Laskariske dynasti

Østromerrikets keiserdynasti

Det laskariske dynasti var en bysantinsk aristokratisk familie som satt med keisermakten i Keiserriket Nikea fra 1204 til 1261 og innehadde en fortsatt maktposisjon i imperiet helt fram til det gikk i oppløsning på 1400-tallet. Mange emigrerte da til Italia og senere også til Smyrna. Familienavnet var Laskaris (gresk: Λάσκαρις), kvinnene i slekten het Laskarina (Λασκαρίνα). Noen skal også ha båret navnet Tzamantouros (Tζαμάντουρος).

Familiens historie

Den første forekomsten av navnet er funnet i 1059, i et testamente fra Eustathios Boilas, men de personene som nevnes her var enkle bønder. En annen familie med etternavnet Laskaris er kjent i Tessaloniki fra ca. 1180, men en eventuell forbindelse med det senere keiserdynastiet er uklar^[1].

Den første Laskaris av betydning var Konstantin Laskaris og Teodoros I Laskaris, sønner av Manuel Laskaris og Ioanna Fokaina Karatzaina (Ἰωάννα Φώκαινα Καράτζαινα), som fikk fremtredende posisjoner i Konstantinopel i de siste årene av det angelanske dynasti, da Teodoros I hadde giftet seg med Anna Komnene Angelina, en datter av Alexios III Angelos. Ifølge den samtidige historikeren Niketas Khoniates ble Konstantin Laskaris utropt til keiser i imperiet umiddelbart før korsfarerne fra det fjerde korstog inntok byen, og han flyktet dagen etter utnevnelsen^[2]. Han ledet senere motstanden mot det latinske styret i Konstantinopel, men det var Teodoros I som etablerte det bysantinske styret i eksil i Nikea. Det nevnes også tre eldre brødre, Manuel, Mikael og George, og to yngre, Alexios og Isak.

Konstantin døde trolig ca. 1211. Teodoros I, hvis barn Nikolaus og Johannes døde ca. 1212, ble etterfulgt av sin svigersønn Johannes III Dukas Vatatzes som var gift med Irene Laskarina, datter av Teodoros I. Johannes måtte kjempe mot rivalene Isak og Alexios, brødre av Teodoros I. De flyktet til Konstantinopel og søkte hjelp hos Det latinske rike. Johannes III vant en avgjørende seier mot dem i 1224 (slaget ved Poimanenon) og han kunne starte en offensiv mot latinerne. Johannes III døde i 1254 og ble etterfulgt av sin sønn Teodoros II Laskaris. Han døde allerede i 1258 og etterlot seg sin nyfødte sønn Johannes IV Laskaris på keisertronen. Nå gjennomførte en aristokratisk gruppering rundt Mikael VIII Palaiologos et statskupp og Mikael VIII ble først regent, deretter medkeiser. I 1261 sto han i spissen for gjenerobringen av Konstantinopel og han lot seg krone som enekeiser. Den unge Johannes IV ble ignorert. Senere ble han blindet og satt i fengsel til sin død i 1305.

Under det nye palaiologiske dynasti fikk enkelte andre medlemmer av Laskaris-familien beholde en viss innflytelse. Da det osmanske rike begynte å true imperiet og Konstantinopel utover på 1300-tallet, flyktet mange av Laskaris-familien til Italia^[1].

Det laskariske dynastis keisere

I Konstantinopel

1204: Konstantin Laskaris

I eksil i Nikea

Laskaris-familien i Italia

I 1269 ble greven av Vintimiglia, Gugliemo Pietro I Balbo gift med Eudoxia Laskarina, datter av keiser Teodoros II^[3]. Fra dette ekteskapet stammet dynastiet Laskaris av Tenda som styrte distriktet Tende fram til 1501 da den siste fra dette dynastiet, Anne Laskaris, døde og styret ble overtatt av hennes manns slektninger i det franske Savoy-dynastiet.

Referanser

^ ^a ^b The Oxford Dictionary of Byzantium, "Laskaris" (A. Kazhdan & A. Cutler), s. 1180
^ Harry J. Magoulias, "O city of Byzantium: annals of Niketas Choniatēs", Wayne State University Press, 1984
^ W.A.B. Coolidge, "The History of the Col de Tenda", The English Historical Review, 31, (1916), s. 202

Kilder

Alexander Kazhdan, The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991, ISBN 978-0-19-504652-6
Dimitri Theodoridis, Die Herkunft des byzantinischen Familiennamens Λάσκαρις, Revue des études byzantines nr. 62, 2004, s. 269–273

[rfr1-1] The Oxford Dictionary of Byzantium, "Laskaris" (A. Kazhdan & A. Cutler), s. 1180

[2] Harry J. Magoulias, "O city of Byzantium: annals of Niketas Choniatēs", Wayne State University Press, 1984

[3] W.A.B. Coolidge, "The History of the Col de Tenda", The English Historical Review, 31, (1916), s. 202

[1]

[2]

[3]