Høyrepopulisme

Marine Le Pen i Front national og bulgareren Volen Siderov fra Ataka tilhører eliten innen europeisk høyrepopulisme.

Foto: Paris, mai 2011

Medlemmer av Den nye ungarske garden (Magyar Nemzeti Gárda) på en Jobbik-demonstrasjon mot den jødiske verdenskongress i Budapest 4. mai 2013. Høyrepopulister i Vest-Europa pleier ikke holde seg med slike hjelpetropper eller arrangere antijødiske demonstrasjoner.

Høyrepopulisme er en samlebetegnelse på en rekke til dels vidt forskjellige politiske partier og bevegelser som regnes som populistiske og tilhører «det nye høyre». Uttrykket brukes både på venstresiden, blant forskere og på høyresiden utenom av høyrepopulistene selv – blant annet i Aftenposten (siden 1983) og Minerva. «Høyrepopulisme» har negative konnotasjoner.

Den lar seg vanskelig definere i ideologisk tilhørighet, noe som gjenspeiler seg i mange ulike navn på partier og bevegelser som regnes for høyrepopulistiske. Partiene selv definerer seg som nasjonalister (eller nasjonale), patrioter, identitære, nasjonalkonservative, alternative eller liberalister. I partinavnet forekommer blant annet «frihet» (som ØFP i Østerrike), «fremskritt» (Danmark og Norge), «demokrater» (Demokratene i Norge, Sverigedemokraterna, Zjirirovskijs liberaldemokrater), eller «republikanere» (Franz Schönhübers tidligere parti i Vest-Tyskland/Tyskland).

Landet eller regionen hvor bevegelsen hører hjemme forekommer i navnet – som Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti, Sannfinnene, New Zealand First, UKIP (United Kingdom Independent Party), Jobbik (Jobbik Magyarországért Mozgalom, Bevegelsen for et bedre Ungarn) og Vlaams Belang. De kan ta navn etter partilederen eller grunnleggeren («Lijst Pim Fortuyn», «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep»). Mens den tradisjonelle høyresiden etablerte seg først i striden mot liberalismen, senere i striden mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, er den moderne høyrepopulismen av nyere dato og forsøker å heve seg over disse skillelinjene, selv om de i all hovedsak knytter allianser til den øvrige høyresiden.

Begrepet «høyrepopulisme» er altså svært omfattende og faller delvis sammen med høyreradikalismen. Partier som Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna er også regnet som høyreradikale. I Norge er Demokratene av og til regnet som høyreradikalt.

Tre kjennetegn

Ifølge Jan Jagers og Stefaan Walgraves er det tre kjennetegn ved høyrepopulismen:

1. Folket anses som ensartet
2. Utgrupper blir eller ønskes ekskludert
3. Kritikk av eliten.

Jagers og Walgraves sier at «folket» anses som ensartet og uten indre motsetninger, med unntak av noen spesielle kategorier som utsettes for utstøting.

Mangfold

Jean-Marie Le Pen tilhører en eldre generasjon høyrepopulister

Foto: september 2005

Jörg Haiders parti FPÖ fikk opptil 27 % av stemmene i Østerrike. Bildet viser Haider iført tradisjonelle lederhosen i 2006 under et møte i BZÖ, et parti han dannet etter å ha splittet ut av FPÖ.

Donald Trump tilhørte USAs absolutte økonomiske elite lenge før han i 2017 ble innsatt som USA 45. president. Her i Laconia, New Hampshire, juli 2015.

Protestaksjoner mot skattepolitikk kjennetegner enkelte høyrepopulistiske bevegelser. Her protestanter fra Tea Party -bevegelsen under skattebetalermarsjen i Washington i USA 12. september 2009.

Som politisk ideologi spenner høyrepopulismen svært vidt (i den grad høyrepopulismen kan kalles en ideologi). Bevegelsene som regnes som representanter for høyrepopulismen er til dels sterkt uenige i spørsmål som har å gjøre med finans-, velferds-, religions- miljø-, forsvars- og utenrikspolitikk. Felles for dem er at de baserer seg på en forestilling om en grunnleggende konflikt mellom folket og eliten, der eliten truer folkets indre enhet, at de utfyller en protest mot moderniseringsprosesser i samfunnet og at deres styrke ligger i svekkelsen av tradisjonelle politiske identiteter. Typisk er også en mer eller mindre utpreget anti-innvandring, selv om de fleste av dem ikke har det som enesak.

Todeling?

