The Phoney War

En plakat fra «British Ministry of Home Security» av en type som var vanlig under «The Phoney War»

The Phoney War, norsk «Liksomkrigen», den falske/merkelige krigen, eller med Winston Churchills ord, «skumringskrigen», var en fase i den første delen av den andre verdenskrig som var preget av få militære operasjoner i det kontinentale Europa etter Tysklands og Sovjetunionens erobring av Polen. Selv om de store europeiske statene hadde erklært hverandre krig var ingen av partene rede for større operasjoner; det var derfor temmelig rolig ved grensene som også dannet frontlinjene. I Tyskland ble det kalt for «Sitzkrieg» (et ordspill på «Blitzkrieg»), i Frankrike sa man «drôle de guerre» (den merkelige krigen). Britene kalte perioden også for «the Bore War», et ordspill på boerkrigen.

Bakgrunn

I september og oktober 1939 var det meste av den tyske hæren opptatt med å erobre Polen, kun en mindre styrke bemannet befestede forsvarslinjer langs den franske grensen. På den andre siden sto franske og britiske tropper og bemannet Maginotlinjen, men det var kun noen lokale trefninger. Det britiske flyvåpenet RAF slapp flyveblad med propaganda over Tyskland mens de første kanadiske soldatene kom til Storbritannia. I november øket spenningen mellom Sovjet og Finland og den 30. november 1939 brøt vinterkrigen ut; i noen måneder var Europas oppmerksomhet rettet mot Finland og Norden.

Både Storbritannia og Frankrike var åpne for å hjelpe Finland, ikke minst fordi en slik ekspedisjon kunne brukes for å få kontroll over viktige svenske malmfelt i Kiruna. Før de allierte klarte å få etablert en ekspedisjonsstyrke måtte Finland kapitulere den 13. mars. Den 9. april slo Tyskland uventet til mot Danmark og Norge med operasjon Weserübung; og de allierte lovte Norge hjelp. Nordmennenes motstand og britisk og fransk assistanse gikk dårlig, og den dårlige utviklingen tvang den britiske statsminister Neville Chamberlain til å gå av den 10. mai 1940. Ny statsminister ble Winston Churchill; samme dag angrep tyske styrker Benelux-landene og den «merkelige krigen» ble avløst av tyskernes «Blitzkrieg».

Invasjonen av Polen

Tysklands angrep på Polen den 1. september 1939 tvang i realiteten landets allierte, Storbritannia og Frankrike til å erklære Tyskland krig. De to vestlige stormaktene var imidlertid hverken forberedt eller lystne på krig med Tyskland. Mens Tyskland og Sovjet delte Polen mellom seg sto franske og britiske styrker passive ved Tysklands vestgrense og etter en måneds krig kapitulerte Polen den 6. oktober for overmakten. En del polske styrker klarte imidlertid å unnslippe og deltok videre i kampene på alliert side, både ved Narvik og i slaget om Storbritannia.

Krigen på havet

I motsetning til fredelige tilstander på vestfronten var krigen på havet - slaget om Atlanterhavet - den startet umiddelbart med krigserklæringen. Storbritannia var helt avhengig av forsyninger over Atlanterhavet og de tyske ubåtstyrkene forsøkte etter beste evne å tvinge landet i kne ved å senke handelsskip. Bare noen timer etter at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig ble passasjerskipet SS «Athenia» den 3. september 1939 senket av den tyske ubåten U-30. Av de over 1 200 ombord omkom 112, blant dem 28 amerikanere. Britene tok senkningen som et bevis på at den uinnskrenkede ubåtkrigen var i gang.

Marinefartøy var heller ikke trygge for ubåtene, den 14. oktober 1939 ble det gamle britiske slagskipet HMS «Royal Oak» senket i marinebasen Scapa Flow i et dristig angrep av ubåten «U 47». Det var et hardt psykologisk slag for britene og ble først kjent i britisk opinion gjennom tyske propagandasendinger mot Storbritannia.

