Norges Grunnlov § 4

Norges Grunnlov § 4 er den fjerde paragraf i Eidsvollsgrunnloven av 1814. Den slår fast at Norges konge alltid må bekjenne seg til den evangelisk-lutherske kirke, dog uten spesifikt å nevne Den norske kirke.

I sin opprinnelige form innebar paragrafen at kongen også var den evangelisk-lutherske kirkes håndhever og beskytter, ettersom den var definert i Norges grunnlov § 2 som Norges statsreligion. I praksis innebar dette at kongen i statsråd utnevnte biskoper og proster og skulle sørge for at kirkens teologi til en viss grad harmoniserte med norsk lov.^{[trenger referanse]} Paragrafen lød:

Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.

En grunnlovsendring av 21. mai 2012 endret §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27. Den norske kirke ble da endret fra å være en statsreligion (§ 2) til å bli en Folkekirke som understøttes av staten (§ 16). Kongen er derfor ikke lenger dens håndhever og beskytter, men fortsatt medlem. En grunnlovsendring av 6. mai 2014 moderniserte språket i grunnloven. Den reviderte § 4 lyder:

Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.