Hopp til innhold

Arsenal FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen handler om fotballklubben Arsenal i London. For andre betydninger, se Arsenal (andre betydninger)
Arsenal
Arsenal Football Club
Stiftet1886
Nettsidewww.arsenal.com
Idrettsgren(er)Fotball
SponsorEmirates
KallenavnThe Gunners
HjemmebaneEmirates Stadium
Kapasitet60 432
LigaPremier League (2024/2025)
GrunnleggerDavid Danskin
UtmerkelserBBC Sports Personality Team of the Year Award
LandStorbritannia
StedLondon
Oppkalt etterRoyal Arsenal
EierKroenke Sports & Entertainment
Annet2.-plass i Premier League 2023/24
Administrasjon
StyrelederUSAs flagg Stan Kroenke
Adm. direktørStorbritannias flagg Tim Lewis
HovedtrenerSpanias flagg Mikel Arteta
Ass. trenerEnglands flagg Steve Round
Nederlands flagg Albert Stuivenberg
Fil:Kit socks arsenal2425h1.png
Hjemmedrakt
Fil:Kit socks arsenal2425a.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
20.februar 2024

Arsenal Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1886, og ble valgt inn i The Football League i 1893. «The Gunners», som er kallenavnet til Arsenal, spiller hjemmekampene sine på Emirates Stadium i Holloway, i bydelen Islington i det nordlige London.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Se også: Arsenal FC - Historien (1886–1966) og Arsenal FC - Historien (1966- )
Arsenal i 1888

Arsenal ble grunnlagt under navnet «Dial Square» i 1886 av arbeidere ved Royal Arsenal i Woolwich, men navnet ble etter kort tid endret til Royal Arsenal. Navnet ble på nytt endret i 1891 til Woolwich Arsenal, da klubben ble profesjonell. Klubben kom med i ligaen (The Football League) i 1893 og startet i andre divisjon, men rykket opp til første divisjon i 1904. Klubben hadde en usentral plassering geografisk sett, og dette medførte et lavere tilskuertall enn det som andre klubber hadde. Dette medførte at klubben ble hengende med finansielle problemer, og var egentlig konkurs i 1910 da den ble tatt over av Henry Norris. Norris ønsket å flytte klubben, og i 1913 kort tid etter nedrykket til andre divisjon flyttet klubben til det nye Arsenal Stadium i Highbury-området. Klubben fjernet Woolwich-delen av navnet året etter.

Det skjuler seg en interessant historie bak Arsenals opprykk i 1919. Arsenal hadde havnet på 5.-plass i 2. divisjon i 1915, den siste sesongen før første verdenskrig. Tottenham kom sist i 1. divisjon, men øynet likevel sjansen til å bli værende i toppen ettersom det ble besluttet å utvide 1. divisjon fra 20 til 22 lag da fotballen rullet i gang etter krigen. Den enkleste løsningen hadde vært å beholde de 20 opprinnelige lagene og la de to beste i 2. divisjon rykke opp. I stedet stemte ligaledelsen for å gi den siste plassen til et tredje lag fra 2.divisjon. Det ble ikke lagene på 3.- eller 4.-plass, men derimot femteplasserte Arsenal! – For lang og tro tjeneste for ligafotballen, erklærte de høye herrer. Fortsatt er det ingen som helt vet hva som skjedde på det møtet. Flere teorier om hva som skjedde oppstod, men ingen av dem har blitt bevist. Uansett ble det opptakten til en rivalisering og et hat mellom Arsenal og Tottenham som lever i beste velgående den dag i dag.

Woolwich Arsenal (her i mørke trøyer) i semifinalen i FA-cupen mot Newcastle United. Newcastle vant kampen på Victoria Ground i Stoke-on-Trent dem 31. mars 1906 med 2-0.

I 1925 ble den svært suksessfulle Herbert Chapman utnevnt som manager. Chapman hadde vunnet ligaen med Huddersfield Town i 1923–24 og 1924–25, og han brakte Arsenal sin første suksessfylte periode. Hans revolusjonerende metoder vedrørende taktikk og trening, sammen med signeringene av spillere som Alex James og Cliff Bastin, la grunnlaget for klubbens dominans på 1930-tallet. Mellom 1930 og 1938 vant Arsenal ligaen fem ganger og FA-cupen to ganger. Chapman levde ikke lenge nok til å oppleve alle disse triumfene, han døde av lungebetennelse i 1934 og ble etterfulgt av George Allison. Det blir påstått at Herbert Chapman stod bak navneendringen av undergrunnsstasjonen «Gillespie Road», som i 1932 fikk navnet «Arsenal». Arsenal er den eneste fotballklubben som har fått oppkalt en stasjon på «London Underground» etter seg.