En forsker som Hans-Georg Betz mener høyrepopulistene knapt kan regnes som en homogen gruppe, men må inndeles i neoliberalistiske og nasjonalistiske.. Stridighetene i norsk Frp tyder på at denne todelingen også kan forekomme innen høyrepopulistiske partier. Før og under landsmøtet på Bolkesjø 1994 nedla det liberalistiske FpU seg selv (inntil FpU ble gjenopprettet etter vedtak fra Frp), og partikampene rundt 2000 «gjorde at enkelte av de mest markerte innvandringsmotstanderne ikke lengre var medlemmer av partiet.» Samtidig kaller Frp seg fortsatt et liberalistisk parti.
      Om en godtar Betz' todeling, er heller ikke de nasjonalistiske høyrepopulistene noen homogen gruppe. Det har vært vanlig å hevde at de høyrepopulistiske partiene i Norden fremstod som mildere utgaver av den kontinentale typen. Og i enkelte østeuropeiske land har høyrepopulismen et barskere preg enn i Vest-Europa.. Således er det vanskelig å tenke seg at medlemmene av for eksempel Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna eller Demokratene i Norge føler at de tilhører samme partifamilie som Jobbik, Zjirinovskij eller Ataka i Bulgaria.

Partier

Anders Langes Parti i Norge og Fremskridtspartiet i Danmark, som begge ble representert i de respektive lands nasjonalforsamlinger i 1973, regnes ofte til de første høyrepopulistiske partiene som har opplevd nasjonale gjennombrudd. Politikken var på dette tidspunktet fremfor alt rettet mot byråkrati, skatter og avgifter. Siden 1980-tallet har imidlertid partiene i større grad knyttet seg opp mot et virkelighetsbilde der innvandring representerer en trussel mot folket, og dette har særlig rettet seg mot innvandrere fra den muslimske verden. Men også det islamvennlige Jobbik i Ungarn beskyldes ofte for å være populistisk.

Ikke bare i høyrepopulistiske partier

Høyrepopulistene organiserer seg ikke nødvendigvis i egne partier. De kan også (formelt eller uformelt) opptre som en fraksjon innen et parti, av og til i strid med partiledelsen. Eksempler:

• Donald Trump fremstod som republikansk presidentkandidat og ble i 2016 valgt til USAs president, men fortsatt med mange motstandere i partieliten. Dette kan skyldes USAs topartisystem.
• I 1980-årene, før Jörg Haider i 1986 overtok som partisjef i FPÖ, hadde den liberale fløyen et forbigående overtak, og partiet samarbeidet med sosialdemokratene.

Høyrepopulister kan også danne fraksjoner innen et parti, som Sarah Palin og Donald Trump innenfor Det republikanske partiet i USA.

Vesentlige forskjeller

Forskjellen mellom høyrepopulister stikker ofte dypt. Vladimir Zjirinovskijs ønske om at Nord-Europa burde deles mellom Russland, Tyskland og Sverige, får liten (hvis noen) støtte blant vesteuropeiske høyrepopulister. Det samme gjelder hans bruk av vold blant annet i dumaen.

Foto: 2016

Selv om det finnes likhetstrekk mellom de høyrepopulistiske partiene, er det også flere viktige ulikheter, blant annet i spørsmål som har å gjøre med skatter, velferd, innvandring, minoriteter, religioner, miljøvern, utenriks- og EU-politikk. Som fenomen er høyrepopulismen dermed også vel så mye som et uttrykk for en partifamilie med felles uttrykk som det er uttrykk for en ideologi. Noen av forskjellene skyldes nasjonale forhold. For eksempel ønsker sannfinnene å avskaffe svenskopplæring i skolen, mens dette ikke er noen aktuell problemstilling i andre land. Generelt har hunnerkongen Attila neppe noen spesielt høy stjerne blant høyrepopulister, men Jobbik legger vekt på å hevde at ungarerne er etterkommere av ham.

Men forskjellene stikker til dels langt dypere, og partiene som rubriseres under høyrepopulismen regner seg ikke nødvendigvis som tilhørende samme partifamilie. For eksempel har Siv Jensen sagt at Fremskrittspartiet ikke har noe til felles med Sverigedemokraterna (SD) og Sannfinnene. Hun karakteriserer SD og Dansk Folkeparti som «noe slags nasjonalistiske sosialister». Og ingen av ovennevnte partier er funnet verdig en omtale på Jobbiks hjemmesider. Derimot deltok Jobbik sammen med bl.a. det svenske Nationaldemokraterna (bestående av SD-utbrytere som mente SD var blitt høyrepopulistisk) i The Alliance of European National Movements (AENM). Også det franske Front national var medlem her, men i 2011 flyttet den nye partisjefen, Marine Le Pen, partiet til EAF (European Alliance for Freedom). Der finner vi også Sverigedemokraterne, mens for eksempel Dansk Folkeparti har nektet å melde seg inn.

