Vang stavkirke

Vang stavkirke
Område		Karpacz
Bispedømme		Lutheran Diocese of Wrocław
Byggeår		ca. 1200/1842–1844
Kirkegård		Ja
Arkitektur
Teknikk		Stavverk
Byggemateriale		Furu/malmfuru
Takrytter		Rekonstruert etter flytting
Kirkerommet
Diverse		Fortsatt i bruk som menighetskirke
Beliggenhet
Vang stavkirke 50°46′39″N 15°43′27″Ø
Vang stavkirke på Commons

Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.

Stedet der stavkirken opprinnelig sto på Vang, er merket med en liten skiferbauta inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.

Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området.

Historie

Tegning av stavkirken fra 1841 av Franz Wilhelm Schiertz

Stedet der stavkirken sto inne på kirkegården ved dagens Vang kirke

I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:

«Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»

Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.

Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham.

Flytting

Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et verdifullt kulturminne. Han forsøkte å redde den ved å foreslå å få den gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin private eiendom Bogstad, men han døde før planen ble realisert.

Dahl fant da ingen annen utvei enn å kjøpe den for egne penger. Det gjorde han på auksjonen 18. januar 1841. Presten i Vang hadde fullmakt til å by for ham, og fikk tilslaget på 86 speciedaler, en ort og sju skilling. Kjøperen var forpliktet til å rydde tomten innen årets utgang. Dahl ble av noen mistenkt for å ha kjøpt kirken som en spekulasjon. Han forsvarte seg mot at han «havde søgt pekunjere Fordele derved» og bedyret at det fra hans side var «et Liebhaberie, jo, et Offer». Det var slett ikke sikkert at han ville få tilbake utlegget.

Baksida av stavkirken

Foto: 2012

Den som kom til unnsetning var kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen. Han var en personlig bekjent av Dahl, og etter en lengre brevveksling med Dahl sa han seg i mars 1841 villig til å overta kirken og bekoste flytting og gjenreisning i Potsdam.

Til å måle opp, merke og lede demonteringen og klargjøringen for transport valgte Dahl den unge tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz, som hadde arbeidet med Dahls verk om stavkirkene. Schiertz ble trolig valgt i samråd med Friedrich Wilhelm. Schiertz gjorde et utmerket pionerarbeid med å dokumentere kirken og planlegge et tiltak som det ikke fantes noen tradisjon eller presedens for. Hans tegninger og materialfortegnelser er i dag de viktigste kildene til kunnskap om hvordan kirken så ut før flytting. Alle delene ble merket og pakket for transport på sommerføre, ikke med sleder på vinterføre, som hadde vært enklere. Ferden gikk i september til Lærdalsøyri, hvor materialene ble tatt ombord på galeasen «Haabet» av Sogndal for en to måneder lang sjøreise videre til Stettin. Der ble de omlastet og fraktet videre med elvebåt til Berlin, hvor de lå vinteren over på gårdsplassen til «Altes Museum».

Imens ble det bestemt at kirken skulle gjenreises i nærheten av et kongelig lystslott i Karkonosze i Schlesien, hvor den avsidesliggende bygda Krummhübel (Karpacz) hadde for lang kirkevei. Den opprinnelige planen om å sette opp kirken på Pfaueninsel (Påfugløya) i Potsdam ved Berlin ble oppgitt, trolig etter forslag fra grevinne Friederike Karoline von Reden av Buchwald (Bukowiec), som har fått et minnesmerke ved den gjenreiste kirken. Grev Christian Leopold von Schaffgotsch av Warmbrunn (Cieplice) gav tomten.

Våren 1842 gikk ferden videre på elvebåt opp Oder, gjennom Maltsch (Malczyce) og Brückenberg (Karpacz Górny) til foten av fjellene, og så videre med hestetransport opp til kirkestedet, 885 meter over havet.

