Det er kald vår. Snø i lufta. Fortsatt bare krokus og scilla som titter fram i hagen. Alt har stått stille siden før jeg reiste - tenker jeg. Snart må varmen komme. Vårlengselen min skal få fullt rom i år også!
Det er første skrivedag. Det er opprydning i tanker og tekster. Det er en sovende pus inne og en utforskende pus ute. Det er en tiåring som skal hentes til tannlegetime om en times tid. Fram til da kan jeg drikke så mange tekopper jeg vil.
Ti bittesmå - men døgnetrundt-dager i Hellas som frivillig i flyktningeleir. Nettopp kommet tilbake. Jeg har skrevet glimt på Facebook, jeg skal dele mer her også.
Det viktige er å løfte blikket. Se enkelterfaringer og enkeltglimt i en større kontekst. Og samtidig bevare blikket for den enkeltes skjebne og historie.
Jeg starter med et overblikk - og en oppsummering av noe av vinterens arbeid her hjemme. En kronikk fra Dagbladet et par dager før jeg reiste. Vi lever i verden. Vi skal verdsette tekopper og krokus og kattunger og vente på våren. Men vi lever også i en større verden. Det henger sammen.
Teksten er skrevet av meg og mine gode aksjonistvenner i Refugees Welcome to the Arctic, Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg og Linn Herland Landro, første gang publisert i Dagbladet
her:
EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE
April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og
lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av
rettigheter og humanitære behov.
Europas grenser er stengte. Og
den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk
flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt
og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal
gjøre Norge strengest i Europa.
I januar startet
aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig,
uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over
Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter
menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til
Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar
stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i
prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er
nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i
skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble
sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde
midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli
i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har
ikke et fungerende asylsystem.
At Russland
tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en
skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights
Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere
asylsøkere til.
I januar
startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra
offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic
ikke akseptere.
Vi gikk til aksjon.
Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys
ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på
russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og
andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva
som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i
Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.
Da informasjonen om
hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske
politikere og fra verdenssamfunnet - vente på seg. Statsråd Sylvi
Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om
utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi
ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned
mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk,
uten mat og uten midler til å komme seg videre.
Noen solgte
telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i
direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut
samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av
verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer
til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som
kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram
dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble
heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for
ordinær asylbehandling.
Ved varsel om
neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale
representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen
forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i
dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men
hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra
Russland.
Modig sivil ulydighet,
som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var
med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal
oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen
på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten
omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er
viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer,
innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom
mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved
å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for
verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er
viktigere enn på lang, lang tid.
Vi har en statsråd
på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at
«Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig
formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på
flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for
nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på
asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så
blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk.
Trygghet oppstår
ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår
heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden
erklærer Tyrkia som «trygt land» - eller av at vår egen utenriksminister
slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med
EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår
kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som
ansvarlige norske borgere må oppmerksomheten være rettet mot både
intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.
Denne
uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget.
Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget
ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og
migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil
vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på
grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til
uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i
Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.
Dette er
bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom
Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved
Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke
gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske
utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å
stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en
tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så
er ikke dette noe som bare angår Norge.
Land etter
land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger
strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over.
Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige
situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo
på den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og
nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg
videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.
Båtflyktninger ankommet
etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de
greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve.
Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og
forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske
rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et
desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære
organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i
interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen.
Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i
det.
Norge er ikke EU-medlem,
men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk
utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred
internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,
men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre
menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe
vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi
vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både
vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene
vedtakene berører.
Vi krever
at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever —
fortsatt - umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta
bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i
Europa.