Hopp til innhold

Skjelldyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Verdens skjelldyrdag»)
Skjelldyr
– utbredelse –
Nomenklatur
Pholidota
Weber, 1904
Synonymi
Manidae
Gray, 1821
Populærnavn
skjelldyr[1]
(pangoliner)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
GruppePholidotamorpha
Økologi
Antall arter: 8
Habitat: terrestrisk, trelevende og fossorial, tropisk og subtropisk klima
Utbredelse: Afrika og Asia
Inndelt i

Skjelldyr eller pangoliner (Pholidota) utgjør en gruppe med svært karakteristiske skjellkledde pattedyr som er delvis fossoriale. De organiseres i sin egen lille orden, som inngår i gruppen Pholidotamorpha sammen med den for lengst utdødde søstergruppen Palaeanodonta.[2] Skjelldyrordenen består kun av én eksisterende familie; skjelldyrfamilien (Manidae), som omhandler (minst) åtte nålevende arter av skjelldyr, hvorav fire med tilhold i Afrika og fire i Asia. En av de afrikanske artene kan imidlertid vise seg egentlig å være flere arter, men dette er foreløpig uavklart. Familien deles videre inn i tre monotypiske delgrupper (underfamilier).

Skjelldyrene er som gruppe mer utsatt for tyvjakt, ulovlig handel og smugling på tvers av landegrenser enn alle andre dyr på kloden vår.[3][4]

Verdens skjelldyrdag er en begivenhet som feires årlig, hver tredje lørdag i februar.[5] Hensikten er å øke forståelsen og respekten for en helt spesiell gruppe med ville dyr, som er evolusjonært unike, men særlig utsatte for organisert kriminalitet.[5] Feiringen av en egen minnedag for skjelldyrene ble første gang initiert tredje lørdag i februar 2012.[5]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Sammenrullet savanneskjelldyr
(Smutsia temminckii)
Kroppsskjell hos savanneskjelldyr
(Smutsia temminckii)

Skjelldyr er enigmatiske pattedyr på randen av utryddelse.[4] Til tross for disse dyrenes unike evolusjonære nisje, har skjelldyrene blitt lite studert opp gjennom historien.[4]

Pholidota splittet trolig i to linjer (afrikanske og asiatiske skjelldyr) for cirka 37,9 millioner år siden, etter at grenene som førte fram til henholdsvis rovpattedyrene (Carnivora) og skjelldyrene splittet i to klader fra Ferae for omkring 78,9 millioner år siden. Skjelldyr og rovpattedyr er altså hverandres nærmeste nålevende slektninger.[6] Store og små afrikanske skjelldyr splittet lag for omkring 22,9 millioner år siden. Videre oppsto delgruppen Maninae for cirka 12,9 millioner år siden, Phatagininae for cirka 13,3 millioner år siden, og Smutsiinae for cirka 9,8 millioner år siden.[4]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Skjelldyras økologiske nisje kan sammenlignes med maurslukernes og jordsvinets, og skyldes tilfeller av konvergent evolusjon. Dette gjelder for eksempel de lange klørne på labbene, som dyra bruker til rive opp boligene til maur og termitter, og den ekstra lange klebrige tungen (som er lenger enn selve kroppen),[5] som enkelt fanger opp disse små byttedyrene, som er hovednæringen.

Skjelldyrene har en langstrakt kropp og blir ofte beskrevet som «vandrende kongler». Dette skyldes at kroppen er dekket med store hornskjell av keratin,[5] et fiberdannende protein som er rikt på cystein. Dette er hornskjell som understøttes av benplater i lærhuden og fungerer som et ytre skall (pansering) for dyrene. Skjellene er overlappende og sitter i rader på langs av kroppen. De utgjør normalt cirka 20 % av den totale kroppsvekten.[5] Skjellene vokser faktisk gjennom hele livet, og de kan utgjøre opptil en femtedel av kroppsvekten. Når de føler seg truet ruller de seg sammen til en «ball», der bare skjellene synes og beskytter dem.

