25 ÅR SIDEN HM KONG OLAV DØDE

Jeg var seks år da HM Kong Haakon døde den 21. september 1957, og det husker jeg godt. Jeg husker også HM Kong Olavs og prinsesse Astrids besøk i Nord-Norge sommeren 1959. Pappa sto vakt i politiuniform med hvite hansker, mens mamma og en slektning dro meg etter armene gjennom Sortlands gater for å få se mest mulig av de kongelige.

I dag, 17. januar 2016, har det vært markert at det er 25 år siden vår kjære Kong Olav døde, og jeg har fått med meg alle TV-sendinger som markerte dagen. Tårer har rent og minnene har strømmet på. Denne dagen og tiden før og etter er nemlig spikret inn i hukommelsen. Som en av Hovedkomiteen for NM på ski 1991 som ble arrangert av idrettslagene B&OI, Innstrandens Idrettslag og Rognan Idrettslag, var jeg på jobb denne kvelden. Jeg hadde jobbet med NM i et helt år, for  oppdraget startet i februar året før med en delegasjon på 25 fra Bodø som var på Gjøvik for å lære hvordan man arrangerer et så stort mesterskap. Jeg fotfulgte vertinnene, snakket med pressen, fikk være i NRK-bussen, var på møter hos Swix og Nordheim, snakket med Sponsorservice osv. Jeg hadde ingen erfaring med idrett, familien var nettopp flyttet til Bodø, og jeg hadde ikke fått meg jobb, så da tok man det som bød seg først. Jeg fikk etter hvert kontor på SAS Royal Hotell, startet med blanke ark, bokstavelig talt, og hadde liten peiling på hva som ventet. Det var forhandlinger med sponsorer, bestilling av startnummer, arbeid med akreditering, bestilling av premier (nordnorsk kunst!), invitasjoner, blant annet til Kongehuset, bestilling av antrekk til funksjonærer, økonomi, osv. Skriving av lister var en av oppgavene! Jeg holdt på med ALT og ble kjent med en masse folk, mest menn! Jeg var eneste kvinne i Hovedkomiteen, men ikke i arrangementet for øvrig. Vi hadde mange flinke folk som jobbet med dette, vi rekrutterte vertinnene blant turnjentene, men utfordringen var at alle de andre hadde vanlig jobb på dagtid, med ett unntak i tillegg til meg. Pensjonert skolesjef Kåre Lunde var på kontoret hver dag og ble en god støttespiller.

Så startet NM på ski i januar 1991. Det ble spennende dager på Bestemorenga i Bodø, kanskje litt for spennende etter hvert. Etter noen dager regnet all snøen vekk og vi måtte flytte arrangementet til nabokommunen Misvær med diverse komplikasjoner rundt flyttingen. Så kom 17. januar. Jeg mer eller mindre "bodde" på hotellet disse dagene, og jeg husker at jeg gikk forbi en TV som sto på i baren. Der ble det meldt at Kong Olav var blitt syk, og at det var alvorlig. Jeg sprang inn i restauranten for å varsle hovedkomiteens leder, som satt og spiste middag med skipresident Baumann og idrettspresident Engseth. Da jeg kom tilbake til baren, ble det meldt at Kongen var død, og jeg kom meg tilbake til restauranten med den vonde beskjeden. 

Nå ble det fart i sakene, beslutninger skulle fattes, og plutselig kokte det med journalister rundt oss. -Hva skjer nå? -Hva skjer med NM? Det ble hektisk møtevirksomhet, og pressemeldinger ble skrevet og underskrevet i løpet av natten. Det ble bestemt, som Vegard Ullvang sa i et innlegg på TV i dag, å avlyse resten av mesterskapet. Det ble utsatt til siste dagene av februar, og da ble det fine dager på Bestemorenga, for vi hadde fått snø!! Den natten ble utrolig trist og veldig spesiell.

Neste dag var det minnemarkering i kinosalen, med idrettsstjerner som sto æresvakt, med flotte taler, blomsterarrangementer og overføring av markeringen på TV om kvelden.
Jeg har nesten ingen bilder fra mesterskapet, men et par fysiske minner har jeg tatt vare på. Nedenfor er invitasjonene fra Ordføreren i Bodø og Fylkesmannen i Nordland i forbindelse med HKH Kronprinsens tilstedeværelse. Vi kom ikke så langt, for han kunne ikke komme.

