Hopp til innhold

Kurt von Schleicher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kurt von Schleicher
Kurt von Scheicher Foto: Deutsches Bundesarchiv
Født7. apr. 1882[1][2]Rediger på Wikidata
Brandenburg an der Havel[3]
Død30. juni 1934[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (52 år)
Neubabelsberg[2]
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedDet prøyssiske krigsakademiet
EktefelleElisabeth von Schleicher[2]
Partipartiløs
NasjonalitetTyskland
GravlagtParkfriedhof Lichterfelde[8]
UtmerkelserJernkorset
Kurt von Schleicher på Commons

Kurt Ferdinand Friedrich Hermann von Schleicher (1882–1934) var en tysk general og politiker. Han var den siste rikskansler før Adolf Hitlers maktovertagelse.

Schleicher var president Paul von Hindenburgs fortrolige, og kjente ham blant annet gjennom sønnen, Oskar von Hindenburg. Schleichers viktigste politiske mål var avvikling av Weimarrepublikken og gjenopprettelse av monarkiet. Han ble statssekretær i forsvarsdepartementet, og bidro til at landets siste parlamentariske regjering, Müller II, falt våren 1930. Schleicher sto da igjen som den sterkeste politikeren i statsledelsen. Han bidro deretter til dannelsen av flere regjeringer som støttet seg på presidentmakten, ikke parlamentet (presidialregjeringer). I Papens regjering var han forsvarsminister, inntil han desember 1932 selv ble kansler. Schleichers plan om å pasifisere Hitler med en alternativ, fascistisk regjering (tredje posisjon) slo feil. Da han foreslo å oppløse Riksdagen uten nyvalg, som ville vært et statskupp, ble det avslått av Hindenburg. Schleicher gikk av, og dermed kunne Hitler tiltre som rikskansler, 30. januar 1933.

Portrett av ung Kurt von Schleicher iført uniform
Kurt von Schleicher som ung løytnant i 1900.

Schleicher trakk seg ut av politikken, men kritiserte det nye regimet, som han tidligere hadde prøvd å utmanøvrere. Under de lange knivers natt den 30. juni 1934, ble Schleicher og kona Elisabeth skutt og drept i sitt eget hjem.

Liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Kurt von Schleicher ble født 4. juli 1882 i Brandenburg. Foreldrene var prøyssiske, faren var offiseren Hermann Friedrich Ferdinand von Schleicher (1853–1906), og moren var Magdalene Heyn (1857–1939), datter av en velstående rederfamilie fra Østpreussen.[9]

Militær karriere

[rediger | rediger kilde]
Bilde av von Schleicher på en plen, iført uniform med støvler og hatt med brem. I sin høyre hånd holder han remmene til en hest
Schleicher i juni 1932
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 102-13543 / CC-BY-SA 3.0
En middelaldrende von Schleicher iført uniform med flere medaljonger og utmerkelser
Kurt von Schleicher (1932)
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 136-B0228 / CC-BY-SA 3.0

Fra 1896 til 1900 studerte Schleicher ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Lichterfelde ved Berlin. Der ble han kjent med blant andre Oskar von Hindenburg, den senere rikspresidentens sønn.[10] Han ble forfremmet til sekondløytnant (tysk: Leutnant) 22. mars 1900, og etter utnevnelse til premierløytnant (tysk: Oberleutnant) 18. oktober 1909 utstasjonert ved det prøyssiske krigsakademiet. 24. september 1913 ble han kommandert til Tysklands generalstab, og fikk etter eget ønske tjenestegjøre ved jernbaneavdelingen under oberstløytnant (tysk: Oberstleutnant) Wilhelm Groener. Groener, som forble Schleichers mentor i nesten tjue år, fikk en avgjørende betydning for den videre karrieren til sin «adoptivsønn» (Wahlsohn), som han kalte Schleicher i et testamente fra april 1934. Siden tjente han også under Erich Ludendorff i generalstaben.[10]

Ved utbruddet av første verdenskrig var Schleicher steget i gradene til kaptein (tysk: Hauptmann). Under krigen arbeidet han hovedsakelig ved generalkvartermesterens stab. Schleicher gjorde seg bemerket første gang da han under slaget ved Verdun i 1916, beskrev visse industrikretser som krigsprofitører. Blant ledende politiske kretser i Berlin ble skriftet regnet som en sensasjon, og han fikk med ett ry som en person med et liberalt og sosialt sinnelag.[11]

Etter at krigen var over i 1918 støttet Schleicher en allianse mellom hærledelsen og sosialdemokratene. Groener var en av arkitektene bak Ebert-Groener-pakten, en overenskomst som sikret en viss stabilitet for den nye tyske republikken som ble etablert etter krig, kjent som Weimarrepublikken.[10] En ulempe med den nye forfatningen var at stat og militærvesen ble atskilt, noe som førte til at Reichswehr snart utviklet seg til en stat i staten, en utvikling Schleicher var en av pådriverne for.

