I have an insane amount of tabs open on my office PC, and it's summer vacation time, so here's a mere couple of the interesting ones. I'll do some of the rest from Delicious when I get home.
"People my age tut-tut at kids, telling them that we wouldn’t have put those photos up when we were young, but we’re lying. We’d have done it in a heartbeat, but no one ever offered us the chance." – Clay Shirky, one of the other three people who know the most about what teh kidz and teh adults are doing on teh intertubewebs
Burde ikke Dagbladet publisert denne saken om å publisere den andre saken?
Det sies om den franske populistiske politikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin at han en gang så en folkemengde på vei gjennom Paris og utbrøt: "Der går folket mitt! Jeg må finne ut av hvor de skal, så jeg kan lede dem dit."
Hvorvidt Ledru-Rollin, i øvrig mannen som innførte stemmerett for alle menn uavhengig av inntekt og eiendom, faktisk sa dette, eller om det var en drittpakke som ble dumpet i historiebøkene vet jeg ikke. Men sitatet er blitt stående som en oppsummering av alt som er galt med populismen. Og det var denne setningen jeg ble sittende igjen med, som en flau smak i munnen, da jeg leste denne artikkelen på Dagbladet.no, skrevet av Astrid Meland.
Artikkelen er kort sagt en slags oppsummering av en debatt som har oppstått rundt artikkelen "Hvis muslimene blir i flertall" av Meland og Gunnar Thorenfeldt. Dagbladet.no hadde den på trykk d. 15.06. Den opprinnelige artikkelen var en slags enquete der "sentrale debattanter" fikk svare på tre spørsmål:
1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?
2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall?
3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?
Da jeg leste saken ble jeg opprørt. Jeg synes den hadde en rasistisk vinkling og var uprofesjonelt utført. Jeg skrev en sur post og valgte å slenge meg på min brors foreslåtte ukelange boikott av Dagbladet. Nå gjorde dette, som hos en stadig større andel av nordmenn, ikke den store forskjellen i mitt liv, men det var nå i alle fall tilfredsstillende. Så jeg hadde egentlig boikottet Dagbladet og Dagbladet.no i fem dager da denne nye saken kom på trykk, og jeg fikk høre at jeg ble oppgitt som kilde i en sak. Da tillot jeg meg av pragmatiske grunner å bryte boikotten. Det påvirket nok ikke Dagbladet mye, uansett.
Jeg føler at denne nye artikkelen ikke gjør ting så mye bedre. Delvis fordi den hadde et par faktafeil, som jeg hermed klarer opp:
1. Eirik Newth (@astronewth) heter ikke Erik. 2. Den uforståelige feilen: Jeg lenket til denne posten hos 5080.no i min opprinnelige post, og Newth lenker også til den. Den ene av Newths to blogger har også tall i navnet og bruker en lignende Wordpressmal. Meland skriver derfor at jeg og Eirik Newth har laget denne siden. En ikke spesielt grundig faktasjekk avslører på "Om oss"-siden til 5080 at skrivekollektivet består av Markus Gaupås Johansen, Sturle Pedersen og Øyvind Ølberg. Og riktignok er jeg beæret av å være både nære og gode venner fra ungdomstiden med både Markus og Sturle, men å si at jeg er dem, er å gå litt langt. I øvrig kjenner jeg kun Newth svært overfladisk over nettet. Jeg har meg bekjent aldri vært i samme rom som ham, og kan ikke huske noensinne å ha snakket med ham. Men han virker da trivelig, det er ikke det. Han kommenterer i øvrig dette her.
Men som vanlig var feilene i artikkelen ikke bare disse små, rare faktafeilene, men langt mer strukturelle. De peker mot et allmennproblem i den norske offentligheten, som det er vel verdt å ta opp og analysere. Derfor tenker jeg at jeg skal ta denne anledningen til å forklare ytterligere hva jeg mente i mitt opprinnelige innlegg. Jeg var misfornøyd med hvordan det endte opp. Jeg var sint, frustrert og posten var mer avreagering enn noe annet. Jeg har derfor lyst til å presentere en mer gjennomarbeidet versjon av mitt argument nå. Først kommer jeg til å ta opp hva denne nye saken presenterer og hvilke teknikker den opprinnelige saken brukte. Så kommer jeg til å ta tak i det Eirik Newth med en herlig neologisme kaller for "vulgærdemografi", og så kommer jeg til å snakke om journalistisk ansvar og Dagbladets rolle.
Før jeg begynner vil jeg gjerne understreke at jeg ikke med denne posten verken antyder eller hevder at noen DB-journalister er rasister, at DB-ledelsen er rasister, eller at DBs lesere er rasister. Jeg kommer sannsynligvis aldri noensinne til å si i offentligheten at noen er rasister. Jeg kommer til å skrive mer om mitt rasismebegrep i en oppfølgerpost. Men jeg vil her bare si at man ikke etter min mening kan snakke i offentligheten om at mennesker er rasistiske som personer. Snarere vil jeg snakke om rasisme som en struktur som de fleste, også jeg, fra tid til annen deltar i, og snakke om hvordan rasismen formidles og hvordan norske samfunnsaktører deltar i dens formidling og spredning selv om de selv har gode, ja, faktisk de beste intensjoner.
Denne nye saken har samme struktur som den opprinnelige saken: Den er en nøytral rapportering av hva som har blitt sagt av en rekke bloggere og andre om den opprinnelige saken. Ingressen er " Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall?" Saken åpner slik:
DENNE UKA TOK VI i Dagbladet.no for oss hva en rekke norske aktivister, politikere og debattanter mener om demografi og muslimer.
Bakgrunnen var at SSB la frem nye tall over befolkningsutviklingen fremover. I flere år har det eksistert en debatt om etniske nordmenn kan bli en minoritet i landet og særlig om muslimer kan bli i majoritet i enkelte, norske byer. Frp er blant dem som frykter denne utviklingen.
Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge. Vi tok debatten fordi dette er er tema som mange ser ut til å være opptatt av og en utvikling folk frykter. Vi ville finne ut hva ulike debattanter mener om temaet og hvorfor en slik tenkt utvikling bekymrer noen, mens andre mener det er helt uproblematisk.
Framstillingsmetoden her er selvsagt her at Dagbladet framstiller seg selv som nøytral. I tråd med filosofen Jürgen Habermas’ tanker om offentligheten og diskursetikk – tanker som dominerer norsk offentlighet, se f.eks. artikler i Morgenbladet og Klassekampen forrige torsdag – skal Dagbladet.no "ta debatten". Dagbladet blir kun et åsted for diskusjon, et sted der andres meninger brytes. Man er bare ute etter å finne ut hva ulike "sentrale" debattanter mener om ting. Man viser fram diskusjonen slik den er. Man er ikke selv aktør. Denne nøytrale mellomposisjonen og formidlerposisjonen tilsvarer det Astrid Meland sier seinere når jeg spør henne ut om rasjonalet bak saken, på Twitter:
astridmeland @martingruner Har blitt beskyldt både for å være islamofob og muslimelsker etter saken. Synes det er nyttig å vite hva folk er redd for.
astridmeland @martingruner Jeg er for å diskutere alle saker åpent. Rasister kan forsette surfe på bølgen som kneblede offer om vi ikke gjør det.
