Rokokko

Takmaleri i rokokko-utførelse.

Kloster Ottobeuren i Tyskland er utformet i rokokko og hvor de arkitektoniske rommene flyter sammen og er fylt med liv.

Dørvrider og nøkkelskilt i rokokko

Rokokko (fransk: rococo, fra rocaille, [dekorasjon av] «muslinger», «koraller»), tidvis også kalt for senbarokken er en kunstretning og en epoke som etterfulgte barokken fra rundt midten av 1700-tallet. Rokokko er først og fremst forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike. Kunstretningen hadde effekt på mange aspekter av kunstartene, inkludert maleri, skulptur, arkitektur, interiørdesign, dekorasjon, litteratur, musikk og teater.

Den utviklet seg tidlig på 1700-tallet i Paris som en reaksjon mot den storslåtte, symmetriske og strenge regelverket til barokken, særskilt arkitektonisk med slottet i Versailles. Rokokkokunstnere og arkitekter benyttet en mer spøkefull, snirklete, overlesset og elegant tilnærming til barokken. Deres stil var bruk av snirklet ornamentikk, kurver, gull, lyse farger, og asymmetrisk formgivning. I motsetningen til den politiske barokkstilen var rokokko mer apolitisk og preget av lekfullhet og spøk, og generelt med en forkjærlighet for det forfinede, lette og grasiøse. Rokokkoens interiørdesign var formet som et total og helhetlig kunstverk med elegante og dekorerte møbler, små skulpturer, utsmykkede speil og veggtapet som komplementerte arkitekturen, relieffer, og veggmalerier. Rokokko preget også teateret, besto av elegant og ertende dialog med unnvikende og kamuflert språk og gester, raffinerte følelser og subtil kritikk, særlig i Frankrike. Ved slutten av 1700-tallet var rokokko i stor grad fortrengt av nyklassisisme og klassisistisk arkitektur.

Etymologi

I 1835 slo ordboken til det franske akademi at ordet rokokko «vanligvis dekket formen for utsmykking, stil og form assosiert med Ludvig XVs styre og begynnelsen av det til Ludvig XVI». Det omfattet derfor alle former for kunst fra rundt midten av 1700-tallet i Frankrike. Ordet synes å være en kombinasjon av franske rocaille («stein») og coquilles («skjell»), ettersom disse objektene ofte ble benyttet i dekorative motiver. Begrepet kan også være en kombinasjon av det italienske ordet barocco (en ujevn formet perle, muligens kilden til ordet baroque) og det franske ordet rocaille (en populær form for hageanlegg eller interiørdekorasjon med skjell og grus) og kan beskrive den forfinede og fantasifulle stilen som kom på moten i deler av Europa på 1700-tallet.

Grunnet rokokkoens forkjærlighet til organiske, skjell-lignende buer og kurver og stilens fokus på dekorative kunstarter, har en del kunsthistorikere benyttet begrepet nedsettende for å antyde at stilen var noe fjollete eller kun et motelune. Da begrepet først ble benyttet i England og i engelsk litteratur en gang rundt 1836 var det i betydningen av «noe gammeldags». Stilen ble negativt kritisert og ble vurdert som overfladisk og preget av dårlig smak, særlig i sammenligningen med nyklassisisme. Til tross for dette ble den lovprist for sine estetiske kvaliteter, og siden midten av 1800-tallet har begrepet blitt akseptert av kunsthistorikere uten nødvendig nedsettende betydning. Mens det fortsatt er debatt om dens historiske betydningen for kunsten i alminnelighet, er rokokko nå anerkjent som en betydelig periode i utviklingen av kunsten i Europa.

Kjennetegn

Periodens fremste kjennetegn er asymmetriske former, S-formete og C-formete kurver med blomster, lyse og lette farger, og naturalistiske motiver. Den kom mest til uttrykk i interiører, i møbelkunst og i kunsthåndverk.

I Norge fikk vi folkelig rosemaling som et utslag av rokokkoen. Viktige norske eksempler på rokokko-arkitektur er Damsgård hovedgård og interiøret i Kongsberg kirke fra 1761. Kirken i Kongsberg regnes som selve hovedverket innen norsk rokokko, selv om kirkens eksteriør er barokt. Sølvsmedarbeider fra byene, fajanse fra Herrebøe og glass fra Nøstetangen glassverk kan oppvise fremragende eksempler på kunsthåndverk i rokokko.

Klesmote

Hr. og fru Andrew av Thomas Gainsborough, ca 1750

Rokokko-tidens klesmote var preget av idealet fra det franske hoffet og var kjennetegnet av overdådig bruk av tøyer, kniplinger og detaljer. Kvinner bar kjoler med krinoline og korsett, preget av lyse farger med sløyfer og blonder. Det var også vanlig med accessoirer som bondehansker, tørklær eller sjal i musselin og parasoll. Herrer bar lange jakker med vest under, gjerne i mønstrede og påkostede stoffer som brokade, ofte med kantebånd og broderier. Buksene var knebukser med lyse strømper til. Tresnutet hatt var populær i perioden, og ble først avløst av flosshatt i empire-perioden.

For begge kjønn var det vanlig med kniplinsmasjetter og overdådig pudrede parykker med lange lokker. Særlig for kvinner kunne parykkene være flere ganger høyere enn hodet og dekorert med perler og strutsefjær. Begge kjønn bare også blek sminke med røde kinn, røde lepper og ofte en påmalt skjønnhetsflekk, særlig ved hoffet.

Litteratur

• Bøen, Gunvor Thingstad og Bøen, Hølje (2003): Kongsberg kirke - Bergstadens juvel. Kongsberg: ARFO.
• Kimball, Fiske (1980): The Creation of the Rococo Decorative Style. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-23989-6.
• Schönberger, Arno & Soehner, Halldor (1960): The Age of Rococo, amerikansk tittel: The Rococo Age: Art and Civilization of the 18th Century (opprinnelig utgitt i Tyskland, 1959).
• Stokstad, Marilyn, red. (2005): Art History. 3. utg. New Jersey: Prentice Hall.

Eksterne lenker

• (en) Rococo art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Rococo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Om rokokko Arkivert 25. juni 2015 hos Wayback Machine., Ndla.no
• «Rococo style examples», Bergerfoundation.ch
• «Rococo in the History of Art» Arkivert 30. oktober 2010 hos Wayback Machine., All-art.org

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.