Asosiale medier

Mer enn normalt interesserte lesere vil huske at jeg har skrevet om hvor frustrerende norske mediers dekning av sosiale medier er. Denne fortryllende trenden med ubegrunnet synsejournalistikk om uviktige ting som at måten vi danner sosiale bånd er i radikal omveltning fortsetter i Morgenbladet denne uka, der Marit K. Slotnæs skriver om "Usosiale medier". Vanligvis når jeg skriver svar til denne typen artikler, så blir bloggpostene mine så lange at de ødelegger internett, så jeg skal prøve å korte meg i fatthet denne gangen. Men det er vanskelig, for det er ganske mye som er, vel, altså, frasen "de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på" blir brukt. Srsly. Dette fortjener en Fail Whale før vi fortsetter.


Ok, "argumentet" i artikkelen er at sosiale mediers hastighet betyr at vi ikke lenger klarer å ta egne valg, men bare løper med flokken. Og sosiale medier er perfekt for folk med borderline personlighetsforstyrrelse som kun har sosiale roller, ikke noe kjernevesen av autentisk ekte indre identitet i det innerste hjerte av sjelen sin. Dette innebærer et slags pøbelvelde av populisme og raske meninger som bryter med demokratiets langsomhet og checks-and-balances. Samtidig innebærer dette pøbelveldet en "reføydalisering" av samfunnet (det føydale samfunnet var jo som vi alle vet kjent for sitt karakteristisk løsslupne folkestyre) fordi vi ikke lenger har oversikt over de uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturene som styrer samtalen, til tross for at vi nå har innsikt i dem. Eller noe. Og Abid Raja og Jon Hustad gjør dumme ting på Facebook og Twitter. Og derfor vil Marit Slotnæs ikke være på Facebook eller Twitter. The end.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg bare tar det litt fra ende til annen. Først slår det meg at Slotnæs skriver fra en posisjon utenfor de sosiale mediene. Hun er ikke på Facebook og Twitter, men vet likevel alt om dem, tilsynelatende. Selv har jeg flere ganger lagt vekt på at sosiale medier er erfaringsbaserte. Akkurat som i sosialantropologien, ikke sant? Man må tolke kulturer innenfra. Så det kan være en grunn til at Slotnæs ikke helt skjønner greien. Men forklaring er jo som kjent noe annet enn rettferdiggjøring, og her er det mye som henger løst i argumentet.

Mikrobloggen Twitter er foreløpig dominert av profesjonelle meningsbærere og opinionsledere. Her kan de teste ut synspunkter og diskutere aktuelle saker med hverandre, før de skriver sine kommentarer i redigerte medier, på papir eller på nett.

Nei, mediemenere "dominerer" ikke Twitter, men de dominerer opplevelsen til mediemenere som Slotnæs (eller meg, for den saks skyld) av Twitter. Når Slotnæs nevner "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde", så mener hun sine bekjente – som til etternavn heter Åmås, Simonsen, Vadseth og Sandvik, og som alle har ordet "redaktør" i titlene sine, har byline 100+ ganger i året og er fire av medie-Norges mektigste folk. Man farges av sine egne opplevelser.

Men se på det i stedet med et analytisk blikk: Poenget med Twitter er jo nettopp en drastisk økning i effektiviseringen av informasjonsspredning mellom alle – og alle deres venner og bekjente og folk de synes er interessante. (Med forbeholdet om at Twitter er vårt mest klassedelte sosiale medie: Middelklassen og eliten er overrepresenterte.) Det betyr ikke at skravleklassen dominerer på noen måte – det interessante er på mange måter at de ikke gjør det, at de er viktige, men langt mer sidestilte med kvitrere flest enn de er i tradisjonelle medier.

Videre:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen.

Jeg for min del vet ikke om jeg nødvendigvis ville umiddelbart dømme gjensidige sosiale relasjoner til å være entydig narsissistiske, men det er bare meg. Jeg mener at man simpelthen ikke får mer enn man gir i sosiale medier. Narsissister klarer seg i min erfaring nettopp dårlig i sosiale medier, fordi de klarer seg dårlig sosialt. Disse mediene krever gjensidige relasjoner og dialog. De eneste narsissister som lykkes i sosiale medier er dem som allerede har fått en sosial status – gjennom å være kjendis i tradisjonelle medier.

For det annet: Å si at sosiale medier er skreddersydd for borderline personlighetsforstyrrelse – jeg vet liksom ikke helt om jeg skal le eller gråte.

For det første stemmer ikke Slotnæs' karakterisering av borderline. DSM-IV har en definisjon av den personlighetsforstyrrelsen. La oss gjøre et minimum av forskning og slå den opp i Wikipedia:

Borderline personality disorder (BPD) is a personality disorder defined in DSM-IV and described as a prolonged disturbance of personality function in a person (generally over the age of eighteen years, although it is also found in adolescents), characterized by depth and variability of moods. The disorder typically involves unusual levels of instability in mood; black and white thinking, or splitting; chaotic and unstable interpersonal relationships, self-image, identity, and behavior; as well as a disturbance in the individual's sense of self. In extreme cases, this disturbance in the sense of self can lead to periods of dissociation.