Målet med saken er altså også aktivistisk: Man vil forhindre rasisme, gjennom å få vist fram diskusjonene, og sørge for at muslimene ikke blir kneblete offer. Det er en strategi som jeg på papiret er enig i. I god, habermasiansk ånd kommer de gode diskusjonene til å føre fram mot et fornuftig utfall av diskusjonen.
Forresten – og dette er et sidepoeng, men når vi senere diskuterer Andreas Malms bok Hatet mot muslimer skriver hun:
astridmeland @martingruner Er fotnoter et kvalitetstegn? Malm frykter etnisk renskning av muslimer i Europa og islamofobien går tilbake til korstogene.
Jeg mener at den naturlige lesningen av dette er at hun mente at disse to siste opplysningene diskvalifiserte Malm som seriøs tenker. Hvorpå jeg (om jeg husker rett) påpekte at det siste europeiske folkemordet var mot et muslimsk folk (Srebenica, 8.000 døde, 30.000 fordrevet) og at islamofobien har – som antisemittismen – sterke historiske røtter eller paralleller i korstogene, ja, men det er overhodet ikke Malms poeng for å forklare islamofobien i dag, noe som er tydelig om man leser boka, eller, i øvrig også det intervjuet jeg gjorde med Malm i Bokmagasinet.
Denne nøytralitetsposisjonen er selvsagt en retorisk teknikk; Theodor W. Adorno kalte det "negativ retorikk", altså retorikk som later som om det ikke er retorikk. Selvsagt er Dagbladet en aktør i saken, gjennom en rekke grep: Problemstillingen/vinklingen, kildeutvalget og sakens presentasjon.
1. Selve problemstillingen og vinklingen.
Som jeg vil gå nærmere inn på under er selve det demografiske spørsmålet rasistisk i natur.
2. Kildeutvalget.
I saken får vi møte 12 kilder. Noen er "for" islam, noen er "mot" islam og noen "er" muslimer, og sånn går nu dagan. Men hvem er disse sentrale debattanter?
Mohammad Usman Rana, lege og skribent Anne Sofie Roald, religionsforsker. (Lenken over navnet hennes går til Wikipediasiden for "islamofobi".) Aslak Nore, forlegger og skribent Hege Storhaug, informasjonssjef for Human Rights Service Bruce Bawer, skribent og dikter Hans Rustad, driver nettstedet Document.no Yousuf Gilani, politiker for Venstre Abid Raja, politiker for Venstre Nazneen Khan Østrem, høyskolelektor, statsviter og musikkskribent Berit Thorbjørnsrud, Midt-Østenviter og førsteamanuensis Shoaib Sultan, generalsekretær i Islamsk råd.
Sammen med det faktum at selve ideen om demografi er et rasistisk spørsmål så er det slående at det er en slagside i dette panelet som ikke blir verken kommentert eller nevnt.
Det som melder seg for meg når jeg ser på dette panelet er først og fremst spørsmålet om hvorfor tre personer overhodet er inkludert. De tre personene er Hege Storhaug, Hans Rustad og Bruce Bawer, de tre som man kan si står for den mest radikale islamkritiske linjen i artikkelen. Disse tre er mest bekymret for OMG sharialov i Norge! Alle kvinner i burqa, alle fosser i rør! Omveltning av vestlige verdier! Selvmordsbombere! Hungarians roam freely in the streets! Muslimene får barn! OMG OMG
Hege Storhaug er nok den viktigste aktivisten for islamofobisk ideologi i Norge. Hun har tette bånd til aktører som nevnte Bruce Bawer, også en kilde i artikkelen, og Bat Ye’or. Begge disse er fullstendig useriøse konspirasjonsteoretikere som har fått en hel del gjennomslagskraft i sterke, høyreekstreme miljøer, og som har blitt premissleverandører for islamhets i Norge. Særlig assosiasjonen med den populære skribenten Bat Ye’or er skjemmende. Ye’or mener at en arabisk konspirasjon styrer Europa, og at vi allerede lever som "dhimmier", uten at vi vet det. Å henge med henne gir samme typen kred som å henge med David Irving. Bruce Bawer er hakket mer seriøs, og mener kun at vi bør massedeportere mennesker basert på deres religiøse tro og vage insinuasjoner om at de vil "ta livet av" Europa:
For Bawer er en muslimsk tilstedeværelse i Europa et problem i seg selv. Muslimer er det motsatte av demokrati – vi må reddes fra muslimene. Hvordan er dette ikke rasisme, rasjonalisert med dårlig dokumenterte, usammenhengende påstander? Hvis Bawer er en sentral samfunnsdebattant, hvis hans stemme blir presentert som en viktig stemme, så har vi et demokratisk problem. Og dersom Hege Storhaug villig assosierer med, anerkjennende siterer og videreformidler disse menneskene – det gjør hun – så er det, som Andreas Malm påpekte i intervjuet jeg gjorde med ham, diskvalifiserende i seg selv.
Dessverre så er Storhaug og HRS tatt inn i varmen for lengst. De hjelper Frp med å utforme innvandringspolitikk, og de blir brukt som premissleverandør og kilde for en rekke nyhetsmedier. Ikke minst har Dagbladet investert en del tid og krefter på å gi henne rom i offentligheten, og man merker sannsynligvis at hun selger aviser. Deres journalister har et arbeidsforhold til henne, og hun leverer varene de trenger. Du kan si hva du vil om Storhaug, men hun er lesevennlig som faen, og har medietekke. Derfor er det nok mange som ikke kunne tenke seg å granske hennes nå dokumentert useriøse metoder og hennes propagandistiske rolle i den norske offentligheten. Astrid Meland er forresten også et eksempel på dette: Hun har vært i Gambia sammen med Hege Storhaug og skrevet en artikkelserie derfra. Artikkelserien var også basis for en rapport fra HRS om kjønnslemlestelse av norske jenter. Storhaug inngår i et symbiotisk forhold til norsk presse.
(Her må man selvsagt, som alltid i disse debatter, skyte inn det selvinnlysende faktum at kjønnslemlestelse er fryktelig, at jeg er motstander av det, at det bør bekjempes på alle fronter osv. osv. Og jeg vil i øvrig veldig gjerne også skyte inn at det heldigvis ikke er et spesielt stort problem i Norge og takk og lov for det. Men det er et stort problem at det er nettopp Storhaug og Rita Karlsen i HRS som får ha enerett på å ta denne kampen.)
Hans Rustad, på sin side, er en svært aktiv blogger. Han har et sterkt fokus på demografisk utvikling av islam i Europa og så videre og så videre. Nå frekventerer jeg ikke sidene hans voldsomt ofte, men jeg har et vagt og ikke helt velbegrunnet inntrykk av at han er hakket mer seriøs enn Storhaug og Bawer, men det sier dessverre lite. Han ser ut til å bruke sine betydelige krefter på å finne argumenter for konklusjoner han allerede har. Muslimer framstilles så vidt jeg kan se i et ensidig negativt lys. Han framhever positivt de rasistiske teoriene til hobbydemograf og cand.scient Ole Jørgen Anfindsen, Norges fremste eksponent for OMG nordmennene kommer til å bli i mindretall!!!-teorier.
Altså er det på den ene siden – med forbehold om at jeg ikke kjenner til alle debattantene – stort sett seriøse aktører. Det er forskere, politikere og et par synsere som har den fordelen at forholder seg til virkeligheten. På den andre siden er det folk som tilsynelatende har som sitt levebrød å med eller uten statsstøtte formidle og organisere rasistisk propaganda og politiske ekstreme nettverk i den norske og internasjonale offentligheten. De har tvilsomme forbindelser, tror på konspirasjonsteorier og fabuleringer og står i alle fall delvis for ekstremistiske og radikalt udemokratiske grep.
