Hopp til innhold

Invasjonen av Sicilia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Operasjon Husky»)
Invasjonen av Sicilia
Konflikt: Andre verdenskrig

Den allierte landingen 10. juli 1943
Dato9. juli 194317. august 1943
StedSicilia i Italia
36°52'59,999"N 14°25'59,999"Ø
ResultatAlliert seier
Operasjon Avalanche
Stridende parter
Tysklands flagg Tyskland
Italias flagg Italia
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Canadas flagg Canada
Frie Frankrike De frie franske styrker
Kommandanter og ledere
Tysklands flagg Albert Kesselring
Italias flagg Alfredo Guzzoni
Tysklands flagg Frido von Senger
Tysklands flagg Hans-Valentin Hube
USAs flagg Dwight D. Eisenhower
Storbritannias flagg Harold Alexander
Storbritannias flagg Bernard Law Montgomery
USAs flagg George S. Patton
Styrker
365 000 italienske
40 000 tyske
160 000 allierte
Tap
29 000 drepte og skadede
140 000 krigsfanger
22 850 drepte og skadede
Den allierte invasjonen av Italia
Invasjonen av SiciliaInvasjonen av ItaliaVåpenhvileavtalen med ItaliaGustavlinjenVolturnolinjenBarbaralinjenBernhardtlinjenMonte CassinoAnzioTrasimenelinjenGotiske linjenVåroffensiven i Italia
Det amerikanske ammunisjonskipet «SS Robert Rowan» eksploderer etter å ha blitt bombet av et tysk bombefly fra Gela 11. juli 1943.

Invasjonen av Sicilia, med kodenavn «operasjon Husky», var en alliert operasjon under andre verdenskrig. Den begynte 9. juli 1943 med massiv alliert bombing, etterfulgt av en luftlandsetting og påfølgende landgang grytidlig dagen etter, og varte til 17. august samme år, med erobringen av Messina. Dette var også starten på felttoget i Italia. Erobringen av Sicilia var avgjørende for å sikre allierte skipsleder i Middelhavet og kontroll av det sørlige Middelhav for videre operasjoner.

Invasjonsstyrken besto hovedsakelig av britiske og amerikanske styrker, mens øya ble forsvart av italienske og tyske styrker.

Allerede to måneder senere, 3. september 1943, ble felttoget videreført med «operasjon Avalanche», landgangen i Fastlands-Italia.

Etter at de allierte hadde kommet frem til at det ikke var mulig å gjennomføre noen invasjon av Frankrike i 1943, bestemte man at de styrkene som hadde vunnet felttoget i Nord-Afrika skulle benyttes til å erobre den italienske øya Sicilia. Den militære målsettingen var både å eliminere aksemaktenes fly- og marinebaser på øya og slik sikre tryggere passasje for alliert skipsfart i Middelhavet, og å bane vei for en eventuell invasjon av selve Italia. Videre ønsket en å true styrkene i resten av Italia og sette de italienske styresmaktene under press, for å få dem til å gå ut av krigen. Dernest var tanken å binde opp store styrker for aksemaktene i sør, og dermed svekke mulighetene for å bygge opp og ytterligere styrke forsvaret av Frankrike. En invasjon av Fastlands-Italia var før operasjon Torch kun sett på som et sekundært mål, da særlig amerikanerne ikke ønsket dette dersom det gikk på bekostning av, eller ville forsinke, en invasjon av Frankrike. Men under Quebec-konferansen 17.24. august 1943 ble man enige om at styrkene på Sicilia skulle invadere Italia, og også besette Sardinia og Korsika.

Den allierte øverstkommanderende for invasjonen var amerikaneren Dwight D. Eisenhower. Bakkestyrkene besto av den britiske Åttende armé, under ledelse av general Bernard Montgomery, og den amerikanske Syvende armé, under ledelse av general George Patton. På Sicilia stod den 6. italienske armé med 200 000 mann, fordelt på fire mobile divisjoner og seks kystforsvarsdivisjoner, og de tyske 15. pansergrenaderdivisjon og panserdivisjon «Herman Göring»,[1] under kommando av den italienske generalen Alfredo Guzzoni.

Alliert landgang

[rediger | rediger kilde]
Soldater fra Highland Division står i vann til livet, mens de losser skipene på stranden under invasjonens første dag. Samtidig blir det bygget ankomstveier på stranden for at effektivisere landgangen.

Det var liten storm da den allierte landgangen ble igangsatt natten mellom 9. og 10. juli, noe som førte til at særlig de amerikanske fallskjermstyrkene ble spredt utover et større område enn planlagt, og disse ble ikke i hovedsak samlet før 14. juli.