These disturbances can have a pervasive negative impact on many or all of the psychosocial facets of life. This includes difficulties maintaining relationships in work, home, and social settings. Self-harming is a marked symptom and even attempts at or suicide itself are possible, especially without proper care and effective therapy.

Så her ser vi noe helt annet: Borderline karakteriseres ved en manglende evne til å skape stabile og vedvarende sosiale relasjoner over tid på grunn av personlighetsforstyrrelser og labile følelser. Hvordan, helt nøyaktig, er et sosialt medium, som på mange måter effektiviserer vår opplevelse av andre menneskers personligheter, skreddersydd for denne personlighetsforstyrrelsen? Jeg tror her som i de fleste andre arenaer i livet så taper folk med borderline personlighetsforstyrrelse. Det er en alvorlig, forkrøplende mental sykdom som ødelegger og forstyrrer liv.

Men om vi dropper den faktiske diagnosen, og heller bruker Slotnæs' definisjon av borderline, så er det jo faktisk likevel slik at sosiale medier ikke fungerer slik hun sier. Hun mener tilsynelatende at det å få sosiale responser på sine meninger og forandre dem deretter innebærer at man forandrer sin identitet ut fra omgivelsene. Det stemmer jo, men er en banal observasjon, som 120 år med psykologisk- og samfunnsforskning er helt enig i. Ikke minst så er det en viktig del av – ja, noen ville til og med mene at det var poenget med – offentlig debatt. Men Slotnæs mener, noe mer radikalt, at brukere av sosiale medier heller går mot ikke å ha en "kjerne", et "apparat for å vurdere hva som er sant eller riktig." Jeg ser ikke helt hva spesifikt i mediet som gjør at våre kritiske instinkter blir stengt av.

Jeg kommer til å tenke på John Henry Cardinal Newman som mente at trykkpressens demokratisering gjennom å gjøre læring lettere, ville få kunnskap til å forsvinne og bli for lett, for motstandsløs. Det er nonsens. Kritisk sans ligger ikke nedfelt i mediet, men i hvilken kultur som oppstår rundt mediet. Det er den man bør fokusere på. Mediet kan oppmuntre lett, motstandsløs kontakt (Facebook gjør dette mer enn Twitter), eller den kan oppmuntre andre typer relasjoner. Poenget er at mediene i siste ende ikke bestemmer.

"Hva kan de sosiale mediene brukes til?" spør Slotnæs, i forlengelsen. "Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell." Men bare et par avsnitt tidligere var det kritisk sans hun ønsket seg – men skal vi være enten kritiske overfor det vi leser, eller skal vi respektere autoriteten til den som skriver? Jeg er forvirret. Hun hinter til problemet med homophily, altså at man henger ut med liketenkende mennesker. Dette er et problem i visse typer offentlige rom, og det har vært påvist også for bloggosfæren. Her er det et reelt problem – faktisk! – om man tenker sosiale medier entydig som meningsdannende offentlighet, men de er jo som kjent også sosiale rom. Men i tillegg kan jeg bare si at personlig er min erfaring at "offentlighets"-delen av Twitter er karakterisert av langt sterkere og mer givende meningsbrytninger med folk jeg er uenige i enn jeg noengang har opplevd i noen andre former for diskusjonsfora, enten det er sosiale eller offentlige.

Den gode gamle "sladreteknologi"-memen blir også resirkulert her. Til dette har jeg bare å si at kommunikasjon mellom mennesker i all hovedsak er intetsigende. Den er bare litt mer offentlig nå enn før.

Men den virkelig alvorlige anklagen i artikkelen er altså:

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden. Det å hevde noe stedig, over tid, er viktig. Mye viktigere enn å «henge med» i hva folk på Twitter og Facebook improviserer av meninger til enhver tid. Til demokratiets rituelle side, ligger også omtanken og omsorgen for språket, i motsetning til den impulsive og muntlige formen som preger nettsamfunnene.

(...)

Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Dette er misforstått, hyperbolsk og historieløst. Det har alltid vært en politisk sfære utenfor de langsomme, administrative prosessene innerst i demokratiets kjerneorganer. Faktisk har de demokratiske kjerneorganer vært en institusjonalisering av disse prosessene. Det har alltid vært et poeng, helt siden de første moderne demokratiske institusjonene oppstår i USAs grunnlov, å legge inn hindere for altfor raske omveltninger (og med god grunn, slik vi så i USA i det foregående tiåret, eller i Tyskland på 30-tallet, for å nevne to åpenbare eksempler).

Men ute i den offentlige politiske sfæren har debatt, aktivisme, folkeopinion oppstått, tatt form og endret seg i stadig nye konstellasjoner. Og de, med sin hurtighet, er en sentral del av demokratiets langsomhet. Denne sfæren er nemlig også en av samfunnets checks and balances, en motsvarende kraft til de lovgivende forsamlinger og byråkratiet. Den aktivistiske sfæren er et sentralt demokratisk instrument for å forhindre at eliteinstitusjoner tar vedtak som ikke folket kan stå inne for. Meningene går ikke raskere i sosiale medier, men aktivismen rundt dem effektiviseres, den aktivistiske sfæren som demokratiske institusjoner representerer styrkes av sosiale medier.

