Merkearkiver: holdninger

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

14 torsdag mai 2015

Posted by in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Jeg skrev dette innlegget i fjor, men jeg fant ikke riktig tidspunkt for å legge det ut. Helt til i dag, da VG kunne fortelle at «Karina (23) nektes utenlandsstudier på grunn av funksjonshemming». Da ble det plutselig klart for meg hvor mye jobb som gjenstår før vi funksjonshindrede får reell frihet. Friheten alle andre tar for gitt.

Les artikkelen

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

Jeg får ofte gode ideer til bloggen når jeg skriver i kommentatorfeltene rundt omkring, og skulle ønske jeg hadde tid til å skrive hver gang. Slik er dessverre ikke min nye hverdag, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Både via bloggen og diverse andre kommentatorfelt får jeg ofte høre at jeg må slutte å klage fordi jeg er heldig som er født i Norge. «Det finnes de som har det verre enn meg», får jeg høre. Også personer i kommunen har brukt dette «argumentet» mot meg og min bror, men da refererer de til andre med assistansebehov som bor i samme kommune. Ja, jeg er heldig som er født i Norge. Ja, det er noen som har det verre enn meg i kommunen. Men jeg klager ikke fordi jeg sulter eller mangler bolig. Jeg klager fordi jeg ikke får oppfylt noen grunnleggende menneskerettigheter. Alt jeg ønsker er å bestemme over eget liv, og bevege meg fritt i eget og andre land. Norge er kanskje verdens beste land å bli født i, men man er ikke fri selv om man soner i verdens beste fengsel.

Delvis frihet finnes ikke – Nelson Mandela

I Norge setter vi de som bryter visse lover i fengsel. Begår du lovbrudd får du utnevnt en forsvarer, og du får prøvd din sak i retten. Hvis du blir funnet skyldig får du en dom. Da kan du risikere å miste din frihet for en periode. I samme land finnes det en gruppe mennesker som opplever å blir dømt,  uten rettssak, uten egen forsvarer. De har ikke engang brutt loven, de har bare behov for assistanse i hverdagen. Jeg var en av dem. Vi er som regel født med en eller annen diagnose, eller har pådratt oss skader som utløser et assistansebehov. Vi er alle funksjonshindrede. Til tross for å være i en sårbar situasjon, dømmes vi strengere enn de som er kriminelle. Vi får livstidsdommer -uten mulighet til benådning. Vi blir ikke låst inne i celler, men opplever kun delvis frihet gjennom kommunenes ulike assistanseordninger.

De forskjellige «soningsforholdene»

På en institusjon. Da institusjonsformen er vedtatt avviklet i Norge, opererer kommunene med den flotte definisjonen «bofellesskap». For å få det til å høres positivt ut baker de veldig ofte ordet «sol» inn i navnet. Solheim, Solborg, Kveldsol, osv. Hva inneholder disse bofellesskapene? Alle som bor der får hvert sitt private område, men har gjerne et eller flere fellesrom. Noen bofellesskap har også aktivitetssenter hvor du kan jobbe. Sett murer rundt dette området og du har et fengsel. Syns du jeg overdriver? Det er vel ingen som låser dørene eller nekter dem å dra ut? Her trengs ingen nøkler. Det er nok å si at vi har ikke råd til å sende en assistent med ut. BAM! Døra er låst, muren er bygget. Det eneste innbyggerne har til felles, er at de er uskyldig dømt. Disse menneskene soner de strengeste straffene.

Den usynlige

Den usynlige «VIHARIKKERÅD»muren, her illustrert rundt Solheim bofellesskap.

I en omsorgsbolig eller privathjem. Noen får lov til å sone «dommene» sine hjemme. Disse har svær ulik grad av frihet. De med hjemmetjeneste opplever å måtte gjøre ting når det passer pleierne. Mennesket som kommer å skal dusje deg kan være et du aldri har sett før. Forutsigbarheten er større, og verdigheten blir bedre ivaretatt i de virkelige fengslene. Ingen med hjemmetjeneste vil noen sinne kunne studere, jobbe, bedrive organisasjonsarbeid eller stifte familie. Andre «hjemmesonere» derimot har fått samfunnets mildeste straff. Det er ca 3000 som er så heldige å ha fått innvilget BPA av sin kommune. De kan bestemme til hva, hvor og når de trenger assistanse. Høres de helt frie ut? Dessverre opplever alle bare delvis frihet. Noen må for eksempel søke om lov hvis de ønsker å forlate kommunegrensa med assistentene. I fengselsterminologi kalles det permisjon. Andre må søke om lov hvis de skal utenlands på ferie. Og ingen – ingen som jeg har hørt om i alle fall – har fått tillatelse til å flytte til utlandet og få sin assistanse dekt der.

Holdningsendring

Å flytte til varmere himmelstrøk er en drøm og et mål jeg har for framtiden. Ingen hindrer naboen min eller assisten min å flytte. Som borger i samme land forventer jeg å kunne gjøre det samme som dem. Jeg lurer virkelig hvor dette behovet for å legge begrensninger på noens frihet kommer fra? Så lenge ordningen ikke koster mer enn å bo i din egen kommune, ser jeg ingen grunn til å kunne nekte noen å flytte. For å unngå at kommunene spekulerer i økte skatteinntekter fra arbeidende assistenter, burde pengene tas ut av kommunenes klamme grep. De burde heller følge personen med assistansebehovet. Først da kan funksjonshindrede studere, jobbe og forflytte seg fritt innlands og utlands. Men først må altså holdningene endres. Samfunnet må slutte å tro at funksjonshindrede ikke kan ta vare på seg selv. Så lenge dette er rådende oppfatning vil pengene – og dermed makta – bli værende hos kommunene.