Ni måneder etter NM på Ski i Bodø fødte jeg en sønn som fyller 25 i oktober i år, men det er en helt annen historie. 

MENS REGNET TROMMET PÅ RUTA, VAR BRITT-MARIE HER

..tenker jeg på siste dagen jeg var ute med kamera. Det begynner å bli lenge siden. Vi har hatt et par vintre (snø i fjellene) som varte ca. ett døgn hver, men for det meste har det regnet og regnet og regnet. Det er ikke mye fristende å gå ut, slett ikke, så da blir det til at man sitter i godstolen eller sofakroken med håndarbeid eller ei bok. Boka jeg leser nå heter Britt-Marie var her av Fredrik Backman, han som skrev En mann ved navn Ove. 

Den starter slik:
Gafler. Kniver. Skjeer.
I den rekkefølgen.

Altså, etter å ha lest seks ord, tenkte jeg at denne boken må være skrevet om meg. Ja, for jeg har det slik, bare i en litt annen rekkefølge. Gafler. Skjeer. Kniver. På den måten er det i bestikkskuffen, og slik er det i oppvaskmaskinen, jeg har nemlig en Miele oppvaskmaskin med bestikkskuff! Da er det innlysende at bestikket må ligge i samme rekkefølge på begge steder. Utfordringen er bare at det kun er jeg som skjønner det, og da må jeg ustanselig rette på det som blir feil. Det går i grunnen greit i bestikkskuffa i kjøkkenbenken, for der ligger det alltid bestikk fra før. Atskillig verre er det i en tom oppvaskmaskin.

Britt-Marie er en enkel, litt naiv sjel på 63 år, som har stullet og stellet for ektemannen sin i 40 år (der stopper likheten :) helt til hun en dag oppdager at han er utro. Hun har holdt hans hvite skjorter i orden, hun har passet balkongen, vasket og stelt, og har sine egne metoder for å holde det rent, støv- og luktfritt, ikke bare hjemme, men alle steder hun etter hvert kommer. Hun flytter straks ut av deres felles hjem, og tar selvsagt av seg ringen som i sin tur skaper et stort problem for henne, for hvordan skal hun nå skjule at hun har båret giftering? En politimann inviterer henne på date, og hun oppsøker derfor et solarium for å sole vekk det hvite merket. Plutselig smeller lokket på solsengen over hånden hennes slik at den brekker.

Britt-Marie har ikke vært i jobb mens hun var oppofrende husfrue (uten barn). Nå blir hun plutselig arbeidssøker, og driver "jenta" på arbeidsformidlingen nesten til vanvidd. Det er finanskrise, så eneste jobben som er å oppdrive, er som fotballtrener på et nesten fraflyttet sted som heter Borg. Hit flytter Britt-Marie og får hybel på loftet (med balkong) hos ei svaksynt dame, og dermed er det i gang, og den ene morsomheten etter den andre dukker opp, til og med eksen!

Språket i denne boken er en morsomhet i seg selv, og for meg som er EKSTREMT interessert i språk, blir dette en tilleggsbonus. Jeg ler meg skakk av enkle, sarte og naive formuleringer som like gjerne kunne vært skrevet av et barn. Det er et språklig kunststykke å skrive en hel roman så å si blottet for fremmedord. Slike ord forstår ikke Britt-Marie.

SIDEN SIST

 Her er noe av det jeg har laget i sommer / høst. Det er snart tid for julemessser, og da stiller jeg på minst to av dem, med ett forbehold; jeg skal opereres i håndarbeidshendene, den høyre skal først til pers! Jeg tenker det ikke er særlig artig å gå med bandasje i førjulstida, men når man står i sykehuskø, kan det meste skje. Kan hende det ikke blir operasjon før etter jul... Jeg har imidlertid laget en haug kluter, og nå har de fått heimlaga magebelte.

 I sommer solgte jeg tre sitteunderlag, men hun som kjøpte dem til de ansatte i barnehagen sin, trengte fire, så da måtte jeg til pers og strikke enda et. I fjor sommer solgte jeg fire til en tysker, han ville ha dem på kjøkkenstolene, og en annen fyr har kjøpt til å ha under rompa i bilen, så det er en nyttig ting.

