Israels land
Israels land,[a] også kjent som Det lovede land og Stor-Israel, er et landområde som noen hevder er blitt gitt israelittene av Gud.[1] Begrepet stammer fra Oldtiden og har sitt utgangspunkt fra enkelte steder i Det gamle testamentet. Begrepet nevnes kun to ganger i Det nye testamentet[2], og det er i Matt. 2,20-21[3]. Det hersker en viss usikkerhet om hvorvidt begrepet skal forstås utelukkende som et geografisk område.
Etymologi og bibelske røtter
[rediger | rediger kilde]Uttrykket «Israels lovede land» er en direkte oversettelse av den hebraiske frasen «ארץ ישראל» (Eretz Yisrael), som er funnet i den hebraiske bibelen. Anita Shapira sier at uttrykket «Eretz Israel» var et hellig uttrykk, litt vagt når det gjelder de eksakte grensene for territoriet, men klar når det gjelder eierskap.[4]
Navnet «Israel» viser til det jødiske folk som etterkommere av den bibelske patriarken Jakob, som senere ble kjent som Israel, som bokstavelig betyr «kjempet med Gud/han kjemper med Gud». Ifølge det som skrives i første mosebok så brøt Jakob med en engel ved en elvebank og vant ved utholdenhet. Gud endret da Jakobs navn til Israel, og ga dermed til kjenne at han hadde lykkes igjennom både menneskelige og guddommelige prøvelser.
Jakobs etterkommere ble kjent som «Israels barn» (ofte oversatt som «Israelitter») og landet som de vant fra kanaanittene ble til slutt kjent som Israels lovede land. Den moderne staten Israel («מדינת ישראל», Medinat Yisrael) benytter også dette historiske navnet.
Uttrykket «Israels lovede land» nevnes ikke i det Det nye testamentet.[2]
Kanaans land vs. Israels lovede land
[rediger | rediger kilde]Navnet Kanaans land blir ofte brukt i Bibelen for den regionen, og synes å være innbyrdes forståelig med Israels lovede land, som for eksempel i første mosebok 17,8.[5] Det klassiske jødiske synet, som forklart av Schewid, er at Kanaan er det geografiske navnet, og at Israel er det åndelige navnet for sammen land: «Det unike med Israels land er at det er «geoteologisk» og ikke kun klimatisk. Dette er landet som møter inngangen til den åndelige verden, sfæren av eksistens som ligger bak den fysiske verden kjent for oss gjennom våre sanser. Dette er nøkkelen til landets unike status når det gjelder profetisering og bønn, og også når det gjelder lovene».[6] Derfor markerer omdøpelsen av dette landet en endring i religiøs status, opprinnelsen til konseptet Det hellige land.
Dimensjoner ifølge Bibelen
[rediger | rediger kilde]
  |
Den hebraiske bibelen inneholder flere beskrivelser av grensene til landet. De tre klassiske skriftstedene er første mosebok 15,18–21, fjerde mosebok 34,1-15 og Esekiel 47,13-20.
Første mosebok 15
[rediger | rediger kilde]Første mosebok 15,18–21[7] beskriver det som er referert til i jødiske tradisjoner som ''Gevulot Ha-aretz («Landets grenser») som det fulle og hele lovede land lovt til Abraham.
Fjerde mosebok 34
[rediger | rediger kilde]Fjerde mosebok 34,1–15[8] beskriver landet lokalisert som israelittenes stammer etter andre mosebok. Stammene etter Ruben, Gad og halve av Manasseh fikk land øst for Jordan slik som forklart i fjerde mosebok 34, 14–15. Fjerde mosebok 34,1–13 gir en detaljert beskrivelse av grensene til landet lokalisert til de gjenværende stammene. Regionen kalt «Kanaans land» (Eretz Kna'an) i fjerde mosebok 34,2 og grensene er kjent i jødisk tradisjon som «grensene for de som kommer ut av Egypt». Det norske uttrykket Lovede land kan betegne enten det lovede land til Abraham i første mosebok eller Kanaans land, selv om den sistnevnte forklaringen er mest vanlig.
Esekiel 47
[rediger | rediger kilde]Esekiel 47,13–20[9] gir en ettereksilsk definisjon av grensene. Definisjonen i Esekiel beskriver Israels lovede land, som, ifølge Esekiels profeti, er en gjentagelse av det lovede land med stammelokasjoner for Israel å returnere til etter deres fangenskap (Esekiel var under det babylonske fangenskapet etter Jerusalems fall i 597 og 586 f.Kr. ved Nebukadnesar II). Definisjonen er en påminnelse om at Guds løfte og ønske for Israel ikke var fullstendig kansellert ved situasjonen som førte til fangenskap. Grensene til landet, slik som de er beskrevet i Esekiel, inkluderer den nordre grensen til det moderne Libanon, østover (veien mot Hethlon) til Zedad og Hazar-enan i det moderne Syria; sør ved sørvest til Busra ved den syriske grensen (Hauran-området i Esekiel); følger Jordanelven mellom Vestbredden og Gileads land til Tamar (Ein Gedi) på vestbredden til Dødehavet; Fra Tamar til Meribah Kadesh (Kadesh Barnea), så langs Egypterbekken (se ordskifte nedenfor) til Middelhavet.
Derfor definerer fjerde mosebok 34 og Esekiel 47 forskjellige men like grenser som inkluderer hele nåtids Libanon, både Vestbredden og Gazastripen og Israel, bortsett fra Sør-Negev og Eilat. Små deler av Syria er også inkludert.