3. Presentasjonen av saken.
Selv om saken består hovedsakelig av sitater er den tydelig presentert og vinklet av Dagbladet. La oss se på grepene hvormed det gjøres.
Selve presentasjonen av saken innrammer saken. Over overskriften er det en stor interaktiv multimediafeature der en avstemming blant leserne påvirker et illustrert telleverk, et klassisk måleapparat med en nål som teller opp eller ned, som et speedometer eller et barometer. Interaksjon forventes. Spørsmålet det stemmes om er " Hva skjer om det blir muslimsk flertall i Norge?" Måleren har to farger, grønn og rød.
Den grønne fargen – tradisjonelt assosiert med trygghet, med målinger innenfor normale verdier på et måleapparat – er assosiert med "samfunnsdebattanten" Hege Storhaug som sier at "Norge vil da underlegges sharia". Den røde fargen – fargen som tradisjonelt viser fare, unormalt høye verdier, etc. – er assosiert med høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem som sier at "Ingenting vil nødvendigvis forandre seg". I øvrig en grov forenkling av det hun sier i sitt svar. Under kan man velge å erklære at "Jeg er enig med Storhaug" eller "… Khan-Østrem", eller man kan ta tredje veien og trykke på en lenke skrevet med liten skrift: "Uenig med begge? Delta i debatten."
Altså så har vi to synspunkter. Det ene, det trygge, grønne valget, er at Norge kommer til å bli underkastet sharia, det farlige røde valget er det tilsynelatende snillistiske utsagnet at ingenting kommer til å forandre seg – et utsagn som ikke gir noen umiddelbar mening utenfor konteksten av svaret til Khan-Østrem. De to utsagnene presenteres altså som likeverdige og like seriøse, mens det ene rives løs fra kontekst og misrepresenterer utsagnet. Ikke overraskende så er over tre fjerdedeler av stemmene gitt til Hege Storhaugs syn.
Den tredje muligheten: "Jeg synes selve spørsmålet er meningsløst" er ikke en mulighet, til tross for at Meland spesifikt sier i sin oppfølgerartikkel at journalistene allerede visste at SSB ikke forutser at det noen gang kommer til å bli muslimsk flertall i Norge. Til tross for at denne kunnskapen fantes hos journalistene ligger det altså innbakt i selve presentasjonen at dette er et seriøst spørsmål som det finnes i all hovedsak to svar på, som begge tilsynelatende tar spørsmålet på alvor. Å avvise problemstillingen er ikke lett, det krever en komplisert handling – å skrive et kommentarinnlegg (som i øvrig da vil drukne i grumsen på Dagbladets kommentarfelter). Man har to ekstremt lette handlinger for å behandle problemstillingen som alvorlig, og en ganske vanskelig handling for å avvise problemstillingen. Selve presentasjonen av saken produserer en dikotomi som ikke samsvarer med den reelle debatten i samfunnet, eller fakta i saken.
Videre, under overskriften til saken, og i presentasjonen på forsiden var det en ikonografisk illustrasjon: Et norsk flagg der korset har blitt erstattet med halvmåne og stjerne. Jeg hører klikkene i nynazisters hjem over det ganske land, der de klikker på "lagre bilde som" til videre bruk i propaganda. Dette er tydelig en påkostet og prioritert sak, med egen meningsmåler, hele 12 kilder, masse lenker og undersaker og en egentegnet illustrasjon. Altså må dette være en viktig, en sentral problemstilling.
Overskriften var "Hvis muslimene blir i flertall" og ingressen var "Hva skjer da? Vi har spurt sentrale debattanter." Her starter sammenkokingen av useriøse/ekstreme og seriøse/moderate debattanter som alle foregis å være likeverdig "sentrale".
La oss så vende oss mot introduksjonen på saken, som det er verdt å sitere i sin helhet:
BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?
Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?
Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.
Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.
Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?
Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.
I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?
Om ikke "forsvinner den norske forhuden?" er den merkeligste inngangen på en sak noensinne, så vet ikke jeg. I øvrig går den inn i en lang, veldokumentert kulturelt framstilt dikotomi mellom seksualiteten i Vesten og seksualiteten i Østen, men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Denne fleipete, humoristiske, halv-seriøse tonen antyder at dette er noe vi kan kødde med. Det er det ikke. Som jeg prøvde å påpeke i mitt forrige innlegg så fører denne måten å snakke om islam på til en drastisk reduksjon i livskvalitet for flere hundre tusen nordmenn og folk som bor innenfor Norges grenser.
Videre presenterer artikkelen henslengt og likestilt vanvittige konspirasjonsteorier som Bat Ye’ors "Eurabia" (OMG muslimene har allerede tatt over!!! vi er allerede dhimmier!!! OMG OMG etc.) og at det "hevdes" at "muslimer er så mangt". Personer som hevder dette presenteres som "motstanderne" av de andre. Som om de første var dem som måtte forsvare seg! Som om disse to utsagnene var to meninger som var like gyldige! Som om ideen om Belgistan, om et Storbritannisk Nord-Pakistan eller et gjen-maurisert Iberia – konspirasjonsteorier uten rot i virkeligheten – er likeverdig med ideen om at en folkegruppe "er så mangt" og at "langt fra alle er fundamentalister" eller at "vi ikke kan anta at de blir ortodokst religiøse" – altså dokumenterbare, allment aksepterte, sanne påstander. Videre blir det aldri nevnt i inngangen til saken det som blir skrevet i oppfølgeren, nemlig at " Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge." (I øvrig er det her merkelig at det ikke står at tallene fra SSB overhodet ikke behandler spørsmålet om det blir noe muslimsk flertall i Norge).
Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-NC-SA
En gang til om pressens samfunnsansvar
Vi kan altså se at Dagbladet har bidratt aktivt til å produsere en dikotomisk forståelse av denne problemstillingen i artikkelen. Selv om de ønsker å framstå som nøytrale, som åsted for en diskusjon så er de gjennom selve vinklingen, kildeutvalget og presentasjonen av saken med på å gi den det som kalles for The Fallacy of False Balance. Økonomen Paul Krugman skrev en gang det følgende:
The conventions of he-said-she-said journalism get in the way of conveying … knowledge to readers. I once joked that if President Bush said that the Earth was flat, the headlines of news articles would read, "Opinions Differ on Shape of the Earth." The headlines on many articles about the intelligent design controversy come pretty close.
Hvis Dagbladet trykker overskriften: "Hva skjer hvis jorden er flat?" Og spør seg selv i inngangen til saken: "kommer den norske globusen til å forsvinne? Og skriver at "sentrale samfunnsdebattanter mener at jorden er flat." Da er vi enige i at Dagbladet gjør en journalistisk feil. At journalistene ikke utfører sine journalistiske oppgaver på en tilfredsstillende måte.