Schleicher var involvert i håndteringen av flere statskriser som rammet Tyskland i 1923: kommunistiske opprør i Thüringen og Sachsen, Hitlers ølkjellerkupp i Bayern, med flere. Krisene ble avverget ved at det ble grepet til weimarforfatningens Notverordnungsartikel 48 som gav regjeringen vidtrekkende fullmakter dersom rikets sikkerhet var i fare. Den fikk da støtte av presidenten, ikke parlamentet. De tre siste kanslerne under Weimarrepublikken, nemlig Brüning, Papen og Schleicher styrte permanent med tillit hos presidenten, og deres regjeringer ble kalt presidialregjering eller presidialkabinett.[12][13]

Statssekretær i forsvarsdepartementet

[rediger | rediger kilde]
Gruppebilde av Papens regjeringskabinett, med syv ministre, fire foran; tre bak
Papens regjeringskabinett. Schleicher lengst til høyre i andre rekke.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R1230-505 / CC-BY-SA 3.0
Schleicher (til høyre) og Franz von Papen i 1932.
En nygift Schleicher med ektefellen Elisabeth i 1931.

1. januar 1924 ble Schleicher forfremmet til oberstløytnant, i 1926 til oberst, og etter en omorganisering av Reichswehrministerium til generalmajor 29. januar 1929. Takket være Groener, som ble Reichswehrminister i 1928, fikk Schleicher 1. februar 1929 stillingen som Chef des Ministeramts i forsvarsdepartementet. Det innebar at han hadde rang som en fast, ikke politisk statssekretærstilling.[14][15] Ifølge medarbeideren Eugen Ott var Schleichers fremste politiske mål helt fra slutten av 1920-årene, en gjenoppretting av statens autoritet, opprydding i økonomien og styrking av Tysklands utenrikspolitiske stilling gjennom en revisjon av Versaillestraktaten.[16]

Kurt von Schleicher er den eneste offiser i prøyssisk-tysk historie som fikk en toppstilling i forsvarsdepartementet, uten verken front- eller troppskommando å vise til.[17] Schleicher forsto posten som et rent politisk verv og utviklet en plan for å gjennomføre en politisk høyredreining. Sosialdemokratene (SPD) så han som et sentralt politisk problem han ønsket å kvitte seg med, men mandatfordelingen gjorde at riksregjeringen var avhengig av deres støtte. I Preußen hadde SPD til og med ministerpresidenten. Derfor utarbeidet han en plan om en presidialregjering også kalt Hindenburg-Kabinett uten SPD, som skulle regjere ved hjelp av nødsforordningene. Hermann Müllers andre regjering gikk av, og den skulle bli den siste fullt ut parlamentariske regjering under Weimarrepublikken.[10]

Schleicher var på dette tidspunkt den mektigste mann i statsledelsen.[10] Hans plan hadde likevel ikke lykkes fullt ut. Heinrich Brünings mindretallsregjering styrte fra 20. mars 1930 ved hjelp av Notverordnungsartikel 48. Ved riksdagsvalget 14. september 1930 fikk sentrum-høyre likevel ikke den etterlengtede oppslutningen, og Brüning måtte gjøre politiske innrømmelser overfor sosialdemokratene.

Schleicher utarbeidet en plan som innebar at Nazistene (NSDAP) skulle tas inn i regjeringen for å benytte partiet som basis for en presidialregjering. Tanken var at med regjeringsansvar ville NSDAPs radikalisme avta, samtidig som det million mann sterke Sturmabteilung (SA) og andre paramilitære grupperinger kunne samles under en statlig paraplyorganisasjon og danne grunnlaget for en hurtig personellopprustning av Reichswehr. I mars 1931 begynte han forhandlingene med stabssjefen i SA, Ernst Röhm,[18] men Schleichers planer falt foreløpig i grus da Groener, som i mellomtida også var blitt innenriksminister, så seg nødt til å forby SA etter massivt press fra delstatene.

