Hopp til innhold

Volsungesaga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sigurd Fåvnesbane; detalj fra «Hylestad I-portalen».
På samme måte som de norske ynglingene og de danske skjoldungene nedstammer volsungene fra Odin. Men Odin er ikke bare stamfar, han griper også inn i sagaen: hjelper sine, gir råd og bringer sverdet Gram og Sigurds hest Grane inn i fortellingen. Her Gram, illustrert av Emil Doepler (1905).
Sigurd Fåvnesbane spidder dragen Fåvnes hjerte, illustrasjon av Arthur Rackham, 1901
Den svenske Ramsund-helleristningen fra 1000-tallet viser flere episoder fra Sigurds liv.[1]

Volsungesaga er en fornaldersaga fra siste del av 1200-tallet som supplerer andre norrøne kilder, og mange motiver og personer er kjent også fra sørgermanske kilder. Store deler av handlingen kjennes fra heltekvad i Den eldre Edda. I Codex Regius beretter kvadet «Sigerdrivamål» hvordan Sigurd Fåvnesbane finner valkyrien Sigerdriva sovende på et fjell omgitt av flammer. De lover hverandre ekteskap, og han rir ned fra fjellet. Så mangler flere blad, men Volsungesagaen bringer oss fortsettelsen. Sagaen starter likevel lenge før Sigurds fødsel og fortsetter lenge etter hans død.[2]

Sagaen knytter sagnene om den mytiske frankerkongen Volsungs etterkommere sammen med andre sagnkretser.[3] Hovedpersonen i sagaen er dragedreperen Sigurd Fåvnesbane, som vi følger i sagaens midtre tredjedel. Den første tredjedelen handler om Sigurds forfedre, mens den siste tredjedelen skildrer Sigurds enke Gudrun Gjukesdatter og hennes slektninger. I Atlekvadet fortelles om hennes hevn over ektefellen Atle; først dreper hun sønnene deres, så dreper hun Alte og brenner ned hallen med hele hirden hans.[4]

Volsungenes ætt

[rediger | rediger kilde]

Volsungene var en mytisk kongeslekt som ifølge sagnet nedstammet i rett linje fra Odin. Det norrøne kongenavnet Vǫlsungr kan være dannet av roten i germansk *waljan («å velge»).[5] Odins sønn Sigi ble landsforvist for å ha drept en annen manns trell. I stedet slo han seg ned som konge i «Huneland», dvs. frankernes område. (Frankerne ble omtalt som hugoneslatin og hūgasangelsaksisk.)[6] Fra Sigi nedstammer volsunge-ætten.

Sigis sønn Rerir, Odins sønnesønn, ble konge etter sin far. Rerir og hans dronning sørget over at de ikke fikk barn. Frigg og Odin sendte derfor en valkyrie til dem, Ljod som var datter av jotnen Rimner. Ljod hadde med seg et eple, og da dronningen tok en bit, ble hun med barn; men seks år senere var barnet fortsatt ikke født. Rerir var død, og dronningen ba om å få barnet skåret ut av siden på seg. Det var en stor velskapt gutt som rakk å gi sin mor et kyss før hun døde.[7] Han fikk navnet Volsung, og ætten har navn etter ham.