Ligaen var suspendert under andre verdenskrig, men etter krigen hadde Arsenal sin andre suksessfylte periode. Under ledelse av Tom Whittaker vant klubben ligaen i sesongene 1947–48 og 1952–53, FA-cupen ble vunnet i 1949–50. Det meste av 1950- og 1960-tallet tilbrakte Arsenal i den «ikke-trofevinnende» mellomklassen, klubben klarte ikke å tiltrekke seg spillere av samme kaliber som de klubben hadde på 1930-tallet. Ikke engang den tidligere kapteinen for det engelske landslaget, Billy Wright, kunne bringe klubben suksess i sin managerperiode mellom 1962 og 1966.

Først etter den overraskende utnevnelsen av klubbens fysioterapeut Bertie Mee som manager i 1966, startet Arsenal på nytt å vinne trofeer. Etter å ha tapt to ligacupfinaler, vant de «Messebycupen» i sesongen 1969–70, klubbens første europeiske trofe. Dette ble etterfulgt av en enda større triumf i 1970–71, da klubben vant sin første liga-/FA-cup-dobbel. Imidlertid ble det dobbeltvinnende laget snart «oppløst», og det neste tiåret ble karakterisert av en serie av «nære-på». Arsenal kom på andreplass i ligaen i 1972–73, tapte tre FA-cupfinaler (1971–72, 1977–78 og 1979–80). Klubben tapte også Cupvinnercupen i 1979–80 etter straffesparkkonkurranse. Klubbens eneste suksess i denne perioden var FA-cupen i 1978–79, denne seieren mot Manchester United med 3–2 scoringen i siste minutt blir generelt sett på som en klassiker.

I 1986 ble den tidligere Arsenal-spilleren George Graham utnevnt som manager, og dette brakte klubbens tredje suksessperiode. I Grahams første sesong som manager, 1986–87, vant Arsenal ligacupen. Dette ble etterfulgt av ligatittelen i 1988–89, etter et mål i siste minutt i den siste kampen i sesongen. Arsenal ledet 1–0 da det nærmet seg slutten av kampen, noe som ville gi Liverpool tittelen, men i siste minutt scoret Michael Thomas, og Arsenal vant ligaen på målforskjell. I 1990–91 vant Arsenal ligaen på nytt med kun ett tap i løpet av sesongen. Arsenal vant både ligacupen og FA-cupen i 1992–93, og sin andre europeiske triumf med cupvinnercupen i 1993–94. George Grahams rykte fikk seg et tilbakeslag da det ble avslørt at han hadde mottatt bestikkelser av agenten Rune Hauge, for å signere spillere. Graham fikk sparken i 1995, og hans etterfølger Bruce Rioch forlot klubben etter bare én sesong på grunn av uenigheter med klubbens styre.

Arsenal i kamp mot Middlesbrough 4. september 2006 på Emirates.

Klubbens suksess i siste del av 1990-tallet og i årene etter 2000, skyldes mye utnevnelsen av Arsene Wenger som manager i 1996. Wenger brakte ny taktikk, et nytt trenings- og kostholdsregime og flere utenlandske spillere som utfylte de engelske talentene som allerede var der. Arsenal vant sin andre liga-/FA-cup-dobbel i 1997–98 og en tredje dobbel i 2001–02. I tillegg kom klubben til finalen i UEFA-cupen i 1999–2000 (tap på straffespark mot Galatasaray). Klubben vant FA-cupen i 2002–03 og 2004–05, og i sesongen 2003–04 vant Arsenal Premier League uten å tape en eneste kamp. Laget fikk kallenavnet «The Invincibles» (De uslåelige), og laget var ubeseiret 49 ligakamper på rad, noe som er engelsk rekord. Arsenal endte på første- eller andreplass i ligaen i åtte av Wengers ni første sesonger i klubben. De er ett av seks lag (sammen med Manchester United, Blackburn Rovers, Leicester, Chelsea og Manchester City) som har vunnet Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992-93-sesongen, men klubben har aldri klart å forsvare ligatittelen året etter.