 Theas fiskerlue er et design fra Bittami. Den var det artig å strikke. Jeg valgte Karisma fra Garnstudio, på mønsteret var den strikket i bomullsgarn. Mønsteret fant jeg på nettet.

 Så har endelig Ruth's Quilt fått lukkekant. Dette teppet skal jeg ha selv, og det passer til alle årstider og til fargene ellers i stua mi. Jeg har også sydd lukkekant på to blå tepper som jeg denne helgen ga til et supert vennepar.

 Det har blitt MANGE sminkepunger til i høst. Jeg gjorde et dypdykk i restekassen og søpla til ei venninne da jeg var der på besøk i sommer (hadde ikke egne sysaker med), og det inspirerte også henne til å bruke opp stoffer i stedet for alltid å skjære i nytt. Disse er sydd direkte på vatt, med løst for inni helt til de blir kantet i sidene med matchende skråbånd.

 Det er ikke så lett å finne stoffer som passer til menn, men her her et par toalettvesker som er ment for fyrer som elsker å være på fisketurer.

 Her er noen grønne sminkepunger som ble sydd da jeg var på besøk uten sysaker.

 De blå sydde jeg da jeg kom hjem, så de er sydd av egne stoffer og etter samme metode som de over. Som dere ser, har jeg litt av hvert som blir med meg på julemesse.
Egentlig burde jeg ta meg en tur ut i hagen og rydde opp i sommerplantene, men så lenge det bare regner og ikke snør, og det fortsatt er blomster på plantene, så har jeg ikke råd til å kaste dem. Det er bare sånn jeg er... Tulipanløker er allerede i hus!

STRIKKEPINNER

Jeg har sortert strikkepinner! Nå er de pent lagt i Toppits poser med Doppel-Zip-Verschluss, med oppskrift på pakken på tysk og svensk om hvordan den skal lukkes. Det er vannvittig sykt hvor mange strikkepinner jeg har, for hvor mange er det egentlig man trenger? Her er det pinner i alle størrelser og lengder, fra 2 til 15 og fra 30 til 80 cm lengde, flere av hver, faktisk. Kun en pose er tom, den med størrelse 6,5. Hvorfor det, mon tro? Jeg begynte vel å strikke som tiåring, men jeg fikk ikke lov til å "øne opp garn", så da ble det ikke artig heller. Det tok først av da jeg var rundt 21. Da gikk jeg på Fauske på skole, og der fikk vi lov til å strikke i skoletimene. Det ble flere gensere og vottepar til hele slekta det året. Neste høst kom jeg til Trondheim til Jens Hoff, du store min for en garnbutikk! Jeg tør ikke tenke på hvor stor del av lønna på NTH som gikk til garn.
Her er det pinner av mange merker og kvaliteter, Aero, Prym, Sandnes, Pt og Novi. Novi "leder" som dere ser, og det har sin forklaring. Det ble lagt ned en del butikker på seksti- og syttitallet, og da var mine foreldre til stede, min far som auksjonarius og min mor var den som bød! Det hendte faktisk at han bød opp varene for å få en bedre pris, derfor skjedde det at diverse varer havnet hjemme hos oss, deriblant garn og strikkepinner av merket Novi. Jeg har ikke tall på hvor mange nøster orange og mosegrønn Tripleks som havnet i kjelleren her og hvor mange kofter/jakker jeg fikk i de fargene, men jeg kan love, der er mer igjen!!
Det er ikke så rent lite historie i disse pakkene med pinner, og det har foregått en utvikling både når det gjelder pris og kvalitet. Den billigste pinnen, Novi De Luxe 70 cm nr. 2 kostet kr 3.30, mens den dyreste, Pt Design 80 cm nr. 3 kostet 48 kroner, men så er den særdeles behagelig å strikke med ifølge reklamen på posen.
Det er ikke rart at man stadig vekk kommer hjem med nye pinner, for hva står det å lese på Novi (De Luxe er tatt bort) 40 cm nr. 4? "Det er lurt å kjøpe pinner samtidig som du kjøper garn og oppskrift. Man har så lett for å tro at man har pinner hjemme, men så viser det seg at de hverken (VERKEN!!) har riktig tykkelse eller lengde. Det lønner seg også å ha en nokså komplett samling pinner og heklenåler, i tilfelle strikkefastheten i oppskriften ikke passer for din måte å strikke på (...)." 
Ja, hva skal man si, det er første gangen jeg leser på baksiden av en strikkepinnepose, men jeg tenker selv, og da tenker jeg hva i huleste jeg skal med 15 strikkepinner størrelse 3,5 (ulik lengde, men dog...). Jeg har arvet, men jeg har også kjøpt, og nå er de sortert!