Kong Volsung i Huneland ble drept av svigersønnen Siggeir. Som hevn skiftet Volsungs datter Signy skikkelse med en seidkone. Seidkonen delte seng med Signys mann, kong Siggeir, som tok henne for å være Signy; mens Signy selv oppsøkte sin tvillingbror Sigmund. Han kjente ikke igjen sin søster og gjorde henne med barn. Så fikk hun sønnen Sinfjøtle, hevneren, som sammen med sin far Sigmund streifet rundt. En gang de kom over to sovende menn som hadde ulvehammer hengende; de var varulver som kom ut av hammene hver tiende dag. Far og sønn drepte mennene og trakk selv på seg ulvehammene. Som varulver streifet de rundt og drepte mange, til de valgte å brenne hammene. Sagnet om Sinfjøtle kan knyttes til gamle ritualer som tok sikte på å gjøre en unggutt til voksten mann; overgangsriter. Til slutt tok han og Sigmund hevn over Siggeir ved å brenne ham inne. Også Signy gikk frivillig inn i ilden. Sigmunds kone tok så livet av Sinfjøtle med gift; Sigmund jaget henne og tok i stedet Hjørdis til kone, men falt snart i kamp. Sigmunds og Hjørdis' sønn Sigurd Fåvnesbane var den største helten i nordisk sagnhistorie, og da han giftet seg med Gudrun, knyttet han volsungene sammen med gjukungene. Sigurds og Brynhilds datter var Aslaug, «Kraka», som giftet seg med Ragnar Lodbrok.[8]

Navnet Sinfjøtle er en parallell til gammelhøytysk Sintarfizilo, og i det angelsaksiske heltediktet Beowulf opptrer en Sigemund Wælsing som sammen med sin søstersønn Fitela skal ha felt flere kjemper.[9] Sinfjøtle ble en så stor kriger at Odin selv hentet ham til Valhalla da han døde: Sigmund bar den døde ned til en smal fjord, der en gammel mann ventet i en liten båt og tilbød å sette dem over. Men da Sigmund hadde lagt den døde i båten, var det ikke plass til ham selv. Den gamle la straks fra land, og i samme øyeblikk var han og båten borte.[10]

Volsungesagaen er skrevet av en ukjent islending som har støttet seg på heltekvad og brutt opp prosaen med vers og et nær fullstendig dikt som også kjennes fra Eldre Edda. Sagaen er beskrevet som «i alt væsentlig en omskrift til prosa av Eddadigtningen om Sigurd Fåvnesbane, om Gjukungerne, Atle og Jormunrekk»[11] og «hovedsakelig med grunnlag i heltedikt som er overlevert i Den eldre Edda.»[3]

I sagnene knyttes Sigurd til fyrstene i Burgunderriket som levde på 400-tallet, tidlig folkevandringstid. Sagnene om Sigurd Fåvnesbane har vært kjent i hele den germanske kulturkretsen, inkludert det norrøne området i vikingtiden, Norden, Island og vesterhavsøyene. Særlig kjent er det tyske Nibelungenlied. Om det skjuler seg en historisk skikkelse bak sagnene er uvisst, men noen av hendelsene som omtales er historiske nok. I tysk tradisjon heter han Siegfried [uttales «Siigfriid»]. I Eddadiktene og Beowulf opptrer skikkelser fra denne tradisjonen.

Et anslag er at 75 % av Volsungesagaen bygger på Eddadikt, og at prosateksten følger diktene nøye, noen ganger slik at også ordlyden skinner gjennom.[12] Noen steder er det tydelig at prosaforfatteren har basert sin fortelling på en sammenredigering av opplysninger fra flere heltedikt. Forfatteren har valgt en skrivestil som minner om islendingesagaer fra 1200-tallet, «det virker som forfatteren ønsker å skrive historie.»[12]

De delene av sagaen som ikke har grunnlag i Eddadiktene, er kapittel 1-7 om volsungenes eldste generasjoner, kapittel 11-13 om Sigmunds siste kamp og Sigurds fødsel, kapittel 15 («Regin lager Gram»), kapittel 17, 23-31 og 42. Kapittel 23 er trolig et lån fra Didrikssagaen, og Didrikssagaen har ellers både mye fellesstoff med Volsungesagaen og noen avsnitt hvor fremstillingen avviker.[13] Sigurdmyten gjengis også i Tåtten om Norne-Gjest.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det har eksistert en eldre prosafortelling, en Sigurds saga, som både Eddakvadene og Volsungesagaen bygger på. Finnur Jónsson mente at «foruden eddadigte er også uden tvivl en saga om Sigurd fafnisbane benyttet»[14], og han viser også til andre sagatekster som synes å bekrefte eksistensen av en slik saga. Halvorsen, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, er avvisende.[12]

