Om hvordan PK-geriljaen nok en gang knebler folkets røst ved å foreslå at de argumenterer litt bedre

Never pick a fight with someone who buys ink by the barrel.

*

Etter at hin rådsnare Inger Merete Hobbelstad (som jeg fortsatt skylder et svar om det der greiene med Odyssevs) har skrevet en fin og interessant kommentar i Dagbladet med det, skulle man tro, rimelig betimelige spørsmålet "Hvor mye tid og krefter skal vi bruke på Hanne Nabintu Herland?" har det vært flokker av skrikende ramaer i sosiale medier. Og dette ramaskriket har vært preget av en merkverdig feiloppfatning, som jeg skal ta og kaldkvele her først som sist.

Men før jeg gjør det, la oss alle her et kort øyeblikk stoppe opp og reflektere over at HNH er en kvinne som er så fjern at hun i videoen under kan hylle president Hosni Mubarak fordi "han hadde over 80 prosent av stemmene ved de siste valgene" eller si at det aldri i historien har blitt begått så mange menneskerettighetsbrudd som under modernismen. Det er strengt tatt sant, men så oppfant vi jo menneskerettighetene under modernismen, da. Og hva gjelder Mubarak, så var det strengt tatt ulovlig å stille til valg imot ham. Og når det ble lovlig å stille til valg, så fusket han så han vant likevel.



Dette er eksemplarisk for HNHs debattform. Usammenhengende argumentasjon, bablende inkoherens og kreativ bevisførsel som ville gjort Al Capones bokfører stolt: Er dette noe vi trenger å bruke den nasjonale oppmerksomheten på? Før du svarer: Husk at HNH er underholdende som bare juling, men at offentlighetens oppmerksomhet er en begrenset ressurs.

*

Men i svarene som Inger Merete har fått fra Twitter og kommentarfeltet på Dagbladet.no florerer det altså en viktig feil, og det er ikke at viktige nasjonale spørsmål om offentlighetens oppmerksomhet og den kritiske redigerings rolle straks starter en opphetet diskusjon på Db.no om ... innvandrere, muslimer og voldtekt.

Snarere er det en grunnleggende misforståelse av hva slags spørsmål dette er. Det Inger Merete snakker om er spørsmål om redigering og spalteplass i den massemediale offentligheten. Men alle som kommenterer henne tolker hennes kritikk som et angrep på ytringsfriheten. Åh, hvor godt vi har det her i Norge.

"DAGBLADET: GLITRENDE eksempel på forsøket på sensur som nettopp beskrives grundig i RESPEKT" skriver HNH på Twitter. Hun er glad i capslock. Så går hun litt amok og fortsetter: 

"DAGBLADET består av mange glitrende journalister som ønsker meningsmangfold i Norge. @inger_merete er tydligvis ikke en av dem."

DAGBLADET slipper til kommentator som IKKE ønsker løsninger på dagens etniske spenninger i det norske folk.

DAGBLADET fremhever gammeldags kommentator på kollisjonskurs med opinonen i det norske folk

kommentator ønsker ikke å etablere skillet mellom "kriminelle utlendinger" og "lovlydige utlendinger som fortjener RESPEKT"

@inger_merete ønsker å opprettholde APARTHEID i Norge heller enn å løse etniske spenninger slik at vi får mer RESPEKT for hverandre

Det er mer hvor det kom fra, for å si det sånn. Men underholdende som alt dette er, så er virkelig en hovedstrømning i kritikken av Inger Merete, fra HNH og sjokkerende mange andre at dette er sensur og at ytringsfriheten er under angrep.

Dette argumentet er latterlig og det er en fornærmelse mot dem som faktisk lever under ytringsfrihetsrestriksjoner og sensur.

*

Den sterkest formulerte versjonen av ytringsfrihetsargumentet kommer fra "Mohammed A" (@ibntufail) som skriver "Det er ikke alle som kan uttale seg bra eller fremme sitt standpunkt på 'akademisk' måte. Hvem er 'vi' som du nevner i art.?" Han påkaller også John Stuart Mills forsvar for ytringsfrihet som motargument.