Det finnes ting som er etablerte faktum. Det finnes et vitenskapelig konsensus om klimakrisen og det finnes et vitenskapelig konsensus om demografi. Spørsmålsformuleringen er dypt rasistisk men den har, som Andreas Malm formulerer det, den positive siden at den i en viss grad lar seg testes empirisk. Tendensen er konvergens. Natalitetsraten til muslimer og ikke-muslimer i alle land konvergerer. Muslimer som kommer til Vesten i første generasjon føder som regel litt flere barn enn de lokale. Men så går det en generasjon og vips, så føder de 1.7 barn, er 31.2 år gamle, har 0.8 Volvoer, 0,7 villaer og 0.6 vov-vover, som alle andre, de også. Det handler, ikke overraskende, om klasse og utdannelse. Muslimer kommer til å bli en større andel av vår befolkning enn de er i dag, ja, men de kommer aldri til å ta over. Selvsagt. I alle fall ikke innenfor noen tidshorisont det gir mening å snakke om.
Dette er de faktorene som konsekvent kan forbindes til natalitetsrater og mortalitetsrater: Klasse, bakgrunn (f.eks. natalitetsrate i opphavsland) og utdannelse. De faktorene som religioner bidrar med til mixen er stort sett syn på prevensjon og alder for giftemålsinngåelse. Ingen seriøse forskere har noen gang klart å finne en koeffisient som sammenbinder islam med et bestemt familiemønster. Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.
La meg gjenta det: Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.
Denne demografiske "tikkende bomben" er altså hets av en folkegruppe. Den presenterer det faktum at visse typer mennesker får barn som et problem. Er det ingen som kjenner igjen dette for det, det er? Er ikke dette den rene og skjære rasismen?
Hør på stemmebruken i denne videoen. Hør på musikken, og tenk på hva det han faktisk sier er. Det at folk får barn innebærer et problem.
Tenk så på Bawer, om europeere: "They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow." Hva er det vi står overfor her? Er det ikke bare en masse mennesker som har lyst til å kaste folk ut av landet sitt fordi de er en folkegruppe? Er det ikke det vi snakker om? Er ikke dette en oppisking av en stemning? En kanalisering av frustrasjoner? Er ikke dette rasisme?
Og videre: Er ikke dette en distraksjon, en avledning fra de virkelige problemene? Vi har, ifølge søketjenesten Retriever, hatt over titusen artikler om hijab i år, og ca. 2.600 om klimakrisen. Vi snakker mer om klesvalg og symbolikk hos en minoritet i Norge enn om en av de definerende konfliktene for vår generasjon. Islamofobien maskerer de virkelige konflikter i samfunnet. Den er en distraksjon.
Jeg tror ikke jeg er helt enig med absolutt alt Ali Esbati sier om islam-"debatten" i sitt glimrende og viktige essay i siste nummer av Samtiden, men han har et ekstremt viktig poeng som vi er nødt til å ta inn over oss, og det er at vi ikke lenger er tjent med å diskutere denne problemstillingen på den måten den vinkles på i offentligheten. Som jeg viste over, er denne artikkelen et kroneksempel nettopp på at når vi spiller med på premissene til dem som av en eller annen grunn ser seg tjent med å piske opp stemningen, da taper vi allerede idet vi trer inn på arenaen. Det at man spiller i det hele tatt er å tape.
Det er faktisk galt av meg å gå inn på demografiargumentasjonen i det hele tatt, over. At vi snakker om dette er problemet i seg selv; at vi snakker om dette er det interessante i denne saken. Denne problemstillingen burde være diskreditert for lengst. Og ikke kun fordi den er faktisk feil, men fordi det er feil allerede idet vi tar den opp:
Idet vi stiller oss selv spørsmålet om muslimene holder på å ta over, om de holder på å bli flertallet – allerede der går vi feil i skogen. Allerede idet vi setter oss ned for å undersøke problemstillingen om muslimene (eller hypotetisk sett kristne, eller jøder) blir i flertall, om de holder på å føde "oss" ut av racet, så skaper vi en verdiladning på en helt annen måte enn om vi studerer, for eksempel, hvor mange ugifte mødre det er i Norge. Vi definerer et "vi" og skaper en eksklusjonsmekanisme. Vi skaper ideen av at det fødes noe radikalt og fremmed i vår midte: Dersom muslimer kan "ta over", så ligger det i språket at de dermed er noe annet enn "oss". Noe som ikke er en del av det store Vi-et.
Vi ekskluderer samfunnsborgere fra samfunnet på basis av religion gjennom selve spørsmålet om de formerer seg mer enn "oss" eller ikke. Men "de" er oss og "vi" er dem. Muslimene er også nordmenn. På dialogmøtene som Abid Raja holder på Litteraturhuset buer de unge muslimene i salen spontant og unisont når noen så mye som antyder et motsetningsforhold mellom det å være muslim og det å være norsk eller nordmann. De er norske. De føler seg norske – men hvordan tror du de føler seg når de slår opp på Dagbladet.no og leser en sak som i selve sitt vesen ekskluderer dem fra et nasjonalt felleskap som de føler seg som en naturlig, rotfast del av? De føler seg helt jævlig, selvsagt. Og de kommer garantert til å føle seg mindre og mindre som en naturlig del av det felleskapet. De kommer til å føle seg ekskludert. Det er usunt for dannelsen av den borgerlige offentligheten, for skapelse av den sosiale kapitalen, den tilliten som samfunnet trenger for å fungere. Men først og fremst er det vanvittig usunt for de stakkars ungdommene som vokser opp i et land som i sterkere og sterkere grad uttrykker en avsky for selve deres vesen, heller enn å skape de sosiale og offentlige møteplassene og -rommene der reell integrering eller reell samfunnsbygging kan finne sted.
Om vi snakker om det at muslimer forplanter seg som noe vi bør diskutere så går vi altså vekk fra selve kjerneideen i det liberale demokratiet, som er at det ikke har noe å si hvem du er, hva din hudfarge er, hvem du ber til eller hvordan du velger å organisere din familie. Din fødsel skal ikke ha noe å si. Vi diskuterer samfunnets utvikling, ikke hvem som føder barn. Det at noen føder barn er ikke noe vi har noen som helst rett til å stille spørsmål ved. Vi kan stille spørsmål ved noen former for oppfostring av barn, men det er en fast institusjon i vestlige samfunn at retten til å oppfostre sine barn slik man vil er en nøkkelverdi. I våre land har man egenverdi helt til man begynner å forbryte seg mot samfunnets juridiske eller politiske eller sosiale normer. Ikke før. Ikke idet du blir født.
Det burde derfor være fullstendig unødvendig å skrive noen sak om dette, det burde være unødvendig å "ta" denne debatten. Dagbladetjournalistenes ansvar burde heller være å skape de korrekte rammene for debatten. Å levere fakta og premisser til den. For eksempel ved å slå ned på dem som faktisk propaganderer demografimyten (jeg ser for meg overskriften "SLIK LYVER DE TIL DEG OM ISLAM". Hvorfor er den saken ikke skrevet?) eller ved å fortelle oss hvem innvandrerne er. Hvem er det egentlig vi snakker om? Hvorfor kan man ikke anerkjenne at det finnes noen ugjendrivelige fakta i denne debatten og heller studere hvorfor disse faktaene ikke ser ut til å ha noen gjennomslagskraft i visse deler av offentligheten? Eller levere nye fakta? Og disse faktaene kommer jo også til å være vinklet, som alle "fakta" er, men de kan være vinklet på en måte som skaper sosialt sammenhold, heller enn å erodere den sosiale kapitalen til samfunnet.