Siden Groener fortsatt var forsvarsminister fryktet Schleicher at Reichswehr nå skulle stille seg på de republikktro kreftenes side mot nasjonalsosialistene. Dersom dette skjedde ville Schleichers planer om et overpartisystem være like fortapt som utsiktene til en regjering uavhengig av SPD og en temming av NSDAP. Schleicher, som i oktober var forfremmet til generalløytnant, begynte nå å intrigere mot Groener og Brüning samtidig som han var i hemmelige forhandlinger med nazilederen Adolf Hitler. Hitler lovet å akseptere en ny regjering på betingelse av at det ble skrevet ut nyvalg og at forbudet mot SA ble opphevet. Schleicher gikk med på Hitlers krav uten å kreve en skriftlig avtale.

Både Groener og Brünings nært forestående fall kan forstås på bakgrunn av ordningen mellom Schleicher og Hitler. Etter at Groener holdt en uheldig tale i Riksdagen, overbeviste Schleicher ham om å tre tilbake, alternativt truet han med at alle generalene («generaliteten»), inklusive Schleicher selv, gikk av en bloc.[19] Nazi-politikeren Joseph Goebbels noterte tilfreds i sin dagbok: «Vi får nyheter av general von Schleicher: Krisen går etter planen.»[20] Schleichers neste trekk var å oppmuntre Deutschnationale Volkspartei (DNVP) og Reichslandbund, en interesseorganisasjon for bønder, til å protestere mot Brünings jordbrukspolitikk. Overfor Hindenburg karakteriserte de den som en «forsmak på bolsjevisme»,[21][22] og resultatet ble at Hindenburg felte Brünings regjering.

Som Brünings etterfølger hadde Schleicher blinket ut ytre-høyrepolitikeren Franz von Papen fra Deutsche Zentrumspartei, en gammel bekjent fra generalstabutdanningen. Valget falt sannsynligvis på Papen fordi Schleicher så ham som en middelmådighet han regnet med ville bli lett å lede.[23] Schleicher anbefalte Papen som kansler overfor rikspresident Paul von Hindenburg.[24]

Forsvarsminister

[rediger | rediger kilde]

Schleicher ble partiløs forsvarsminister i Papens regjering som tiltrådte 1. juni 1932. Avtalen mellom Schleicher og Hitler om å oppløse Riksdagen og oppheve SA-forbudet ble innfridd, og resultatet var at voldsepisodene til det nå legaliserte SA eksploderte under valgkampen. Tyskland så ut til å stå på randen av borgerkrig.[25][26]

Lausannekonferansen ble holdt fra 16. juni til 9. juli 1932, for å revidere Tysklands krigsgjeld, slik den da fremgikk av Youngplanen. Papen oppnådde ikke at hele gjelden ble strøket. Han måtte akseptere at det gjensto tre milliarder riksmark, som likevel aldri ble betalt.[27][28] Hitler som etter valget i Tyskland juli 1932 var blitt leder av Tysklands sterkeste parti, mente derfor at han ikke lenger var bundet av avtalen med Schleicher om å akseptere den nye regjeringen.[29] I forhandlinger 6. august 1932 aksepterte han ikke Schleichers tilbud om visekanslerposten, men krevde å få posisjonen som rikskansler. Schleicher gikk med på Hitlers krav og arrangerte en felles samtale med rikspresidenten, men Hindenburg avviste 13. august 1932 kategorisk å gi Hitler regjeringsansvaret. Papens kabinett hadde ingen mulighet til å oppnå flertall, noe som ble demonstrert med all mulig tydelighet ved åpningen av Riksdagen 12. september 1932: 42 stemte for regjeringen, 512 mot. Dermed ble Riksdagen oppløst på ny.

Schleicher ville utnytte nazistenes massebevegelse til støtte for en konservativ regjering og gav ikke opp planen om å temme NSDAP ved å gi dem regjeringsansvar.[30] Det ble grunnlagt en organisasjon som hadde til formål å samle ulike paramilitære grupper til felles og enhetlig militær opplæring. Bakgrunnen var håpet om at nedrustningskonferansen i Genève skulle føre til at Tyskland fikk samme rustningspolitiske betingelser som seierherrene fra første verdenskrig. Lyktes det, var planen at det store reservoaret SA-medlemmer med grunnleggende militær opplæring kunne benyttes til hurtig å ruste opp den tyske hæren til en styrke som var sammenlignbar med den franske.[31]

Som forventet gav ikke nyvalget i november 1932 flertall for Papen, og 17. november erklærte han sin avgang.[26] Schleichers kanslerkandidatur hadde en del støtte blant regjeringsmedlemmene, men Hindenburg foretrakk 1. desember 1932 å gi Papen fornyet tillit, og antydet at han ville oppløse Riksdagen på ny, denne gangen uten nyvalg.