Forskjellene gjelder også partifolkenes og ikke minst partiledernes retorikk og fysiske opptreden. Østeuropeisk høyrepopulisme har til dels et barskere preg enn i Vest-Europa. Vladimir Zjirinovskijs behandling av politiske motstandere (for eksempel ved ta kvelertak på dem, dele ut ørefiker eller true med å skyte dem) avviker sterkt fra den som er typisk for vesteuropeiske høyrepopulister. Det samme gjelder Jobbiks ungarske garde.

Norge

Av de norske partiene er det Fremskrittspartiet, samt småpartiene Norgesdemokratene og Konservativt som oftest blir omtalt som høyrepopulistiske. Alle tre partiene tar avstand fra dette. Siv Jensen har svart på anklagene fra motstandere ved å uttale at om det er populisme å løse folks hverdagsproblemer, så er hun stolt av å lede et populistisk parti. Norgesdemokratenes nestleder Ellen Simonsen har uttrykt seg i lignende ordelag. De fleste andre stortingspartiene er også blitt kalt populistiske av motstandere. Høyres Jan Tore Sanner har uttalt at han opplever Arbeiderpartiet som mer populistisk enn Fremskrittspartiet. Anders Todal Jenssen skriver at FrP har gjennomgått et hamskifte omkring 2013 og per 2017 ikke oppfyller alle kjennetegn ved høyrepopulisme.

Historikk

Forhistorien – før 1970

Fagfolkene er ikke enige om hvem som kan kalles den første høyrepopulist eller den første bevegelsen av denne sorten. Om Mogens Glistrup og Anders Lange var de første moderne høyrepopulister, hadde de utvilsomt sine forgjengere. Kanskje allerede enkelte av demagogene i antikkens Athen ville ha blitt kalt høyrepopulister med dagens språkbruk. Enkelte har kalt den athenske statsmann Perikles ((ca. 483-420 f.Kr.) for populist. Anders Lange sammenlignet seg med greske demagoger og kalte seg selv demagog (men ikke definert som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter») og antikommunistisk vekkelsespredikant (Eide 1974).

På slutten av 1800-tallet fantes europeiske politikere som noen forskere nå regner for høyrepopulister. Til forskjell fra i dag la de stor vekt på antisemittismen, som var på moten i Europa og vidt utbredt inntil den ble diskreditert av nazistenes jødeutryddelser. Ellers hadde disse politikerne mye til felles med flere av dem som nå kalles høyrepopulister. Iallfall i Østerrike og Frankrike – to av landene hvor slike politikere har høstet sine største triumfer – mener forskere å finne en kontinuitet fra sent 1800-tall til for eksempel Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen.

Østerrike

Georg Ritter von Schönerer (ca. 1890) var en tysknasjonal antisemitt fra Østerrike, men en vulgær og aggressiv opptreden og et innbrudd i en jødisk avis var ugunstig for hans politiske karriere.

Karl Lueger, borgermester i Wien 1897–1910, var en dyktigere og mer karismatisk opportunist enn von Schönerer og er kalt den første høyrepopulist med varig suksess.

Frem til 1918 var Østerrike del av det multietniske Østerrike-Ungarn. Jødene utgjorde opptil 10 % av befolkningen i hovedstaden Wien. Antisemittismen var vidt utbredt i mesteparten av Europa på denne tiden, og den ble aktivt fremmet av to menn som kanskje må sies å konkurrere om tittelen «den første høyrepopulist»:

• Georg Ritter von Schönerer (1842–1921) stod for en tysknasjonal politikk, det vil si at den tyskspråklige delen av dobbeltmonarkiet burde slå seg sammen med Tyskland. Han var blant de første som forkynte en rasistisk form for antisemittisme. Schönerer var også mot slaver, rumenere, ungarere og andre ikke-tyske folkeslag – og (typisk for høyrepopulister) journalister og de fleste politikere utenom sin egen bevegelse. Samtidig var han tilhenger av alminnelig stemmerett. Han drev bl.a. store underskriftskampanjer mot et jernbaneprosjekt fordi jødisk kapital stod bak. Sammen med en vulgær og aggressiv opptreden var et innbrudd i en jødisk avis i 1888 ugunstig for hans politiske karriere, og han ble fratatt sin adelstittel. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 232-34).
• Karl Lueger (1844–1910) er kalt «den første høyrepopulist med varig suksess» (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 237). Han var en tilhenger av von Schönerer, men forstod at dennes fremtreden ikke var gunstig i lengden hvis en skulle få med seg massene. Lueger var en dyktigere og mer karismatisk opportunist enn von Schönerer, og en fremragende demagog. I 1897 ble han valgt til ordfører i Wien og klarte å fremstå som en outsider, «den lille manns ordfører», og en jovial borgermester. Samtidig kom han – og særlig enkelte av hans tilhengere – med dårlig skjulte trusler mot jødene om pogromer og massedrap. (Simonsen 2009, s. 237).
• De første nasjonalsosialistene: 14. november 1903 var bl.a. den tidligere von Schönerer-tilhengeren Karl Hermann Wolf med og stiftet Deutsche Arbeiterpartei (Tysk arbeiderparti), DAP, i Bøhmen (da i Østerrike). Sentralt for partiet var nasjonalisme, antisemittisme og antislavisme. Nasjonalisme og oss-mot-dem-holdning er typisk også for moderne høyrepopulister, selv om fiendebildet er blitt et annet for de fleste av dem. DAP ønsket bl.a. å forsvare «tyskøsterrikernes» interesser mot billig tsjekkisk arbeidskraft som drev streikebryteri. I 1904 holdt partiet sin første rikspartidag i Trautenau (nå Trutnov). Tilhengerne begynte snart å kalle seg nasjonalsosialister, og i 1918 skiftet partiet navn til Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (Tysk nasjonalsosialistisk arbeiderparti, DNSAP). Partiet var en forgjenger for partiet med samme navn (DAP) i München, som senere ble Adolf Hitlers naziparti.