Om Dagbladets framtid
Islamofobien finnes, og Dagbladet.no er bevis nummer 1. Ikke på grunn av artiklene (som regel ikke, i alle fall) men på grunn av kommentarene, som har blitt et stadig mer fryktelig forum de siste mange årene. Den konstante flommen av åpenlyst rasistiske kommentarer blir tilsynelatende overhodet ikke moderert, stikk i strid med redaktørplakaten. Hvorfor har Dagbladet blitt et åsted for en syndeflod av rasisme? Dels er det ekstremt slett kommentarpolitikk, men det har også å gjøre med at avisen har blitt en premissleverandør på en negativ måte. Den tiltrekker seg oppmerksomhet av en viss type fordi den produserer en viss type tendensiøs journalistikk. Alltid tilsynelatende rimelig, men ofte med subtilt kommuniserte verdier, ideer, tankesystemer og diskurser, som i denne artikkelen. Det gjøres sikkert ikke bevisst engang. Det bare skjer – fordi man ikke er bevisst på at det skjer.
Astrid Meland forsvarer seg i den siste artikkelen, slik jeg leser det, med at siden artikkelen skapte debatt så var den et samfunnsgode: "Også blant leserne har reaksjonene variert fra «islamofobi» til «muslimelsker.» Mange likte saken, men like mange reagerte kraftig", skriver hun.
Her er det noen problemer vi er nødt til å ta tak i. Det har blitt en alminnelig vrangforestilling i norske aviser at dersom man skaper debatt, så har man oppnådd noe positivt. Man glemmer at man noen ganger skaper konflikter i samfunnet som ikke allerede eksisterte. Tidsskriftet Kangura og radio/tv-kanalen Radio Télévision Libre des Mille Collines tok debatten. Fy søren som de tok debatten. De turde å snakke om de tingene som det ikke lenger var lov å si. De skapte så mye temperatur i debatten, og brøt så grundig med de klamme, kvelende normene for snillistisk politisk korrekthet at ca. en million tutsier ble drept i Rwanda, i 1994. Redaktørene ble dømt til livsvarig fengsel fordi de turde å ta debatten.
Dette er et ekstremt eksempel – det er derfor jeg valgte det – og det burde være åpenlyst, men jeg sier det for å være helt på den sikre siden: Jeg sammenligner på ingen måte Dagbladet og mediene i Rwanda. Men eksemplet demonstrerer bortenfor enhver tvil et vesentlig poeng, et poeng som ødelegger trosbekjennelsen i den norske dissensens teologi: Det er et beviselig faktum at ikke alle ting bør sies i offentligheten. Noen ganger gjør det å ta debatten skade. Noen ganger gjør det vondt. Noen ganger ødelegger det noe som var bra. Mediene kan skape konflikter. De kan øke konfliktnivået i samfunnet. Noen ganger er dette riktig – for eksempel så jeg gjerne at konfliktnivået mellom Når de gjør det uten skjellig grunn, taper vi alle sammen.
Av en eller annen grunn har norske journalister ennå ikke helt tatt inn over seg det faktum at forferdelige meninger kan formuleres, og at dette kan skade samfunnet. Dersom man ikke er bevisst på dette som journalist, så utfører man ikke sine profesjonelle plikter skikkelig. Dette var noe jeg terpet på i mitt opprinnelige motsvar til artikkelen: Man må være bevisst på at sakene man skriver påvirker samfunnet, og man må alltid være beredt til å leve med de til tider enorme konsekvensene av de tingene man ytrer i offentligheten. Alt vi få som har det privilegiet å jobbe i massemedia skriver registreres og påvirker massene. Noen ganger på små måter, andre ganger på store. Dette innebærer et enormt ansvar som vi må forholde oss til.
Men Meland antyder også en annen positiv effekt fra artikkelens publikasjon i artikkelen:
Leseren har rett i at stoffet ble populært. Nesten 50 000 leste saken «Hva skjer om muslimer blir i flertall?» den første dagen den lå ute. 9200 deltok i avstemningen og rundt 750 debattinnlegg har kommet så langt.
Og det er her min skuffelse kan bli total. Man skal ikke, må ikke, kan ikke, som journalist, operere ut fra et lønnsomhetskriterium. Det lar seg simpelthen ikke forene med god journalistisk praksis. Det er et velkjent faktum at kulturradikalismens høyborg Dagbladets lesertall har vært i fritt fall. Annonsemarkedet er dødt, allmennavisene står for fall og nå prøver man, antakeligvis med en viss desperasjon, å skape et nytt internettmarked. Man prøver å skape debatt, å generere lesertall gjennom kontroversielle emner. Og kanskje man lar drivet mot lesertall overstyre de journalistiske evnene, som er ubestridelige, og de gode hensiktene som artikuleres av Meland over.
Men det er der jeg står av. Om Dagbladet ikke klarer å overleve uten å skape unødvendige konflikter i samfunnet, uten å gjøre seg til mikrofonstativ for rasistisk tankegods, uten å ivareta en kritisk funksjon – da har avisen forrådt sin samfunnsrolle.
Det er da jeg kommer til å tenke på Ledru-Rollin og hans utrop om at han måtte finne ut hvor folket går, så han kan lede dem dit. Om man forteller folk det de har lyst til å høre for å fremme sine egne kommersielle mål, da driver man ikke i journalistbransjen, da driver man med PR for eget firma. Om det blir forretningsmodellen Dagbladet søker etter, da finnes det ikke lenger noen rolle for avisen i den norske offentligheten. Da må Dagbladet enten gå konkurs, gå ned med flagget til topps, så vi andre kan fortsette å leve i fred, eller så må avisen lede sitt folk – ut på dypt vann og til bunns.
"#iranelection cyberwar guide for beginners Posted at June 16, 2009
The purpose of this guide is to help you participate constructively in the Iranian election protests through twitter.
1. Do NOT publicise proxy IP’s over twitter, and especially not using the #iranelection hashtag. Security forces are monitoring this hashtag, and the moment they identify a proxy IP they will block it in Iran. If you are creating new proxies for the Iranian bloggers, DM them to @stopAhmadi or @iran09 and they will distributed them discretely to bloggers in Iran. 2. Hashtags, the only two legitimate hashtags being used by bloggers in Iran are #iranelection and #gr88, other hashtag ideas run the risk of diluting the conversation. 3. Keep you bull$hit filter up! Security forces are now setting up twitter accounts to spread disinformation by posing as Iranian protesters. Please don’t retweet impetuosly, try to confirm information with reliable sources before retweeting. The legitimate sources are not hard to find and follow. 4. Help cover the bloggers: change your twitter settings so that your location is TEHRAN and your time zone is GMT +3.30. Security forces are hunting for bloggers using location and timezone searches. If we all become ‘Iranians’ it becomes much harder to find them. 5. Don’t blow their cover! If you discover a genuine source, please don’t publicise their name or location on a website. These bloggers are in REAL danger. Spread the word discretely through your own networks but don’t signpost them to the security forces. People are dying there, for real, please keep that in mind. 6. Denial of Service attacks. If you don’t know what you are doing, stay out of this game. Only target those sites the legitimate Iranian bloggers are designating. Be aware that these attacks can have detrimental effects to the network the protesters are relying on. Keep monitoring their traffic to note when you should turn the taps on or off. 7. Do spread the (legitimate) word, it works! When the bloggers asked for twitter maintenance to be postponed using the #nomaintenance tag, it had the desired effect. As long as we spread good information, provide moral support to the protesters, and take our lead from the legitimate bloggers, we can make a constructive contribution.