Lovenrding

Rett til assistanse må ut fra Helse- og omsorgsloven fordi kommunene ofte misbruker den til å utøve makt. Loven må bli nasjonal. Et statlig ansvar og en personlig rettighet. Den må ligge under diskriminerings- og likestillingsloven. Kun da vil man få lik behandling, uansett hvor du bosetter deg. Det er dette jeg skal bruke min nyvunnede frihet til. Gradvis har jeg kjempet meg gjennom de ulike soningsforholdene. Jeg opplever nå å være så fri som jeg kan, innen for dagens lovverk. Dessverre vil jeg ikke føle meg helt fri før jeg slipper ut av verdens beste fengsel.

Er jeg en urørlig?

26 tirsdag aug 2014

Posted by in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 18 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Vi lever tross alt bare en gang
Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg etter å ha sett filmen «Intouchables», eller «De urørlige» som den heter på norsk. Det er en meget god film som for en gang skyld ikke framstiller oss funksjonshindrede som ofre. I stedet framstår hovedpersonen som de aller fleste mennesker; en person som ønsker å leve livet, ha det litt gøy, finne kjærligheten.

«Intouchables»
Filmen handler om Philippe, en rik aristokrat i Frankrike som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke med paraglider.  Livet er snudd opp ned og vi møter ham i det han skal ansette assistenter. Du kan se at han gruer seg til resten av livet. Utenfor kontoret sitter det mange godt kvalifiserte fagpersoner. De virker sikker på å få jobben. Men i den samme køen sitter Driss, en ufaglært mørkhudet fra ghettoen som er sendt dit av «NAV». Han er der kun for å få en signatur for å ha møtt opp på arbeidsintervju og dermed får beholde trygda. Philippe syns alle de fagutdannede virker nitrist og kjedelige. Driss derimot skiller seg ut og har humor, men er fortsatt bare interessert i å få ei underskrift. Philippe tilbyr å ansette han på prøve i en måned. For å provosere litt sier Philippe til Driss at han ikke vil holde ut en uke, noe Driss selvsagt må motbevise.  Uten å avsløre for mye kan jeg si at de finner på mye artig sammen og viser at personlig egnethet er viktig i jobben som assistent.

Arbeidsintervju: Philippe spør om Driss har referanser. Driss refererer til musikkgrupper. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Arbeidsintervju: Philippe spør Driss om han har referanser. Driss forteller om sine musikkpreferanser. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Hvis det er én liten svakhet med filmen, kan den tolkes som om at det er assistenten som skal aktivere arbeidslederen. Dette er ikke en assistents arbeidsoppgave, og her syns jeg Ulobas eksempel på god assistanse er utmerket: «En arbeidsleder sitter hjemme foran TV-en kveld etter kveld og kjeder seg. Assistenten tar ikke initiativ til å «aktivisere» arbeidslederen. Assistenten forstår at det er alles rett å kjede seg så mye en lyster. Ingen i norsk arbeidsliv «aktiviserer» vel sin egen leder?»

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Jeg, den urørlige
Jeg tolker filmen litt annerledes. Når personkjemien stemmer skal det svært lite til før vi (arbeidsledere) aktiviserer oss selv. Dette er fordi jeg kjenner meg spesielt godt igjen når jeg ser at Philippe utover i filmen får livsgnisten tilbake. Jeg hadde flere lignende episoder under de tyngste periodene med kommunal pleie. Flere ganger ble jeg «reddet» av at det kom et menneske med rett personlighet inn døra. Det var bare på ren slump, men hver gang ble utfallet det samme. Kommunen fikk med seg at jeg ble mer aktiv når de ansatte noen med felles interesser. Vi hadde mer å prate om og fikk automatisk god kontakt. Da blir det naturligvis også slik at man får lyst til å gjøre noe innenfor interessefeltet.  For å unngå dette ble pleieren enten oppsagt, omplassert eller ikke gitt flere vakter. Det er fortsatt vondt å tenke på, men jeg velger å ta det opp fordi det beskriver noe av det verste med kommunal omsorg.

Umyndiggjøringen
Med en gang jeg ble mer aktiv, følte kommunen at de hadde ansvaret hvis noe galt skulle skje med meg. Slik tankegang fører til umyndiggjøring. De lar meg ikke ta ansvar for mine egne handlinger og begrenser meg gjennom ulike virkemidlet. De vet selvsagt at de ikke kan nekte meg direkte, men legger i stedet restriksjoner på hva pleierne kan gjøre sammen med meg. La meg ta et eksempel: Jeg bygde masse bilstereo da jeg var yngre. En av pleierne lurte på om jeg ville lytte til anlegget i hennes bil. Det ville jeg selvsagt og vi tok oss en tur. Jeg storkoste meg til tross for at jeg satt litt vondt. For å være ærlig følte jeg meg mer levende enn på lenge. Når man får gjøre som «alle andre» føler man seg «normal». Å sitte i en personbil ga meg et sårt trengt avbrekk. Da ledelsen fikk vite om hva vi hadde gjort ble pleieren kalt inn på teppet. Der fikk hun reprimande for å ha vært uansvarlig. For å unngå lignende hendelser ble det lagt ned forbud mot å ta meg med i privatbilene til pleierne. Jeg fikk bruke min egen spesialbil hvis jeg ville ut å kjøre. I all feighetens navn ble selvsagt pleieren instruert til ikke å si noe om møtet til meg. I tillegg ble hun oppfordret til å lyve hvis jeg etterlyste flere turer i bilen. Hun turte aldri å ta meg med i bilen flere ganger, men ville heller ikke lyve om hvorfor. Noen måneder senere fikk hun sparken. Jeg var bortreist, og for å dekke over hvorfor pleieren ikke kunne jobbe mer hos oss ble jeg servert løgner når jeg kom hjem.