Group action just got easier er medieviteren Clay Shirkys oppsummering av sin bok Here Comes Everybody, et sentralt verk for å forstå sosiale medier. (For tre-kvartersvarianten, se dette foredraget av Shirky.) Her argumenterer Shirky for nettopp dette, at sosiale medier effektiviserer gruppehandling. Dette destabiliserer ikke demokratiet – det styrker det. Det fører til at grupper utenfor de politiske sfærene kan komme seg raskere inn i dem og mobilisere imot dem.

Det å tro at dette er noe nytt eller innebærer en "reføydalisering" av samfunnet (en dårligere valgt metafor kan jeg ikke tenke meg) er merkverdig. Sosiale medier synliggjør den stille politiske kampen på bakrommet og vrenger den ut på den offentlige arena. Det innfører en ny transparens (nå ser jeg i mye sterkere grad hvem "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde" kjenner, noe som forøvrig også er et poeng "Hilde" gjentar ofte i sosiale medier), og det gjør kampen offentlig og åpen for deltakelse.

Det er mange muligheter som går tapt i denne artikkelen. Ikke minst i dette avsnittet:

Mer enn 40 prosent av alle nordmenn er innom Facebook hver dag. På verdensbasis nås mer enn 450 millioner mennesker, og den raskest økende brukergruppen er kvinner mellom 55 og 65 år. Det er hver dag flere nordmenn som besøker Facebook, enn det er nordmenn som åpner en bok. For fire år siden brukte ingen i Norge Facebook. «Vi er med andre ord vitner til en medierevolusjon som går raskere enn det vi noen gang har opplevd tidligere,» skriver redaksjonssjef i Aftenposten, Anette Mellbye, i avisens «Leserforum» søndag 2. mai i år.

Slotnæs går videre til å kritisere dette latterlige perspektivet fra Mellbye – som er det eneste relevante utgangspunktet for enhver forståelse av den radikale omveltningen innen mediering av sosiale relasjoner. Det er nettopp slik at ingen som vil forstå forandringer innen verken den sosiale, kulturelle eller politise sfæren idag kan gjøre det uten å forstå dette elementære faktum. Det burde Slotnæs ha sett, så hadde hun kanskje forstått sosiale medier bedre. Eller i det minste prøvd å forstå sosiale medier. Jeg kan ikke se at hun har gjort noen av delene.

Sånn sett tror jeg Slotnæs' kommentar er nok et eksempel på en utdøende mediekultur som ikke klarer, som nekter å være sosial, som ikke klarer å endre sin grunntone fra monolog til samtale. Slik går man glipp av en omveltning både i menneskers sosiale relasjoner, og i måten de danner grupper og forandrer sitt samfunn, politikk og kultur. Men det er okay, men beklagelig, at Slotnæs og Morgenbladet ikke vil være med på dette. Det er mer problematisk at Morgenbladet, som et, la oss kalle det asosialt medium bidrar til å videreføre misforståelser om sosiale medier og det offentlige rom. Vi burde heller prøve å forstå.

(D'oh! Langt igjen. Nå må jeg lære meg å skrive kort snart.)

Areopagitica

For this is not the liberty which wee can hope, that no grievance ever should arise in the Commonwealth, that let no man in this World expect; but when complaints are freely heard, deeply consider'd and speedily reform'd, then is the utmost bound of civill liberty attain'd, that wise men looke for.

(...)

[I]f any should accuse me of being new or insolent, did they but know how much better I find ye esteem it to imitate the old and elegant humanity of Greece, then the barbarick pride of a Hunnish and Norwegian statelines. And out of those ages, to whose polite wisdom and letters we ow that we are not yet Gothes and Jutlanders.
— John Milton, Areopagitica, a speech of mr. John Milton for the liberty of unlisenc'd printing. (London, 1644)

The Areopagitica is a pamphlet on freedom of speech published at a time where that right was being crushed in its infancy. Very interesting and still relevant to a lot of thought on free speech. Speaking of which, here's a free (that's free-as-in-beer, not free-as-in-speech) audiobook version from Librivox. You can hear the whole thing in two hours, free fucking gratis.

I'll try to find some of Quentin Skinner's thoughts on this pamphlet and post at some point. They're really interesting.

99 % stille

Jeg har en lang "Agenda"-artikkel i det nye nummeret av Prosa. Den handler om norske forskere og diskuterer hvorfor de ikke er å finne på nett, i de elektroniske offentligheter, og hvorfor de burde være det.

Artikkelen er her, mens "bonussporet", en slags startpakke for akademikere som har lyst til å komme seg ut i bloggosfæren eller Twitter er å finne her. Les også Karianne Bjellås Giljes leder, som tar opp de samme temaene på en fin måte.