Jeg er helt enig i at språklig kvalitet eller gode argumenter ikke skal være den eneste inngangsporten til offentligheten. Det er viktig at folk som ikke har en stemme eller formuleringsevne får en eller annen form for inngang og hjelp til å komme til orde i saker som angår dem og der de har et viktig budskap å komme med. Det er viktig. HNH er virkelig ikke en person som faller i denne kategorien. Hun er tvert imot en dyktig og aktiv selvpublisist som har evnet å være i norske aviser mellom 90 og 190 ganger per år de siste fire årene. Det er ikke snakk om å slippe til et budskap som ikke når frem. Snarere er det spørsmålet om hun ikke slipper til litt vel ofte.

foto: Paul Bernhard

*

Hva gjelder Mill, så var hans forslag om ytringsfrihet (legg merke til at jeg sier "forslag" ikke "forsvar for" – man hadde ikke ytringsfrihet den gangen) noe ganske annet enn dette. Den presenterer aller sterkest i en fotnote i kapittel 2 i On Liberty: 

... there ought to exist the fullest liberty of professing and discussing, as a matter of ethical conviction, any doctrine, however immoral it may be considered.

Poenget er at den ideen Mill presenterer her er en fantastisk og i sin tid ekstremt innovativ og radikal ide som idag er motoren som får hele det liberale demokratiet til å snurre rundt. Demokrati er informasjon og ytringsfriheten er motoren i distribusjonen og idekampen som animerer vår statsform.

Men å si at HNH bruker vår oppmerksomhet med sin banale og usammenhengende demagogi og kanskje ikke bør ha like mye spalteplass som hun har hatt før hun skjerper seg som skribent er noe annet enn en diskusjon om ytringsfrihet.

*

Mills ytringsfrihet sier at alle skal ha juridisk lov og frihet fra å hindres å tenke og ytre nøyaktig hva som behager dem. Med "frihet fra" mener Mill fravær av tvang som stanser deg fra ytring. "I deny the right of the people to exercise such coercion, either by themselves or by their government." Dette er en klassisk liberal rettighet, hvilket vil si at den baserer seg på negativ frihet. Det han ikke sier, fordi det var en så absurd problemstilling i hans tid at ideen aldri kunne ha falt ham inn, er at alle har krav på sitt eget massemedie. Han sier ikke at aviser må trykke alt vi sender til dem. Han sier ikke at staten må kjøpe trykkerier og blekk til alle.

Det virkelig interessante med denne sammenligningen er jo faktisk at ytringsfrihet i Mills forstand har blitt masserealisert bortenfor Mill og Miltons villeste fantasier i vårt samfunn. Hvis noen ikke får slippe til i massemedia kan de faktisk starte en blogg og få sitt eget massemedie tilnærmet gratis. Jeg er sikker på at Hanne Nabintu Herlands absurde og usammenhengende meninger får like mye ufortjent applaus på bloggen hennes som de fikk på Oslo Freedom Forum i videoen over.

Det Mill ikke sier, altså, er det motsatte av frihetsbegrepet hans: At absolutt alle skal hjelpes over terskelen til offentligheten. Det ville han aldri ha argumentert for. Jeg tror ikke at ideen noengang ville falt ham inn at noen skulle argumentere for at norske redaktører ikke skulle redigere. Men det er det store deler av den kulturkonservative høyresiden sier nå, til forsvar for HNH. Det er et absurd skue. En illustrasjon av den radikale anti-intellektualisme som den radikale høyrefløyen står for.

*

I mellomtiden, mens HNH og hennes meningsfeller roper om sensur fordi noen våger å påstå at hun får for mye oppmerksomhet, så hyller hun altså Hosni Mubaraks anti-demokratiske tyranni, der sensur var et reelt, levd faktum. Og med det mener jeg at folk mistet jobben og kom i fengsel på hans ordre om de sa, trykket eller sendte feil type setninger til andre mennesker. Hvis hun virkelig synes så lite om meningspoliti, så er det litt rart å samtidig forsvare en mann som faktisk hadde et meningspoliti. Hvis knebling av meningsmotstandere ofte var helt konkret: en ragg i kjeften, mens det hemmelige politiet slo deg med kabler.

Lectures

(Note: I've been ill a few days, hence the abortive attempt to restart my blog.)

*

A part of my daily routine is to listen to lectures or podcasts when I cook and walk. I'll try to make a weekly series of interesting lectures I've heard during a week.

This week, some particularly good ones:

The first one isn't a lecture, actually. It's constitutional law professor Lawrence Lessig (a fantastic lecturer in his own right, though) in conversation with the former lobbyist and convicted felon Jack Abramoff about corruption. It's a riveting conversation about the depth of the undue influence of money on Washington. Abramoff is meek, apologetic, maybe relieved to be able to speak the truth. He is also refreshingly honest about what he did, and what people like him continue to do. The really interesting thing isn't the illegal things they discuss, but rather how the really ubiquitous corruption is still completely legal.

