Youngplanen
Young-planen var et opplegg for løsningen av den tyske krigserstatningsgjeld etter første verdenskrig. Planen har sitt navn etter lederen for den kommisjonen som utarbeidet den i 1929–1930, den amerikanske forretningsmannen og økonomen Owen D. Young. Etter at Dawes-planen var blitt lansert i 1924 ble det raskt åpenbart at Tyskland ikke ville i stand til å betale de enorme årlige beløpene, som dessuten løp inn i den uoverskuelige fremtid.
Young-planen fastla det totale beløpet til 26 350 000 000 dollar, og stipulerte at det skulle betales over en periode på 58 1/2 år. Planen ble godtatt av de allierte seierherrer, og skulle fra 1930 erstatte Dawes-planen.
Young-planen hadde de positive trekk for Tyskland at landet fikk et definitivt beløp å forholde seg til, hvilket reduserte de årlige ratene vesentlig. Det årlige beløp, som var satt til 473 millioner dollar, var delt i to elementer: En ubetinget del (satt til én tredjepart av summen), og en del man kunne utsette betalingen av (resten). Tysklands finansiering skulle skje ved transportbeskatning og over statsbudsjettet.
Det økonomiske sammenbruddet i 1929 fikk imidlertid to viktige konsekvenser: Det amerikanske bankvesenet måtte innkalle utestående fordringer i Europa og kansellere de kreditter som ville gjort Young-planen gjennomførbar. Dessuten gikk eksport og import så kraftig ned verden over at den tyske gjeldsinndekningen ble urealistisk. I 1933 hadde to tredjedeler av verdenshandelen bortfalt.
En ny amerikansk handelspolitikk ble iverksatt med Hawley-Smoot-tollavgiften. Dette bidro til å forverre det som var en alvorlig økonomisk krise til en verdensomspennende depresjon, idet det var et nasjonalt beskyttelsestiltak som utløste nasjonale og nasjonalistiske mottiltak. I Tyskland steg arbeidsløsheten fra 33,7 % i 1931 til 40 % i 1932.
Under disse forholdene kom den amerikanske presidenten Herbert Hoover med en offentlig uttalelse som foreslo et ettårs moratorium for de tyske utbetalingene. Han klarte å få 15 lands støtte til moratoriet innen juli 1931, men tiltaket strakk ikke til for å bremse Europas raske fart mot økonomisk sammenbrudd. Tyskland ble forkrøplet av en større krise i bankvesenet.
En siste anstrengelse fant sted med Lausannekonferansen i 1932. Her kom representanter fra Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia Tyskland og Japan til enighet om at krisen i Tyskland tilsa følgende:
- Tyskland skulle ikke presses for umiddelbare utbetalinger.
- For å redusere gjeldbyrden med nesten 90 % skulle Tyskland forberede utstedelse av statsobligasjoner. Dette enkelttiltaket var på det nærmeste likt med en fullstendig kansellering av gjeldskravene, idet de tyske forpliktelsene ble redusert fra de opprinnelige 33 milliarder dollar til 714 mill. dollar.
- Det var også en uformell enighet blant delegatene at disse tiltakene ikke ville være effektive med mindre den amerikanske regjeringen tilsluttet seg opplegget. Hoover kom med en obligatorisk offentlig uttalelse om at det ikke var noen forbindelse mellom Young-planens betingelser og krigsgjelden. Da moratoriet utløp, inntraff Young-planens vilkår på nytt, men systemet hadde i mellomtiden brutt sammen.
Tyskland gjenopptok ikke utbetalingene, og etter at nasjonalsosialistene kom til makten, erklærte de at de avfeide alle betalingskrav.