Andre oppføringer
[rediger | rediger kilde]Kortere beskrivelser av Israels lovede land finnes også i andre mosebok 23,31[10], femte mosebok 1,6–8,[11] femte mosebok 11,24[12] og Josvas bok 1,4.[13]
Fra Dan til Beersheba
[rediger | rediger kilde]Den vanlige bibelske frasen brukt for å referere til territoriene som faktisk er bosatt av iseralitter er «fra Dan til Beersheba» (eller varianten «fra Beersheba til Dan»), som dukker opp i de bibelske versene Dommerne 20,1, 1. Samuel 3,10, 2. Samuel 17,11, 2. Samuel 24,2, 2. Samuel 24,15, 1. Kongebok 4,25, 1. Krønikerne 21,2 og 2. Krønikerne 30,5.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ March, Wallace Eugene (1994). Israel and the Politics of Land: A Theological Case Study (på engelsk). Westminster John Knox Press. ISBN 9780664251215.
- ^ a b Norge I Dag: «Bibelens landløfter gjelder ikke lenger» (20. oktober.2010) Arkivert 9. november 2012 hos Wayback Machine. «Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug mener landløftene til Israel ikke er gyldige i vår tid, fordi de ikke er nevnt i Det nye testamentet.»
- ^ «Bibel - Nettbibelen». www.bibel.no. Besøkt 25. oktober 2019.
- ^ Shapira, Anita (1992): Land and Power, ISBN 0-19-506104-7, s. ix
- ^ Første mosebok 17,8: Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid; og jeg vil være deres Gud.»
- ^ Schweid, Eliezer (overs Deborah Greniman, 1985): The Land of Israel: National Home Or Land of Destiny, Fairleigh Dickinson Univ Press, ISBN 0838632343, s.56.
- ^ Første mosebok 15, 18–21: Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.
- ^ Fjerde mosebok 34,1–15: Herren sa til Moses: Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i Kanaan, det landet dere får til odel og eie, skal det ha disse grensene: Grensen mot sør skal gå fra Sin-ørkenen langsmed Edom. I øst skal sørgrensen begynne ved enden av Saltsjøen. Den skal svinge sør for Akrabbim-skaret og gå videre fram til Sin. Så skal den gå sør for Kadesj-Barnea til Hasar-Addar og derfra over til Asmon. Fra Asmon skal grensen svinge ned til Egypterbekken og ut til havet i vest. Mot vest skal dere ha Storhavet til grense. Dette er den grensen dere skal ha mot vest. Mot nord skal dere ha denne grensen: Dere skal trekke opp en linje fra Storhavet til fjellet Hor og derfra til Lebo-Hamat; der skal grensen nå ut til Sedad. Så skal den gå videre til Sifron og ende ved Hasar-Enan. Dette er den grensen dere skal ha mot nord. Mot øst skal dere trekke opp en linje fra Hasar-Enan til Sjefam. 11 Fra Sjefam skal grensen gå ned til Ribla øst for Ajin, og videre nedover til den når fjellryggen på østsiden av Gennesaret-sjøen. Så skal den følge Jordan og ende nede ved Saltsjøen. Dette skal være landet deres, og disse grensene skal det ha. Moses talte til israelittene og sa: Dette er det landet dere skal få til odel og eie og dele ved loddkasting, det landet som Herren har sagt at de ni stammene og den ene halve stammen skal få. For Ruben-sønnenes stamme, Gad-sønnenes stamme og halvparten av Manasses stamme har allerede fått odelsjord til sine ætter. Disse to og en halv stammene har fått sin eiendom på østsiden av Jordan mot soloppgangen, rett imot Jeriko.
- ^ Esekiel 47,13–20: Så sier Herren Gud: Dette er de grensene dere skal ha når dere deler landet mellom Israels tolv stammer. Josef skal ha to deler. Dere skal ta det i eie, og den ene skal få like mye som den andre. Jeg lovte jo med løftet hånd å gi det til deres fedre. Og landet får dere til odel og eie. Slik skal landegrensen være: I nord skal den gå fra Storhavet bort imot Hetlon, til Lebo-Hamat og Sedad, videre til Berota og Sibrajim, som ligger ved grensen mellom Damaskus-landet og Hamat-landet, og til Hasar-Enon, som ligger ved grensen mot Havran. Slik skal grensen gå fra havet til Hasar-Enon ved grensen mot Damaskus og Hamat i nord. Dette er nordsiden. På østsiden danner Jordan grensen mellom Havran og Damaskus og mellom Gilead og Israels land helt til sjøen i øst, ned til Tamar. Dette er østsiden. På sørsiden skal grensen gå fra Tamar til vannet ved Meribat-Kadesj og videre til Egypterbekken og Storhavet. Dette er sørsiden. På vestsiden skal Storhavet danne grensen, til en kommer på høyde med Lebo-Hamat. Dette er vestsiden
- ^ Andre mosebok 23,31: Jeg skal la dine landegrenser nå fra Sivsjøen til Filisterhavet, fra ørkenen til Eufrat. For jeg vil gi innbyggerne i landet i din hånd, og du skal drive dem ut.
- ^ Femte mosebok 1,6–8: Herren vår Gud talte således til oss ved Horeb: «Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. Bryt nå opp og dra til amorittenes fjell-land og til grannefolkene i Jordan-dalen, i fjellene og i Sjefela, i Negev og ute ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til Storelven, Eufrat. Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå av sted og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere.
- ^ Femte mosebok 11,24: Hvert sted som dere setter foten på, skal tilhøre dere. Fra ødemarken og Libanon, fra Storelven, Eufrat, til havet i vest skal deres grenser gå.
- ^ Josvas bok 1,4: Landet fra ødemarken og Libanon til Storelven, Eufrat, hele hetittlandet til Storhavet i vest, skal tilhøre dere.