Inntil nylig hadde klubben aldri kommet lenger enn til kvartfinalen i Mesterligaen, men i 2005–06 var Arsenal den første klubben fra London som nådde finalen i konkurransens femtiårige historie. Arsenal ble slått 2–1 av Barcelona i finalen. Arsenal spilte med ti mann i store deler av kampen, etter at keeperen, Jens Lehmann ble utvist i det 18. spilleminutt av den norske dommeren Terje Hauge.

Etter 2006 stabiliserte klubben seg som deltakere i mesterligaen som et av Englands fire beste lag, men den beste serieplasseringen var en 2.-plass i 2015-16. Arsenal kom til semifinalen i mesterligaen 2009, men ble slått ut av Manchester United, og ble deretter slått ut i åttedelsfinalen sju år på rad fra 2011 til 2017. Arsenal vant også FA-cupen tre ganger i årene 2014, 2015 og 2017. Etter 6.-plass og en troféløs sesong i 2017-18 ga Arsène Wenger seg som manager for klubben, og Unai Emery ble presentert som klubbens nye hovedtrener 23. mai 2018. Han ledet Arsenal til Europaligafinalen på første forsøk, hvor det ble tap 1–4 for Chelsea i Baku, 29. mai 2019. Den påfølgende sesongen gikk ikke like bra og Emery fikk sparken som klubbens hovedtrener 29. november 2019. I en kort periode på seks kamper ble klubben ledet av klubblegenden Fredrik Ljungberg, før valget falt på Mikel Arteta som klubbens nye hovedtrener, og etter hvert manager. Mikel Arteta ble ansatt 20. desember 2019, like før den hektiske juleperioden i Premier League. Da Arsenal vant FA-cupen i 2014 og 2015 var Arteta klubbens kaptein. På første forsøk gjentok han bedriften som klubbens manager da Arsenal kunne løfte FA-cuptroféet for 14. gang etter 2-1-seieren mot Chelsea 1. august 2020 på Wembley Stadium. Finalen ble spilt for tomme tribuner som følge av koronapandemien. Foran starten på 2020-21-sesongen vant Arsenal Community Shield-troféet for 16. gang, og etter at de vant troféet også i 2023, står Arsenal med totalt 49 troféer.

[rediger | rediger kilde]
Arsenals første logo fra 1888
Arsenals logo fra 1949 til 2002

Royal Arsenals første logo, avduket i 1888, inneholdt tre kanoner sett ovenfra, pekende oppover på en liknende måte som logoen til bykommunen Woolwich. Disse kanonene kan bli feiloppfattet som skorsteiner, men utsmykningen av kanonene med blant annet utskårne løvehoder gir en klar indikasjon om at de er kanoner. Logoen ble droppet etter flyttingen til Highbury i 1913, og i 1922 fikk klubben sin første logo med bare én kanon. Logoen inneholdt en kanon som pekte mot høyre, og inneholdt også klubbens kallenavn «The Gunners». Denne logoen varte kun til 1925 da den ble erstattet av en logo der kanonen ble snudd mot venstre og kanonløpet gjort slankere.

I 1949 ble en modernisert logo avduket med samme type kanon og med klubbens navn, skrevet med gotiske bokstaver, ovenfor kanonen. I tillegg var der et banner prydet med klubbens nye latinske motto, «Victoria Concordia Crescit» (seier kommer fra harmoni), laget av klubbens programredaktør Harry Homer. For første gang var logoen utført i farger. Disse varierte i løpet av logens levetid, men til slutt var fargene rød, gull og grønt.

På grunn av de mange revisjonene av logoen var det ikke mulig for Arsenal å få godkjent en copyright av den, dette på tross av at klubben hadde fått godkjent logoen som varemerke (trademark) og vunnet en rettssak mot en gateselger som solgte uoffisielle Arsenalprodukter. Arsenal ønsket en bedre rettssikkerhet og introduserte derfor i 2002 en ny logo med moderne kurver og en forenklet stil som de kunne få copyright på. Kanonen vender på nytt mot høyre, og klubbens navn er skrevet med en sans-serif skrifttype over kanonen. Grønt ble erstattet med mørk blå farge. Den nye logoen fikk en kritisk mottakelse fra supporterne, «the Arsenal Independent Supporters’ Assosiation» hevdet at klubben hadde ignorert mye av Arsenals historie og tradisjon med en slik radikal moderne design, og beklaget også at klubbens fans ikke hadde blitt konsultert godt nok i saken.