Til forskjell fra Schleichers tanke om å temme NSDAP i regjering, ville Papen hindre dem tilgang til regjeringskontorene ved å endre Weimarrepublikkens forfatning fra parlamentarisme til autoritær presidentstyrt republikk.[32] Papens plan hadde opprinnelig støtte hos Hindenburg, men ministrene nektet å følge Papen etter at Schleicher lot sin fortrolige i kabinettet, oberstløytnant Eugen Ott, legge fram erfaringene fra krisesimuleringen Planspiel Ott. Simuleringen viste at Reichswehr ville være underlegne de paramilitære styrkene SA og kommunistpartiet under en eventuell borgerkrig. 3. desember 1932 utnevnte Hindenburg Schleicher til rikskansler,[33] og dermed også rikskommissær i Preußen.[34] Papen tilgav aldri Schleicher, og de tidligere så gode vennene ble politiske motstandere.

Kansler

[rediger | rediger kilde]

Til tross for forsøket på å iverksette Hans Zehrers Querfront-konsept og splitte NSDAP ved hjelp av støtte fra den mer venstreorienterte delen av nazipartiet som Gregor Strasser representerte,[35] lyktes det ikke Schleicher å bygge et stabilt politisk fundament: Høyresida hånet ham som «den røde general» fordi Querfront-konseptet innebar arbeiderrepresentasjon, mens venstresida betraktet ham som en reaksjonær på grunn av medvirkningen i Preußenschlag. Heller ikke frierier til befolkningen ved hjelp av finansiell bistand fra Reichswehr og støtte fra Vossische Zeitung var til hjelp.

Den politiske utviklingen på slutten av 1932 var lite kjent i offentligheten. Nasjonalsosialistene forsvant fra den politiske scenen mens Hitler kjempet mot nedgangen. New York Times' tysklandskorrespondent skrev på denne tida at Hitler hadde mistet sin sjanse og ville ende som bayersk provinspolitiker.[36] I en lederartikkel i Frankfurter Zeitung sto å lese at «den vanskeligste nødstida i Tyskland er overvunnet og veien oppover fra nå av er uten hindringer. […] Den voldsomme nasjonalistiske stormen mot staten er slått tilbake.»[37]

Schleicher satt langt fra trygt, noe en dagbokoppføring av Goebbels viser: «[…] det finnes en mulighet for at Føreren får en samtale med Papen om noen dager. Der åpner det seg en ny sjanse.»[38][39] På vegne av Hindenburg forhandlet Papen med Hitler bak Schleichers rygg om å gi vervet som rikskansler til Hitler, og oppnådde enighet om grunnlaget for et felles regjeringssamarbeid.

Pressen klarte å få tak i enkeltheter rundt avtalen,[40][41] og Schleicher improviserte flere forsøk på å holde stillingen, men forgjeves. Etter at Hindenburg avviste Schleichers forslag om å oppløse Riksdagen uten nyvalg, altså et statskupp, gikk regjeringen av 28. januar 1933. Schleicher anbefalte rikspresidenten å utnevne Hitler til sin etterfølger, og to dager etter ble Hitler rikskansler.[42]

Schleicher trakk seg deretter tilbake fra politikken med kone og barn i sin villa i Neubabelsberg ved Wannsee.[43] Han ble forsont med Groener, som han jo hadde bidratt til gikk ut av Brünings regjering. Ved flere tilfeller uttalte Schleicher seg negativt om de nye makthaverne og ble skjøvet ut fra det gode selskap. Personlige venner, som den franske ambassadøren André François-Poncet,[44] og diplomaten Werner von Rheinbaben[45] ba ham forgjeves om å være mer forsiktig. Ott inviterte ham til Japan til det hadde roet seg i Tyskland, men Schleicher avslo med begrunnelsen at en prøyssisk general ikke kunne leve i landflyktighet.

