Slaget ved Bautzen 1945

Slaget ved Bautzen
Konflikt: Andre verdenskrig
Minnestein for drepte sovjetiske og polske sivile ved byen Wuitschke
Dato 21. – 30. april 1945 Sted Bautzen Resultat Taktisk tysk seier
Stridende parter
Tyskland	Sovjetunionen Polen
Kommandanter og ledere
Ferdinand Schörner Wilhelm Schmalz Hermann von Oppeln-Bronikowski	Ivan Konev Ivan Petrov Vladimir Kostylev Karol Świerczewski
Styrker
50 000	Polske hær: 90 000 Den røde hær: minst 20 000
Tap
Antatt 6 500	Polen: 4 902 døde, 2 798 savnede 10 532 sårede Den røde hær: ukjent

Slaget ved Bautzen 1945 ble utkjempet 21.-26. april, etterfulgt av mindre kamper frem til 30. april – omtrent samtidig med det langt større og mer kjente slaget om Berlin. Med en viss rett kan slaget kalles en taktisk tysk triumf – den siste under andre verdenskrig. Strategisk var utfallet derimot ikke gunstig for tyskerne.

Bakgrunn

I mars og første del av april 1945 forberedte sovjeterne en storoffensiv langs hele østfronten. Deres viktigste mål var Berlin. Hovedtyngden i den enorme oppladningen lå øst og sørøst for hovedstaden, mellom Schwedt ved Oder og Görlitz ved Neisse. Hitler påstod imidlertid feilaktig at sovjeternes opphopning av folk og materiell var en «diger bløff», og at de planla hovedstøtet lenger sør, mot Praha. Derfor fikk SS-generalen Ferdinand Schörner, som dekket det sørøstligste Tyskland og Tsjekkoslovakia, betydelige forsterkninger på bekostning av Oderfronten, tyskerne siste forsvarslinje øst for Berlin. Styrkeforholdet var derfor mye jevnere på Schörnes frontavsnitt enn lenger nord.

Tysk motoffensiv

16. april startet sovjeternes offensiv. I løpet av 3-4 dager brøt det tyske forsvaret sammen under det voldsomme presset fra sovjeternes hovedstyrker under marskalkene Georgij Zjukov og Ivan Konev. 21. april nådde sovjeterne Berlins østre forsteder, mens andre styrker fortsatte vestover for å omringe byen.

Tyskerne satte inn flere motangrep for å komme Berlin til unnsetning. Nordøst for byen stod – på Hitlers kart – «armégruppe Steiner» under SS-generalen Felix Steiner. 21. april krevde Hitler at Steiner skulle rykke sørover og avskjære Zjukovs kilformede fremstøt. Men «armégruppe Steiner» fantes ikke. Steiner klarte å skrape sammen noen småstyrker, men oppnådde svært lite.

Schörner disponerte derimot noen av de sterkeste avdelingene som fortsatt fantes på østfronten. Etter gjennombruddet langs Neisse 16. april klarte riktignok Konev å erobre Cottbus og Kamentz og å omringe Bautzen, men ble deretter stanset. Bak sovjeternes hovedlinjer holdt dessuten Breslau stand som pinnsvinstilling, noe Hitler påpekte overfor generaler som tillot seg å kritisere det de kalte Hitlers festningsmani.

21. april gikk Schörners 20. Panzer-Division under Hermann von Oppeln-Bronikowski til motoffensiv for å komme Berlin til unnsetning. Mot ham stod hovedsakelig den polske 2. armé, som tilhørte Konevs armégruppe. Tallmessig var polakkene nesten dobbelt så sterke, men troppene var stort sett uerfarne, og slett ikke førsteklasses. Tyskerne disponerte derimot en del erfarne, dyktige og fanatisk kjempende SS-veteraner. De rykket nord- og nordøstover, gjenerobret Bautzen og påførte motstanderne store tap. Men Konev trakk forsterkninger for å stanse tyskerne, i tillegg til at noen av tyskernes panseravdelinger slapp opp for bensin. 26. april ble tyskerne stanset – lenge før de hadde noen mulighet til å unnsette Berlin, som var blitt omringet dagen før. Mindre kamper foregikk frem til den 30. april, og tyskerne holdt stillingen på dette frontavsnittet frem til kapitulasjonen.

Etterpå

Blant historikerne har det vært omstridt hvem som egentlig vant slaget ved Bautzen. Polske historikere, særlig før sovjetsystemets sammenbrudd rundt 1990, har fremholdt at polakkene vant. Noen tyske historikere har derimot ment at slaget endte med tysk seier.

Slaget kan med en viss rett kalles en tysk taktisk triumf – den siste. Tyskerne påførte motstanderne store tap og gjenerobret Bautzen, og motstanderne måtte trekke tropper fra andre frontavsnitt, så tyskerne fikk beholde det utsatte Dresden til kapitulasjonen. Også Breslau holdt stand til krigens slutt. Men i den grad slaget hadde noen strategisk virkning, var den ugunstig for tyskerne. Offensiven nådde slett ikke sitt mål. Hadde tyskerne i stedet styrket Oderfronten, kunne de ha sinket sovjeternes offensiv mot Berlin. Slaget påvirket heller ikke grensedragningen mellom Tyskland og Polen etter krigen, for allerede på Jalta-konferansen i februar hadde stormaktene vedtatt at Polen skulle flyttes vestover og grensen mot Tyskland følge Oder-Neisse-linjen.

Litteratur

• Ryan, Cornelius (1966). Det siste slaget: Berlins fall. Stavanger: Stabenfeldt.