Hva nå?
Jeg har flere slike eksempler, men for å illustrere hvor ivrige kommunen til slutt ble for å skaffe seg lojale pleiere, har vi i ettertid fått høre at et av de første spørsmålene jobbsøkere fikk på arbeidsintervjuet var: «Hvis kommunen sa en ting og vi noe annet, hvem ville pleieren lytte til?» Jeg blir dårlig når jeg hører dette, og skjønner at det var verd å ta omkamp om BPA. Slike ting gjør at jeg skal fortsette å kjempe for at lovverkene endres. Den eneste måten vi kan unngå å umyndiggjøre enkeltpersoner – personer som egentlig bare trenger assistanse i hverdagen – er å flytte lovverket fra helse, og over til der det hører hjemme. Det er et likestillings- og rettighetsverktøy, og pengene må følge individet. Det er individet som vet hvor skoen trykker, og er nesten alltid i stand til å finne en vei ut av det på egen hånd. Det vil sågar føre til flere som blir uavhengige. Lag kriterier som sier når utløses BPA som en rettighet, og gjør ordningen til en nasjonal, statlig rettighet. Inntil denne endringen kommer, frykter jeg kommunene vil fortsette å produsere skrekkhistorier ala mine.

    • «Med BPA» – En video som viser hva jeg kan finne på i disse dager: Var ute og handlet kjedelige dagligvarer en varm sommerdag. Butikken var alt for stor og kassa i andre enden. Syntes derfor assistenten burde få prøve hjul fram til kassa. Da mine hjul var opptatt, satte hun seg likså godt oppå handlekurven og grep fast i rullestolen. Maks hastighet og full gass. Gikk jo bra helt fram til svingen 😀 Synes du det er barnslig? La meg sitere Oliver Wendell Holmes: «Mennesker slutter ikke å leke fordi de blir gamle; de blir gamle fordi de slutter å leke.»
Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

En oppfordring
Til slutt har jeg en bønn til alle norske kommuner. Ikke misbruk et ellers godt regelverk til å begrense noens frihet. La alle innbyggerne få leve livet slik de ønsker Det er menneskelig å ta feile valg også!

Jeg vil nok en gang understreke at jeg har forståelse for de pleierne som gjorde som kommunen sa. De så hvordan det gikk med pleierne som trosset ledelsen, og jeg hadde kanskje gjort det samme i deres situasjon.

Ingen Grenser setter nye grenser

22 tirsdag okt 2013

Posted by in Holdninger

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , ,

Sosialporno eller inspirerende gladprogram?

Ikke ødelegg tv-kvelden vår

Sporty funkiser kommenteres av tykke sosiologer (Faksimile NA24)

Sporty funkiser vs. tykk sosiolog (Faksimile NA24)

Debattene har vært heftige etter sosiolog Trond Blindheim hevder at det Hadde vært bedre med funksjonshemmede på et sirkus. Tenk å rasere inntrykket av gladprogrammet Ingen Grenser. Trollene på internett har allerede konkludert ut fra bildet at Blindheim er feit og sitter i en sofa. Sofagriser burde vel holde seg for gode til å uttale seg om noen som er mye sportyere enn ham? Men er det virkelig ok å la seg underholde av svette annerledesmennesker, som kravler på stomper, tipper i rullevogner, gråter og ler seg gjennom den norske fauna?

Vi kan hvis vi vil

For meg som kjemper for normalisering av synet på funksjonshindrede, syns jeg programmet virker svært ødeleggende. Her har du en gruppe mennesker – som gjennom det å være annerledes – får komme på tv. De er annerledes, men har satt seg nesten umulige mål. Alt de trenger da er en god motivator, en helt, en veiviser. Når Mr. Villmarksliv Lars Monsen, har konvertert og blitt «en av oss», måtte TV2 tenke seg grundig om. Hvem i all verden kunne erstatte mannen som har krysset det som krysses kan? Vi henter selvsagt en fra selveste nasjonalsporten, langrenn.

Pokker! Håpet du også at han ville tippe utenfor kanten? (Foto: Print screen av Sumo)

Pokker! Håpet du også at han ville tippe utenfor kanten? (Foto: Print screen av Sumo)

Underholdning

Odd-Bjørn Hjelmeset har hatt det skikkelig vondt på mang ei fem mil, han vet selvsagt hva som skal sies når det verker i både hele og halve lemmer. I tillegg er han mye koseligere enn Northug. Men hva er Hjelmesett sin beste egenskap som leder av gruppa? Han er selvsagt normal. Hvis TV2 først skal fremstille oss som en gruppe, hva med å la «en av våre egne» lede gruppa? Da Norge ser ut til å mangle funksjonshindrede A-kjendiser – for en kjendis må det selvsagt være – skulle jeg ønske kontrakten til Monsen tvang ham til å gjennomføre en sesong til.  En flåttsyk Monsen som forsøker å finne veien når han selv har så store smerter at han får dobbeltsyn, og kanskje må krype på grunn av leddverk, det hadde blitt god tv det. Det hadde samtidig vist at vi kan lede oss selv. Vi trenger ingen normale til å hjelpe oss.

Så flinke vi har vært! Da må det bli GRUPPEkos, påpekt av ekspedisjonsleder Hjelmesett selvsagt. (Foto: Screen print Sumo)

Så flinke vi har vært! Da må det bli GRUPPEkos. Enda godt ekspedisjonsleder Hjelmeset var der og tok initiativ til det. (Foto:  Print screen Sumo)

Porno

Er du en av dem som håpefullt tastet inn porno i søkevinduet og havnet her, kommer du til å bli skuffet. Jeg vurderte å ta nakenbilder av meg selv bare for å få flere treff, men kom på at pioneren Torstein Lerhol allerede hadde tråkket opp den stien. Her finner du ham i skogen. Hva er forskjellen? Ingen Grenser blir sosialporno fordi personene i serien blir framstilt som en gruppe.  Personer som er annerledes hører i lag. Du vet at slike mennesker finnes, og de bor gjerne sammen i bofellesskap. Ergo, de trives best i selskap med «likesinnede»? Samfunnet forsøker å re- institusjonaliserer sånne som meg. Mens jeg kjemper for likestilling gjennom integrering.