Sagaen begynner med en sønn av Odin som het Sigi/Sige, men handler hovedsakelig om to ætter, volsungene og gjukungene, kong Gjukes sønner (niflungene eller germansk Nibelungene). En tredje ætt er Budlungene. Volsungesaga kan bli delt i to eller helst tre deler:

  1. Den første delen er om Volsunge-ætten, Sigurd Fåvnesbanes forfedre.
  2. Den andre delen handler om Sigurd Fåvnesbane, Volsungesagaens viktigste figur.
  3. Etter Sigurds død handler fortellingen om Sigurds enke Gudrun og hans svogre, ætten i Burgunderriket, gjukungene.

Det er flere gjennomgående temaer i sagaen: hamskifte, magiske drikker, spådommer og fatalisme.

Helten Sigurd Fåvnesbane

[rediger | rediger kilde]

Sagaens hovedhandling er den kjente fortellingen om helteskikkelsen Sigurd Fåvnesbane som dreper dragen Fåvne og tar gullskatten som dragen har voktet. Sigurd blir født i sagaens 13. kapittel, og brent på likbål i det 33. av 44 kapitler. «I den norrøne Sigurd-diktninga er fleire segner knytte saman: Ei segn om Sigurd som drep ormen, ei om Sigurd som vinn gullskatten, og ei om undergangen til gjukungane i kamp mot hunane.»[13] En gammel mann, Odin i forkledning, gir Sigurd råd om hvordan han skal overvinne dragen.

Sigurd møter Brynhild, en skjoldmøy i rustning, men i sagaen er det ikke klart om hun er noe overnaturlig. Etter ha møtt Gudrun, glemmer han Brynhild, og gifter seg med Gudrun. Senere anklager Brynhild Sigurd for å hh hatt seksuell omgang med henne, og Gudruns bror Guttorm gir Sigurd banesår mens han ligger i sengen, men Sigurd klarer å drepe Guttorm før han selv dør: «Og nå er det hendt, som lenge var spådd, og som vi nektet å tro, men ingen kan overvinne sin skjebne.» Brynhild dreper siden Sigurds tre år gamle sønn og dør så selv av egen vilje. Et stort likbål reises.

Etter Sigurd: Gjukungene

[rediger | rediger kilde]

Etter Sigurds død sørger Gudrun i «sju halvår», før hun aksepterer et frieri fra kong Atle (trolig hunerkongen Attila.[13]) Dette forholdet ender i strid og blod, og hun gifter seg på nytt med kong Jonaker.

Teksthistorie og etterliv

[rediger | rediger kilde]
Sigurds liv og gjerninger skildres på stavkirkeportalene fra Hylestad stavkirke, 1200-tallet. Sigurds liv og gjerninger skildres på stavkirkeportalene fra Hylestad stavkirke, 1200-tallet.
Sigurds liv og gjerninger skildres på stavkirkeportalene fra Hylestad stavkirke, 1200-tallet.

Sagaen dateres til 1260,[13] 1200-tallet[3] og «andre halvdel av 1200-tallet».[11] Rangeringen som den eldste av fornaldersagaene er imidlertid også problematisert: «ingenting i innholdet dokumenterer så høy alder, mens stil og uttrykk indikerer en senere periode, og behandlingen knytter den til senere historier av andre typer.»[15]

Det eneste gjenværende manuskriptet av sagaen (Ny kgl. Saml. 1824 b 4to) er nedskrevet en gang rundt 1400. I dette manuskriptet fører sagaen direkte over i Ragnar Lodbroks saga (Ragnars saga loðbrókar); Ragnar Lodbrok ble gift med Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug Sigurdsdatter. I middelalderen ble disse to sagaene ansett som én sammenhengende saga.[13] Et «mellomkapittel» om Heime og Aslaug blir i noen utgaver tatt med i Volsungesagaen og i andre utgaver i Ragnar Lodbroks saga.