Dere kan bruke denne bloggposten som kommentarfelt til å diskutere artikkelen. Det har også allerede vært en del givende og interessant diskusjon i 140 tegn lange småbiter om dette på Twitter. Du kan følge med på noe av den ved å søke på mitt brukernavn på Twitter. (Som altså er @martingruner)

In Extremis

I en lang bloggpost i dag gir den glimrende litteraturkritikeren i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, venstresida – representert ved blant annet meg og Marte Michelet i Dagbladet – juling i islamspørsmålet. Særlig for at jeg kaller Ayaan Hirsi Ali for ekstremist, heller enn å forsvare hennes arbeid for kvinners rettigheter. Jeg synes Bjørn, som jeg ellers synes er en fin fyr og en klok mann, her argumenterer dårlig. Så her er et usannsynlig langt innlegg for å forsvare min ære litt, og prøve å forklare for ham hva jeg faktisk mener.

Jeg skal straks forklare hva jeg mener om bloggposten, men la meg først forklare kort hva jeg mener her i livet. Min og Bjørns felles venn John Erik pleier å kommentere at med en gang jeg havner i debatter blir jeg (fordi jeg jobber i Klassekampen) til pinko commie scum, og blir tatt til inntekt for en eller annen bisarr stråmannsfigur som jobber i Tjen Folket og synes vi skal legge alle fosser i rør og innføre sharialov. Man antar at man vet hva jeg mener, og at det stort sett er udefinert kvasi-kommunistisk, stalinistisk og ekstremt.

Her er hva jeg mener: Jeg tenker på meg selv som demokratisk sosialist. Jeg er tilhenger av det liberale demokrati, med noen kompromisser mellom prinsippene for å sikre positive rettigheter og maktfordelingen i samfunnet. Målet er minst mulig maktkonsentrasjon og størst mulig folkestyre. Jeg er forresten også medlem av SV, og plasserer meg litt rundt omkring i det partiet, rent ideologisk, og også andre steder.

Jeg kommer også fra ”menneskerettighetsvenstre”. Jeg er en stor tilhenger av menneskerettighetserklæringens både positive og negative rettigheter, EMK, internasjonal lov og etterstrebingen av upartiskhet i organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International (som jeg har vært aktiv i). Jeg regner også meg selv som feminist og antirasist.

*

Og nå, til saken:

La oss starte med dette ordet ”ekstremist” som Bjørn henger seg opp i.

når Michelet og Grüner Larsen sier Ali er ekstremist, må ordet enten fylles med en eller annen betydning, eller så må det avfeies som hets mot en meningsmotstander.

(…)

Hvis hovedargumentet mot Ali er hennes bruk av ordet krig, vi kan til og med godt si at hun har en ”oppfordring til krig”, er da ikke handlingene til de som faktisk oppfører seg som om de er i krig proporsjonalt mye verre? Hva er Grüner Larsen og Michelets engasjement i forbindelse med jevnlig hyllest av selvmordsbombere i Midt-Østen? Et kjapt søk i databasen Retriever viser at Michelet og Grüner Larsen aldri i sine karrierer har anklaget noen for å være “ekstremist”. Og dette skyldes ikke at de skriver matspalter eller barnestoff der et slikt uttrykk ville vært utenkelig. Men når en feminist og en forkjemper for demokrati kommer på banen, henger uttrykket løsere.

Bjørn lurer på hvorfor jeg aldri kalt noen ekstremist i Retriever, og ser ut til å forstå svaret til å være at det er fordi jeg ikke bryr meg om innvandrerkvinner eller israelske jøders liv. Svaret er nok snarere at jeg er 29 år gammel, har jobbet i avis i et år pluss litt og sjeldent skriver mer enn max to artikler i uka. Ikke minst at jeg har skrevet mye deskriptivt (journalistikk) og lite normativt (meningsstoff) i avisa. men om Bjørn lurer på hvem jeg synes er ekstreme, så kan han jo spørre, før han begynner å anta hva jeg mener om ting jeg ikke uttaler meg noe særlig om.

For her er et diskursetisk grunnprinsipp som jeg liker og som ikke særlig mange følger: Det er et ugyldig argument å kreve at noen må ta standpunkt i saker som egentlig ikke angår dem. ”Jeg synes rasisme mot muslimer i Norge er dumt.” ”Vel, vel, vel – da får du også ta avstand fra selvmordsbombere! Og omskjæring i Somalia! Og alle andre kjipe ting som muslimer gjør verden over!”

Og svaret på det er – og jeg synes det er trist at jeg overhodet må forklare folk dette – at nei, det må jeg ikke, for det var ikke det vi snakket om, akkurat som at Gabrielsen ikke trenger å ta ansvar for alle de rare tingene som står på lederplass i DN når vi diskuterer litteraturkritikk. Og å anta at muslimer har ansvar for det alle andre muslimer gjør er like latterlig som å anta at jeg har ansvar for andre litt frivillige sammenvevninger av skjebner vi deltar i. Skal jeg forsvare alt som står i Klassekampen? Skal jeg forsvare hvert ord fra min medborger Pia Kærsgaard? Nei, selvsagt ikke.

Nå er jeg tilfeldigvis imot selvmordsbombere, og omskjæring og langt de fleste av de tingene som Gabrielsen sikkert også er imot, så sånn sett er det jo heldig. Men det er da faktisk helt normalt å anta at våre venner er imot selvmordsbombing, er det ikke? Må jeg rykke ut og ta et sterkt og tydelig standpunkt mot spidding av babyer også, mens jeg er i gang?