Det dårlige været gjorde også landgangen fra sjøen vanskelig, men inneholdt også et overraskelsesmoment, da forsvarerne ikke regnet med noe angrep i slikt vær.

Om kvelden 10. juli var imidlertid sju allierte divisjoner, tre britiske, tre amerikanske og en canadisk etablerte på stranden, og havnen i Siracusa var erobret.

Videre operasjoner innover på øya

[rediger | rediger kilde]

Harold Alexanders plan var å etablere en linje mellom Licata i vest og Catania i øst før de britiske styrkene forlot kysten for å starte operasjoner med sikte på å ta resten av øya. Sentralt i denne planen var å bygge opp styrkene og erobre flystriper. Den britiske Åttende armé hadde derfor som hovedoppgave å erobre Pachino flyplass på Kapp Passero og havnen i Siracusa før den rykket nordover for å ta havnene i Augusta og Catania. Sjuende arme skulle erobre havnen i Licata og flyplassene i Ponte Olivo, Biscari og Comiso. Deretter skulle den sikre Åttendes armes venstre flanke.

Aksemaktenes evakuering

[rediger | rediger kilde]

De tyske og italienske styrkene igangsatte en full-skala evakuering i perioden 11. til 17. august. I løpet av denne perioden beordret Hans-Valentin Hube periodevise tilbaketrekninger på mellom 8 og 24 km pr natt for å holde de allierte styrkene på avstand, blant annet ved å minelegge områdene de trakk seg tilbake fra. Etter hvert som fronten ble kortere som følge av tilbaketrekningen, kunne nye avdelinger frigjøres for evakuering. De allierte forsøkte et amfibieangrep mot de tretirerende styrkene 15. august, men dette endte ut i ingenting da aksemaktene allerede hadde forlatt området.

Den tyske og italienske evakueringen viste seg ganske vellykket, da de allierte ikke var i stand til å forhindre at de foretok en kontrollert tilbaketrekning eller å forstyrre overfarten over Messinastredet. Stredet ble beskyttet av 120 tunge og 112 lette anti-luftskyts. Dette var satt opp på begge sider av stredet, og gjorde det svært vanskelig for allierte fly å hindre evakueringen.

18. august meldte den tyske overkommandoen av 60 000 soldater hadde lyktes i å evakuere øya. Det tilsvarende italienske antallet var 75 000.

Tilstøtende operasjoner

[rediger | rediger kilde]
  • «Operasjon Barclay»: Avledende operasjoner rettet mot Sardinia, Korsika, Kreta og Hellas for å forvirre forsvarerne om hvor og når invasjonen ville komme. Dette ble også forsterket med at falsk etterretningsmateriale ble gjort tilgjengelig for tysk etterretning gjennom den meget suksessfulle «operasjon Mincemeat».
  • «Operasjon Corkscrew»: Alliert invasjon 11. juni 1943 av den italienske øya Pantelleria, etter at de allierte har sluppet 5 000 tonn bomber siden 1. juni.[2] 12. juni ble De pelagiske øyer med Lampedusa og Linosa, rundt 140 km vest for Malta tatt, også de uten kamp.
  • «Operasjon Ladbroke»: Alliert nattlig landsetting 9. juli 1943 ved hjelp av glidefly ved Siracusa. Styrken skulle sikre en viktig bro og innta byen. Angrepet var bare delvis vellykket og ble vanskeliggjort av den sterke vinden.
  • «Operasjon Chestnut»: Alliert landsetting 12. juli 1943 via luften av to SAS-grupper for å forstyrre forsvarernes kommunikasjoner. Styrkene mistet imidlertid mye av utstyret i den sterke vinden i forbindelse med landingen, og kommunikasjonen ble ødelagt. Operasjonen var derfor mislykket.
  • «Operasjon Fustian»: Alliert landsetting 13.-14. juli 1943 via luften ved Primosole-broen over elven Simeto, sør for Etna. Styrken ble imidlertid slått tilbake av italienske styrker.
  • «Operasjon Narcissus»: Kommandoraid mot et fyr i nærheten av hovedområdet for invasjonsstyrken. Området var imidlertid ikke befestet slik etterretningsmateriale hadde tydet på, og styrken trakk seg tilbake uten å avfyre noen skudd.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jensen, side 304
  2. ^ Jensen, side 300
  • Jensen, Ole Helmer: 2. verdenskrig. Hvem, hva, hvor., oversatt til norsk av Stephan Lange, Chr. Scibsteds forlag, 1969, 1984. ISBN 82-516-0973-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]