tap og vinn med samme sinn, eller?

Jeg har spilt min aller første tenniskamp. Og jeg tapte hele greia så det suste. Nummer fire av fire. Det var bare fire i dameklassen denne gangen. Barna spilte på lørdag. Herrene spilte fra fredag til søndag, fordi de er så mange. Det samme med ungdommene.

Barna startet med å spille i regn. Så kom sola, og skinte hele helga!

Jeg syntes det var veldig gøy, men jeg må innrømme at jeg syntes det var litt dritt å være dårligst. Selv om jeg egentlig ikke synes det gjør noe. Konkuranseinstinktet er ikke den sterkeste kraften inni meg. Så det går greit. Og jeg vet at jeg egentilig bare konkurrerer med seg selv. Alikevel var jeg nok litt skuffet. Jeg innrømmer det.

Så spurte barna hvordan det hadde gått da. Og da, det som da skjedde da var at jeg lettet kunne fortelle dem at jeg tapte, jeg vant ingen av kampene. Og jeg kunne gi den opplevelsen til dem at jeg hadde hatt det gøy likevel. Tap og vinn med samme sinn, faktisk. Så ble jeg egentlig glad for at jeg ikke vant, for da kan også barna være trygge på at de kan komme hjem med tap.

Ha, nå er jeg faktisk veldig glad for at det gikk som det gikk!

Og du, har du et knugende konkurranseinstinkt?