Det er tilfeldigvis også sånn, at jeg har et sterkt engasjement mot selvmordsbombere – for jeg har jobbet lenge som aktivist for å få til en varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Den mest effektive og langsiktige måten å redusere selvmordsbomberraten til null viser seg å være å stanse Israel/Palestina-konfliktens fortsatt saktegående clusterfuck. Det er ikke sånn at vi her i Norge bare tar et sterkt standpunkt og så forsvinner alt det vonde, ikke sant?

*
Men Bjørn har rett i at jeg ikke bruker ordet ekstremist særlig ofte. Det har sjeldent hensikt, og jeg burde kanskje ikke ha brukt det her, siden det nå stjal all oppmerksomhet vekk fra de koo-koo-krazy tingene Ayaan Hirsi Ali faktisk sier, og at de tingene nå plutselig er lov å si i et liberalt demokrati. Men la meg prøve å forklare det jeg sa, og rettferdiggjøre det.

At jeg ikke bruker ekstremistbegrepet er først og fremst strategisk. Det handler om at jeg stort sett ikke synes at dem som er ekstremister i Norge er verdt å engasjere med, eller diskutere mye fordi de nettopp er ekstreme – på utkanten av den politiske diskursen. De er så åpenbart ekstremister at det er kjedelig å snakke om eller med dem. For eksempel Tore Tvedt, Mohyeldeen Mohammad og lignende bisarre karakterer. Disse vil aldri få noen form for legitim makt i Norge, med mindre vi gjennomgår en utenkelig samfunnsendring, og de kommer sannsynligvis ikke til å endre mening i noen meningsfull forstand, med mindre de virkelig blir omvendt. Det er derfor litt fåfengt å diskutere dem, bortsett fra nettopp i den grad de er representative eller aktive med sin ekstremistiske politikk – og da helst som et ordensproblem. Altså vi diskuterer nynazister fordi de er et voldsproblem, og vi diskuterer Mohyeldeen Mohammad i den grad han kan være en indikator på voldelig muslimsk ekstremisme i Norge.

Men hva er da en ekstremist, og hvorfor brukte jeg ordet om Ayaan Hirsi Ali? Jeg tenker at det finnes to mulige måter å bruke begrepet på, en deskriptiv og en normativ. Den deskriptive er den som ”alle” er enige om. Det vil si at den beskriver folk som reelt befinner seg på utsiden av vårt politiske spekter og vårt nåværende regelparadigme. Som de karakterene jeg nevnte over, eller grupper/organisasjoner som Al-Qaida, Hamas, Taliban, Lord’s Resistance Army, The Real IRA, osv. Å si at disse er ekstreme er uproblematisk. Å agitere for politisk vold lar seg ikke gjøre uten å falle i ekstremismekategorien – bortsett fra i situasjoner der undertrykkelsen reelt er voldelig og militær.

Men ekstremisme har også andre betydninger. Det betyr ikke bare politisk vold, det betyr også som regel meninger som er langt utenfor mainstreamspekteret. Når jeg da snakker om ekstremisme på en normativ måte, slik jeg gjorde i dette tilfellet, mener jeg noe annet. Dette bruker jeg som en retorisk manøver for å signalisere at et politisk standpunkt som tidligere var utenfor vårt spekter av legitime meninger nå er innenfor. En slags snikmainstreamifisering, om du vil. Jeg bruker det selvsagt når det er meninger som er utenfor mitt ønskete politiske felt som begynner å bevege seg mot mainstream. Så derfor bruker jeg det gjerne om radikal politikk som er høyreradikal, illiberal, autoritær, usolidarisk eller som bryter med menneskerettighetene. Jeg bruker det særlig når jeg oppfatter en utglidning i vårt nåværende regelparadigme. For eksempel når Siv Jensen og Frp mener at vi skal forby legehjelp utover akutt behandling til illegale innvandrere, i et totalt, krystallklart brudd med EMK og UDHR, da vil jeg bruke ordet ”ekstremisme” om det. Det faller utenfor bunnivået for hva vårt samfunn bør –og innenfor vårt nåværende menneskerettighetsmessige rammeverk, kan – være.

Egentlig bør man sky unna merkelapper på personer, og vanligvis gjør jeg det også, det erderfor at jeg synes det var dumt at jeg kalte Ali ekstremist. Jeg har også gått helt vekk fra å kalle navngitte mennesker rasistiske, siden det aldri fører debatten i en god retning. Men jeg vil ikke nøle med å si at Ali står for standpunkter jeg regner som ekstreme. På samme måte har jeg også (i private samtaler, som fortsatt ikke finnes på Retriever) brukt dette begrepet om meningene til Nina Karin Monsen, Hallgrim Berg, Ole Jørgen Anfindsen, Hege Storhaug, med flere. Disse representerer en aksept for, en snikmainstreamifisering av radikalt tankegods. En utglidning av det liberale demokratiet som jeg i vårt nåværende politiske klima opplever som en umiddelbart strategisk trussel mot demokrati og menneskerettigheter. Da reagerer jeg mot det, og når Bjørn er skuffet over mitt engasjement mot andre ting, så er det fordi det er ikke det jeg snakker om akkurat nå. Det betyr ikke at jeg ikke har et engasjement eller en mening, det er bare at døgnet har bare så mange timer, og jeg velger å konsentrere meg om de umiddelbare problemene.