Please remember that this is about the future of the Iranian people, while it might be exciting to get caught up in the flow of participating in a new meme, do not lose sight of what this is really about."
* * *
German translation (please feel free to make into post):
1. Publiziere KEINE Proxy IP’s auf Twitter, vor allem nicht zusammen mit dem Hashtag #iranelection. Die Sicherheitskräfte überwachen Tweets mit diesem Hashtag, wenn Sie Proxy IP’s finden werden diese sofort für den Iran gsperrt und somit nutzlos. Wenn Du neue Proxy IP’s für iranische Blogger zur Verfügung stellen willst, dann sende sie per Direct Message direkt an @stopAhmadi oder @iran09. Diese leiten sie dann an Blogger im Iran weiter.
2. Hashtags, die einzigen beiden gültigen Hashtags die genutzt werden sind #iranelection und #gr88, Beiträge mit anderen Hashtags laufen Gefahr nicht gesehen zu werden!
3. Haltet die Augen offen! Sicherheitskräfte erstellen derzeit Twitter Accounts um falsche Informationen zu streuen, auch indem sie vorgeben iranische Protestler zu sein. Bitte retweete nicht impulsiv, versuche neue Informationen mit legitimen Quellen und Twitter-Accounts abzugleichen bevor Du sie retweetest. Diese sind recht leicht zu finden.
4. Hilf Blogger zu schützen: Ändere Deinen Twitter Account, Deine Location in TEHRAN und Deine Zeitzone in GMT +3.30. Sicherheitskräfte suchen nach Bloggern mit diesen Angaben. Wenn wir alle vorgeben “IranerInnen” zu sein machen wir es ihnen viel schwerer.
5. Bring sie nicht in Gefahr! Wenn Du eine verlässliche Quelle (Iranischen Blogger) findest publiziere auf keinem Fall den Usernamen. Die Blogger sind in GROSSER GEFAHR. Verbreite die Informationen stattdessen diskret in Deinem eigenen Netzwerk aber teile sie nicht öffentlich (und somit den Sicherheitskräften) mit. Menschen sterben dort, wirklich, behalte das im Hinterkopf…
* * *
Yishay dit: "L'enfer est pavé de bonnes intentions" (Y compris la mienne). Apprenez comment aider les manifestants pas le gouvernement d'Iran.
Le but de ce guide est de vous aider a participer de maniere constructive aux protestations contre les élections iranienes sur Twitter.
1. Ne rendez PAS publiques les addresses IP des proxys sur Twitter, and surtout pas en utilisant le tag #iranelection. Les forces de l'ordre suivent ce tag et dès le moment qu'ils identifient l'addresse IP d'un proxy ils le bloqueront d'Iran. Si vous creez des nouveaux proxis pour les bloggers Iraniens, envoyez un DM (message direct) à @stopAhmadi ou @iran09 et ils les distribueront discrètement aux bloggers d'Iran.
2. Les Hashtags: les deux seuls hashtags légitimes utilisés pars les bloggers d'Iran sont #iranelection et #gr88, les autres idées ont le risque de diluer la conversation.
3. Soyez attentifs au contenu! (lit: gardez votre filtre a merde en place) Les forces de l'ordre ont créé des comptes twitter pour disseminer des informations fausses en prétendant d'être des manifestants Iraniens. S'il vous plait ne re-tweetez pas sans réfléchir, essayez de confirmer l'information avec des sources sûres auparavant. Les sources legitimes ne sont pas difficiles à trouver et à suivre.
4. Aidez a masquer les bloggers: changez vos options de twitter pour que votre position soit Tehran et que votre creneau horaire soit GMT+3.30. Les forces de l'ordre cherchent les bloggers en utilisant leur position et creneau horaire. Si nous devenons tous Iraniens cela sera plus difficile pour eux.
5. Ne les révélez pas! Si vous trouvez une source vraie, ne rendez pas leur nom or leur position publiques, s'il vous plaît. [edit/add: Un autre site suggeste aussi de traduire ou de rephraser les tweets pour que les originaux soient difficiles a trouver en faisant une recherche mot-par-mot]. Rependez les informations de maniere discrete a travers vos propres reseaux mais ne les signalez pas aux forces de l'ordre. Des gens meurent ici, rééllement, s'il vous plait prenez cela en compte....
Ok, the important shit that's happening today is obviously Iran.
Though I'm no big fan of Mousavi, I am a big fan of popular democratic resistance movements to authoritarian quasi-democratic states. If this can lead to actual democratic Change in Iran, I'm all for it, especially since this appears to be a precipitous outbreak of anti-authoritarian sentiment.
After you're done catching up, Twitter provides mountains of raw data, and heaps of links and coordination. It appears to be down or groaning under the strain right now. I'm guessing – completely guessing, not a rumour you should spread! – that Iranian hardliners have launched a DOS attack on the Twitter.com racks. The place to watch is the #iranelection tag.
One of the big pieces of news for us social media nerds this evening was that according to Reuters, the US State dept. has been talking to Twitter management in order to get them to postpone scheduled downtime. The intention was obviously to keep the dissidents able to communicate. This means that the US is – very quietly – taking sides for the dissidents. It is very clever of them that they don't undermine the movement by giving it the impression of being USA-backed. If this runs its course, the US gets the first step on the way to where they want Iran, the dissidents get to keep their aura of grassroots, local change (an aura that reflects their real nature, as far as I can see without leaving my chair) and the people of Iran get a new, less authoritarian system of government and a revitalised public sphere, human & women's rights and labour movement (I hope, I hope, I hope).
A link that has generated a lot of attention is Esko Reinikainen's blogpost on cyberwar, which is now down due to bandwidth or a Denial of Service attack (bonus synchronicity: I happen to sorta-kinda know Esko Reinikainen from a completely different setting). There are many mirrors, many of which can be accessed from the comments of this page. Also French and German translations down there.
En ubehagelig sak i dagens Dagbladet.no. En helt åpenlyst rasistisk problemstilling diskuteres som om den var alvorlig. Alvorlige forskere og serisøe tenkere stilles opp skulder med skulder med høyreekstremister og rasistiske meningsprodusenter som om de var likeverdige.
BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?
Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?
Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.
Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.
Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?
Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.
I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?
Jeg har nesten ikke ord for hvor dypt skuffet jeg er over hvordan denne typen problemstillinger tas opp nå. I dette debattklimaet. Er vi journalister i Norge så fullstendig forblindet for det faktum at måten vi snakker om ting på betyr noe? Skjønner vi – i dette tilfellet DB-journalister Astrid Meland og Gunnar Thorenfeldt – ikke at vi er med på å styre, kontrollere og videreformidle holdninger i det offentlige rom?
Når journalister på denne måten deltar i en forrående diskurs, så forråer samfunnet seg. Når vi tar opp i oss useriøse, tendensiøse problemstillinger som demografien.
Demografi er forresten en av islamofobisk og andre rasistiske diskurser sine greatest hits, men så grundig diskreditert at den ikke er verdt å snakke om lenger. Det interessante med demografispørsmålet er at det overhodet er et spørsmål lenger. Det er det som er det spørsmålet vi burde forske på og grave i. Hvorfor vedlikeholdes denne ideen om at muslimer holder på å ta over når de helt åpenbart ikke gjør det? Hvorfor får Human Rights Service statsstøtte når de assosierer seg med rasistiske og upålitelige konspirasjonsteoretikere som Bat Ye'or, David Horowitz og Bruce Bawer? Hvorfor kan Siv Jensen vifte med beviselig feilaktig informasjon i "snikislamiseringstalen" og ikke bli ledd ut av norsk politikk?