Hitler (1889–1945) bodde i Wien 1908–13 og opplevde altså både von Schönerer og Lueger på nært hold. Han beundret von Schönerer for hans fanatiske antisemittisme, og Lueger for hans demagogiske ferdigheter. I ettertid er Hitler ofte beskyldt for å være en populist, og han skal angivelig selv ha innsett at han var det.

Frankrike

Georges Ernst Boulanger (1837–91), en tidligere general og krigsminister som stiftet sitt eget parti og ble umåtelig populær i Paris. Bevegelsen gikk i oppløsning da han ble dømt for underslag. Foto Nadar.

Omtrent samtidig med von Schönerer og Lueger fantes i Frankrike flere lignende (men på mange måter annerledes) politikere. Deres retorikk har vært sagt å peke mot det fascistlignende Action Francaise, Vichy-regimet og Jean-Marie Le Pen.

Georges Ernst Boulanger (1837–91) hadde en fortid som general da han i 1886 ble krigsminister. Før det hadde han vært med på å slå ned Pariserkommunen og å delta i den fra fransk side under middels vellykkede krigen mot Tyskland. Han gjorde seg til talsmann for en revansjekrig og markedsførte en så aggressiv nasjonalisme at han ble faset ut av regjeringen. Men han gjorde seg populær i store deler av folket – godt hjulpet av økonomiske kriser og stadige vanskeligheter i koloni- og krigspolitikken. Han stiftet et eget parti, ble valgt inn i parlamentet, krevde at dette skulle oppløses – for så å trekke seg og stille som kandidat ved et suppleringsvalg i Paris, hvor han fikk 2/3 av stemmene. Kretsen rundt ham planla et statskupp hvor de, under Boulangers ledelse, skulle erstatte republikken med et militærdiktatur. I siste øyeblikk vek Boulanger og flyktet til Brussel. Etter dette tapte boulangistene valget i 1889, og da Boulanger så ble dømt for underslag, brøt bevegelsen sammen. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 206-07).

Omtrent samtidig med Boulanger opererte Maurice Barrès, som hevdet at fremmedarbeiderne var «parasitter» i landet (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 278).

I 1950-årene hadde papirhandleren Pierre Poujade betydelig suksess med sin poujadisme. Den rettet seg først mot skattene. Anders Langes parti ble av og til sammenlignet med poujadistene. Disse utvidet saksfeltet etter hvert. Til Poujades medarbeidere hørte den senere så kjente Jean-Marie Le Pen.

Se også

• Populisme
• Nye høyre
• Høyresiden
• Høyreekstremisme
• Demagogi
• Filleproletariat
• Oklokrati
• Opportunisme
• Paternalisme
• Popularene
• Postfaktuell
• Pragmatisme
• Velferdsstat

Litteratur

• Hans Fredrik Dahl 1972/79: Hva er fascisme? 3. opplag 1979. ISBN 82 530 0478 8
• Joachim Fest 1973: Hitler. Gyldendal Norsk Forlag; ISBN 82-05-05791-5.
• Tor Espen Simonsen og Anders Granås Kjøstvedt (2009). «Innledning». I Tor Espen Simonsen, Anders Granås Kjøstvedt og Katrine Randin. Høyrepopulisme i Vest-Europa. Oslo: Unipub. ISBN 978-82-7477-450-6. 
• Jens Rydgren (2010). «Radical Right Wing Populism in Denmark and Sweden». SAIS Review. 
• Torbjørn Eide 1974: Anders Lange slik han var. Dreyer.