Boobs! Da Google har algoritmer for å beregne prosentandel hud i et bilde, går jeg for hundre prosent. Koblet sammen med søkeordene porno og boobs må jeg få mange treff på bloggen :D

Boobs! Da Google har algoritmer for å beregne prosentandel hud i et bilde, går jeg for hundre prosent. Koblet sammen med søkeordene porno og boobs må jeg få mange treff på bloggen 😀

Hva er forskjell på det Torstein gjør og program som Ingen Grenser? Når han eksponerer seg slik i VG blir det porno i ordets rette forstand. Han gjør det som et individ og av fri vilje. Han ønsker å støte deg, akkurat slik porno er ment å gjøre. Men der tradisjonell porno stadig må flytte grenser for å sjokkere, trenger Torstein kun å vise litt hud, liggende på en eng i skogen for å vekke oppsikt. Hvorfor? Fordi Torsteins tynne, forvridde kropp vanligvis ikke kommer i media. Den gjemmes bort så samfunnet skal slippe å forholde seg til det som er annerledes. Da mange kvinner tenner på menn med selvtillit, regner jeg med Torstein drukner i pupper og lår nå. Din sexy jævel. Din tur i skogen var helt klart mindre nedverdigende enn det deltakerne i Ingen Grenser må gjennom. Men hvil ikke for lenge på dine laurbærblader, Torstein. Min fotoshoot fra stranda på Maldivene kommer garantert til å lande meg en plass på forsiden av NonSports Illustrated.

Mer stigmatisering av TV2

Håper jeg har satt noen tanker i hodet på deg, slik at neste gang du vurderer å dra fram godteskåla til Tangerudbakken lar du heller søtsakene skli ned mens du ser på noe annet. Ikke støtt opp om slike programmer. Til våren kommer TV2 med Grenseløs Kjærlighet. Siden funksjonshindrede sliter minst like mye som bønder med å finne kjærligheten, skal vi nå få gå på date på tv vi også. Visst er Jakten på Kjærligheten også stigmatiserende, men bønder skiller seg ikke ut som en gruppe. Ingen stirrer på en bonde på byen, fordi hans «handikapp» er skjult. De har heller ikke et generelt inntrykk av å være hjelpeløse, slik funksjonshindrede har.

Men vi trenger ikke å hjelpes. Vi trenger å bli akseptert, inkludert og likestilt!

Hva er et verdig liv?

07 tirsdag mai 2013

Posted by in Holdninger

≈ 39 kommentarer

Stikkord

, ,

Det har blitt lite blogging i det siste, men noen oppslag i media provoserer så mye at jeg bare må skrive. Denne gangen er det tv2.no som kan melde at legene nekter å hjelpe Freddy med å forlenge sitt liv.

Faksimile TV2

Faksimile TV2

Her er det ikke snakk om dyre medisiner, men noe som jeg og min bror har dratt nytte av, nemlig tracheostomi, kanyle i halsen og respirator. Grunnen til at legene ved St Olavs Hospital ikke vil gi ham denne behandlingen er at «han ber om er et liv verre en døden». Seksjonsoverlege Elin Tollefsen hevder: «Den enkelte pasient vil ikke ha forutsetninger til å skjønne hva det egentlig innebærer på forhånd». Straks jeg leste dette kjente jeg kalde gufs fra fortiden rase gjennom meg.

Da Bjørn først meldte fra om pusteproblemer foreslo min mor å starte hjemmerespiratorbehandling Hun hadde lest en artikkel i Myskelnytt om nytten av hjemmerespirator på mange forskjellige diagnoser i Danmark. Narvik sykehus tok saken opp med nevrologisk avdeling i Tromsø, men de mente behandlingen ville virke mot sin hensikt. Når målinger som ble gjort på Bjørn viste kraftig fall i oksygenmetning, skyldte legene på at det var feil med apparatet. Da han meldte om tretthet, hodepine, konsentrasjonsvansker og kvelningsfornemmelser på natta, mente legene det bare var psykisk. Da pusteproblemene til slutt ga Bjørn en dobbeltsidig lungebetennelse, med påfølgende blodgassverdier kun observert på lik, havnet han på lungeavdelingen i Tromsø. Her skulle tilfeldighetene ha det til at overlegen hadde vært på seminar, og hadde et låneapparat på avdelingen. Når han så hvor lett Bjørn tilpasset seg hjemmerespiratoren ble han meget overrasket. Dette var virkelig en effektiv behandling.

Du tror kanskje nå at en overleges «velsignelse» ville gjort resten av helsevesenet positiv til behandlingen? Absolutt ikke. Kommunen nektet å la ham flytte hjem, og til tross for å være helt frisk måtte han ligge på Narvik sykehus i 3 måneder. Kommunen ville ha ham på sykehjem. Bjørn nektet, vår mor nektet, og nok en gang tok hun kampen. Selv om kommunen tilslutt innså at det ikke var penger å spare – og lot Bjørn flytte hjem – kom deres sanne ansikt fram i en samtale mellom vår mor og primærsykepleieren hans. Min mor mente det var godt for Bjørn å få komme hjem i egen leilighet, hvorpå primærsykepleieren hans replisere: «Vi får nå se hvor lenge han syns det er greit å ligge der som en grønnsak». Ytringen kom med både Bjørn, meg og vår far tilstede i rommet. Den påfølgende stillheten var ekstremt ubehagelig. Vi trodde ikke helsepersonell, som tross alt jobber med mennesker, hadde slike holdninger. I ettertid har jeg forsøkt å unnskylde uttalelsen som holdninger tilhørende nittitallet. Jeg fikk dermed litt sjokk når samme tankegang dukker opp i 2013.

