I går var en drittdag. Mitt første måltid med fast føde smakte tragisk. Sykehusmat frister ikke.  Jeg prøver meg i stedet på en grillpølse fra sykehusets 7-elleven. Satte første bit i vranghalsen. Slimet resten av dagen. Er det mulig å være så uheldig?

Jeg sitter i sykehusets venterom. Utskrevet, men trøtt, kaldt, sliten og lei. Natt til i dag gikk det en liten jævel i meg. Resten av den 7-elleven pølsa skulle ned. Jeg brukte 90 minutter. Hvorfor? Jeg hadde avslått å få mer intravenøs sukkernæring. Jeg ble hoven i hele kroppen. Nå må jeg klare meg på fast føde for å bli utskrevet. Jeg klarer det, sta som jeg er.

Tilbake til venterommet. Klarer ikke å bestemme meg. Jeg blir så negativ når jeg fryser. At København stiller opp med striregn og sur vind hjelper ikke akkurat på humøret. Jeg plugger i den medbrakte varmeputen, og brer et pledd rundt meg. Jeg kan ikke ta avgjørelsen på en kald kropp.

Skal, skal ikke. En av mine vanskeligste avgjørelser – noen sinne. Trekkhundene mine sier de trekker meg dit jeg vil. Alt er veid for og i mot. Jeg gir meg selv en time til å ta en avgjørelse, og leter etter tre tegn. Finner jeg de, hopper jeg på første fly, og når min sydpol innen slutten av dagen.

Hmm, kjenner at korsettet sitter godt i dag. Slimet er nesten fraværende. Fristen jeg satte er gått ut for 5 minutter siden.  Kom igjen, bare et tegn til. Da skjer det. Mellom de regntunge skyene titter solen fram. Varmen treffer ansiktet mitt.