ÅPNING AV FRILUFTSGALLERIET SKULPTURLANDSKAP NORDLAND

"Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord".

I dag var dagen som vi i Bø i lang tid har gledet oss til. Vi ventet offisielt besøk fra Det norske Kongehuset. Selveste Hennes Majestet Dronning Sonja var ventet til bygda. Beskjeden fra øverste hold i kommunen var at dagen skulle feires som om det var 17. mai, med flagg som vaiet og med innbyggerne i sin beste stas. Ettersom Nordlandsbunaden er kåret til landets fineste, var det ikke tvil om hva mange av oss skulle bære denne dagen, og vi ble tatt i mot i småbåthavna av en bukett fine jenter, alle i bundad, og alle hadde en eller annen oppgave denne 24. juni 2015, som vil bli en merkedag i kommunens historie.

 Når man venter kongelig besøk, er det mye som skal på plass, og sikkerhet er noe av det viktigste. Politimesteren i regionen skal alltid være i HM Dronningens følge i offisielle anledninger, og ellers var det både sivile og uniformerte sikkerhetsvakter rundt om.

 Ettersom Vinjesjøveien ble stengt for alminnelig trafikk, stilte blant annet denne mannen, Geir Viggo, opp for å frakte folk til og fra arenaen, men de aller fleste gikk til fots, og aldri har det vel vært SÅ mange mennesker som har valfartet ned og opp Vinjesjøveien som i dag.

 Her har vi herr og fru Kristoffersen, Inge og Kristiina, Kristiina i finsk nasjonaldrakt. Inges og døtrene Eva og Annas oppdrettsbedrift, Egil Kristoffersen, hadde sponset laks til fingermaten som vi senere fikk servert, sammen med Goviking Mat som bidro med fenalår av villsau.

 Sigrunn og Roy var også til stede og kastet sin glans over arrangementet.

 Rådmannen, Åsa Elvik, strålte som en sol. Hun hadde god kontroll over arrangementet, som alltid, flinke Åsa. Jeg er skikkelig stolt av at det er du som er
rådmann i bygda vår.

 Også ordføreren vår, uredde Sture Pedersen, gledet seg stort over å ha fått til dette arrangementet, åpningen av Friluftsgalleriet, som viser bilder av samtlige skulpturer i Skulpturlandskap Nordland. Vi er også stolte over å ha Mannen fra havet i vår kommune, og vi tillater oss å si at den er en av de fineste skulpturene av alle!

 Torgun er et dugnadsmenneske av rang. Hun smurte mat i hele går, og i dag hadde hun "skjenkebevilling" og serverte alkoholfrie drikkevarer til de som ville ha. Hun har for øvrig MIN bunad, da hun har valgt å gi bort sin egen (av samme grunn som at jeg ikke bærer min selv!).

 Det var mange spente mennesker blant publikum, mange med flagg, mange i bunad.

 Endelig kom Kongeskipet seilende inn til Vinjesjøen. Jeg må innrømme at jeg ventet på det store deler av natten, for det måtte seile forbi stuevinduene mine, men det hadde ankret opp for natten i Jørgenfjorden, en vakker fjordarm i kommunen vår.

 Det kongelige følget besto av flere enn HM Dronningen, og her kommer de første til lands.

 Viljar, en fantastisk elleveåring fra Straume skole, gledet seg veldig til å møte Dronningen. Han hadde fått det ærefulle oppdraget å dele ut blomster til henne.

 Ordføreren, fylkesordføreren, fylkesmannen og politimesteren ventet spent på den røde løperen.

 Det gjorde også Viljar Pettersen og de to andre representantene for femteklassingene i Bø. Viljar hadde glimt i øyet og bukket dypt for HM Dronningen, som den skikkelige gentleman han er.

 Mange hadde stilt seg opp på moloen for å få et første glimt av Kongeskipet, HM Dronningen og hennes følge.