So anyway, if you're at all interested in US politics, law (any country) or corruption, you should definitely set aside some time and watch at least the first half hour of this:

*

The second video is by another brilliant lecturer (whose work, like that of Larry Lessig, continues to branch out from the questions of media and technology into broader political questions. Clay Shirky has been taking his pursuit of the changes new media creates into questions of the public sphere, political coordination and free speech. Here he is giving an entertaining and dramatic (he is a former actor and theatre director) lecture on the changing landscape of free speech and how regulation of the web has started to put free speech under threat in democracies, with, paradoxically, the aid of traditional media. That, and the most stupid attempt to stop the King James Bible you've ever heard of.

Watch live streaming video from shorensteincenter at livestream.com

*

Since we're running through my favourite thinkers on new media (Lessig used be a copyright reform activist and founded Creative Commons), we might as well drop danah boyd in as well. She is an immensely interesting researcher into teen use of social media who has spoken to thousands of teenagers to background her observations. Here she is in a casually hectic conversation with Carr from the NY Times at the Shorenstein Center. Audio only.

Ruth Maiers plass

Denne posten markerer et forsøk på å prøve å blogge jevnlig igjen, om ikke annet så for skrivetreningens del. Mitt mål er å publisere en tekst, helst kort, annenhver dag. Jeg tviler på at jeg kommer til å få det til, men mål er fine ting å ignorere. 

*

I dagens Aftenposten har Knut Olav Åmås en fin kommentar om deportasjonene og drapene på norske jøder, som det er god grunn til å reflektere over, men som ikke desto mindre gjør noen i mine øyne viktige feil som det er verdt å diskutere. Åmås argumenterer for at det er problematisk å individualisere skjebnen til de norske jødene i Ruth Maier, og å oppkalle en plass etter henne alene, og jeg kan forsåvidt se at det er en interessant samtale å ha om det spørsmålet. Men  argumentet om at dette er fordi hun var nyankommen og ikke bofast medlem av en gruppe med statsborgere er overraskende, nærmest sjokkerende, og gjør at Åmås går ut på et moralsk farlig spor mot slutten av teksten:

Ruth Maier var alene og fortapt i Norge. Men dét var samtlige norske jøder i 1942. De ble fratatt sitt statsborgerskap og fikk en «J» stemplet i passet. Deres historie viser at det finnes beskyttelse hverken i sterk integrering eller i statsborgerskap når enkeltmennesker og -grupper frarøves alle rettigheter og alt liv. Slik det skjedde med Europas jøder på 1930- og 40-tallet, og slik ingen annen folkegruppe noensinne er blitt behandlet.* 

Hvor brutalt det enn høres ut, er dette en enda mer grunnleggende gruvekkende historie enn en enkeltflyktnings skjebne. Slik er det historieløst av Vold og Johansen å minne om at «Norge har flere flyktninger i 2012 enn i 1940» og at «ingen er flyktning frivillig». 

Å frakte ulovlige, papirløse ut av landet i 2012, er faktisk noe helt annet enn at villige, ivrige norske statsborgere deporterer andre norske statsborgere ut av landet i 1942. Mange har gjort denne sammenligningen etter statsministerens beklagelse. Slik historieløshet er ikke den beste måte å hindre at historien gjentar seg. 

Det er det verdt å være oppmerksom på i en tid med såkalt «ny» antisemittisme, ikke minst blant nordmenn som er muslimer, og ofte relatert til Midtøsten-konflikten.

Min motstand mot ideen med "Ruth Maiers plass" er egentlig ikke spesielt sterk. Jeg ser at hun kan være representant for de deporterte som helhet, all den tid hun delte deres skjebne som offer for Holocaust, og var et menneske. Åmås ber oss i stedet å kalle plassen opp "etter en person som legemliggjør den lange linje av jødisk kontinuitet i Norge, før og etter Holocaust – eller gi den et navn som synliggjør norske jøder generelt."

*

Mitt besøk til det jeg tenkte på som "Holocaustminnesmerket" i Berlin i 2005 overveldet meg. Man går ned mellom de store, gravstøtteaktige steinene designet av Peter Eisenman, og kjenner en slags trykkende desperasjon over stedets størrelsesorden. Man synker til bunns imellom dem, og det maskinelle i massemordet reproduseres på en måte i støttene. Da jeg kom ut igjen og så på skiltet at minnesmerkets fulle navn var Denkmal für die ermordeten Juden Europas, følte jeg likevel en dyp skuffelse over hva slags feil det er mulig å gjøre om noe så viktig. Det er på en måte den samme typen feil som kan gjøres både av å individualisere deportasjonene i en kvinnes skjebne, og som Åmås gjør mot slutten av teksten sin: et manglende engasjement med lidelsens universelle karakter.