En av eldste kjente avbildninger av Sigurd-historien er helleristningen i Ramsund i Sverige, fra ca. år 1000.[16] Helten Sigurd overlevde religionskiftet og levde videre i middelalderens ikonografi. Utskjæringene i tre på portalen på den nå nedrevne Hylestad stavkirke i Setesdal fra 1200-tallet er i dag på Historisk museum i Oslo.

Det middelhøytyske eposet Nibelungenlied er basert i stor grad på eldre fortellinger som var kjent av alle i de germanske landene i tidlig middelalder, men omarbeidet inn i en høvisk middelaldersetting. Richard Wagners operaverk Nibelungenringen (1854–74). bygger på en kombinasjon av Nibelungenlied og Volsungesagaen. Også den engelske kunstneren William Morris var inspirert av verket, bidro til en engelsk oversettelse og skrev selv det episke diktet «Sigurd the Volsung».

I nordiske folkeviser lever Sinfjøtle videre som «Svend Felding».[17] Her er han en av «kjempene» rundt Holger Danske, og opptrer i to folkeviser der han gjør det av med henholdsvis en «kjempe» og en tysk prinsesses beste kriger i et kappritt.[18] Visen om Svend og dronning Jutte er trolig diktet i Danmark til Erik Plogpennings bryllup med den saksiske fyrstedatter Jutte (Judith) i 1239.[19]

I en norsk folkevise er han fortsatt dansk, men planlegger nå en valfart til Roma. Underveis redder han en prinsesse fra et troll.[20] På 1400-tallet var han en kjent skikkelse også i Sverige, der kampen mot trollet er malt et kirkehvelv i Sødermanland. Herberget for danske pilegrimmer kan være et minne om det gjestehuset som Erik Eiegod opprettet i Lucca i 1098.[21]

Sagaen er flere ganger oversatt til norsk; først av Sophus Bugge i 1865 og senere som Oldsagn om Vølsunger og Gjukunger i 1872.[22] En moderne oversettelse finnes bare til nynorsk: Soga om volsungane, 1974, ved Magnus Rindal[23], som avløste en eldre oversettelse ved Torleiv Hannaas fra 1907.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sigurd-helleristningen i Ramsund i Sverige, viking.archeurope.com
  2. ^ Vølsungesagaen, Nationalmuseet
  3. ^ a b c (no) «Volsungesaga» i Store norske leksikon
  4. ^ «Altekvida», heimskringla.no
  5. ^ Louis-Jensen, Jonna: «vølsunger» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 6. august 2024 fra [1]
  6. ^ Gudmund Schutte: Our Forefathers
  7. ^ [2] P.A. Munch: Norse mythology: The legends of the Volsungs
  8. ^ Vølsungesagaen, Nationalmuseet
  9. ^ [3] P.A. Munch: «Heltesagnene», heimskringla.no
  10. ^ Olaf Hansen: «Sinfjøtles død», heimskringla.no
  11. ^ a b Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Kapitlet «Foraldersagaen» s 461ff
  12. ^ a b c E.F. Halvorsen. «Volsunga saga» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  13. ^ a b c d e Magnus Rindal i innledningen til 1974-utgaven.
  14. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  15. ^ Jónas Kristjánsson: Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  16. ^ Sigurd-helleristningen i Ramsund i Sverige, viking.archeurope.com
  17. ^ P.A. Munch: Norse mythology: The legends of the Volsungs
  18. ^ Posselt, Gert: «Svend Felding» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 7. august 2024 fra Svend Felding og dronning Jutte
  19. ^ «Svend Felding og dronning Jutte»
  20. ^ «Norsk folkevise»
  21. ^ «Svend Feldings pilegrimsferd»
  22. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  23. ^ Soga om volsungane. Omsett av Magnus Rindal. Samlaget, 1974. (Norrøne bokverk ; 1). ISBN 82-521-0300-6. Gjenutgitt 1984 i bd 4 av Sagalitteraturen. ISBN 82-521-2425-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]