*

Kritikken mot Ali som Berman beskriver i “The Flight…” handler i stor grad om Alis framtoning, og ikke hennes budskap. Timothy Garton Ash latterliggjør Ali for at hun har vunnet en kåring i bladet “Glamour”, og antyder at hun ville fått mye mindre oppmerksomhet hvis hun var “short, fat and squinting”. Elgvins, Grüner Larsens og Michelets motforestilling mot Ali underbygges på et ikke helt ulikt vis, om enn ikke med det sexistiske preget til Ash. Samtlige av deres innvendinger handler i bunn og grunn, slik det ser ut for meg, om stil, om at Ali ikke er pragmatisk eller diplomatisk nok.

Dette er jeg helt uenig i, og jeg synes det er en absurd sammenligning. Mitt standpunkt er imot de konkrete policyene hun foreslår. Jeg er ingen ekspert på hva hun mener, men det lille jeg har lest har vært hårreisende: minaretforbud, hijablover, invasjon av Irak, krig med Iran. Jeg synes dette er ikke bare moralsk forkastelig og vil føre til enorm menneskelig lidelse og erosjon av liberale demokratiske institusjoner, men det er instrumentelt idiotisk policy på alle måter.

Og det Gabrielsen tilsynlatende ikke ser her, er at retorikken er del av hennes funksjon her. En del av det som legitimerer policy, nettopp gjennom hennes sterke personlige historie. Når hun driver med eliminasjonistisk retorikk, at vi må knuse islam, konvertere folk til kristendom, vinne det store slaget, stoppe infiseringen, sammenligner islam med en sykdom i en sunn kropp – dette er ekstremistisk retorikk. Noen ganger helt på grensen til rasistisk retorikk, og den legitimeres gjennom historien hennes.

*

Hirsi Alis uttalelser om at vi er ”i krig med islam”, som jeg føler det er naturlig å avvise som ”ikke realitetsbehandlet” og, ja, ”ekstremisme” vil Gabrielsen forsvare, med et personlig argument knyttet til hennes personlige historie, heller enn å si at ”vi”, som i ”Vesten”, hvilket er det Ali snakker om i sitatet ”ikke” er ”i krig” med ”islam”, som er det naturlige å si.

Hva er det i Ayaan Hirsi Alis mål som er så forkastelig? Likestilling mellom mann og kvinner? Liberalt demokrati? Integrering? Og hvis ingen ting av dette er galt, hvorfor er det ikke da verdt å kjempe for dette? Når Ayaan Hirsi Ali faktisk blir truet på livet, er hun ikke da i krig?

La oss stopp litt opp her, for dette er så full av stråmenn at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

For det første er vi alle for likestilling mellom kjønnene. Jeg vil våge å påstå at mitt standpunkt på disse spørsmålene er velkjente og krystallklare for enhver som tar seg tid til å sjekke. Jeg har jobbet både som politisk aktivist og i offentligheten for å fremme likestilling mellom kjønnene lokalt og internasjonalt. Jeg støtter ikke Hirsi Alis arbeid for kvinners rettigheter, fordi jeg mener at hun med sin hetsende retorikk ødelegger muligheter for å arbeide for muslimske kvinners rettigheter i Vesten og i de muslimske landene, jmf. over.

For det andre så er mitt standpunkt mot Hirsi Alis politikk nettopp et standpunkt for liberalt demokrati og integrering, to av mine verdier – som hun truer. Liberalt demokrati innebærer friheten til å utøve sin religion slik man vil. Det innebærer retten til å tro som man vil og utøve den troen slik man vil med mindre den utøvelsen skader andre – og det siste der har vi lover mot. Det innebærer også retten til å bli behandlet likt med alle andre, at loven ikke skal være forskjellig ut fra arbitrære identitetskategorier. Når Hirsi Ali forsvarer for eksempel forbud mot minareter i Sveits, så er det nettopp det motsatte av liberalt demokrati. Det er illiberalt og autoritært oklokrati, et majoritetsstyre på bekostning av minoritetene – et pøbelvelde.

Og integrering? Tror vi virkelig fremdeles, etter alle disse årene med bevismateriale for det motsatte, at det å støte bort minoriteter fra det gode samfunn, å bruke dem som fiendebilde, vil fremme integreringen? Eller vil det fremme et bilde av integreringens umulighet og skape en insulær identitet? Jeg er overbevist om at et av de primære grunnene til at hijabene ikke kommer til å være borte om femten-tyve år er fordi vi fortsatt driver på og snakker om dette merkelig irrelevante temaet. Den kulturelle integreringen går stort sett, ifølge dem som vet mer om dette enn jeg, av seg selv. På noen steder og i noen bestemte områder gjør den ikke det, og der har vi politiske utfordringer, men dem skal vi nok klare helt selv uten at vi tar et generaloppgjør mot islam som sådan. Om verdensreligionene, som tross alt er blant våre eldste kulturelle institusjoner, virkelig skal forsvinne eller reformeres, så må dette i stor grad gjøres av menneskene som tror selv. Vi kan bare sette opp liberale institusjoner og velferdsordninger som gir alle lik plass inntil denne idekampen er avgjort. Man kan ikke lovgi mot tro. Det oppdaget romerne the hard way.