Schleicher holdt kontakt med generalene Ferdinand von Bredow og Kurt von Hammerstein-Equord. Våren 1934 involverte han seg på nytt i politikken. Han møtte blant annet franske og rumenske diplomater og kan ha hatt møter med Strasser og Ernst Röhm. Agenter i Sicherheitsdienst overvåket Schleicher og Bedrow. I Hitlers krets vekket Schleichers atferd mistanke og han ble ført på listen over mulige motstandere, i tillegg til Röhm og SA.[43]

Død

[rediger | rediger kilde]
Se også: De lange knivers natt

Schleicher og kona ble skutt og drept i sitt hjem, midt på dagen 30. juni 1934. Fem menn, som forlangte å få snakke med Schleicher, trengte seg inn i huset. Schleicher ble drept med flere skudd fra revolver. Hans kone kom til, og ble da straks skutt og drept. Hushjelpen Maria Güntel var øyenvitne til drapene og ble spart. Drapsmennene gjennomsøkte raskt Schleichers kontor før de forlot åstedet. Dette skjedde på samme tid som andre antatte motstandere av det nye regimet ble myrdet, i det som er kjent som de lange knivers natt eller Röhm-Putsch. Politimesteren i Potsdam kom selv til åstedet og etterforskningen konkluderte raskt, etter politimesterens konsultasjon med innenriksdepartementet, at Schleicher hadde deltatt i en sammensvergelse med Ernst Röhm, og at Schleicher ble skutt og drept da han ikke ville la seg arrestere av Gestapo. Hushjelpen Güntel døde noen måneder senere, offisielt i selvmord.[43]

Omdømme

[rediger | rediger kilde]
Presidialregjering

Tysklands forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten. Riksdagen hadde likevel etter artikkel 54, rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister. Et kanslervalg gjennom riksdagen, som kunne styrket parlamentet overfor regjeringen, og de to organer sammen overfor presidenten, fantes det ikke regler om.[46][47]

En vesentlig endring skjedde ved oppnevnelsen av de derpå følgende regjeringene, Brüning I, II, Papen og Schleicher. Hindenburg sørget for at regjeringen i stadig mindre utstrekning måtte hente sin tillit i parlamentet, men isteden hos presidenten. Regjeringene ble «presidialregjeringer».[13]

Fra 1929 til 1932 holdt Schleicher seg hovedsakelig utenfor offentlighetens lys, men var i disse årene en betydelig maktfaktor på det politiske bakrommet. Den egentlig maktkilden hans var Hindenburg, som i årene 1929 til 1932 ofte lyttet på råd fra ham.

Ry i samtid og ettertid

[rediger | rediger kilde]

Da Hindenburg utnevnte Brüning til kansler våren 1930, gav han ham det rådet å «holde seg til general von Schleicher. Det er en intelligent mann som forstår seg på politikk.»[48][49] Store deler av offentligheten hadde derimot liten tillit til Schleicher. Kommunistene og deler av sosialdemokratene så ham som en representant for «motrevolusjonen», mens han i konservative kretser ble omtalt som «den røde general», spesielt i tida som kansler. Hans samtidige fortalte gjerne om Schleichers angivelige intrigante og forslagne væremåte. Eksiltyskeren Sebastian Haffner beskrev i 1939 Schleicher som en «intrigant skrivebordsgeneral»[50] som hadde stått i spissen for en sfinksaktig armé.[51] Engelskspråklige kommentatorer som John Wheeler-Bennett[52] og Sefton Delmer[53] påpeker at Schleicher er det tyske ordet for «snik» og mener at navnet i Schleichers tilfelle passer godt på ham.

Andre hadde en mer positiv vurdering av Schleicher. Tidlig i 1930-årene mente den høyrenasjonale journalisten Hans Zehrer å se en kommende leder i ham. I ettertid så han generalen som den eneste med et politisk konsept som kunne forhindret nazistenes frammarsj, men at personlige forhold sto i veien.[54]

I Reichswehr var Schleicher omstridt. Riktignok hadde han noen innflytelsesrike støttespillere i arméledelsen, men mange så ham som en skrivebordsgeneral. Hindenburgs pressesjef Walter Zechlin oppsummerte holdningen slik: «I armeen regnes ikke Schleicher for stort, han er en skrivebordsgeneral som [Reichswehr] misliker.»[55][56] General Wilhelm Keitel formidlet offiserskollegenes synspunkt da han etter andre verdenskrig beskrev Schleicher som en «katt som ikke klarte å holde seg unna de politiske musene».[57]

At Schleicher var i besittelse av et glitrende intellekt var det derimot liten uenighet om. Oberst Albrecht von Thaer bemerket allerede i 1918 at den unge kapteinen var «et kapittel for seg: fabelaktig intelligent, mangesidig begavet og utdannet, smart og utstyrt med enestående talegaver.»[58][59] Selv Fritz Günther von Tschirschky, en av Papens medarbeidere, skriver at selv om Schleicher var «gjennomgående usympatisk,»[60] så «mislyktes ikke Schleicher når det gjaldt nazistene. Problemet hans var noe han ikke maktet å kontrollere, og som heller ikke lar seg kontrollere, nemlig seg selv.»[61][62]