Ryggen, nakken og hodet har ingen markante skiller, men går nærmest i ett. Hodet er i seg selv ganske lite, langstrakt og avsmalende utover mot den spisse snuten og den lille munnåpningen. Ekstremitetene er forholdsvis korte, men kraftige. De ender opp i hender og føtter med lange, kraftige klør på tærne. Når dyra går på bakken bøyes de lange klørne på bena bakover, under foten, slik at dyret reelt sett går på knokene (for å redusere slitasjen på klørne). De er derfor ganske saktegående. Halen er skjellkledd som kroppen og lang, om enn i varierende grad. Den har gripeevne, som er meget god hos noen av artene, og ender opp i spiss. Halen brukes også som støtte nå dyra står på to. Dyra er gode klatrere; de mindre artene mer så enn de store. Syn og hørsel regnes for å være moderat utviklet, men luktesansen er svært godt utviklet og brukes aktivt til å finne mat. Skjelldyr kan lukke både nesen og ørene, så insektene ikke kommer til mens dyra leter etter mat.[5] Skjelldyrene er tannløse, men små pigger av hornstoff på innsiden av magesekken maler i stykker føden.[5]

Skjelldyr lever solitært og er hovedsakelig nattaktive. Resten av døgnet tilbringes gjerne i trær eller i jordganger under bakkeplanet, der de hviler og er trygge for større rovdyr. Dyrene er ofte territoriale, og territoriet markeres med urin, avføring og et sekret som utskilles fra spesielle duftkjertler.[5] Om natten kommer dyra ut for å lete etter mat, som i hovedsak er enten maur eller termitter eller begge deler. Mange av artene kan klatre i trær (spesielt de som i hovedsak lever av maur) og én av artene er til og med hovedsakelig trelevende. Skjelldyr kan faktisk konsumere opptil 70 millioner maur i løpet av ett år.[5]

Trusselstatus

[rediger | rediger kilde]
Levende ville skjelldyr på et våtmarked i Mong La, i delstaten Shan i Myanmar

Skjelldyr er mer utsatt for såkalt wildlife trafficking enn alle andre dyr på kloden vår.[3][7] Kjøttet regnes som en eksklusiv delikatesse og skjellene brukes i tradisjonell østlig medisin,[7] selv om alle artene er fredet og beskyttet under CITES Appendix I.[8][7] Kina og USA er betydelige mottakere for den ulovlige smuglingen.[8]

I april 2019 oppdaget tollmyndighetene i Singapore en container på vei til Vietnam fra Nigeria, som ifølge papirene skulle inneholde kassiafrø. Lasten viste seg imidlertid å være skjell fra to afrikanske skjelldyrarter, til en verdi av 38 millioner amerikanske dollar. Innholdet tilsvarte cirka 17 000 skjelldyr, og var det største beslaget i verden, noen sinne.[7] Én uke senere dukker det opp en ny container fra Afrika, på vei til den samme destinasjonen. Også denne viste seg å inneholde ulovlige skjell etter ufattelige 21 000 skjelldyr.[7]

To av skjelldyrartene er såkalte EDGE-arter, kinaskjelldyr og malayskjelldyr, som regnes blant verdens mest truede dyrearter. Begge står også på EDGE fokal-art liste og er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse, sammen med filippinskjelldyr.[9][10][11] I tillegg er indiaskjelldyr,[12] hvitbukskjelldyr[13] og kjempeskjelldyr[14] sterkt truet og savanneskjelldyr[15] og langhaleskjelldyr[16] sårbare.

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Gaubert et al. (2018).[4]

Treliste

Anetavle

[rediger | rediger kilde]

Inndeling etter X. Zhou m. fl. (2011).[17]

   Laurasiatheria   

 Eulipotyphla (insektetere)


   Scrotifera   

 Chiroptera (flaggermus)


   Ferungulata   
   Ferae   

 Pholidotamorpha (skjelldyr)



 Carnivoramorpha (rovpattedyr)



   Euungulata   

 Perissodactyla (hovdyr)



 Cetartiodactyla (hvaler og klovdyr)







Koronaviruspandemien i 2019–2021

[rediger | rediger kilde]

