Førsteinntrykket er fantastisk. Bussene tar rullestoler, fortauskantene er nedsenket ved alle gangfelt, og til nå har det vært lite bruk av brostein. Folk er hjelpsomme, til tider litt for hjelpsomme. Jeg liker for eksempel ikke når andre begynner å hjelpe meg frem i store folkemengder. Jeg ønsker bare å være som alle andre. Klare meg selv, der det er mulig. Denne formen for hjelpsomhet kommer fra et godt sted, men samtidig er det et tegn på et samfunn hvor funksjonshemmede er lite synlige. Når vi først viser oss frem, vil andre hjelpe oss ekstra. Men forskjellsbehandling avler forskjellsbehandling, og i et likestillingsperspektiv er skadelig. Da er det viktig at sånne som meg kommer hit og gjør oss synlig. Kun da blir vi normalisert.

I morgen skal jeg skrive litt om festivalopplevelsen.