Schleicher ønsket som Papen å avvikle Weimarrepublikken og gjenopprette monarkiet.[63] I årene 1929–1932 var han den mest innflytelsesrike politikeren i kulissene, blant annet gjennom intrigemakeri. Han fikk Brüning og Papen både utnevnt og avsatt som kanslere. Han forsøkte uten hell å danne en allianse av hæren og sosialistpartiene mot Hitler. Han fikk de konservative nasjonalistene mot seg. Det er mange uklarheter om Schleichers mulige politiske virke i kulissene etter at han gikk av i 1933.[35]

Faghistorikernes vurdering

[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstidens historieforskning formidler to hovedoppfatninger av Schleichers rolle. Den ene tegner et hovedsakelig positivt bilde av ham som Weimarrepublikkens siste sjanse mot Hitlers frammarsj, den andre ser ham som en katastrofal figur som gjennom undergravende virksomhet bar hovedansvaret for Weimarrepublikkens fall, og den som banet veien for NSDAPs Machtergreifung.[trenger referanse]

Moderne forskere ser Schleicher som «intrigant, upålitelig, opportunistisk, illojal.»[64][65] Selv juristen Irene Strenge, som i en biografi fra 2006 satte seg fore å revurdere Schleicher, innrømmer at den politiske stilen hans var «utydelig».[66][67] Historikeren Henning Köhler er oppgitt over den «ufattelige lettsindigheten»[68] Schleicher viste da han våren 1932 nøyde seg med en muntlig lovnad av Hitler.[69] På bakgrunn av at Schleichers Querfront-plan mislyktes så hurtig, karakteriserer journalisten og forfatteren Wilhelm von Sternburg ham som en «av de mest ubetydelige kanslerne siden grunnleggelsen av Det annet keiserrike» i 1871.[70][71] Historikeren Hans-Ulrich Wehler er av den oppfatning at Hitler umulig kunne undervurderes mer enn det Schleicher gjorde med sin uforståelige Querfrontdoktrine.[72]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kurt-von-Schleicher[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Deutsche Biographie, Deutsche Biographie-ID 118608037[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kurt-von-Schleicher, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001603, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0061356[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.berlin.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Kurt von Schleicher». Spartacus Educational (på engelsk). Besøkt 13. november 2021. 
  10. ^ a b c d e «rbb Preußen-Chronik | Kurt von Schleicher». www.preussenchronik.de. 21. mai 2008. Besøkt 15. november 2021. 
  11. ^ Hans-Otto Meissner: Junge Jahre im Reichspräsidentenpalais. 1987, s. 315.
  12. ^ Artikkel 48 avsnitt 2: „erheblichen Störung oder Gefährdung der öffentlichen Sicherheit und Ordnung“
  13. ^ a b Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 14. november 2021. 
  14. ^ I forsvarsministeriet var Chef des Ministeramts betegnelsen på det som i de andre tyske departementene ble kalt Staatssekretär.
  15. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 14. november 2021. 
  16. ^ Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006 s. 16 f.
  17. ^ Hagen Schulze: Weimar 1917–1933. Siedler, Berlin 1994, s. 118.
  18. ^ Peter Longerich: Die braunen Bataillone. Geschichte der SA. C. H. Beck, München 1989, s. 115.
  19. ^ Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932). Oldenbourg, München 1993, s. 348–351.
  20. ^ „Wir bekommen Nachricht von General von Schleicher: Die Krise geht programmgemäß weiter“. Joseph Goebbels: Tagebücher, bind 2: 1930–1934. red. Ralf Georg Reuth, Piper, München og Zürich 1992, s. 657.
  21. ^ „Vorfrucht des Bolschewismus“
  22. ^ Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan. Schöningh, Paderborn 1998, s. 387 f.
  23. ^ Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker. Musterschmidt, Göttingen 1965, s. 71.
  24. ^ Hegner, H.S. (1961). Det tredje rike 1933-1945. Oslo: Aschehoug. 