Det Holocaust lærer oss er jo nettopp at det utsatte livet har verdi uansett hvilket meningsregime som tar livet av det. Hvorfor lot Berlin sjansen gå fra seg til å lage et samlet minnesmerke for alle Holocausts ofre? Hvorfor ikke lage et minnesmerke som sørger over de tapte livene til jøder, homofile, Jehovahs vitner, kommunister, roma, funksjonshemmete? Som kaller et liv for et liv, og et drap for en forbrytelse? Hvorfor nødvendigheten av å opprette et eget monument over gaten for de homoseksuelle? Det jeg ser når jeg ser på det industrielle massemordet utført i Europa er tvert imot nødvendigheten av å frata de undertrykkende meningsregimer sin logikk, å verdsette alle mennesker i tråd med deres rett til liv og verdighet heller enn å skille lidelsen fra hverandre i separate avdelinger for jøder, homofile, roma. Det er ikke en historisk tilfeldighet at FNs menneskerettighetserklæring oppstår i kjølvannet av holocaust.

Etter denne logikken kunne man eventuelt kalle plassen i Oslo "Den jødiske plass" eller noe lignende. Men som sagt er mine innvendinger mot Ruth Maier som representant ikke særlig viktige. En enkeltperson kan representere alle, så lenge det er nettopp alle hun representerer. Så lenge navngivningen ikke segregerer de døde, slik de en gang ble segregert i levende live.

*

Min sterkere, og viktigere innvending mot Åmås' tekst ligger et annet sted, nemlig i at han understreker at det var statsborgere som ble tatt livet av, og at dette av en eller annen grunn bærer vekt. Selvsagt gjør det ikke det. Ruth Maier var et menneske, som alle de andre. Hun ble drept og deportert av selve den institusjonen som skulle ha beskyttet hennes utsatte, menneskelige eksistens: staten. Hennes juridiske status i den samme stats øyne er fullstendig uviktig, utover som et skremmende eksempel på misbruk av statlig makt for ettertiden. Poenget er at hun ble drept. At et sett med store organisasjoner og institusjoner konspirerte og samarbeidet på tvers av landegrenser for unødvendig å ta livet av en ung kvinne som aldri hadde begått noen annen forbrytelse enn å leve.

Den samme innvendingen er også det som får meg til å reagere sterkt på Åmås' kritikk av Vold og Johansens påpekning av de helt ærlig slående likhetene med deportasjonene av papirløse idag. Det er ikke nivået av vold, dødens sikkerhet, ideologienes kontingens eller de papirløses statsborgerskap som gjør deres deportasjon til forbrytelser, det er at de er mennesker, og at de har krav på vår beskyttelse og anerkjennelse av sin egenverdi. Når man deporterer en familie som har bodd i Norge i fem år, syv år, ni år, river barna ut av skolen uten hensyn, river en familie med dens lokaltilhørighet opp med roten, kun fordi disse menneskene har blitt definert av et statsapparat som uønskete – er det virkelig ingen sammenligningsgrunnlag her? Er det ikke et lite glimt av noen mekanismer i staten og i oss som ligner litt?

Det er mange forskjeller mellom vår behandling av papirløse og vår medskyldighet i jødeutryddelsene, ikke minst at de papirløse har en viss grad av forsvar som rettssubjekter, og at de ikke går til den sikre død. Men de går en usikker framtid i møte. Historien gir oss heller ikke lette paralleller. Jeg tror likevel det er i anerkjennelse av likhetene at potensialet for læring ligger her. Et menneske som deporteres til en usikker skjebne i Palestina, i Eritrea, i Etiopia eller Irak, er nettopp et menneske. Alle andre hensyn må og skal være sekundære. Det er det skjebnen til Ruth Maier og de 522 andre norske og utenlandske jøder som ble stuet ombord på DS Donau den 26. oktober 1942 og sendt til Auschwitz burde lære oss.

*

* Dette med at ingen andre har blitt behandlet slik, er også en feil. Både systematisk utstøting, registrering og massemord har blitt utført på mange forskjellige grupper tidligere (amerikanske svarte, armenere, svarte i Sør-Afrika, kambodsjanere, dissidenter i Sovjet, etc. Det er nærmest et vedvarende trekk ved livet i det moderne at industriell utstøting og massemord finner sted). Jødene i Europas tragedie var at det aldri før eller siden hadde blitt utført på så stor skala.