For det tredje så er det et punkt der jeg står 100 % solidarisk og skulder til skulder med Ayaan Hirsi Ali, og det er i hennes rett til å leve fritt og uten frykt for sitt eget liv. Det samme gjelder Lars Vilks, Flemming Rose, Kurt Westergaard og alle dem som er blitt truet på livet – av ekstremister. Det finnes ingen unnskyldning for trusler om eller forsøk på politisk vold, og jeg håper ordensmakten bruker sine fulle ressurser på å forhindre slike trusler. De er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og hører ikke hjemme i et demokratisk samfunn. Eller i noe samfunn, egentlig.

Dette innebærer ikke at jeg støtter de ytringer disse personene har kommet med. Mange av dem grenser til det motbydelige, og var det opp til meg ville de aldri få noen politisk makt igjen. Denne balansegangen er det viktig å forstå. Det finnes ingen rettferdiggjøring for vold, og heller ingen for urettferdig hetsende ytringer. Det ene er et mer kritisk og umiddelbart større problem – volden – men det andre er et mer langsiktig, systemisk, diskursivt problem som avleirer seg i politiske og kulturelle strukturer – og senere fører til vold.

*

Og så, det mest problematiske med Bjørns bloggpost, der hvor kjettingen virkelig springer av: En beskrivelse av virkeligheten som bunner i … ja, kildegrunnlaget blir aldri riktig klart, men for meg ser det ut som om Bjørn Gabrielsen, en intelligent, belest, bereist og på alle måter kjekk og grei og oppegående mann, argumenterer for at islam i sitt vesen er uforenlig med modernitet og demokrati. Her er noen utdrag:

For meg er det uforståelig at det kan holdes mot Ali at hun har sagt dette. Langt mer graverende må det være at hun har rett, at det i vårt samfunn finnes nesten helt vanntette skott mellom religiøse muslimer og resten av samfunnet. Man kan ikke en gang anklage Ali for å forenkle. Michelet og Grüner Larsen har fromme ønsker om at Ali her tar feil, og det beste ville vært hvis de hadde rett. Men har de det? De ytterst få som bryter ut av mønsteret Ali beskriver her er da også den kulturrelativistiske venstresidens argeste fiender.

(…)

[Olav] Elgvins nåværende prosjekt bygger til og med nettopp på dette faktum, at det etter førti år med innvandring nærmest ikke finnes noe emosjonelt, personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen. Det finnes riktignok en sosial mobilitet blant noen religiøse muslimer, men den har ikke resultert i at familiens døtre har kunnet styre sine egne liv eller bo for seg selv før de gifter seg. Kontrollen over kvinnene er absolutt og mastodontisk (...) En erfaring fra andre land er forøvrig at mennesker med minoritetsbakgrunn gifter seg med hverandre i tilfeller der religionen blir av mindre betydning.

(…)

Hvis jeg motbevises, og religiøse muslimer faktisk lar sine barn nyte samme friheter som det har kostet mange å innføre i dette samfunnet skal jeg ikke ta det ille opp, tvert imot. Her er min utfordring: Vis meg religiøse muslimske familier som lar datteren sin gifte seg med hvem hun vil og aksepterer at hun bytter religion, og som er villige til å si dette offentlig.

(…)

Hadde det vært mulig og lettvint ville sekulær, lavintensitetsislam vært et fenomen vi alle kjente til.

Beklager, Bjørn, men det er deg som argumenterer for noe radikalt her, så bevisbyrden ligger på deg. Du prøver å si at ca. 150.000 av kongerikets Norge innbyggere har meninger som er uforenlige med demokrati. Da kan jeg vise deg frie og demokratiske muslimer, men du kan avvise det med at ”de er ikke representative.” Om du vil argumentere for et såpass sterkt og radikalt standpunkt som at islam er uforenlig med demokrati, så må du bevise det. Og det tror jeg rett og slett ikke at du kan.

Videre: Ikke noe personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen? Jeg er fristet til å si: What you mean ‘we’, white man? Jeg arbeider med, spiser med, snakker med, handler med, organiserer meg politisk og faglig med og sosialiserer og henger ut med religiøse muslimer. Helt vanlige statskirkemuslimer, altså – ikke religiøse ekstremister (jeg har egentlig møtt ganske få av dem – men de finnes). Ikke mange muslimer, riktignok, for jeg har jo en relativt blendahvit omgangskrets. Men likevel nok til å vite at det Gabrielsen sier her er uforenlig med virkeligheten. Noen av dem er til og med kvinner! Noen av dem har til og med slitt med konservative og autoritære foreldre! Og likevel mener jeg at dette er et merkelig og overgeneraliserende standpunkt!