  25. ^ Peter Longerich: Die braunen Bataillone. Geschichte der SA. C. H. Beck, München 1989, s. 156 ff.
  26. ^ a b Hegner, H.S. (1961). Det tredje rike 1933-1945. Oslo: Aschehoug. 
  27. ^ Lausannekonferansen i 1932, med representanter fra Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia Tyskland og Japan, hadde til hensikt å lette på Tysklands knugende krigsgjeld etter første verdenskrig. Se artikkelen om Youngplanen.
  28. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 14. november 2021. 
  29. ^ Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan. Schöningh, Paderborn 1998, s. 444.
  30. ^ Christensen, Chr. A.R. (1975). Menneskenes liv og historie. Oslo: Cappelen. s. 271-273. ISBN 8202034132. 
  31. ^ Hans-Ulrich Wehler: Deutsche Gesellschaftsgeschichte. Bind 4: Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949. C. H. Beck Verlag, München 2003, s. 421.
  32. ^ Karl Dietrich Bracher: Die Auflösung der Weimarer Republik. Eine Studie zum Problem des Machtverfalls in der Demokratie. Taschenbuchausgabe, Droste, Düsseldorf 1984, s. 471–479.
  33. ^ Gerhard Schulz: Von Brüning zu Hitler. De Gruyter, Berlin und New York 1992, s. 1028 f.
  34. ^ Ernst Rudolf Huber: Deutsche Verfassungsgeschichte seit 1789, bind VII: Ausbau, Schutz und Untergang der Weimarer Republik. W. Kohlhammer, Stuttgart 1984, s. 1163.
  35. ^ a b Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. s. 186, 246. ISBN 8251612586. 
  36. ^ Joachim Fest: Hitler. 2002, s. 356.
  37. ^ „Die härteste Notzeit Deutschlands ist überwunden, und der Weg aufwärts ist nunmehr frei […] Der gewaltige nationalistische Angriff auf den Staat ist abgeschlagen.“
  38. ^ „[…] es besteht die Möglichkeit, dass der Führer in einigen Tagen eine Unterredung mit Papen hat. Da eröffnet sich eine neue Chance.“
  39. ^ H. S. Hegner: Die Reichskanzlei 1933–1945. s. 33.
  40. ^ Ebbo Demant: Hans Zehrer als politischer Publizist. Mainz 1971, s. 105.
  41. ^ Joachim Petzold: Franz von Papen. Ein deutsches Verhängnis. München 1995, s. 141.
  42. ^ Volker Hentschel: Weimars letzte Monate: Hitler und der Untergang der Republik. 2. opplag. Droste, Düsseldorf 1979, s. 95.
  43. ^ a b c Gallo, Max (1971). De lange knivers natt: 30.juni 1934. Oslo: Aschehoug. 
  44. ^ Thilo Vogelsang: Ein General als Politiker.
  45. ^ Werner von Rheinbaben: Erlebte Zeitgeschichte.
  46. ^ «Verfassung des Deutschen Reichs (1919) – Wikisource». de.wikisource.org (på tysk). Besøkt 14. november 2021. 
  47. ^ Reinhard, Sturm. «Die Weimarer Verfassung | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 14. november 2021. 
  48. ^ „Halten Sie sich an den General von Schleicher. Das ist ein kluger Mann und versteht viel von der Politik.“
  49. ^ Heinrich Brüning: Memoiren 1918–1934. Stuttgart 1970, s. 388.
  50. ^ „intrigenfreudigen Bürogeneral“
  51. ^ Sebastian Haffner: Geschichte eines Deutschen.
  52. ^ John Wheeler-Bennett: Wooden Titan. Hindenburg in Twenty Years of German History, 1914–1934. 1938, s. 297.
  53. ^ Sefton Delmer: Die Deutschen und Ich. 1962, s. 170.
  54. ^ Ebbo Demant: Von Schleicher zu Springer. s. 110 f.
  55. ^ „In der Armee gilt Schleicher nichts, er ist ein Bürogeneral, den sie [die Reichswehr] ablehnt.“
  56. ^ Walter Zechlin: Pressechef bei Ebert, Hindenburg und Kopf. Erlebnisse eines Pressechefs und Diplomaten. Hannover 1956.
  57. ^ Walter Görlitz (red.): Generalfeldmarschall Keitel, Verbrecher oder Offizier? 1961, s. 70.
  58. ^ „ein Kapitel für sich […]: fabelhaft klug, vielseitig gewandt und gebildet, gerissen und mit einem Berliner Mundwerk (Schnauze) begabt“
  59. ^ Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. s. 17.
  60. ^ „durchaus unsympathisch“
  61. ^ „Schleicher scheiterte nicht an den Nazis. Er scheiterte an etwas, das er nicht zu berechnen vermochte, das aber auch gar nicht zu berechnen war, nämlich an sich selbst.“
  62. ^ Fritz Günther von Tschirschky: Erinnerungen eines Hochverräters.
