Nid

Nid (norrønt: níð) var den alvorligste ærekrenkelse og hån noen kunne utsettes for i norrøn tid, og en niding hadde oppført seg så ille at han var lyst fredløs. Mellomengelsk beholdt et beslektet begrep i nithe i betydning «misunnelse», «hat». Ordet «nid» lever videre på norsk, men benyttes først og fremst i sammenstillinger som «niding», «nidingsverk», «nidvise», «nidskrift» og andre. Egil Skallagrimson reiste en nidstang på Herdla rettet mot sin fiende Eirik Blodøks for å håne ham, men også for, på magisk vis, å påføre ham ulykke.

Det førkristne Norden var styrt av strenge æresbegreper. Den som forbrøt seg, kunne gjøre opp ved å betale en bot; men om en handling var ubotamål, dvs. umulig å bøte for, ble gjerningspersonen lyst fredløs som niding (et «nidingsdrap» (níðingsvíg) var et drap som gjorde gjerningsmannen til «niding», mens et «nidingsverk» var en æreløs handling). Vanære kunne knyttes til ergi («umandighet») som gjorde seidmenn spesielt utsatt for skam og fordømmelse - og viste til den som ble tildelt kvinnens rolle i et homofilt forhold.

Som begrep

Det eldste belegg for ordet «niding» finnes på runesteiner, men der kalles personen det motsatte, en «uniding», dvs. en mann som levde med ære: «Tuna satte dennr stein etter sin mann Torfast. Han var av mennesker minst en niding» og «Gøt satte denne stein etter Ketill, sin sønn. Han var av menn mest uniding». I Gulatingsloven - Nordens eldste kjente lovverk - er det et avsnitt om nid.

Lovverket skjelnet mellom tungenid (verbal hån og nidviser - begrepet er også kjent fra Grågås, Islands første lovverk) og trenid, som enten var en oppsatt nidstang eller utskårne trefigurer som forestilte to menn som parret seg. Ifølge loven ble en mand fredløs om man diktet nidviser om noen eller gjorde trenid. Den skyldige ble fradømt sin «mannhelg», en fri manns fred og ukrenkelighet, og som gikk tapt om man krenket en annens «mannhelg». Da hadde den fornærmede part ingen plikt til å nøye seg med en bot som oppreisning, men kunne få den skyldige satt utenfor loven som utlæg eller oheilagr («mannhelgsløs»). Dette var hevn som en passiv reaksjon, der lovbryteren ble stående utenfor samfunnets rettsvern.

En rekke norrøne ord betegnet mindre former for spott som ikke ble tatt høytidelig. Noe annet var det om spotten ble utformet på vers, ikke minst fordi nid ble tilskrevet overnaturlig kraft og virkning. Særlig famøse var begrepene argr (av samme rot som «arg») og ergi. I Gisle Surssons saga berettes om Skeggi fra Saksaøy som gjorde det bra ved å utfordre andre menn til holmgang; når han felte dem, sikret han seg deres gods og eiendom. Han gikk på frierfot til Tordis Sursdatter, men hun foretrakk langt Kolbjørn fra Surnadal. Skeggi udfordret da Kolbjørn til holmgang på Saksa, men Kolbjørn betakket seg. Tordis' bror, Gisle Sursson, var skuffet over sin venn og sa til ham at han «måtte da være det mest ynkelige av mennesker på jord» - og dro deretter til Saksa i vennens sted. Da Skeggi så at Kolbjørn ikke var der, fikk han en håndverker til å skjære ut to dukker - den ene lignet Kolbjørn, mens den andre lignet Gisle; «og den ene skal stå bak han andre, og denne nid skal stå til skam for dem.» At han og vennen Kolbjørn skulle stå som nidinger for alles blikk, orket ikke Gisle Sursson, og han gikk løs på Skeggi som mistet det ene beinet og attpåtil måtte betale løsepenger for å få dra.

Håkon Håkonsson ble kalt «Håkon Søvn» fordi han var sen til å reagere da hertug Skule startet sitt opprør i 1240. Snorre forteller i Heimskringla at Harald Blåtann sendte flåten sin - visstnok 1 200 skip - til Island, fordi det ble sunget nidviser om hans angivelig utuktige forhold til en av sine fogder. Islendingene forsvarte seg med at Blåtann uten lovhjemmel hadde beslaglagt gods for noen forliste islendinger, og at de derfor hadde vedtatt en lov om at «de skulle lage en nidvise om danekongen for hvert hode i landet».

Torgils og Grim bærer den døde Olav Haraldsson bort fra slagmarken, som Halfdan Egedius tenkte seg det.

«Hver manns niding»

Et tilfelle av nid førte til Hellig-Olavs død. I 1022 ønsket en ungdom, Asbjørn Sigurdsson fra Trondenes, å holde et gjestebud det skulle gå gjetord om. Da uår gjorde det umulig å skaffe korn til ølbrygging, dro Asbjørn til sin morbror Erling Skjalgsson på Sola, som kunne avse korn. På hjemveien nordover ble Asbjørn stanset av en av kong Olavs ombudsmenn, Sel-Tore, som konfiskerte kornet med hjemmel i kongens eksportforbud, og attpåtil byttet ut Asbjørns nye, fine seil med et slitt gammelt seil. Senere satt Sel-Tore i kong Olavs selskap og gjorde seg lystig over Asbjørns uhell, med en påstand om at Asbjørn tok til tårene da seilet ble tatt. Asbjørn befant seg også i salen, og da han hørte hvordan han ble til latter, løp han frem og hogg Sel-Tore bakfra så hodet hans datt ned i fanget på kongen. Etter dette fikk Asbjørn tilnavnet «Selsbane». Saken fikk forferdelige følger. Erling Skjalgsson ble drept av kong Olav; Asbjørn selv av kongens menn. Moren hans, Sigrid Skjalgsdatter, som hadde mistet både sin sønn og sin bror, gikk til svogeren sin, Asbjørns farbror Tore Hund. Hun rakte ham Asbjørns spyd med ordene: «Du skal bli hver manns niding, om du ikke hevner Asbjørn!» Øyeblikket er skildret på bautasteinen på Tore Hunds hjemsted, Bjarkøy. 29. juli 1030 stakk Tore Hund ned kong Olav og drepte ham i slaget ved Stiklestad.

Se også

• Nidstang

Autoritetsdata