Norges Grunnlov § 2

Norges Grunnlov § 2 er den andre paragraf i Eidsvollsgrunnloven av 1814. Etter grunnlovsendringen av 21. mai 2012, slår den fast at kristendommen og humanismen utgjør verdigrunnlaget som den norske stat forblir tuftet på. Videre sier den at Grunnloven skal sikre demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene. Etter siste revisjon av 9. mai 2014, hvor Grunnloven ble oversatt til bokmål og nynorsk, er paragrafens ordlyd på bokmål som følger:

Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Paragrafens historie

Paragrafen refererer idag til kristendommen, uten å favorisere noen retning innenfor denne. Ved reformasjonen i 1537, innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med Den hellige stol i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble en lovfestet statskirke. I 1814 ble Norges konge kirkens symbolske leder.

Wilhelm Frimann Koren Christie foreslo innskrenkningene i religionsfriheten i Grunnloven gjennom et forslag han fremmet 4. mai 1814

I sin opprinnelige form av 17. mai 1814, etablerte § 2 at «Den evangelisk-lutterske Religion» (se den evangelisk-lutherske kirke) fortsatt skulle være Statens offentlige religion. Den nevnte ikke spesifikt Den Norske kirke (frem til 1969 betegnet statskirken), selv om dette var underforstått. Paragrafen tok også avstand fra den katolske kirke, og forbød jøder, jesuittordenen og katolske munkeordener å komme til Norge.

Under Riksforsamlingen på Eidsvoll ble Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849) fra selvstendighetspartiet valgt til forsamlingens sekretær. Under forhandlingene var det han som i et forslag 4. mai 1814 fremmet innskrenkningene i religionsfriheten. Paragrafens ordlyd var:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jødeparagrafen

Utdypende artikkel: Jødeparagrafen

Siste ledd om jødenes utelukkelse fra riket er populært blitt kalt «jødeparagrafen». Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland var sentrale delegater bak ordlyden i dette leddet.

Henrik Wergeland var en aktiv motstander av jødeparagrafen.

Daguerreotypi av O.F. Knudsen (1840-årene)

Debatten om jøders borgerrett var blitt ført siden 1780-årene. I eneveldstiden var praksisen forskjellig i Danmark, der det bodde omkring 2 400 jøder i 1814, og i Norge, hvor jøder ikke hadde adgang uten leidebrev. Etter at den danske dikteren Thomas Thaarup foretok en oversettelse av boken Moses og Jesus (1803) av prøysseren Friedrich Buchholz, toppet debatten seg sommeren 1813, og førte til at danske jøder fikk borgerlig fribrev 29. mars 1814.

Forbudet mot jøder var lovfestet i Christian Vs Norske Lov fra 1687. Begrunnelsen var politisk og sekulær, og ikke religiøs, selv om det ble videreført i en Grunnlovsparagraf som omhandlet livssyn. Forbudet rettet seg mot jøder uten leidebrev, som utgjorde handelskaste som ikke fremmet statens interesser. Utover 1820-tallet ble arresterte jøder straffet etter den gamle sivilloven fra 1687. I 1834 ble det første leidebrevet etter 1814 utskrevet. Det ble henvist til at Grunnloven ville videreføre adgang for «portugiserjøder» og jøder med leidebrev, som ble ansett som nyttige for staten.

Christian Magnus Falsen var konstitusjonskomiteens formann på Eidsvoll. Han kombinerte en dyp beundring for Moses med en rasistisk og antisemittisk forakt for jødene som folk. I 1817 forsvarte han jødeparagrafen kompromissløst, mot den konverterte jøden Henrick Glogau.

Forbudet rettet seg derfor ikke bare mot praktiserende jøder, men også jøder som hadde konvertert til kristendommen. Jødene anser seg å være «Guds utvalgte folk». De ble ikke ansett som frie individer, men som et folk som ville ødelegge alt som ikke hyllet jødedommen. De var dyktige handelsfolk som benyttet pengemakt for å oppnå verdensherredømme. Samtidig ble de oppfattet som kunnskapsløse og late, og som kulturelt tilbakestående. Moses ble derimot betraktet som en stor skribent, en genial statsmann og epokens største lovgiver. Men dette ble igjen sett på som et resultat av den tøylesløse befolkningen han ble satt til å styre. Moseloven ble ansett som jødenes grunnlov, og den var uforenelig med Norges frie forfatning. Det var etablert en forestilling om et skille mellom hebreerne i Egypt, israelittene i Kanaan, jødene i Palestina og jødene som renkespillere under inkvisisjonen i den spanske middelalderen. Dette gjorde jødene uegnet til å delta i det menneskelige fellesskap og være borgere av andre stater.