I begynnelsen av krigen brukte tyskerne også overflateskip mot handelsfartøy, et av dem var krysseren «Admiral Graf Spee» som i perioden september-desember 1939 senket 9 allierte handelsskip. I desember ble «Admiral Graf Spee» funnet av den britiske marinen, og etter en kort trefning valgte skipets kaptein å senke skipet den 17. desember 1939. Hjelpeskipet «Altmark» unnslapp imidlertid med over 300 allierte krigsfanger, men ble senere oppbrakt av den britiske marinen i Jøssingfjorden i operasjonen som ble kjent som Altmark-saken.

Vinterkrigen

Sovjetiske falne soldater ved slaget om veien til Raante. Dette slaget ble en stor finsk seier, da 6000 finner knuste 25 000 sovjetere nesten uten egne tap

Den kanskje viktigste hendelsen under the Phony War var vinterkrigen. Etter at Tyskland og Sovjet hadde delt Polen presset Sovjet på Finland for baser og grensejusteringer. Sovjetiske og finske diplomater ble ikke enige om en avtale og den finske regjeringen mobiliserte Finlands væpnede styrker. Den 30. november 1939 angrep Sovjet; og opinionen i Frankrike og Storbritannia hadde stor sympati for finnenes kamp mot overmakten, ikke minst fordi Finland var så mye mer suksessfull enn Polen hadde vært. Sovjet ble ekskludert fra Folkeforbundet og en kombinert Fransk-Britisk ekspedisjon for å hjelpe Finland ble mye diskutert. Den Fransk-Britiske ekspedisjonen skulle landsettes i Narvik og var avhengig av fritt leide gjennom Norge og Sverige. Sverige sa nei til transitt, man mistenkte de allierte for å være mer interessert i å sikre kontroll over de svenske malmfeltene enn å unnsette finnene.

Invasjon av Danmark og Norge

Utdypende artikler: Angrepet på Danmark i 1940 og Angrepet på Norge i 1940

Både de allierte og tyskerne var interessert i Norge, de allierte ville blokkere transportene av svensk malm fra Narvik, mens tyskerne ville sikre malmtransportene og skaffe seg ubåtbaser langs norskekysten. Den 8. april la britiske marinefartøy to mindre minefelt i norsk kystfarvann og dagen etter, den 9. april invaderte Tyskland Norge og Danmark. De allierte lovet Norge støtte, men de hadde få tropper som var forberedt på skandinaviske forhold og krigføringen gikk dårlig.

Slutten på «The Phony War»

Sammenbruddet i det allierte felttoget i Norge, som i realiteten var en utløper av planen om å unnsette Finland tvang frem den berømte «Norway Debate» i Underhuset.

Liksomkrigen var kjent som «the Phony War» på engelsk, mens tyskerne kalte det «sitzkrieg» (sittekrigen). For soldatene var det mye venting og lite handling, for norske sjøfolk var det annerledes

I debatten ble statsminister Neville Chamberlain stadig angrepet. Chamberlain vant riktignok en avstemning om mistillit med 281 mot 200 stemmer, men mange av hans partifeller hadde stemt mot han mens andre avsto fra å stemme. En ydmyket Chamberlain fant det umulig å fortsette som leder for en samlingsregjering og den 10. mai 1940 gikk han av som statsminister. Kong Georg VI anmodet så Chamberlains konsekvente motstander Winston Churchill som hans etterfølger og Churchill dannet en nasjonal samlingsregjering med representanter for alle de tre store partiene.

Senere samme dag gikk tyske styrker inn i Belgia, Nederland, Luxemburg og Frankrike - slaget om Frankrike var i gang. Det var den 10. mai 1940, knappe 8 måneder etter Storbritannia og Frankrike hadde erklært Tyskland krig; «The Phony War» var over.

Litteratur

• Smart, Nick (2003), British Strategy and Politics during the Phony War: Before the Balloon Went Up (Studies in Military History and International Affairs), Praeger Publishers, ISBN 0-275-97296-8
• Schachtman, Tom. (1982), The Phony War 1939-1940, Harper & Row

Eksterne lenker

• (en) Phoney War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• History learning site om «the Phoney War» (engelsk)
• Skoleside om «the Phoney War» (engelsk)