Vi er nødt til å forstå at saker som disse, når vi trykker dem, fører til en konkret reduksjon i livskvalitet for et stort segment av befolkningen. Vi kan ikke kaste vår journalistiske integritet på båten når vi skriver om islam. Vi er nødt til å gjøre researchen vår. Vi, av alle mennesker, kan ikke være overlatt til diskursen når vi bestemmer hva vi skal snakke om. Da forsterker vi bare den grusomme tendensen i det offentlige rom. Vi må velge våre saker og vi må snakke om det som faktisk er problemene samfunnet vårt står overfor.
Eksempel: Hvorfor er det sånn at det har vært ca. 550 saker i norske aviser i år som har inneholdt ordet "klimakrise" eller "klimakrisen" mens det har vært 2.000 saker som har inneholdt ordet "hijab"? Er det virkelig hijaben som er det relevante problemet, eller er det et spørsmål som handler om vilkårene for den fortsatte overlevelsen av den menneskelige sivilisasjonen på Jorden? (Obs obs jeg sier ikke at man kun skal snakk om osv osv og jeg sier selvsagt heller ikke at det ene utelukker det andre osv osv bla bla bla hvorfor er det nødvendig at jeg overhodet skriver dette bla bla bla)
Hva er det som er konsekvensene når vi driter i dette? Jeg har allerede en gang sett ett hjemland forsvinne under disse bølgene. Les hate speech-sitatsamlingen på Humanisme.dk eller den nye boka Hatet mot muslimer av Andreas Malm. Begge dokumenterer ubestridelig en diskurs som er rasistisk, reell, virksom. Den finnes ikke kun i kommentarspaltene på blogger, lenger. Den finnes i det mainstreamete offentlige rom. Denne politiske mørketiden er blant de viktigste grunnene til at jeg ikke føler meg hjemme i Danmark lenger, og det finnes nå i Norge også. Hvis vi ikke skal få danske tilstander, om vi ikke skal få til et kaldt, rått, hetsende debattklima i Norge, så må vi i den norske pressen kollektivt skjerpe oss. Dette slette journalistiske håndverket kan vi ikke lenger godta som tilstrekkelig. Det er utilstrekkelig. Det er uprofesjonelt og det gjør oss uopplyst. Vi blir dårligere mennesker av det, og vårt samfunn forverrer seg.
Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendens i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.
(...)
Litaniet om hvordan noen standpunkter holdes nede, og hvordan noen debatter ikke slipper til, begynner å bli slitsomt. Jeg foreslår derfor en hestekur, en gang for alle: La oss sette innvandringsspørsmål øverst på dagsorden. La oss diskutere det hver eneste dag, år etter år. Ikke la noe holdes utenom: Kjønn, klasse, kriminalitet – la det være en debatt med like lite tabuer som anstendighet. La oss sette lavere krav til saklighet her enn andre steder, la oss diskutere brenning av klesplagg eller krav om å sverge ved flagget som om det var seriøse innspill. La folk bruke personlige erfaringer og vitnesbyrd om egen frykt som om det var generelle fakta. La oss lage stabler med bøker, kilometervis med artikler om hvor vanskelige «de» er, la politikere fra alle partier snakke om problemene «de» representerer – uten at man trenger definere «dem». La oss se på kristne som individer og muslimer som gruppe, la mistenkliggjøring være argumenter og sjikane være saklighet!
Og la oss gi skeptikerene all den spalteplass de forlanger. Vil de da slutte å føle seg forurettet? Neppe. Det er nemlig slik de har hatt det i noen år nå.
Personlig er jeg overhodet ikke innblandet i denne saken her, og uttaler meg (som alltid ellers i denne bloggen) som privatperson, men fra sidelinjen synes jeg det er litt rart at HRS hevdet at Klassekampen "blåste" deres "Deap [sic] Throat i prosjektet for å avdekke kjønnslemlestelse."
Når de vet at Klassekampen ikke "blåste" kilden. Kilden blåste seg selv. Lenger nede står det:
Aden stod selv frem i Klassekampen i går, altså hun ønsket å komme på trykk. Dette er likevel ingen unnskylding for Klassekampen. Redaksjonen plikter å vurdere både sikkerhet og om kilden burde beskyttes mot seg selv. Dette er enkel og grunnleggende presseetikk.
Så det de visst sier er at Klassekampen ikke kan grave i HRS' metoder, fordi kilden ikke er i stand til å vurdere egen sikkerhet. Men HRS kan bruke kilden i farlig arbeid fordi ... ?
Våkn opp er ordet som gjelder nå! Vi ender opp i et land hvor det som gjelder er å være uføretrygdet eller medlem av Taliban! Vi trenger en regjering som tar kontroll over innvandringen og belønner de som vil og kan jobbe. Norge gir snart høyere lønn til disse gruppene (som har blitt meget store) enn hva en sykepleier, polititjenestemann har!
Hvor faen skal man begynne? Hvis vi ser bort fra hvor dårlig skrevet dette er, så er det et så sterkt konsentrat av idioti og brutal hensynsløshet i "tankene" til Hansen at det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Det er som en liten buljongterning av dårlig.
For det første så er det opprørende når en finansmann i ramme alvor tror at uføretrygdete "tjener" mer enn en sykepleier eller polititjenestemann ("Ikke rart det ble finanskrise," tar jeg meg selv i å tenke). Jeg kan avsløre etter kun en kort tur innom Nav.no at det ikke medfører riktighet. For det andre kan jeg også avsløre at Taliban ikke er en arbeidsgruppe i Norge og at denne ikke får lønn av staten. Taliban, Hansen, er en islamistisk paramilitær gruppe som opererer i grensetaktene mellom Afghanistan og Pakistan. Dersom de tenker på innvandrere eller asylsøkere, så kan jeg avsløre at de ikke alle sammen er medlem av Taliban, og at antydningen om at de er det er grov og rasistisk.
I tillegg så synes jeg at det er litt spesielt at en mann som rent objektivt sitter fett i det ikke er villig til å bidra til felleskapet. Jeg søkte litt på Stein Hansen på skattelistene og mistenker at denne karen i Sarpsborg nok er vår mann:
Hvis du er STEIN HANSEN... Tjener du 4549 % over snittet for Sarpsborg (193 629 kr.) Skatter du 6693 % over snittet for Sarpsborg (62 807 kr.) Er formuen din 1343 % større enn snittet for Sarpsborg (258 539 kr.)
Jeg tviler på at Stein Hansen jobber 4549 % mer enn folk flest i Sarpsborg. Så strengt tatt så hadde det sikkert gått fint om noen uføre talibanere brukte pengene til Hansen til å komme seg tilbake på arbeidsmarkedet. Det er sikkert vanskelig for Hansen å skjønne dette, men samfunnsstrukturen rundt ham er en nødvendig faktor i hans egen suksess. Om flere bidrar til den strukturen så er det nesten garantert bedre for Hansen selv.
