Hopp til innhold

Alternative für Deutschland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alternative für Deutschland
LandTyskland
Offisielt navnAlternative für Deutschland (AfD)
Leder(e)Tino Chrupalla (30. november 2019–)[1][2], Alice Weidel (18. juni 2022–)[2]
Grunnlegger(e)Bernd Lucke
Grunnlagt6. februar 2013
HovedkvarterBerlin
Ungdomsorg.Junge Alternative für Deutschland
Antall medlemmer 48 000[3] (2024)
IdeologiNasjonalkonservatisme
Politisk posisjonHøyresiden ytre høyre
Farge     lyseblå
SlagordMut zur Wahrheit
Nettstedwww.afd.de (de)
www.alternativefuer.de (de, en)
Forbundsdagen
81 / 736
(2021)
Europaparlamentet
15 / 720
(når?)
Alternative für Deutschland på Commons
Tysk politikk
Våpen
Våpen

Alternative für Deutschland (forkortet AfD, norsk oversettelse: «Alternativ for Tyskland») er et politisk parti i Tyskland. Partiet er EU-skeptisk, nasjonalkonservativt og innvandrerskeptisk. Fraksjoner i AfD er høyreradikale, det vil si at de mener det tyske demokratiske system er forfeilet, men dette er ikke partiets offisielle holdning. Ved valget i 2017 ble AfD tredje størst i Tyskland.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Partiet ble etablert i Berlin i 2013, som en reaksjon på EUs politikk for å redde euro-samarbeidet. Partiet har sitt utspring blant annet i den eurokritiske grupperingen Wahlalternative 2013.[4] Alternative für Deutschland ble stiftet den 6. februar 2013 og avholdt sitt første landsmøte i Berlin den 14. april 2013.

Partiet fikk 4,7 % av stemmene ved forbundsdagsvalget i september 2013. Det klarte dermed ikke å overstige sperregrensen på 5 %. Ved valget til Europaparlamentet i 2014 vant AfD 7 % av stemmene og 7 av 96 mandater. Fem av de nevnte sju representanter er siden gått over til utbryterpartiet ALFA.

AfD ble representert i Europaparlamentet ved valget i 2014. Partiet har oppnådd representasjon i samtlige delstatsparlamenter i Tyskland siden valget i Sachsen i 2014. Ved valget i 2017 ble partiet for første gang representert i Forbundsdagen.

Da AfD for første gang kom inn i en tysk delstatsforsamling ved valget i Sachsen 2014, fikk partiet i samme år representasjon ved delstatsvalgene i Brandenburg og Thüringen. I 2015 ble partiet representert ved delstatsvalgene i Hamburg og Bremen og i 2016 ved valgene i Baden-Württemberg, Sachsen-Anhalt, Rheinland-Pfalz, Mecklenburg-Vorpommern og Berlin. Ved delstatsvalgene i 2017 ble partiet representert i landdagene i Saarland, Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen.

Partiets talspersoner var inntil 2015 Bernd Lucke, Frauke Petry og Konrad Adam. Etter langvarig intern strid ble Frauke Petry og Jörg Meuthen i 2015 valgt til likeverdige partiledere. Bernd Lucke brøt deretter ut av partiet og dannet et nytt parti, ALFA. Etter Forbundsdagsvalget i 2017, der partiet fikk 94 seter, annonserte Petry at hun ikke vil sitte i partigruppa i parlamentet. Petry tok under valgkampen avstand fra ytterliggående deler av partiet.[5] Partiet fikk 12,6 % av stemmene ved forbundsdagsvalget i 2017 og ble landets tredje største parti.[6] Petry gikk av i 2017 og Alexander Gauland gikk i hennes sted.[7] I november 2019 ble Tino Chrupalla valgt som Gaulands etterfølger.[8]

Fremgangen ved valgene i 2016 ble antatt å være en følge av den store flyktningstrømmen til Tyskland i 2015.[9]

Ved Europaparlamentsvalget i 2019 fikk partiet 11 representanter.[10] I Europaparlamentet er partiet medlem av gruppen Identitet og demokrati. Partiet ble grunnlagt for å fremme euroskeptisisme og har dette som viktig sak, men har over tid også fått en mer innvandringsfiendtlig og særlig muslimfiendtlig profil.[11]

Jörg Meuthen gikk av som leder i januar 2022 og forlot partiet. Meuthen uttalte at partiet hadde beveget seg for langt til høyre og hadde fått anti-demokratiske trekk.[12]