Farger

[rediger | rediger kilde]

Historisk sett har Arsenals hjemmefarger hovedsakelig vært røde overdeler med hvite ermer og hvite shorts, men det har ikke alltid vært slik. Valget av rødt som farge er en anerkjennelse av en donasjon fra Nottingham Forest, rett etter Arsenals grunnleggelse i 1886. To av Dial Squares grunnleggere, Fred Beardsley og Morris Bates, var tidligere Forestspillere som på grunn av arbeidet hadde flyttet til Woolwich. Da de satte sammen det første fotballaget i området, var det ikke mulig å finne et draktsett, så Beardsley og Bates skrev hjem for å få hjelp, og mottok et draktsett og en ball. Overdelen var i fargen «redcurrant», en mørktonet rødfarge som ligner burgunder, og ble brukt sammen med hvite shorts og blå strømper.

Herbert Chapman ønsket at spillerne skulle bruke drakter som skilte seg mer ut, og i 1933 ble draktsettet oppgradert. Overdelene fikk hvite ermer og en klarere rødfarge, relativ lik den fargen som var på postkasser. Grunnen til at draktene fikk hvite ermer er uklar, men to teorier eksisterer. Den ene er at Chapman så en tilskuer på tribunen som hadde ermeløs rød genser over en hvit skjorte, en annen teori er at han ble inspirert av et lignende antrekk brukt av tegneserietegneren Tom Webster, som Chapman pleide å spille golf med. Uavhengig av bakgrunn, har denne fargekombinasjonen definert Arsenal og laget har brukt denne drakten siden 1933, med to unntak: I 1966–67 brukte Arsenal helrøde overdeler, noe som ikke ble godt mottatt og laget gikk tilbake til de hvite ermene året etter. Den andre gangen var i sesongen 2005–06, den siste sesongen på Highbury, da laget igjen brukte den redcurrent-fargede (burgunder) overdelen for å minnes den første sesongen på Highbury i 1913. Fra 2006–07-sesongen på Emirates Stadium gikk laget tilbake til de tradisjonelle fargene på hjemmedrakten.

Arsenals hjemmefarger har gitt inspirasjon til minst tre andre klubber. Sparta Praha tok i 1909 i bruk et mørkerødt draktsett som lignet på det Arsenal brukte på den tiden. Hibernian hentet, i 1938, inspirasjon til sitt draktsett ved å bruke hvite ermer på sitt grønne og hvite draktsett. Treneren for det portugisiske laget Braga returnerte fra en kamp på Highbury på 1930-tallet og endret lagets grønne farger til et duplikat av Arsenals farger, noe som ga laget kallenavnet «Os Arsenalistas». Alle disse tre lagene bruker fremdeles de nevnte designene.

Arsenals bortedrakter var tradisjonelt gule og blå, selv om de mellom 1982 og 1984 brukte et draktsett med fargene grønt og marineblått. Siden tidlig på 1990-tallet, da det lukrative markedet for salg av draktkopier tok fart, har bortedraktdesignet blitt endret regelmessig. Fargene på bortedraktene har generelt vært i ulike blåtoner, eller i en variasjon av gult og blått, som for eksempel designet med gull og marineblått brukt i 2001–02-sesongen, samt det gule og mørkegrå designet som ble brukt i sesongene 2005–06 og 2006–07. Fra 2007–08-sesongen gikk Arsenal over til en bortedrakt med hvit overdel, burgunder shorts og strømper med hvite/burgunder striper, samt et nytt design også på det tredje draktsettet, med tverrgående striper i burgunder og mørkeblått på overdelen, mørkeblå shorts og strømper i burgunder med mørkeblå striper. I de siste sesongene har Arsenal, som mange andre klubber i Premier League, brukt drakter med mer "eksperimentelle" mønstre, farger og utforming. Hjemmedraktens grunndesign i rødt og hvitt er imidlertid beholdt.

Produsenter og sponsorer av draktene

[rediger | rediger kilde]
Periode Produsent Sponsor
1930s–70s Bukta Ingen
1975–82 Umbro
1982–86 JVC
1986–94 Adidas
1994–14 Nike
Dreamcast / SEGA
O2
Fly Emirates
2014-2019 Puma
2019- Adidas

Diverse rekorder

[rediger | rediger kilde]

Største ligaseier: 12-0 over Loughborough Town 12. mars 1900 Største tap: 0-8 for Loughborough Town 12. desember 1896 De har også rekorden for å gå gjennom en hel sesong uten tap.

