OPPDRAG FULLFØRT

 Da er oppdraget jeg fikk i sommer, endelig fullført. Jeg har strikket ett par tøfler i rødt og sort og fire par i grått og sort. Jeg må innrømme at jeg slett ikke har sittet i godstolen og strikket, men i bilen tur/retur Finnmark og tur/retur Oslo. Noen mil er dermed tilbakelagt, med garn og pinner i umiddelbar nærhet. Strikkeveska som jeg har fått hos Quiltefia rommet det jeg trengte, mens reservelager med garn befant seg i baksetet på bilen. Jeg har alltid nok garn med på tur, og rekker det ikke, vet jeg alltids av noen garnbutikker langs leia. I år ble bare 8 nye nøster med hjem, og nå er det kjøpestopp ut året i hvert fall. Jeg skulle likevel ha nok garn til å fylle lange høstmorgener og -kvelder med strikking foran TV og andre steder.

 Disse tøflene har jeg aldri sett mønster på, men en venninne har strikket noe lignende, og over vristen har jeg min egen lille vri av en selbustjerne. Den samme stjerna er også på kjørehanskene som jeg nå har strikket et lustusen av, og derfor befinner mønsteret seg i hodet og ikke på papir. Jeg har alltid sagt til mine elever at det du har i hodet, det har du med deg over alt, så derfor lønner det seg å lære seg ting utenat. Jada, jeg strikker også i tunneler, det er 19 av dem mellom Bø og Fauske, og snart er det 20, for de skyter og graver i selveste Kråkmotinden i Hamarøy. Jeg er ikke så helt sikker på at jeg liker det. Ved Kråkmotinden (E 6 går over Kråkmofjellet) ble selveste Markens Grøde (Knut Hamsun) til. Derfor liker jeg det antakelig ikke.

Kråkmotinden er et vakkert og glattskurt fjell som ligner en hanekam, men nå kommer det altså en fem km lang tunnel gjennom fjellet.

HAR LANDET

 Jeg har nettopp landet fra en vidunderlig, men også vemodig biltur land og strand rundt. Denne sommeren har vi kjørt bil til Finnmark, gjennom Finland, Sverige og hjem, og nå også en tur til sørover med noen dagers pause i Trondheim på tur og retur. Vi har opplevd masse og fikk den deilige sommeren utvidet med enda en måned ettersom det var rundt 20 plussgrader alle dagene vi var borte. Vi har besøkt venner, også de som ikke var hjemme. Sånn er det når venner reiser til syden og overlater hjemmet sitt til oss. Vemodig er det at yngstemann har flyttet hjemmefra, og at han er altfor langt unna. Han har bosatt seg i Trondheim (undertegnede gjorde akkurat det samme da hun var 22 år og hadde fått jobb på NTH). Jeg har ikke vært inne på rommet hans siden vi kom hjem, det får vente enda noen dager; jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til jul..

Vi hadde ikke kjørt langt nedover i Nordland, dette lange fylket, før vi møtte finværet. På  Saltfjellet ved Polarsirkelen var det 19 grader og helt vindstille da vi kjørte sørover (4 grader og striregn da vi kjørte hjem). Enkelte steder hang tåka over bebyggelsen, som her på Dombås. På alle fjellovergangene var det klarvær og nydelige høstfarger. Her ser vi Snøhetta...