Men mer generelt så er det et dypt moralsk problem at man skal straffe mennesker som ikke kan jobbe. Argumenterer Hansen virkelig for et darwinistisk samfunn? Hva hvis han plutselig krasjer BMWen på vei til jobb? Eller får lymfekreft med spredning? Eller hva hvis han plutselig må ta seg av et sykt familiemedlem. Hva som helst kan skje med hvem som helst. Sikkerhetsnettet er der for å ta vare på ham. Ser han ikke det som en samfunnsgode? Ser han ikke det umoralske ved å straffe folk for det de ikke selv kontrollerer? Det er jo liksom en del av den etikken folk på hans side av politikken pleier å framheve.
Jeg synes særlig slutten på denne anmeldelsen er relevant. Her setter Lessig opp bevegelsen fra en amatørkultur til en profesjonalisert kultursektor som en del av den industrielle revolusjonen. Den bevegelsen holder nå på å reversere, hevder Lessig. Vi får en ny amatørkultur som supplerer den profesjonelle kulturen, og Lessig holder, som jeg gjør, det som en positiv utvikling.
Lessig baserer dette på den tradisjonelle bruken av ordet amatør. Ikke i den nedsettende forstanden en som er dårligere til X enn en profesjonell, en udannet person. Snarere i forstanden en som er drevet fram av kjærlighet til X, ikke profesjonell ambisjon.
Sousa is lamenting exactly the dynamic that Keen is praising -- the loss of "amateurism" from our culture. And I take it Keen would be praising what Sousa laments -- the disappearance of this amateur culture.
I'm with Sousa on this, and quite against Keen. I think it is a great thing when amateurs create, even if the thing they create is not as great as what the professional creates. I want my kids to write. But that doesn't mean that I'll stop reading Hemingway and read only what they write. What Keen misses is the value to a culture that comes from developing the capacity to create -- independent of the quality created. That doesn't mean we should not criticize works created badly (such as, for example, Keen's book, at least if you don't adopt the self-parody interpretation of it). But it does mean you're missing the point if you simply compare the average blog to the NY Times.
Men et helt annet poeng enn dette er at jeg ønsker å bevege meg mot en kultur der vi er i stand til å se kvalitet mer uavhengig av skaperens rykte. Vi nærmer oss den tiden der William Gibsons "Garage Kubrick" – en person som skaper verk med samme kvalitet som Stanley Kubrick i garasjen sin – ikke alene er teknisk realiserbar (den tiden er for lengst her – denne videoen var filmet av en mann med ett digitalt stillbildekamera som kan ta video og en redigerer med en laptop) men noe som oppstår hyppig.
Når jeg tenker over det, så er det nok mye derfor jeg deltar i bloggkulturen – nettopp på grunn av denne tenkemåten. Jeg ser Garage Kubricks daglig, føler jeg. I alle tenkelige kulturgrener, i alle medier.
Når det er sagt, så er Lessigs anmeldelse et klassisk eksempel på den grundige profesjonelles nådeløse dekonstruksjon av et fullstendig uholdbart amatørargument. Lessigs forsvar er et forsvar for kompetansen i alle former.
My friend the author and academic Øyvind Vågnes – not to be confused with Øystein Vidnes – has joined a research centre for the study of visual culture. They have an appropriately funky and well-designed web page, which is actually full of interesting and dynamic content, unlike 99 % of all academic web pages this one actually changes and brings in new content. Which is, y'know, nice.
But what I wanted to direct your attention to specifically is this page, which has two interesting but very academic texts on The Image and then, incongrously placed at the very bottom, completely without comment: a third essay by international superstar author Siri Hustvedt, which I figured might have interest for a wider audience, but who might not find it buried without comment on a Norwegian page for academics. And so I blog it. But if you're into that sort of thing, all three essays are interesting and perceptive, and should be read though.
I dreamt I dwelt in marble halls, And woke to find it true; I wasn't born for an age like this; Was Smith? Was Jones? Were you? (George Orwell, "Why I Write")
The fact that he was writing this in 1935 in rhyme should maybe have tipped him off he wasn't made for an age like this.
Anyway, found professional occasion to go back to this essay by Orwell this morning. Read all about it in a month or three.
OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1! (Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)
Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?
Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.
Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.
Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?
Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.
(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikkeforbudtå brukeTwitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)
Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.
Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.
OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU (Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)
Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.
Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.
Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.
OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11! (Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)
Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.
Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.
Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.
Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?
Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.
I fjor høst ble jeg bedt om å anmelde en bok for tidsskriftet Internasjonal politikk. Det gjorde jeg med glede, for det var lenge siden jeg hadde skrevet en så lang tekst, og enda lengre siden jeg hadde anmeldt noe som helst.
Det tok litt tid før artikkelen kom på (lang produksjonssyklus, pluss en omstilling idet tidsskriftet gikk fra å bli utgitt av NUPI til å være utgitt av Universitetsforlaget) men artikkelen står på i siste nummer (som er enten 1-2009 eller 2-2009, jeg kan ikke helt huske). Her er anmeldelsen i sin helhet:
Taler som forandret verden Simon Sebag Montefiore (red.)1 Oslo: Forlaget Press 2008
Anmeldt avMARTIN GRÜNER LARSEN
At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.
Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: ”Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?” Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:
i. Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler. ii. Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum. iii. Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker. iv. Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring avtalene som Wikipedia ikke tar seg plass til.
La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som ”forandret verden”. I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de – og mange av dem er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)
Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har jobbet nok som oversetter til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt.
Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:
[…] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).
[…] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).
Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens maltraktering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.
For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivelsen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?
Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.
De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.
”En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen”. Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke ”evige sannheter” og hvordan noen taler ”oser av ondskap og vanvidd”. Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farlig moralsk absolutisme:
For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).
Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.
Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete (ἀρετή), best oversatt som dyd – et sentralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt (Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.
Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.
Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord. Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.
I all rettferdighet finnes det unntak. ”Ich bin ein Berliner” av John F. Kennedy og ”Jeg har en drøm” av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsapparat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi helt enkelt mister essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:
[…] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).
Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.
Dette er dessverreet generelt problem for hvordan retorikk framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns "Gettysburg Address", for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln ”er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]” (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er litt mer berømt for sin rolle som president og den mest sentrale personen i USAs største politiske og militære krise.
Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinerer en situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet.
Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos (καιρός) kommer fra gammelgresk og betyr ”øyeblikk”, ”mulighet” – eller mer banalt: ”timing”. Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller til den. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.2.
Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes ”Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel”, holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans ”hundre dager” litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som ”dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.”) Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.
Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med ”den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen” (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok ”krigen mot terrorisme”, men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var ”krigen mot X” ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som ”narkotika” og ”fattigdom”. Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: ”On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country” (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen ”war on terror” og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både markerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.
Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som ”terrorisme” eller ”islam” nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av: Den forandret faktisk verden.
Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.
Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den ”lille mannen” sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.
Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003)) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som også har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.
I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.
*
1. Det bør presiseres at det ingen steder står at verken utvalg eller presentasjonstekster er ved Simon Sebag Montefiore. På forsiden står det ”med forord av Simon Sebag Montefiore”. Ingen andre forfattere eller redaktører presenteres.
2. For et eksempel på presentasjonsmateriale til etterfølgelse, se talesamlingen Virksomme ord av Anders Johansen og Jens Kjeldsen (2005). Denne samlingen av norsk politisk retorikk har et grundig presentasjonsmateriale og analyse før hver eneste tale, og er et uunnværlig referanseverk for alle som er interessert i norsk politisk retorikk.
