og koser oss, så dra vi ned for at hun skal få røyke. Slik går kveldden og vi forlater for denne gangen.

Mamma er så flott en dame og det river i hjertet å se henne på denne måten. Så hjelpesløs og forlatt. Så svak og samtidig så tapper. Jeg unner henne virkelig den tiden hun har igjen, slik at hun føler den er blitt godt utnyttet.

Tenk at jeg sitter å grubler på hvordan det er å miste min egne mor? Jeg tenker på alt vi har vært gjennom sammen. Barndommen med lek og fornøyelse. Skolenårene på Støtt. Alle de positive tankene og støtten gjennom oppveksten? Jeg kommer virkelig til å savne stundene hjemme med henne. Alle de gode ordene og lukten av mamma når jeg gir henne en varm klem.

Nå er det hun som er den som trenger omsorg og omtanke. En forferdelig situasjon, men samtidig en situasjon som jeg ikke skulle vært foruten.

Det største ønsker for mamma er å få leve gjennom julen. Det skal hun klare.

Samtale hos NLSH.

Jeg møter mamma og pappa oppe på kirurgisk.avd A6. De sitter ute i gangen og snakker med en sykepleier som jobber der. Han skal skfite smerteblandingen som hun har i smertepumpen. Mamma sier hun kan være uten smertepumpen til vi har være på møtet fordi vi har litt dårlig tid.

Vi drar ned til kreftenheten på sykehuset hvor hun har avtale. Melder oss i luken og setter oss ned å venter. Merker mamma begynner å bli utrolig, og det er rart hvor land tid noen minutter kan være. Etter ca 10 min kommer en kreftsykepleier å møter oss, hun skal bare snakket med oss før hun går inn til onkologen. Vi går gjennom et skjema med henne og så går vi inn.

Onkologen virker hyggelig når vi kommer inn og vi hilser på henne. Betennelsen som hun har i ryggen viser seg å være en abcess, eller en verkebyll. Byllen presser på muskulaturen som gjør at hun har vondt når hun beveger seg. Denne skal mamma ha antibiotika tbl.kur for. Hun sier at hun er helt i grenseland for hvordan denne skal behandles, men at de skal prøve med tablettkur før det blir gjort noe annet. Dersom dette ikke har effekt så kan det bli aktuelt å ta hull på byllen og sette henne på intavenøsbehandlig da det virker hurtigere og i teorien bedre. Hvis hun skulle få feber over 38 grader så må hun inn igjen på sykehuset.

Så går onklogen over til kreftdelen. Hun forklarer at tumoren i bekkenet har vokst fra 14 cm til 17 cm, men har ikke vokst inn i noen organer. Den har derimot spist opp mye av benvevet og at mamma blir avhengig av rullestol og smertepumpe. Bildene som er tatt av lungene viser typiske røykelunger, men at der også her er forandringer i vevet og at det er en spredning av kreften til dette området. Mamma griner på nesen når hun får vite dette og spør; "hvor lenge tror du jeg har igjen?". Hun forklarer at det er veldig vanskelig å anslå og vil ikke gi noe eksakt svar på dette.

Det som er viktigs nå er at hun får infeksjonen under kontroll, sånn at hun kan starte med videre behandlig i for av cytostatica tabletter. Men legen påengterer at det ikke er en kurativ, men lindrende/palliativ behandling.

Mamma blir lei seg og dette var nok ikke det hun ville høre. Kan ikke tenke meg hvordan dette er for henne. Jeg syns det er vansklig å forestille meg livet uten henne, uten at hun skal ringe meg, uten at hun er der når jeg trenger henne. Vi lever i en uvirkelig verden, men nå må vi ta vare på den tiden vi har igjen.
Nå er det hun som trenger oss og har behov for støtte.

Innlagt igjen!

Mamma ble innlagt igjen på lørdagen denne helgen. Jeg var på jobb da jeg ringte pappa for å høre hvordan de hadde det, da sa han at de var på akuttmottaktet på NLSH. Jeg ble sjokkert, men dette var ikke uventet siden legen hadde sagt at dersom smertene i magen ikke gav seg så skulle hun på sykehuset. Egentlig bra at hun er der når hun har smerter som trenger å kontrolleres.

Hun ha mye vondt da jeg kommer. Er svett, redd og klamrerer seg nesten fast i sengen sin. Hun sier hun er glad at jeg kom. Hun føler seg mer trygg når hun har oss rundt oss. Skulle ønske at Bitta og Åshild var her også (søstrene mine).

Dro fra jobb på lørdagen ca kl 21 og ble borte fra jobb på søndagen også. Det er så stressende å være pårørende når det er så mye som man ikke vet om sykdommen. Tror at både jeg, mamma og pappa tenker på hva det kan være. Da jeg forlot sykehuset, tok jeg med meg pappa slik at han kunne overnatte til meg. Mamma ringte da vi var kommet hjem og sa det bare var luft som stod i tarmene. Vi ble glade og lettet.

Søndagen gikk bort til å være på sykehuset, men jeg var en liten tur på kvelden innom jobb. Bare for å forklare meg litt om hvordan det går, og så dro jeg å spilte kort sammmen med noen venner. Det er godt å kunne tenke på noe annet.

På mandagen var jeg igjen på jobb, og det gikk bra. En perfekt dag på jobb. Satt å skulle signere i medisinkardexen, da jeg kjente jeg ikke melding. Orket ikke å kikke på den, men så ringte telefonen min. Det var mamma som ringte. Hun var gråtkvalt og sa jeg måtte komme ned. Hun skulle i røngten. Her er meldingen som jeg fikk;

" Sett å venta på å kom i røngten. Vesst du e snar, bi du mæ inn?. Pappa e farn. Så no e e helt alene. Du kan far heim etterpå. Berre sei e klar ikke da her alene"

Skjønnte at hun ikke hadde det bra og jeg dro med en gang. Ville ikke at hun skulle ha det verre enn hun måtte ha det. Da jeg hadde parkert i byen, og var på sykehuset satt hun utenfor rgt.avdeligen. Jeg er ferdig sier hun med en gang. Jeg sa så bra. Ahhh, nå er det over. Hun er lettet over at det er gjort.

Senere på ettermiddagen tok jeg med middag og hjemmelaget knekkebrød som hun fikk. Hun spiste halve middag og så fikk hun så vondt i magen igjen. Hun fikk smertestillende og så dro vi ut for å røyke. Jeg spurte om vi skulle trille en tur og det ble hun veldig glad for. Det likte hun iallefall. Så ble hun så trøtt og ville opp igjen. Jeg dro siden klokken var snart halv 8 da.

Nå er det tirsdag og skal inn til R2 på Nordlandssykehuset idag til samtale. Jeg sa jeg kunne være med sammen med mamma og pappa. Snakket med mamma for noen minutter siden og da sa hun at hun hadde betennelse i nedre del av ryggen og det er kanskje noe av grunnen til at hun har hatt så vondt. Men hun skulle få antibiotika mot dette og antagelivis reise hjem igjen idag.