BLI MED TIL FINNMARK - DEL 2 KARASJOK

 Vekommen til Karasjok! Et nydelig sted, ryddig, rent, velstelt, lunt, frodig og veldig lite typisk Finnmark når det gjelder natur. Jeg hadde mer enn gjerne flyttet dit! Og så hyggelig som alle var! Vi fant fort hotellet, et Ricahotell med fokus på samiske tradisjoner i ett og alt. Vi ble tatt imot av en hyggelig, hjelpsom og ung student, som denne dagen og dagen etter hadde vakt i resepsjonen. Han var som født til oppgaven. Vi fikk rom i underetasjen, og det første som møtte oss var romnummerskiltet som var laget av reinhorn. Teppet på golvet var i samiske farger (blått, gult og rødt), og sengeteppet, gardinene og trekket på informasjonsboka var rødt med helleristninger i svart, veldig gjennomført! På en hvit  panelgardin var det en diger rein som skremte vettet av meg da jeg våknet neste morgen, men det er en annen historie. Vi spurte etter mat, og det kunne vi få i Restaurant Gammen. Der inne var det veldig spesielt (jeg har visst bilder på mobilen). Bordene (laget av vedkubber) var rundt en grue som på bildet under. Der kokte de kaffen! På vedkubben var det ei fjøl med ulike hullstørrelser, ett til tallerkenen og et til forskjellige krus. Alt ble servert i krus, øl, vin, kaffe, cognac, vann. Så fikk vi menyen. Jeg ville ha finnmarksrøye, de andre spiste reinsdyrstek. Fantastisk mat, fantastisk service! En ung studine skal ha all ære for at måltidet ble til en stor opplevelse.

 Dagen etter ville vi se oss om i Karasjok, og disse bildene er fra museet. Her ser vi hvordan en stor lavvo kan være innredet. Herrekofta fra Karasjok er blå med rød besetning.

 Det var morsomt å se hvordan samiske tradisjoner holdes i hevd. Det merket vi både når det gjaldt utstillinger og når det gjaldt byggestil. Det samiske museet var veldig spesielt. Mye er basert på turisme, og det var en god del å bruke penger på hvis man det ville.

 Der var til og med reinsdyr i "hagen". De hadde ikke mye å gjøre seg feit på, og var nok der kun for turismens skyld.

 Så ville mennene våre besøke Knivsmed Strømeng. Det er han som lager den ekte samekniven. Her kunne man handle seg blakk!

Etterpå besøkte vi Karasjok gamle kirke. Utenfor kirken ble vi møtt av en statue med navn på folk fra Karasjok som falt under 2. Verdenskrig. Det gjør inntrykk å se slike statuer, spesielt når man vet at stort sett hele Finnmark ble evakuert under krigen. Så var det altså noen som ikke kom seg unna.

Kirken var en vakker bygning. Det er en korskirke, og alle veggene er like lange. Den er vernet og er en av de eldste trebygningene i Finnmark som ikke ble brent i krigstiden.

Steinen under er et bevis på at tyskerne angrer sine handlinger!! Jeg tenker på min tante som måtte forlate hjemmet sitt i Kjøllefjord like før hun skulle konfirmeres.

Nabo til kirken var denne koselige stua. Idyll!

Så var tiden inne til å besøke Sametinget, en arkitektonisk perle utvendig og innvendig! Sametinget er samenes folkevalgte parlament. 39 representanter velges fra sju valgkretser hvert fjerde år. Det ble åpnet av H.M. Kong Olav V den 9. oktober 1989 i Karasjok. 2. november 2000 åpnet H.M. Kong Harald selve sametingsbygningen. Bygningen har form som en halvsirkel med bibliotek, resepsjon, møterom og ca. 40 kontorer. Sametinget fikk Statens byggeskikkpris i 2001 og har også mottatt andre priser.

Vi kom dessverre for sent til omvisningen og for tidlig til neste omvisning, men det visste en av de ansatte å gjøre noe med, så han kom ut fra lunsjen sin og tilbød seg å vise oss rundt. Her er vi inne i plenumssalen hvor viktige beslutninger som gjelder samene blir tatt. Salen er som et lavvoformet amfi. Bygningen var rikt utsmykket med kunst, og møblene var i moderne design.

Et flott kunstverk prydet plenumssalen. Jeg mener det helter "Luottat".

I etasjen under kan representantene ta pauser i flotte fargerike møbler...

... eller rett og slett bare strekke seg ut i en stol som var finere å se på enn å sitte i..

Veggene var dekorert med samiske ordspråk og regler. Kristin Ytreberg er kunstneren bak disse ordene i luffarsløyd, som det visstnok heter på svensk :)

Biblioteket i sametingsbygningen var digert og flott. Det lå i inngangspartiet. Som sagt, det går fint an å bo i Karasjok, i alle fall om sommeren.