Når leger «leker Gud»

I min naivitet trodde jeg altså at slike holdninger var utdødd innen helseprofesjonene. Jeg ønsker ikke å dra alle som jobber innen helse- og omsorg over samme kam. Dermed retter jeg mitt angrep mot seksjonsoverlege Elin Tollefsen og hennes kolleger ved St Olavs Hospital. Hvordan kan dere bare bestemme at et liv med respirator er «et liv verre enn døden»? Har den fine tittelen gått deg til hodet, Elin Tollefsen? Hvor står det at seksjonsoverleger får «leke Gud»? Du henviser til etikken og snubler dermed katastrofalt i egen tankegang. «Etikken her er det, når tid forlenger man livet og livskvaliteten og når tid forlenger man plagene og dødsprosessen?». Med din etikk til grunn, sitter jeg igjen med mange spørsmål. Hvorfor er det uetisk å få tilført luft via en maskin, mens det for eksempel er…

  • Etisk å stue sammen våre eldre på sykehjem? Proppe dem fulle av piller for å dempe angst, smerter og infeksjoner? Blir de for krevende finnes det jaggu piller for det også. De holdes egentlig kunstig i live på piller, piller som «forlenger plagene og dødsprosessen». De har neppe noen glede av å se sin datter eller sønn sakte gli inn i den samme alderdom. Mange av dem ønsker å få dø. Hvorfor bruker vi store summer på å forlenge lidelsene? Er det verdige liv?
  • Etisk å fortsette behandlingen av døende kreftsyke? Mennesker som har mistet alt håp, har helt grusomme smerter og er kvalme av smertestillende, og som til slutt er de så sløve av medisiner at familien mister kontakten med dem. Hva er verdifullt med det?
  • Etisk å hjelpe hardt skadde mennesker? Når Elin Tollefsen først skal «leke Gud», kan vi alle prise oss lykkelig over at hun ikke jobber på en ambulanse eller på et akuttmottak. Her kunne hun skaltet og valtet i potensielt verdige og uverdige liv. Er det noe vits å redde den hardt skadde mannen? Det er nok best å la ham dø. Alternativet er å se sin datter vokse opp – fra en uverdig rullestol. Og Gud forby, han må kanskje være tilkoblet en respirator!

Mitt syn på respirator kan du lese mer om her.

Jeg føler meg ikke ferdig med tema, og kommer tilbake med mere senere…

 

Gjesteblogging

05 tirsdag mar 2013

Posted by in Politikk

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , ,

Jeg har skrevet et innlegg på sidene til Nei til Sortering.

Lenke til Nei til Sortering

Skjermdump: Nei til Sortering

Temaet er vanskelig og jeg ønsker ikke såre noen, men jeg føler vi som samfunn må ta standpunkt nå. Jeg stilte spørsmålet i et tidligere blogginnlegg: Vil du ha et sorteringssamfunn? Stortingsflertallet har talt, og jeg vil si det er et steg nærmere et mer kynisk sorteringssamfunn.

Les gjesteinnlegget mitt her: «Det blinde flertall»

Trenger vi 3. desember?

03 mandag des 2012

Posted by in Politikk, Utdypninger

≈ 1 kommentar

Stikkord

, , , , ,

I dag er det FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er cirka en million nordmenn som har ulik grad av nedsatt funksjonsevne. Norges største minoritet med andre ord. Hva bør denne dagen sette fokus på i et så rikt land som Norge? Har vi det ikke stort sett bra? Jo, sammenlignet med mange andre land burde rullestol-Ola og Kari bare holde kjeft. Likevel er det skuffende å se hvor lite vi får til i «verdens beste land å bo i».

Mange andre kommentatorer har i dag nevnt de 80.000 arbeidsivrige funksjonshindrede som blir holdt utenfor arbeidslivet. Til tross for 8 år med sosialistisk regjering, hvor IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) har fått mye skryt, har flere funksjonshindrede blitt skvist ut av arbeidslivet. Jeg syns også LO og andre arbeidsgiverorganisasjoner må ta en del av skylda. Burde de få lov til å forbinde seg med solidaritet? Gjelder solidariteten bare med de som er inne i arbeidslivet? De skyhøye lønnskravene og det sterke oppsigelsesvernet, har ført til et råere arbeidsliv. Kravene til effektivitet gjør at arbeidsgiverne tror vi funksjonshindrede ikke klarer å levere. På toppen av det hele blir vi trygdede hengende ekstra langt etter for hvert lønnsoppgjør. En ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av.

Hvorfor ser ikke arbeidsgiverne på oss som ressurssterke nok? Jeg tror media må ta en del av skylden. De framstilles oss nesten utelukkende som svake, ofre, lidende, multihandikappede, som må tas vare på, helst av fagfolk som vet hva de driver med. Men hvorfor blir vi framstilt slik? Her må kommunene ta sin del av skylda. Hver gang (og det er ganske ofte) det begås en urett mot oss, må vi rykke ut i media før kommunen lover «å se på saken». For dramaturgiens del, og for å skape sympati i befolkningen, må avisene framstille oss svake, stakkarslige og noen det er synd på. Jeg har før blogget om språket og holdningene. Hvordan skal vi få endret holdningene når media flyter over av triste offerhistorier?

Jeg har med dette vært nødt til å gå i meg selv. Bidrar denne bloggen til at mediebilde opprettholdes? Framstiller jeg meg selv som et offer? Jeg sier jeg gjør dette for å forhindre at det skjer med andre. Når jeg fram med det budskapet? Jeg klager jo hvordan vi har – og har hatt det, men forsøker å ikke framstille meg som et offer. I innlegget om sorteringssamfunnet ble jeg ofte beskyldt for å mene det jeg gjorde, bare for å oppnå sympati.

Jeg håper effekten med selvironi og sprø påfunn fungerer. Jeg har heldigvis ikke mistet den siden med meg selv. Det var alltid like morsomt når mine brødre mobbet meg ved å si at jeg var så tynn at jeg kunne løpe sikk sakk i dusjen uten å bli våt. De som var på besøk ble skikkelig brydd av det. For meg betydde det bare at de behandlet meg som en vanlig bror. Som jeg skrev på russedrakten til mitt søskenbarn «Jeg er så tynn at det halve hadde vært nok»

I innlegget om drømmekroppen, lovte jeg å kle meg ut som Fantomet til Halloween. Fantomet er stor, sterk, og ånden som går. Jeg er liten, tynn, og ånden som tar maxi-taxi! 🙂

Bildet ble litt porno-Fantomet :) Jeg ønsket bare å få fram trusa. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren framhever ikke mine muskuløse armer like godt!