I februar 2020 fant universitetsforskere i Kina ved bruk av genomsekvensering et 99 % sammenfall mellom koronavirus funnet i skjelldyr og SARS-CoV-2, viruset som var ansvarlig for pandemien i 2019–2021.[18] En 99% likhet er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å knytte de to til hverandre: En påfølgende helgenomssammenligning kom til at pangolinviruset og menneskeviruset faktisk ikke deler mer enn 90,3% DNA, og med dette turde disse dyrene være å utelukke som en direkte kilde.[19] Da SARS-utbruddet oppsto førte det til masseslakt av civetter i frykt for at de var årsaken til at viruset spredde seg,[20] men det er uklart om noe slik har skjedd med skjelldyrene.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ Amrine-Madsen, H.; Koepfli, K.P.; Wayne, R.K.; Springer, M.S. (2003). «A new phylogenetic marker, apolipoprotein B, provides compelling evidence for eutherian relationships». Molecular Phylogenetics and Evolution. 28 (2): 225–240. PMID 12878460. doi:10.1016/S1055-7903(03)00118-0. Besøkt 19. april 2008. 
  3. ^ a b Heinrich, S., Wittman, T.A., Ross, J.V., Shepherd, C.R., Challender, D.W.S., and Cassey, P. (2017). The Global Trafficking of Pangolins: A comprehensive summary of seizures and trafficking routes from 2010–2015. TRAFFIC, Southeast Asia Regional Office, Petaling Jaya, Selangor, Malaysia.
  4. ^ a b c d e Gaubert, P., Antunes, A., Meng, H., Miao, L., Peigné, S., Justy, F., ... & Verheyen, E. (2018). The complete phylogeny of pangolins: scaling up resources for the molecular tracing of the most trafficked mammals on earth. Journal of Heredity, 109(4), 347-359. doi: https://doi.org/10.1093/jhered/esx097
  5. ^ a b c d e f g h i j Rhishja Cota (2020) World Pangolin Day. worldpangolinday.org
  6. ^ Naish, Darren (2015) Surprises from Placental Mammal Phylogeny 1: Pangolins Are Close Kin of Carnivorans. Tetrapod Zoology, Scientific American, July 21, 2015. Besøkt 2020-05-20
  7. ^ a b c d e Reuters (2019-4-10) «Singapore makes 2nd huge seizure of pangolin scales in days». The Asahi Shimbun (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. april 2019. Besøkt 10. april 2019. 
  8. ^ a b CITES (2019) Appendices I, II and III, valid from 26 November 2019.
  9. ^ Challender, D., Wu, S., Kaspal, P., Khatiwada, A., Ghose, A., Ching-Min Sun, N., Mohapatra, R.K. & Laxmi Suwal, T. 2019. Manis pentadactyla (errata version published in 2020). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12764A168392151. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12764A168392151.en. Downloaded on 16 May 2020.
  10. ^ Challender, D., Willcox, D.H.A., Panjang, E., Lim, N., Nash, H., Heinrich, S. & Chong, J. 2019. Manis javanica. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12763A123584856. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12763A123584856.en. Downloaded on 16 May 2020.
  11. ^ Schoppe, S., Katsis, L. & Lagrada, L. 2019. Manis culionensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T136497A123586862. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T136497A123586862.en. Downloaded on 16 May 2020.
  12. ^ Mahmood, T., Challender, D., Khatiwada, A., Andleeb, S., Perera, P., Trageser, S., Ghose, A. & Mohapatra, R. 2019. Manis crassicaudata. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12761A123583998. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12761A123583998.en. Downloaded on 16 May 2020.
  13. ^ Pietersen, D., Moumbolou, C., Ingram, D.J., Soewu, D., Jansen, R., Sodeinde, O., Keboy Mov Linkey Iflankoy, C., Challender, D. & Shirley, M.H. 2019. Phataginus tricuspis. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12767A123586469. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12767A123586469.en. Downloaded on 16 May 2020.
  14. ^ Nixon, S., Pietersen, D., Challender, D., Hoffmann, M., Godwill Ichu, I., Bruce, T., Ingram, D.J., Matthews, N. & Shirley, M.H. 2019. Smutsia gigantea. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12762A123584478. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12762A123584478.en. Downloaded on 16 May 2020.
  15. ^ Pietersen, D., Jansen, R. & Connelly, E. 2019. Smutsia temminckii. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12765A123585768. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12765A123585768.en. Downloaded on 16 May 2020.
  16. ^ Ingram, D.J., Shirley, M.H., Pietersen, D., Godwill Ichu, I., Sodeinde, O., Moumbolou, C., Hoffmann, M., Gudehus, M. & Challender, D. 2019. Phataginus tetradactyla. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12766A123586126. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12766A123586126.en. Downloaded on 16 May 2020.
  17. ^ Zhou, X. et al. (2011). Phylogenomic analysis resolves the interordinal relationships and rapid diversification of the Laurasiatherian mammals. Systematic Biology 61 (1): 150–64. doi: http://dx.doi.org/10.1093/sysbio/syr089 PMC 3243735. PMID 21900649. Retrieved 3 October 2011. (Advance Access; published online 7 September 2011)]
  18. ^ «Coronavirus: Pangolins may have spread the disease to humans». Medical News Today. Brighton, East Sussex, England: Healthline Media. 11. februar 2020. Besøkt 20. februar 2020. 
  19. ^ Cyranoski, David (26. februar 2020). «Mystery deepens over animal source of coronavirus». Nature. London, England: Nature Research. Besøkt 28. februar 2020. 
  20. ^ «Civet Cat Slaughter To Fight SARS». CBS News. 11. januar 2004. Besøkt 28. februar 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skjelldyr&oldid=22816946»