Jeg ser på meg selv som en optimist. En som ser løsninger, ikke hindringer. Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.
Men i høst møtte jeg kanskje min overmann – øyelegen min. Etter en kjapp undersøkelse så han en løsning jeg hadde oversett. Han mente at han kunne få meg til å kunne gå igjen! Han sa det ikke rett ut, men skrev det i sin epikrise etter legebesøket.
Sterkere gåbriller! Hvordan kunne jeg ha oversett denne muligheten? Er det virkelig for svake briller som har bundet meg til rullestolen de siste 30 årene? Jeg gleder meg til timen hos optiker som et lite barn på julaften! Lurer på hvor sterke briller jeg egentlig trenger? 🙂