Bildet ble litt porno-Fantomet. Jeg ønsket bare å framheve trusa litt bedre. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren fremhevet ikke mine muskuløse armer like godt!

Andre innlegg om FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne:

Geir Lippestad i Aftenposten: – Noen er likere enn andre

Hans Hjellemo i Aftenposten: – I kø for å jobbe

Hans Hjellemo i VG, her gjengitt av Uloba: – Se, vi snakker!

Hender og føtter, eller profesjonell pleier?

22 mandag okt 2012

Posted by in Kommunal omsorg, Utdypninger

≈ 11 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.

Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.» 

Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?

Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».

(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene

Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!

Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!

Jeg savner mine «hender og føtter»

Språket og holdningene

16 tirsdag okt 2012

Posted by in Politikk, Utdypninger

≈ 15 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Former holdningene språket, eller er det språket som påvirker holdningene? Det er nok litt av begge deler. Jeg gikk gjennom kommentarfeltet på det forrige blogginnlegget. Jeg blogget om veivalget vi står foran. Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi forsøker å rense ut det vi ikke vil ha? Eller må vi jobbe for større aksept for at det finnes mennesker som er annerledes?

Jeg er tilhenger av det siste, og brukte enormt med energi for å argumentere for mitt synspunkt. Nesten alle som argumenterte mot meg påsto de aksepterer oss for de vi er, men jeg syns språket de bruker avslører dem. Alles hovedargument går på at de ikke har ressurser til å føde noe som krever så mye av dem som foreldre. Deres liv blir ødelagt, og de mener barnets liv heller ikke blir verd å leve. Jeg blir selvsagt trist av en slik holdning, men forstår hvor den kommer fra. Jeg tror hovedgrunnen til denne holdningen kommer fra språket som har blitt brukt, og fortsatt brukes for å definere hvem vi er.

For å finne ut hvordan mennesker som ønsker et sorteringssamfunn omtaler oss, lagde jeg statistikk over ord som setter oss i et negativt lys. Dette er menneskeliv de omtaler, og de hevder å respektere oss, og ser ikke ned på oss?

93 kommentarene ble det på forrige innlegg. 29 av dem er mine egne og er ikke med i statistikken. Slik fordeler ordbruken seg på kun 64 innlegg: Syk/sykdom ble bruk 29 ganger. Deretter følger i kronologisk rekkefølge: Funksjonshemmet 28, byrde 14, handicap(et) 11, lide/lidelse 10, skavank(er) 9, defekte 6, uønsket 6, pleie/pleieprosjekt 5, unødig/unødvendig 5, miserable 3, tragisk 3, misdannelse 2, fullverdig 1, multifunksjonshemmet 1. Er det rart de helst vil sortere disse livene bort?

La oss gå gjennom betydningen av noen av ordene. Syk/sykdom: Noe som ikke er friskt, som må helbredes for å bli normal igjen. Funksjonshemmet: Kroppen vår er hemmet og vi har dermed et problem. Det er oss det er noe galt med og du bør innfinne deg med situasjonen slik at vi slipper å tilpasse samfunnet til deg. Byrde: Du sliter dine foreldre ut. Du tapper samfunnet for ressurser som kunne vært brukt på bedre formål. Plagsom. Handicapet: Sitte med luen (capen) i hånden og be om almisser. Jeg klarer meg ikke selv og trenger hjelp av deg.

Slik ser det ut når jeg sitter i Narvik sentrum med capen i hånden. (Nei, jeg tigget ikke penger. De er mine egne)

Den observante har kanskje fått med seg at jeg sitter med tre caper? Er jeg da handymulticapet?

Lide/lidelse: Å ha det forferdelig. Et liv som ikke verd og leve. Hva lider de av? Skavank(er): Du har en eller flere feil som er unormale. Det er litt ekkelt å se på deg. Defekte: Litt i samme kategori som skavanker. Det er noe med deg som er ødelagt. Kan jeg få bytte denne defekte varen? Uønsket: Noe vi ikke vil ha. Pleie/pleieprosjekt: Tatt ut av ordet sykepleier. Du er syk og trenger pleie. Du blir et livslangt prosjekt som ødelegger mor og fars livskvalitet. Unødige/unødvendig: Unødige settes ofte foran lidelser for å rettferdiggjøre at det det er bedre å fjerne oss før alle lidelsene begynner. Det er strengt tatt unødvendig å sette flere slike til verden. Miserable: Vi blir trist og lei oss av å lide så mye. Tragisk. Tragedier vil ingen ha i sine liv. Misdannelse: Også i samme kategori som skavank og defekt. Noe som ikke har dannet seg normalt. Fullverdig: Et liv som ikke anses å være like mye verd som andres. Multifunksjonshemmet: Du er ikke bare hemmet av en ting. Deg er det ekstra synd på?

Slik blir våre liv framstilt. På toppen av det hele ber kommentatorene meg om å ikke ta sånn på vei, jeg har ingen grunn til å bli fornærmet. De respekterer jo meg? Kjære kommentatorer, her har underbevisstheten avslørt dere. Og til de av dere som påpekte at jeg selv for kort tid siden mente at ingen burde få ha det så vondt som meg, så har dere totalt misset poenget. Jeg mente det om meg selv på grunn av hvordan samfunnet ser på meg, og hvordan det mener at det vet best hvordan jeg bør leve. Slik ordbruk virker selvsagt inn på meg også. Heldigvis ser jeg ikke slik på meg selv lengre, og mener ingen andre burde gjøre det heller. Ville dere brukt disse ordene om dere ikke står bak meningen av dem? Bevisst eller ubevisst?