Gjenreisning

Den gjenreiste kirken rundt 1900

Arbeidet med å gjenreise kirken ble påbegynt med nedlegging av grunnsteinen 2. august 1842 av kong Friedrich Wilhelm selv. Det var en krevende oppgave for byggmester Hamann, som ikke kjente kirken, eller stavkirker overhodet, å få alle delene på riktig plass. Til tross for ettersendte tegninger ble det meste vraket. Bare hovedkonstruksjonen med sviller, staver og stavlægjer ble brukt, og de utskårne portalene. Alle tiler og hele svalgangen ble laget av nye materialer. Kirken fikk tilbake sin forlengst revne apside, men nå med en barokk tårnhjelm. Svalgangen og takrytteren ble rekonstruert, og det ble satt inn mange nye vinduer uten historisk referanse. Portalene ble snudd med den dekorerte utsiden inn. Den dekorerte korhimlingen ble ikke gjenoppsatt, fordi motivene var for katolske for en luthersk kirke. Alle de karakteristiske sperrebindene ble vraket til fordel for nye. I samsvar med datidens restaureringstrender ble bygningskroppen betydelig utvidet. Kirken fikk også tilbygd et klokketårn i stein, som skulle skjerme den for vind fra fjellet Śnieżka.

Arbeidet tok to år. På kongens fødselsdag 15. oktober 1843 ble spiret med årstallet 1200 reist. 27. juli 1844 kunne «Die Bergkirche unseres Erlösers zu Wang» innvies i nærvær av prins Frederik av Nederland og en stor menneskemengde. Det ferdige byggverket hadde til sammen kostet rundt 75 000 mark (tyske kilder oppgir 23 000 taler). Friedrich Wilhelm bevilget raust 40 000 taler til grevinne von Reden, som brukte det overskytende til veldedige formål.

J. C. Dahl var vel fornøyd:

«Det var kjært at Kongen af Preussen interesserte sig for slikt. I steden for at jeg selw kun hawde beholdt det wesentlig af Bildhuggerarbeidene, Snitzwerkerne om Døre, Søile-Capitæle, Mal(erier] osw, saa blew dog en temmelig lignende Kirke igen opført i Wirkeligheden.»

Kirkebygningen

Innvendige dekorasjoner

Kirketypen med fire innvendige staver er felles for flere kirker i Valdres. Men i Høre stavkirke og Lomen stavkirke inngår de i en konstruksjon med hevet midtparti og omganger rundt, mens kirkene i Vang og Øye har rene saltak over hele skipet, og indre stolper uten konstruktiv sammenheng med taket.

Ifølge tradisjonen skal kirken tidligere ha vært flyttet, og det bekrefter flere forskeres antagelse om at den var sterkt ombygget før den forlot Vang. Arne Berg har etter undersøkelser av de bevarte materialene konkludert med at de opprinnelig tilhørte en stavkirke av samme type som er vanlig i Sogn, med hevet midtrom og omgang. Men størrelsen er det ingen holdepunkter for å anslå. Berg daterer kirken til tiden omkring 1200, så årstallet på det nåværende spiret er ikke så gal. Ombyggingen kan ha skjedd allerede i middelalderen, men kanskje så sent som 1600.

Det er en meget spesiell runeinskripsjon på kirkens portal, men nå tildekket og utilgjengelig. Den er tidligere tolket som Eindridi skar (stygt) Olavs sønn i lillefingeren. Men runeforskeren Magnus Olsen ga i 1941 en bedre tolkning: Eindridi «Mjåfinger» skar (portalen), sønn til Olav på Lo. Hvis det er riktig lest, har vi her treskjærerens signatur. Den som skar portalen var Eindridi, han ble kalt «tynnfinger» eller «netthendt», og han var sønn av Olav på Lo.

På døren rett overfor er det en annen innskrift som lyder Eindridi skar meg til St. Olafs herlighet.

• 
• 
• 
• 
• 
• 

Se også

• Øye stavkirke

Litteratur

• ^ Anker Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997, ISBN 82-02-15978-4
• ^ Berg, Arne, Stavkyrkja frå Vang og hennar lange ferd, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1980, vol. 134, side 105-140
• ^ Bugge Gunnar, Mezzanotte Bernadino, Stavkirker, Oslo 1994 s. 45, ISBN 82-504-2072-1
• ^ Christie, Håkon … Da Fortidsminnesmerkeforeningen reddet stavkirkene, Fortidsminneforeningens Årbok 1978 side 43-62

Eksterne lenker

• Vang stavkirke i Polen — på engelsk, polsk og tysk
• Bergens Stiftstidende: Vangs kirke i Valdres (1842)
• Den norsk stavkirken endte opp i Polen, NRK 15. Oktober 2017