 Endelig kom hun, og rådmannen, for tiden også havnesjef, var den som tok henne varmt imot.

 Hennes Majestet ble møtt med hurrarop og vinket tilbake.

 Vel ankommet på den røde løperen hilste hun på de tre barna, som bukket og neide høflig tilbake, og så mottok hun blomster.

Etter hvert beveget reisefølget og publikum seg opp til Friluftsgalleriet, men før Hennes Majestet kom så langt, hilste hun på to av de tre hundreåringene som enda lever her i Bø. Den ene hadde en hilsen til HM Kongen. Videoklipp av dette ligger på NRK Nordland sin hjemmeside.

 Nedenfor Friluftsgalleriet er det bygget et amfi og en scene. Først underholdt våre egne musikere, Julie Willumsen og Øystein Lunde Ingvaldsen, med sang, piano og trombone. 
 Så var det taler ved fylkesordføreren, som blant annet sa hun hadde to menn i sitt liv, og den ene var Mannen fra havet. Hun gratulerte Bø kommune med Friluftsgalleriet, og sa at Nordland fylkeskommune aldri hadde vært i tvil om å støtte prosjektet. Hun roste initiativet og var stolt over hva kommunen hadde fått til.

 Ordfører Sture Pedersen holdt en flott tale, og la til at den fineste skulpturen var den vi hadde foran oss, nemlig naturen selv, som skiftet fra dag til dag. Han mente nok at dette området burde brukes til mer enn bare å se på bilder av skulpturer, men også til rekreasjon og ettertanke.
 Her er noen av gjestene som kastet glans over dagen mens de lytter til flott trompet og kornettspill av ingen ringere enn Ole Edvard Antonsen. Han er en riktig bø-venn, og de siste årene har han startet juleturneen sin nettopp her hos oss. Det går rykter om at dette vil skje også i år, og det gleder vi oss veldig til.
 Ole Edvards første kulturelle innslag er for meg ukjent, men til slutt spilte han Nord-Norges egen nasjonalsang, Å eg veit meg eit land (Elias Blix).
 Etter dette fikk Hennes Majestet omvisning i Friluftsgaleriet, mens publikum trakk tilbake til båthavna. Hun besøkte også Mannen fra havet, som hun har besøkt en rekke ganger når hun har vært i private besøk her i Vesterålen.

 Her er en del av utstillingen i Friluftsgalleriet, og vi håper selvsagt at det blir valfart til anlegget både denne sommeren og i år fremover...

 Rektoren ved Universitetet i Nordland, Pål Andreas Pedersen, var en av de inviterte gjestene. Han er bøfjerding og nabo til galleriet når han er hjemme på ferie. Her er han stilig antrukket i mannsbunaden fra Nordland.

 Festen var ikke over, for nå var det tid for servering. Noen flinke damer hadde tatt på seg oppdraget med å smøre fingermat til både Hennes Majestet og publikum. Jeg følte meg nokså stolt da jeg så denne fine buketten med unge servitører, for nesten alle har jeg hatt på skolen :)

 Og disse tre kjenner jeg spesielt godt, nabo Oda og bonusdøtrene Hannah og Cecilie (i Lofotbunad).

 Her står de på geledd før de etter hvert minglet blant publikum med smaksprøver til alle, glade og blide som de alltid er :)

 Drikkevarer ble budt frem flere steder, alkoholfritt, selvsagt, her av Markus, Hege og Trine.

... og av Torgun og Roar og noen til...

 Til å servere Hennes Majestet var disse to damene plukket ut. Her er Kirsten i Lofotbunad og Jasmin i Nordlandsbunad.
Avslutningstalen ble holdt av ordføreren. Hennes Majestet fikk tre gaver med seg hjem, et fotografi av Mannen fra havet, Litløy og Gaukværøy, tatt av Øystein Lunde Ingvaldsen, boka "På tur i Vesterålen", og diktsamlingen "I det blå" av Anne Martha Krey.

Til slutt sang et sammensatt kor av Korforeningen Varden, Bø Gospelkor og Kulturskolen "Har du fyr" av Ola Bremnes.  Så forlot Hennes Majestet sjøveien, der hun kom, men vi vet at vi kan se etter henne i årene fremover, for hun elsker å være her og kommer helt sikkert tilbake.