Hvem er med på og forme språket og dermed påvirker holdningene? Journalistene og media selvsagt. Og hvordan står det til der da? En liten forbedring er å spore. Søkte du på et begrep som «lenket til rullestolen» fikk du over hundre treff om du brukte google for et par år siden. Det avslører hvordan journalistene ser på et frihetsskapende tekniske hjelpemiddel. Hvordan ser det egentlig ut å være «lenket til rullestolen»?

Det er vanskelig å komme seg over i sengen når jeg er lenket til rullestolen.

Midt på 2000-tallet laget ni av funksjonshemmedes interessepolitiske organisasjoner en liste over ord de mener burde droppes av media. Magasinet Selvsagt trykket denne listen i juni i år. Den medførte en debatt, men i stedet for å ta inn over seg betydningen av ordene så ble lista latterliggjort av landets to fremste språkguruer Finn-Erik Vinje og Sylfest Lomheim. «Dette er bare noe amerikansk tull», hevdet Vinje i en radiodebatt. «Ein kan sjølvsagt ikkje fjerne diskriminering med å forby ord», sa Lomheim og tilføyde: «det er haldningane som må endrast».

Selvfølgelig skal og må holdningene også forandres, men som jeg skrev innledningsvis så former også språket holdningene. De forskjellige ordene gir deg forskjellige assosiasjoner. Hva assosierer du for eksempel med ordet «bruker»? I stedet for «bruker» vil jeg bli kalt «borger». Det gir meg positive assosiasjoner. Ordet «bruker» blir aldri satt i sammenheng med hva vi er brukere av. På denne måten brukes også språket til å holde grupper nede. Bildet av oss som svake, syke og pleietrengende stemmer ikke overens med selvbildet vårt. Hvis denne sjargongen opprettholdes i det kommunale systemet, og bildet bare forsterkes av media som elsker de dramatiske ordene, «lider av…», «multihandikappet» og «syk/sykdom», vil holdningene aldri endres.

Når språkviterne mener ord som «krøpling» og «invalid» fortsatt er kurante, bør man se på hva ordene betyr. «Krøpling» er en som må krype rundt i stedet for å gå. Krype for å be om almisser. Da jeg gikk i 4. klasse var jeg og en annen i klassen syk. Han hadde kraftig leddgikt og gikk litt sakte. Da skolens rektor syntes det gikk litt tregt å forlate klasserommet utbrøt han: «Se å få opp farta. I dag er det ingen krøplinger her». Når han senere ble konfrontert med ordbruken hadde han selvsagt ikke ment det sånn. «Invalid» betyr uten verdi, ugyldig. Den eneste plassen jeg (forhåpentligvis) fortsatt er uten verdi er i forsikringsbransjen. Der får jeg ikke livsforsikring. Der defineres jeg ut fra «validitet». Kan vi tjene penger på ham? Sjansen er så liten at de anser mitt liv som verdiløst. Syns du invalid er et helt kurant ord nå?

Illustrasjonsfoto. Invalid er jeg hos alle forsikringsselskapene. Tryg er de eneste med kontor i Narvik.

Kilder og andre artikler om temaet:

– Kjerring, soper, neger

– Språk til besvær

Vil du ha et sorteringssamfunn?

08 mandag okt 2012

Posted by in Politikk

≈ 100 kommentarer

Stikkord

, , , , ,

Først vil jeg komme med en innrømmelse. Inntil ganske nylig var jeg tilhenger av tidlig ultralyd og mulighet for selvvalgt abort på grunnlag av diagnosene som kunne oppdages på fosteret. Ikke fordi kvinnen eier kroppen og alle de andre argumentene politikerne bruker for å skaffe seg oppslutning. Jeg ønsket rett og slett at ingen andre skulle få det så vondt som meg. Opplevelsene mine, hvordan samfunnet mener de best kan ta vare på deg, var så negative at jeg mente det var best at det fødtes færrest mulig barn som vil komme til å trenge hjelp fra systemet. Så langt nede var jeg.

Men etter hvert som kampen min ble hardere og hardere snudde tankegangen min. Jeg hadde hatt en feig og defensiv holdning. Jeg hadde snudd problemet på hodet. Jeg møtte meg selv i døra. Mine holdninger var jo det jeg skulle bekjempe. Det er tanken om at det feiler oss noe, vi er syke, svake og unormale jeg vil til livs. Da kunne jeg ikke fortsette å støtte opp under tanken om at samfunnet skal sortere ut noe det ikke liker. Da tar jeg heller på meg oppgaven å forandre samfunnets oppfatning av oss. Det er mye vanskeligere, men jeg er ikke feig og defensiv lengre.

Det enkle er ofte det beste! Dette er Remas slagord. At arbeiderpartiet, med parlamentarisk leder Helga Pedersen i spissen, velger å adoptere slagordet i verdispørsmål synes jeg er forkastelig. Når hun fra stortingets talerstol forsøker å skremme velgere fra Høyre, ved å hevde at kvinner kan bli tvunget til å bære fram fostre uten hjerne, virker hun bare desperat og uvitende. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre det enklere for mor og samfunnet å fjerne det uønskede. Sånne som meg. Det er ikke alltid det beste! Takk for solidariteten fra arbeiderpartiet. Nå vet jeg hvor dere står.

Høyre har ved sitt forslag ønsket å komme med en politisk uttalelse. Er det riktig av samfunnet – med politikerne i spissen – å mene at diagnoser som downs syndrom eller ryggmargsbrokk gir rett til selvvalgt abort etter uke 12? Legevitenskapen er i kraftig utvikling. Snart kan alle typer diagnoser stilles prematurt. Hvis vi sorterer bor alt vi ikke vil ha, det unaturlige, vil holdningene aldri endres. Vi vil fortsatt bli sett på som unormal, syk, pleietrengende, utgiftspost, bruker, og noe samfunnet ser på som et problem. Jeg har stilt spørsmålet før. Hvorfor bare «ta vare på meg» mens jeg venter på å dø?