  63. ^ Shirer, William L. (1962). Adolf Hitler og det tredje rike. Stavanger: Stabenfeldt. 
  64. ^ „intrigant, unzuverlässig, opportunistisch, treubrüchig“
  65. ^ Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006, s. 11.
  66. ^ „doppelbödig“
  67. ^ Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006, s. 227.
  68. ^ „unglaublichen Leichtsinn“
  69. ^ Henning Köhler: Deutschland auf dem Weg zu sich selbst. Eine Jahrhundertgeschichte. Hohenheim-Verlag, Stuttgart 2002, s. 253.
  70. ^ „einen der unbedeutendsten Kanzler seit der Reichsgründung“.
  71. ^ Wilhelm von Sternburg: Die deutschen Kanzler von Bismarck bis Merkel. Aufbau Taschenbuch Verlag, Berlin 2006, s. 454.
  72. ^ Hans-Ulrich Wehler: Deutsche Gesellschaftsgeschichte, bind. 4: Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949. C. H. Beck Verlag, München 2003, s. 534 og 580.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Biografier
  • Johann Rudolf Nowak: Kurt von Schleicher. Soldat zwischen den Fronten. Studien zur Weimarer Republik als Epoche der innenpolitischen Krisen, dargestellt an Leben und Laufbahn des Generals und Reichskanzlers Kurt von Schleicher. 1969.
  • Friedrich-Karl von Plehwe: Reichskanzler Kurt von Schleicher. Weimars letzte Chance gegen Hitler. Bechtle, Esslingen 1983, ISBN 3-7628-0425-7, (Taschenbuch Ullstein, Berlin 1990, ISBN 3-548-33122-X).
  • Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker. Musterschmidt, Göttingen 1965.
Kortbiografier
  • Bernd Braun: Die Reichskanzler der Weimarer Republik. Zwölf Lebensläufe in Bildern. Düsseldorf, 2011, ISBN 978-3-7700-5308-7, s. 440–473.
  • Martin Broszat: Kurt von Schleicher. I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler von Bismarck bis Schmidt. Fischer-Taschenbuch Verlag, Frankfurt/Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 337–347.
  • Ernst Deuerlein: Kurt von Schleicher. I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler von Bismarck bis Schmidt. Fischer-Taschenbuch Verlag, Frankfurt/Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 425–444.
  • Peter Hayes: A Question Mark with Epaulettes, Kurt von Schleicher and Weimar Politics. I Journal of Modern History nr. 52, 1980, s. 35–65.
  • (de) Wolfram Pyta: «Schleicher, Kurt von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 50–52 (digitalisering).
Studier om Schleichers politiske rolle
  • Wilhelm Deist: Schleicher und die Deutsche Abrüstungspolitik im Juni/Juli 1932. I Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, hefte 5, 1957, s. 163–176.
  • Anton Golecki (red.): Akten der Reichskanzlei: Das Kabinett von Schleicher. 3. Dezember 1932 bis 30. Januar 1933. Boppard am Rhein 1986.
  • Hermann Graml: Zwischen Stresemann und Hitler. Die Außenpolitik der Präsidialkabinette Brüning, Papen und Schleicher, 2001.
  • Wolfram Pyta: Verfassungsumbau, Staatsnotstand und Querfront. I Gestaltungskraft des Politischen. 1998, s. 173–197.
  • Axel Schildt: Militärdiktatur mit Massenbasis? Die Querfrontkonzeption der Reichswehrführung um General Kurt von Schleicher am Ende der Weimarer Republik. Campus, Frankfurt 1981, ISBN 3-593-32958-1. Diss. Marburg 1980.
  • Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006, ISBN 3-428-12112-0.
Opptegnelser av personer som kjente Schleicher
  • Kunrat von Hammerstein-Equord: Schleicher, Hammerstein und die Machtergreifung. I Frankfurter Hefte. 11, 1956, ISSN 0015-9999, hefte 11, 1, s. 11–18; 11, 2, s. 117–128; 11, 3, s. 163–176; 11, 4, s. 426–430.
  • Eugen Ott: Ein Bild des Generals Kurt von Schleicher. I Politische Studien. 10. årgang, hefte 110, s. 360–371, München 1959. (Brev, bilder o.l. fra Eugen Otts bo (PDF; 38,0 MB) Institut für Zeitgeschichte

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Tysklands forsvarsminister
1932–1932 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kurt_von_Schleicher&oldid=24507996»