Første forsøk på å oppheve leddet, kom i 1842. I denne sammenheng utga Henrik Wergeland diktsamlingen Jøden, ni blomstrende Tornequiste, og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det ble stemt over å oppheve paragrafen. Forlaget om opphevelse ble nedstemt med 51 mot 43 stemmer. Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død 12. juli 1845. I 1844 utga han diktsamlingen Jødinden, elleve blomstrende Torndquiste, som kan betraktes som et supplement til den første. I 1845 ble et forslag om opphevelse nedstemt for andre gang, og i 1848 for tredje gang.

Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851, og siste ledd ble opphevet gjennom grunnlovsbestemmelse av 21. juli 1851.

Vidkun Quislings andre NS-regjering gjeninnførte bestemmelsen den 12. mars 1942, og den ble stående til frigjøringen i 1945. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble Vidkun Quisling domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.

Jesuittparagrafen

Viggo Ullmann fikk vedtatt opphevelsen av forbudet mot katolske munkeordener i 1897.

Foto: Ludwik Szaciński

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Det nest siste leddet i paragrafen er populært blitt kalt «jesuittparagrafen». Etter ønske fra norske katolikker ble det i 1892 levert inn et endringsforslag til Grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen. De oppfordret Viggo Ullmann fra Venstre om å fremme det. Forslaget kom til behandling i 10. mai 1897, sammen med to andre forslag.

Ullmann hadde foreslått å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener. Hans partifrender Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst sørget likevel for å beholde forbudet mot jesuittene. Hans Andersen fra Høyre fremmet et forslag om å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener, og i tillegg innføre full religionsfrihet. Et tredje forslag fra Venstremennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug gikk ut på å beholde både jesuitt- og munkeordensforbudet, og i tillegg forby frimurerordener.

Resultatet ble at forbudet mot katolske munkeordener ble fjernet, mens jesuittforbudet ble opprettholdt. Forslaget om å fjerne jesuittforbudet fikk 63 mot 43 stemmer, men manglet det kvalifiserte flertallet på 2/3. Endringen fant sted gjennom grunnlovsbestemmelse av 3. august 1897.

Under Mowinckels første regjering ble det på nytt fremmet forslag overfor Stortinget om å fjerne jesuittbestemmelsen. En St.prp datert 23. november 1923, ble referert i stortingsmøte 29. november, og på dette tidspunktet var det en mer positiv holdning til lovendring. Før forslaget kom til behandling i 1925 hadde likevel stemningen snudd, særlig i kristne kretser. Både Menighetsfakultet, landets biskoper og Den norske kirkes presteforening var mot å oppheve jesuittforbudet. Blant allmennheten ble forbudet forsvart av Marta Steinsvik og Luthersk Kirketidende, mens kirkehistorikeren Oluf Kolsrud og komponisten og forfatteren Gerhard Schjelderup ønsket å fjerne det.

Forslaget ble stemt ned, med 99 mot 33 stemmer.

Marta Steinsvik var et av flere talerør for de som forsvarte jesuittparagrafen i 1925

Foto: Ukjent fotograf (omkring 1935)

Saken kom opp i Stortinget igjen i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950. Også FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 ble trukket inn i debatten. Regjeringen fremmet derfor gjennom St.prp. nr. 202, 1952 et forslag om grunnlovsendring, som ble referert i stortingsmøte 10. januar 1953.

Da saken kom til votering i Stortinget, ble opphevelsen vedtatt med 111 mot 31 stemmer. Alle 14 representantene fra Kristelig Folkeparti stemte imot, og blant mindretallet var C.J. Hambro sammen med fem av Høyres 27 representanter. Det vakte oppsikt at C.J. Hambro, som selv hadde jødisk familiebakgrunn og sto fram som forsvarer av rettsprinsipper og åndsfrihet, gikk hardt ut mot å oppheve jesuittparagrafen

Forbudet mot Jesuittordenen ble opphevet gjennom grunnlovsbestemmelse av 1. november 1956, og kunngjort 22. november 1956.

Religionsfrihet

Den 4. mai 1964 grunnlovsfestet Norge religionsfrihet, og § 2 ble endret til å lyde:

Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.

Statskirkens opphør

Grunnlovsendringen av 21. mai 2012 endret §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27, og staten har ikke lenger den «evangelisk-lutherske Religion» som sin religion. Den norske kirke gikk over fra å være en statskirke (§ 2) til å fortsette å være en folkekirke som nå understøttes av staten (§ 16). Den grunnlovsfestede religionsfriheten av 4. mai 1964 er etter dette å finne i § 16.

Ordlyden i § 2 ble som følger:

Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retstat og Menneskerettighederne.

Bokmålsversjonen

Den 9. mai 2014 vedtok Stortinget, kunngjort ved res. 9. mai 2014 nr. 613, å oversette Grunnloven til bokmål og nynorsk for å gi den en mer moderne språkdrakt.

Ordlyden i § 2 ble som følger:

Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Eksterne lenker

• Religionstvang, ikke religionsfrihet, om Grunnlovens § 2, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Hvorfor ble jødene utestengt på Eidsvoll?, artikkel hos Norgeshistorie.no