Men så forlot vi dette vakre stedet som bare ga positivt inntrykk! Ikke langt fra Karasjok kom vi til en fjellstue. Jergul Astu. Her kan man arrangere konferanser, fiske, slappe av eller bare nyte kaffe og deilige vafler. Her har de kongelige vært på ferie, og Kronprinsen vår har til og med fått et rom oppkalt etter seg, Haakonsalen.

Her var det flott utsikt utover Tanaelven og det var muligheter for å låne båt og fiskeutstyr.

Gutta boys fikk til og med demonstrert hvordan man padler med en elvebåt, så nå kan de det! Vertinnen som har vokst opp på stedet, kunne mer enn å lage mat.

BLI MED TIL FINNMARK - DEL 1

 Jeg har ikke blogget på to måneder. Det er ikke fordi jeg ikke har hatt noe å blogge om, denne sommeren har nemlig vært svært innholdsrik. Jeg har vært på noen ville fester, på noen utstillinger, på noen kafebesøk, har hatt besøk, noen av dem overraskende, blitt kjent med noen nye og hyggelige mennesker,  og vi har nytt den fantastiske sommeren vi endelig fikk her i nord. Det begynte å regne litt i går, 1. september, men det gjør ingen verdens ting. Sommeren 2014 kommer aldri til å havne i glemmeboken! Ja, den har rett og slett vært vidunderlig! Vi hadde ikke planlagt noen ferie, men da et vennepar hadde lyst til å dra en liten tur til Finnmark, hev vi oss med. Min samboer hadde aldri vært lenger nord enn Skibotn, og jeg var for første og siste gang i Finnmark som 11-åring. Det eneste jeg husker fra den turen, er at min mor gikk seg bort på campingplassen i Alta. Hun fant ikke vårt hvite spisstelt eller vår tofargede Hilman Minx med registreringsnummeret W 31000, noe min far hadde stor moro av på resten av turen.
På det øverste bildet ser vi ut over Balsfjorden som ligger i Troms fylke. Et uttrykk vi pleier å si til ungdommene våre, er "at du måtte ha vorr gift og bodd i Balsfjorden". Det var rett og slett pent der. Jeg skjønner godt at nylig avdøde Børre Knutsen valgte å bli boende etter at han måtte gå av som prest i Balsfjord. Vi kjørte faktisk inn til Storsteinnes, for der hadde vi hørt at det fantes en quiltebutikk. Siden både Eli og jeg syr, så måtte vi frekventere den butikken, og det ble litt av hvert med ut derifra.

 Da vi snudde hodet vekk fra fjorden, hadde vi høye fjell bak oss. Men så kjørte vi videre for neste stopp skulle være Vollan Gjestestue i Nordkjosbotn. Det er der man tar av fra E6 og kan kjøre til Tromsø, men det er også der de visstnok skal bryte opp golvet for å lete etter en forsvunnet person, men - de har GOD mat der, så vi spiste en lang lunsj.

 Bygningen er fin og reisefølget koste seg med maten i likhet med oss.

 Så var tiden inne til å studere kartet over Balsfjord kommune. Man må jo orientere seg i den kommunen man i alle år har hatt lyst til å sende ungene til, "du mått ha vorr gift og bodd i Balsfjord..."

 Etter å ha møtt stengt dør på Husfliden i Malangen, kjørt gjennom Kåfjord kommune, forbi Olderdalen og Normannvik, bar det til fjells. Utsikten på Kvænangsfjellet var flott i alle retninger, og det ble tatt mange bilder.

 Det ble til og med tatt et bilde av meg med nye briller og solbleket hår, selveste lørvdokka!

