"Grunnlaget for utvikling
Selvanalyse
BARNDOM
Professor Paul Moxnes sier (2007) at barndommen ikke bare er noe som har vært. Den er der fortsatt i alle mennesker. Barndommens betydning overgår alt annet i livet med hensyn til preging og forming av et mennekse. Vi kan ikke parkere barndommens opplevelser og fortrenge dens påvirkning. Den bæres med oss resten av livet i mer eller mindere bearbeidet form. Om vi skal endre oss i vesentig grad, må en ny barndom konstrueres. Det betyr at barndommens opplevelser må bearbeides og gjennomgås, slik at de får en ny mening eller forstås på en ny måte."
Slik begynner boka
PRESTASJONSHJELP - HVORDAN GJØRE ANDRE GODE av Jan Spurkeland
Og det der tar nesten pusten fra meg. Både når det gjelder min egen barndom, hva jeg bidrar til i mine barns barndom, og ikke minst tanken på at absolutt ALLE har en barndom. Som de bærer med seg og påvirker andre med. Vi har alle noe sårbar bagasje som kommer ut på de underligste måter, som sinne, bedrevitenhet, feighet - og så videre. Alle disse uttrykk som handler om noe annet, noe vi mest sannsynelig ikke husker, og som vi ikke kjenner igjen når vi hisser oss opp eller blir rørt av en liten ting.
Har du hakket hull på din egen barndom og tittet inn? Et svært og kanskje skummelt spørsmål.
Jeg hakker og hakker. Innimellom får jeg innsyn. Andre ganger bare nye spørsmål. Lurer noen ganger på om det er da man er klar for å dø, når man har løst sin barndoms gåte og funnet fred, eller får man sjansen til å leve litt i harmoni?
Sitatet over gir meg i alle fall innsikt i at vi mennesker nok ville ha nytte av å være mer tålmodige og rause med hverandre, og ta et skritt bakover når noen opptrer urimelig og uforståelig. Det er mest sannsynlig noe grums av tidligere opplevd urettferdighet og hjelpeløshet blandt voksne som kommer ut i dagslyset, og vi blir igjen til små gutter og jenter inni oss. Selv om vi ser voksne ut, kjører bil og betaler regninger.
