Den hellige allianse

De tre grunnleggere av Den hellige allianse: Russland (grønn), Østerrike (gul) og Preussen (grå)

Den hellige allianse var en allianse som ble inngått mellom Russland, Østerrike og Preussen i 1815 på initiativ av tsar Aleksander I av Russland. Allianseavtalen ble undertegnet av de tre makter i Paris den 26. september 1815. Formålet var å stå vakt om freden og den kristne verden, derav alliansens navn. Alliansen kom i stand selv om de tre landene var i det overveiende av forskjellige kristne konfesjonelle preferanser: Russisk-ortodoks (Russland), katolsk (Østerrike) og luthersk (Preussen).

Den religiøse Aleksander, etter impuls fra hans rådgiver baronesse Barbara von Krüdener, anså at de europeiske herskerne burde styres av kristen barmhjertighet og fredsvilje Fyrstene forpliktet seg til å i Den hellige treenighets navn herske over sine folk som fedre og støtte hverandre i dette forehavende.

Grunnleggelseserklæringen for Den hellige allianse, av 26. september 1815

I den Hellige og udelelige Treenighets navn!

Deres majesteter, keiseren av Østerrike, kongen av Preussen og tsaren av Russland, har som følge av de store begivenheter som har fylt Europa gjennom de siste tre år, og særlig de velgjerninger som det guddommelige forsyn har latt flyte ut over statene, hvis regjeringer alene har satt sin tillit og sine forhåpninger, har vunnet den indre overbevisning, at det er nødvendig å begrunne deres gjensidige forbindelser på de hevdvunne sannheter som vår Himmelske Frelsers uforgjengelige religion lærer.

De erklærer derfor høytidelig at den her foreliggende overenskomst har den hensikt å forkynne dor hele verden deres urokkelige beslutning at rettesnoren for deres handlinger i deres staters indre forvaltning så vel som deres relasjoner til enhver annen regjering alene skal være rettferdighetens, kjærlighetens og fredens bud, som, langt i fra bare er anvendelige på privatlivet, så desto mer skal øve innflytelse på fyrstenes beslutninger og styre alle deres skritt, slik at de gir de menneskelige institusjoner vedvarenhet og avhjelper deres ufullkommenheter.

De aller fleste av Europas land tilsluttet seg etter innbydelse i 1816 til alliansen. Frankrike tiltrådte alliansen i 1818.

Den ble et politisk maktredskap i de årtier som fulgte etter Wienerkongressen. Den østerrikske utenriksminister Fyrst Metternich benyttet alliansen til å beskytte den bestående samfunnsorden og slå ned ethvert forsøk på revolusjon. Alliansen forsøkte å beskytte seg mot tendenserne fra den franske revolusjon, og den var imot demokrati, revolution og sekularisme. Med unntak av England, Pavestolen (Kirkestaten - for paven var overbevist om at alliansen bare var et forsøk fra tsaren om å styre folkene teokratisk) og Det osmanske rike støttet alle øvrige stater i Europa alliansen. Det var en konservativ bevegelse som ønsket å bevare freden i Europa – innenfor de enkelte lands egne politiske rammer.

Etter tsar Alexanders død i 1825 mistet alliansen sin betydning og gikk i praksis i oppløsning.

Litteratur

• Maurice Bourquin: Histoire de la Sainte-Alliance, Genève, Georg, 1954.
• Mark Jarrett: The Congress of Vienna and its Legacy: War and Great Power Diplomacy after Napoleon.I. B. Tauris & Company, 2013, London, ISBN 978-1780761169
• Philipp Menger: «Die Heilige Allianz - ‚La garantie religieuse du nouveau système Européen‘?» I: Wolfram Pyta (utg.): Das europäische Mächtekonzert. Friedens- und Sicherheitspolitik vom Wiener Kongreß 1815 bis zum Krimkrieg 1853. Stuttgart 2009, s. 209–236.
• Philipp Menger: Die Heilige Allianz. Religion und Politik bei Alexander I. von Russland (1801-1825). Stuttgart 2014, ISBN 978-3-515-10811-9.
• Stella Ghervas: Réinventer la tradition. Alexandre Stourdza et l’Europe de la Sainte-Alliance. Honoré Champion, Paris 2008, ISBN 978-2-7453-1669-1.
• Wilhelm Schwarz: Die Heilige Allianz. Tragik eines europäischen Friedensbundes. Cotta, Stuttgart 1935.