 Vi fikk en advarsel på fjellet om at det befant seg mange reinsdyr i veikanten, og det gjorde det. Heldigvis ble ingen av dem påkjørt av oss denne dagen. På Storslett i Nordreisa fant vi et Norlandia Hotell som vi overnattet på. Vi fant også en koselig kafe, Bios, der vi spiste et herremåltid av grillet tørrfisk med crispy grønnsaker og en nydelig fløtesaus. Mandelpoteter var nydelig følge. Mett blir man etter et slikt måltid, men jeg var så spent på desserten, så jeg fikk trykket ned en porsjon Creme Bruilet med bringebærsorbet og mye godt på tallerkenen. Er det rart man er feit...? Både middagen og desserten var som rene kunstverket å regne. Joda, jeg tok bilde - med mobilen...
Alta har blitt en stor by siden sist jeg var der, moderne kafeer og kjøpesentere hadde dukket opp også her.

 Vi kjørte forbi mange koselige boplasser på vår vei mot Magerøya, Honningsvåg og Nordkapp, for der hadde ingen av oss vært. Det ble ikke tatt så mange bilder denne dagen, det var overskyet og dårlig sikt.

 Endelig nådde vi Nordkapp! Det var etter at vi hadde sjekket inn på et Vandrehjem i Honningsvåg. Beklager, det var ikke særlig pent der, måtte jeg ringe til min onkel og si. Han bodde der i sine yngre dager, og noen av mine søskenbarn er født der. Men på Nordkapp var det fint. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men at bygningen var SÅ stor og SÅ innholdsrik, DET hadde jeg ikke forventet. Plassen foran var gjort klar til asfaltering, og det skulle være ferdig til Artic Race. Inngangspartiet var pent, interiøret var pent og vi fant en koselig kafe. Jeg har alltid hørt at ALT er så dyrt der, men det synes jeg slett ikke. Vi valgte å runde av besøket vårt med en middag, og den var både god og billig.

 Vi brukte flere timer på å se oss om både inne og ute. Dette juvet så skummelt ut.

 Utsikten var flott på tross av overskyet vær. Det er muligens Knivsjelodden vi ser i det fjerne, og dette er Norges nordligste punkt. Mye folk valfartet ut dit, en times spasertur unna, men med min skadede fot, var ikke det noe for meg.

 Her poserer min samboer. Jeg tenker at alle som har vært på Nordkapp, har bilde av seg selv nøyaktig her.

 På turen ned mot Kongens Utsikt var det mange utstillinger. Dette bildet forestiller Kong Oscar og hans følges besøk på Nordkapp.

 Kong Olav har også vært der, noe navnetrekket i gull tyder på.

 Ute på Kongens utsikt fant jeg antakelig Norges nordligste steinbedplante....

... og reinsdyr var det i veikanten også da vi kjørte tilbake til Honningsvåg.

 Neste dag kjørte vi langs Porsangerfjorden og over Ifjordfjellet. Pussig nok kjørte vi forbi flere stedsnavn vi kun kjenner igjen fra Værmeldingen: "Det meldes om at veien er stengt over Ifjordfjellet". Trærne bar melding om at de har vært ute i hardt vær og en vinterdag før. Men du verden for en flott natur og for noen bilder vi har i hodet etter denne turen.

 Vi fant mange fine badeplasser langs Porsangerfjorden, men om noen hæres å bade, er en annen sak. Eli hadde nok med å posere for fotografen..

 ... som også fant flere blomster å fotografere, en tistel og en veps i stripet badedrakt og yr av dødsforakt, for eksempel...

 Tana Bru er et stedsnavn og en bro. Det var et artig sted, som vi har hørt mye om i media. Fint og velstelt var det, og også tilrettelagt med grillplasser for turister og fastboende. Vi besøkte en sølvsmie / et galleri, og pengene satt løst.

 En diger fiskestang ruvet høyt i været, og broen over Tana elv var fin, må vite.

 Jeg har alltid vært fascinert av broer, og for så vidt også av ordet, som et bindeord mellom steder og mennesker. Lars Saabye Christensen har skrevet et dikt om det. Jeg har det muligens et sted på bloggen. Fra Tana Bru gikk ferden videre mot Karasjok, denne vakre kommunen som fortjener å bli omtalt i et eget innlegg.