Men, æ e ikke dau enda, så da oppfordrer jeg heller til å gjøre som meg. Kjemp for bedre rettigheter. Få funksjonshindrede til å se på seg selv som en ressurs, både i eget liv og andres. Få slutt på dagens apartheid, det som hindrer oss fra full samfunnsdeltagelse.

Gi oss vår frihet!

Kilder:

Dagbladet: – Høyre vil tvinge kvinner til å bære fram barn uten hjerne

NRK Ytring: Helga Pedersens grove abortløgner

NRK Ytring: Høyre angriper abortloven

NFU Norge: Spørsmål om senabort utløste verbalt bikkjeslagsmål

Lagt til 18. november. VGpluss: Hvilket samfunn ønsker vi? Om abortpress.

Et av verdens beste helsevesen

03 onsdag okt 2012

Posted by in Ros og ris

≈ 7 kommentarer

Stikkord

, , ,

«Men husk at når det stormer som verst må du aldri glemme at du er sjef for et av verdens beste helsevesen.» Slik formulerte avtroppende statsråd Anne-Grete Strøm Erichsen seg da hun overlot posten som helseminister til Jonas Gahr Støre.

Denne holdningen bekymrer meg. Hvorfor stormer det så fælt i et land som har «et av verdens beste helsevesen»? Denne holdningen har tydeligvis en smitteeffekt også. I kommentar-feltet her på bloggen min kommer det av og til kommentarer på at jeg må slutte å syte, og heller sette pris på det jeg har. For å forsvare sine utsagn henviser kritikerne til alle andre som har det verre. Jeg er smertelig klar over at det finnes mange som har det verre. Før jeg går videre med den saken, vil jeg påpeke at det som hadde løst min sak (BPA) hadde ikke kostet en krone mer enn dagens system. Tvert om ville nytteverdien av hver brukte krone blitt mye høyere.

Når jeg satte meg ned for å titte litt bak tallene i «et av verdens beste helsevesen» ble jeg sjokkert over hvor mye det jukses. Først vil jeg – som de fleste politikere gjør når de blir spurt om helsetema – anerkjenne den innsatsen som legges ned hver dag i helsevesenet. Det mangler ikke på innsats og vilje. Ikke mangler det lover og forskrifter heller. Men er lovene og forskriftene bare til pynt? Statens helsetilsyn har avdekket lovbrudd i to av tre sosial- og helsetjenester som Kommune-Norge tilbyr de eldre. Hvorfor får ikke slike lovbrudd konsekvenser for noen? Verdighetsgarantien er ikke verdt papiret den er skrevet på! Det ser ut som om det er greit å bryte loven så lenge det er eldre eller andre med et assistansebehov det går ut over.

Grunnen til at Strøm Erichsen hovent kunne slå seg på brystkassa i det hun overlot nøklene til Støre, er at OECD gang på gang setter Norge øverst på lista over land som bruker mest penger på helse. Plukker vi tallene fra hverandre ser det mindre imponerende ut. For det første justeres det ikke for de høye lønnsutgiftene i Norge. I tillegg fører Norge inn alle utgifter til sykehjem og hjemmesykepleie. Disse utgiftene utgjør 27 % av helsebudsjettet.  Andre land fører dette opp som sosiale utgifter. De aller fleste rike land bruker dermed mye mer av sitt brutto nasjonalprodukt på helse enn vi gjør. Hvis vi korrigerer for feilkilder, og ser på helseutgifter pr innbygger, havner Norge omtrent på gjennomsnittet i Europa. Kilde: Dagens medisin. Kanskje Støre heller bør minne seg selv om at Norge er et land med et middelmådig helsevesen når det stormer som verst? Kanskje det maner til støre-innsats!

Jeg begynte å lete litt på internett etter feil på helsevesenet i Norge. Må si jeg ble skikkelig i godt humør av det. I morgen legger jeg ned bloggen. Sammenlignet med mye av det jeg leser har jeg det som plommen i egget. Inntil alle andre får det bedre enn meg, skal jeg binde meg til min bror og aldri forlate huset uten at han gjør det. På den måten klarer vi oss sikkert med en pleier!

01.10.2012 – NRK og Fagforbundet.– Bare 19 prosent av pleierne svarer at de alltid har tid nok til arbeidsoppgavene. En undersøkelse blant helsearbeidere avdekker enorme mangler ved hjemmetjenesten.

Faksimile NRK

26.03.2012 – NRK og Helsetilsynet. -Lovbrudd i to av tre helsetjenester. 

Faksimile NRK

13.12.2011 – NRK og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. -Nesten 5000 mennesker døde av pasientskader på norske sykehus i fjor. I tillegg kommer behandlingssvikt begått av fastleger, legevakter, i hjemmesykepleien eller ved sykehjemmene.

Faksimile NRK

20.09.2012 – Aftenbladet. – Jeg har det ikke godt lenger. 21 år gamle Håkon Wigestrand var i utgangspunktet fornøyd med sin leilighet på eldresenteret. Det var inntil kommunen så sitt snitt til å utnytte at han bodde sammen med andre som også har assistansebehov.

Faksimile Aftenbladet

28.06.2012 – NRK Nordland. Frykter at Jonas (19) må bo sammen med eldre og demente. Kommunen ønsker å tvangsflytte en tenåring på sykehjem. Rådmannen i Andøy kommune hevder de må gjøre det på grunn av faglig forsvarlighet. Lovverket sier at ingen skal under noen omstendigheter tvangsflyttes.

Faksimile NRK

De to siste enkeltsakene opprører meg spesielt. De har klare paralleller til hva jeg og min bror har opplevd. Narvik kommune utnyttet refusjon fra staten mens vi bodde i Kirkegata, og Bjørn ble forsøkt tvangsflyttet på sykehjem i 1994. I min naivitet trodde jeg at vi var kommet lengre i 2012. Bloggen må dermed bestå.

Gode nyheter for mine lesere. Dårlige nyheter for Støre og co!