Politiske retningslinjer fra 2014

[rediger | rediger kilde]

Eurokrisen (2010- ) var en viktig utløsende faktor for etableringen av AfD.[13] Ifølge partiet fører eurokrisen til ødeleggelse av demokratiet, rettsstaten, maktfordelingen, den sosiale markedsøkonomi og ideen om den europeiske integrasjon. AfD regnes ikke som antieuropeisk, da partiet er for et europeisk indre marked. Det er imidlertid motstander av valutaunionen i sin nåværende form, og vil at Tyskland skal melde seg ut av eurosamarbeidet. AfD kan imidlertid akseptere et valutasamarbeid mellom levedyktige økonomier i Nord- og Sentral-Europa. Partiets øvrige økonomiske program er gjennomgående næringsliberalt innrettet. Afd vil redusere byråkratiet og subsidiepolitikken, og forenkle skatte- og sykeforsikringssystemene. Innvandringslovene bør ifølge partiet innrettes mot landets behov for fagfolk. AfD stiller seg ikke avvisende til TTIP, frihandelsavtalen mellom EU og USA.

Partiets konservative sider viser seg i familiepolitikken, der AfD understreker forskjellen mellom kjønnene, og fremholder kjernefamilien som positiv og viktig.[13] Partiet understreker det positive ved Vestens verdisystem, og gjorde dette allerede lenge før dannelsen av PEGIDA.

AfD taler for en menneskeverdig behandling av flyktninger, og understreker deres rett til nødvendig underhold.[13] Partiet avviser imidlertid innvandring som kun har som mål å få en del av Tysklands sosialsystemer, det være seg innvandring fra land utenfor eller innenfor EU. I partiet finnes såvel liberal-konservative som nasjonalkonservative krefter.

I Europaparlamentet knyttet AfD seg til Gruppen av europeiske konservative og reformister (2014-2016), Europæisk Frihed og Direkte Demokrati (2016-2019) og Identitet og demokrati (2019-).[14] I 2016 inngikk AfD i samarbeid med det østerrikske Freiheitliche Partei Österreichs, under navnet den blå allianse.[15]

Omtale

[rediger | rediger kilde]

Partiet er av flere beskrevet som nasjonalkonservativt og høyrepopulistisk.[16][9][17] Blant annet partiets angrep på «eliten» har et typisk populistisk preg. Sigmar Gabriel mener det er nazister blant partiets representanter til Forbundsdagen.[18] Andre har understreket at høyrepopulisme generelt er vanskelig å definere, og at AfD som et nytt parti fremdeles er i støpeskjeen.[19] The Guardian omtaler partiet som «rightwing populist» (høyrefløy populist).[20] The Economist omtalte i 2023 partiet som hard right.[21] FOCUS skriver at partiets slagord og retorikk skriver seg fra Pegida og fra høyrekstreme «identitære» grupper. Ekstremismeforsker Steffen Kailitz ved TU Dresden uttalte i 2018 at det er klare indiser på at AfD i stadig større grad har utviklet seg til samlingspunkt for høyreekstrem («klares Indiz dafür, dass die AfD sich immer stärker zum Sammelbecken für Rechtsextreme entwickelt»).[22] Neue Zürcher Zeitung skriver at partiet er høyreradikalt og fiendtlige både til utlendinger og til borger av utelandsk opphav.[23] Charlotte Knobloch, tidligere leder av det jødiske råd i Tyskland, uttalte at partiet er en trussel mot det tyske demokratiet. Hun er bekymret for at partiet tolerer antisemittisme og annen rasisme, og at et ytre høyre parti kunne bli det tredje største.[24]

Førsteamanuensis Alim Baluch ved University of Bath skriver at selv om AfD har blitt radikalisert i muslimfiendtlig retning, inngår denne radikaliseringen i en bredere europeisk tendens der islamofobi har blitt normalisert i flere partier, og at selv det radikaliserte AfD fremstår som moderat sammenliknet med Geert Wilders' parti i Nederland.[11]

Der Flügel

[rediger | rediger kilde]