*

For det Bjørn burde se her, er at denne typen utsagn er anekdotiske. Vi kan ikke basere policy på din eller min magefølelse, for disse diskusjonene er jo nettopp preget av irrasjonalitet som kommer fra langt nede i reptilhjernen. Og samfunnsforskning, som jeg anser for å være et mer rasjonelt epistemologisk instrument, tyder jo nettopp på at muslimer mer eller mindre har de samme meninger som mainstreamsamfunnet. Ikke helt, selvsagt, de er jo en kulturell særgruppe, men i det store og det hele. De er ikke ekstreme, de er streite og vanlige folk. De er litt mer religiøse enn gjennomsnittet, og det er noen spesifikke problemer knyttet til dem, men det er ikke dem vi diskuterer nå, med mindre vi skal skifte emne og ha en seriøs samtale her.

*
Et par avsluttende bemerkninger:

Tro det eller ei, jeg ønsker faktisk en sekularisering av staten. Fakta er at jeg egentlig ikke er særlig interessert i islam, eller har særlig stort ønske om å verken avskaffe eller bevare religion som sådan. Jeg er snarere interessert i mennesker, og deres rettigheter – til å utfolde seg, til å ha et fritt og verdig liv. At medlemmer av den autoritære høyresiden eller den antireligiøse venstresiden er sjokkert, sjokkert!, over at de blir møtt med vantro når de agiterer for innskrenking av menneskerettigheter, autoritær, illiberal og illegitim politikk – så forstår de ikke hva verken deres egen politikk er, eller hva deres egen retorikk gjør for livskvaliteten til hundretusenvis av våre medborgere. De forstår ikke at det de sier bryter med vårt rettighetsparadigme, som aktivister – ikke minst vi på venstresiden – har brukt århundrer på å kjempe fram. De vil bryte disse rettigheter ned og gjøre dem mindre. Det kan jeg ikke akseptere.

Bjørns syn på hva muslimer er og hva de mener er ikke holdbare, noe som overrasker meg, gitt hvor ofte han har reist i muslimske land. Men jeg synes egentlig at det viktigste som koker bort her, som nesten alltid i disse diskusjoner, er muslimske aktivisters egen motstand mot autoritært patriarkat og prestevelde. ”[D]et er en grunn til at norske muslimer demonstrerer mot karikaturtegninger men ikke mot diktatorer og religiøst politi i muslimske land”, skriver Bjørn, og ignorerer den enorme muslimske oppslutningen rundt fagforeningskampen i Iran, rundt demokratiske dissidentgrupper i Egypt, eller i Indonesia (Anwar Ibrahim var nettopp i Oslo, for å ta et glimrende eksempel), eller i Palestina.

Vel, jeg vet ikke hvordan man gjør det borte i den rosa borgerpressen på den ufasjonable delen av Akerselva, men på forsiden av min avis i morgen tidlig har vi min medarbeider Amal Wahab. Hun skriver, under overskriften ”Styrker sitt jerngrep” en sterk kritikk av det autoritære regimet i Egypt, et land hun bor i. Du ser henne sikkert lett, men i tilfelle du ikke finner henne, så er det henne med hijab på bylinebildet. Hun tar ikke hijaben av, selv når hun er hjemme i kantina på Klassekampen. Og det respekterer jeg, for hun er hyggelig og kollegial og hun skriver jævlig bra journalistikk.

De litt ensomme demoene som av og til står foran Stortinget, med protester mot situasjonen i Iran, Saudi Arabia, Egypt, Indonesia, blir glemt. Kanskje fordi den norske pressen er for opptatt med å dekke folk som Ayaan Hirsi Ali og Tariq Ramadan, og de problemene som kan reduseres til å handle om islam i Norge, og ikke er opptatt av å diskutere de faktiske politiske problemene i de muslimske landene og de faktiske integreringsproblemene vi har her i landet. Helt til vi klarer å se disse problemene for det de faktisk er, uten dette falske glimmer av Huntingtonsk sivilisasjonskamp og merkelige beskyldninger og fløykamp, så kommer vi ikke til å komme videre til dem.

The More Things Change, The More They Stay The Same

I'm re-reading Melville's Moby-Dick (the hyphen in the title is consistently forgotten) on a long weekend, and it's even better than I remember. Every sentence is a toe-curling delight. Every chapter brings some new sense of recognition. Although the novel was written 150 years ago, it still communicates easily with me. Some recognitions of similarity are particularly sad, though like the last line in this passage.

But wherefore it was that after having repeatedly smelt the sea as a merchant sailor, I should now take it into my head to go on a whaling voyage; this the invisible police officer of the Fates, who has the constant surveillance of me, and secretly dogs me, and influences me in some unaccountable way - he can better answer than any one else. And, doubtless, my going on this whaling voyage, formed part of the grand programme of Providence that was drawn up a long time ago. It came in as a sort of brief interlude and solo between more extensive performances. I take it that this part of the bill must have run something like this:

Grand Contested Election for the Presidency of the United States
"WHALING VOYAGE BY ONE ISHMAEL"
"BLOODY BATTLE IN AFFGHANISTAN"

150 years. Nothing much has changed.