Der Flügel (norsk: Fløyen) oppsto i 2015 som en løs gruppering innen for AfD, og ble etterhvert en egen organisasjon. I 2020 ble Der Flügel av den føderale tyske etat for grunnlovsvern, Verfassungsschutz karakterisert som høyreekstremistisk.[25]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.zeit.de/politik/deutschland/2019-11/afd-parteitag-tino-chrupalla-wird-neuer-ko-vorsitzender.
  2. ^ a b https://www.spiegel.de/politik/deutschland/tino-chrupalla-und-alice-weidel-zur-neuen-doppelspitze-der-afd-gewaehlt-a-1d1b1c6c-3bcf-455b-836c-12180dc85a75.
  3. ^ https://www.tagesschau.de/inland/innenpolitik/afd-mitgliederzahl-100.html.
  4. ^ «Alternative für Deutschland will Euro abschaffen». Die Zeit (på tysk). 3. mars 2013. Besøkt 27. mai 2014. 
  5. ^ https://www.nrk.no/urix/afd-topp-vil-ikke-vaere-med-i-partiets-parlamentariske-gruppe-1.13704767
  6. ^ «– En liten politisk revolusjon i Tyskland». NRK (på norsk). 25. september 2017. Besøkt 26. september 2017. 
  7. ^ www.handelsblatt.com/politik/deutschland/gauland-ueber-petry-sie-war-mal-eine-intelligente-frau/20665876.html
  8. ^ Schneider, Jens; Balser, Markus. «AfD-Vorsitz: Chrupalla wird Nachfolger von Gauland». Süddeutsche.de (på tysk). Besøkt 30. november 2019. 
  9. ^ a b «Brakvalg for høyrepopulistene i Tyskland». VG. Besøkt 14. mars 2016. 
  10. ^ «Ergebnisse - Der Bundeswahlleiter». bundeswahlleiter.de. Besøkt 25. februar 2020. 
  11. ^ a b A Baluch, The dynamic of Euroscepticism in Germany, The Routledge Handbook of Euroscepticism, 2017
  12. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Germany: AfD co-chair Jörg Meuthen quits party, says it's lurched too far right | DW | 28.01.2022» (på engelsk). Besøkt 25. april 2022. 
  13. ^ a b c Torsten Oppelland (2015). «Alternative für Deutschland». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 16. januar 2015. 
  14. ^ «Europaparlament AfD künftig in einer Fraktion mit den Tories» (på Deutsch). 12. juni 2014. Besøkt 27. mars 2016. 
  15. ^ Bender, Justus (9. mars 2016). «Streit in EKR-Fraktion AfD wittert internationale Verschwörung» (på Deutsch). Besøkt 27. mars 2016. 
  16. ^ «Nå får vi vite om migrantkrisen har skadet Angela Merkel». Aftenposten. Besøkt 16. mars 2016. 
  17. ^ tagesschau.de. «Interview zur AfD: "Ignorieren funktioniert nicht"». tagesschau.de (på tysk). Besøkt 16. mars 2016. 
  18. ^ https://www.nrk.no/urix/tre-grunner-til-at-afd-er-blitt-tysklands-tredje-storste-parti-1.13704897
  19. ^ Marcel Lewandowsky (2015). «Eine rechtspopulistische Protestpartei? Die AfD in der öffentlichen und politikwissenschaftlichen Debatte». ZPol Zeitschrift für Politikwissenschaft, Seite 119 - 134 ZPol, Jahrgang 25 (2015), Heft 1, ISSN print: 1430-6387, ISSN online: 1430-6387, DOI: 10.5771/1430-6387-2015-1-119. Besøkt 27. mars 2016. 
  20. ^ Oltermann, Philip (7. februar 2018). «Germany's rightwing AfD gears up to play noisy opposition role». the Guardian (på engelsk). Besøkt 21. februar 2018. 
  21. ^ «Germany’s rampant hard-right AfD puts other parties in a fix». The Economist. 14. september 2023. ISSN 0013-0613. Besøkt 16. september 2023. 
  22. ^ «AfD-Treffen offenbart beängstigende Dynamik – nicht auf Bühne, sondern im Publikum». FOCUS Online (på tysk). 16.02.2018. Besøkt 21. februar 2018. 
  23. ^ https://www.nzz.ch/meinung/die-afd-ist-inlaenderfeindlich-ld.1357643
  24. ^ www.dw.com/en/germanys-afd-is-destructive-power-jewish-leader-warns/a-42330071
  25. ^ «Bundesamt für Verfassungsschutz stuft AfD-Teilorganisation „Der Flügel“ als gesichert rechtsextremistische Bestrebung ein». Bundesamt für Verfassungsschutz (på tysk). 12. mars 2020. Arkivert fra originalen 18. mars 2020. Besøkt 13. mars 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alternative_für_Deutschland&oldid=24226857»