Stadion

[rediger | rediger kilde]
North Bank Stand, Arsenal Stadium, Highbury.
Emirates Stadium

Det meste av tiden i Sørøst-London spilte Arsenal på The Manor Ground i Plumstead, med unntak av en periode på tre år mellom 1890–93 der de holdt til på den nærliggende Invicta Ground. The Manor Ground var i utgangspunktet bare et stykke jord, men klubben installerte tribuner og terrasser før sin første ligakamp i september 1893, og klubben spilte her i de neste tyve årene før de flyttet til Highbury i 1913.

Arsenal Stadium, mer kjent som Highbury, var klubbens hjem fra september 1913 til mai 2006. Det originale stadionet var designet av den kjente fotballarkitekten Archibald Leitch, og hadde et design som var vanlig på mange fotballbaner på den tiden, med en overbygd tribune og tre sider med terrasser i friluft. På 1930-tallet fikk stadionet en massiv oppgradering, med nye tribuner på øst- og vestsiden i Art deco-design. Det ble også lagt tak over terrassene på North Bank og Clock End. På det meste kunne Highbury ta i mot over 60 000 tilskuere, og kapasiteten var på 57 000 fram til 1990-tallet. Taylor-rapporten og nye regler fra Premier League tvang Arsenal til å fjerne ståplassene og bygge Highbury om til et stadion med kun sitteplasser innen 1993-94-sesongen. Highbury fikk da en tilskuerkapasitet på 38 419. Ved kamper i Mesterligaen ble tilskuerkapasiteten ytterlig redusert for å gi plass til ekstra reklamemateriell. Kapasiteten ble redusert så mye at klubben i to sesonger valgte å spille hjemmekampene i Mesterligaen på Wembley Stadium, der det var plass til mer enn 70 000 tilskuere.

Det ble vanskelig å utvide Highbury på grunn av at East Stand var erklært verneverdig og de tre andre tribunene var så nær boligeiendommer at naboene protesterte mot videre utbygging. Dette hindret klubben i å utnytte inntektspotensialet i kampene sine. Etter å ha vurdert flere muligheter, valgte Arsenal i 1999 å bygge et nytt stadion med kapasitet på 60 000 tilskuere i området Ashburton Grove, ca. 500 meter sørvest for Highbury. Stadionet fikk senere navnet Emirates Stadium. Prosjektet fikk en forsinket oppstart på grunn av byråkrati og økte kostnader, men anlegget sto ferdig i juli 2006, før starten av 2006-07-sesongen. Stadionet bærer navnet til klubbens hovedsponsor, flyselskapet Emirates, som Arsenal signerte den største sponsoravtalen i britisk historie med, verdt omtrent 100 millioner pund. En del av klubbens tilhengere liker ikke sponsornavnet på stadionet, og bruker heller navnet Ashburton Grove eller «the Grove». Sommeren 2023 ble Arsenal og flyselskapet Emirates enig om en ny avtale, som vil gi klubben en årlig inntekt på ca 60 millioner pund fram til 2028.[1]

Supportere

[rediger | rediger kilde]
Arsenals spillere og supportere feirer ligatroféet i 2004.

Arsenal har en stor og generelt lojal supporterbase, og bort imot alle hjemmekamper er utsolgt. I 2006–07-sesongen hadde Arsenal det nest høyeste gjennomsnittlige tilskuertall av alle engelske klubber, med et gjennomsnitt på 60 045 som var 99,8 % av tilgjengelig kapasitet. Dette er det fjerde høyeste gjennomsnittlige besøkstallet gjennom tidene. Arsenalfansen kaller seg selv ofte for «gooners», et begrep som er hentet fra kallenavnet til klubben «the Gunners». Klubben ligger i et område omgitt av ulike bo-områder. I Finsbury Park og Stoke Newington dominerer arbeidsklassen. I Islington, Holloway og Highbury er det mer blandet, mens Canonbury og Barnsbury er et mer velstående område.

Som mange engelske fotballklubber har 'Arsenal flere supporterklubber, deriblant «The Official Arsenal Football Supporter Club», som er en del av klubben. I tillegg finnes «The Arsenal Independent Supporters Association» som drives uavhengig av klubben. Klubbens supportere publiserer også forskjellige fanzines som for eksempel The Gooner, Highbury High, Gunflash og den satiriske Up The Arse!.

I tillegg til de mer vanlige engelske supportesangene, synger Arsenalfansen bl.a. «One-nil to the Arsenal» (mel: Go West), og «Boring, Boring Arsenal» som tidligere var en vanlig nidvise fra motstanderens tilhengere, men som nå med en ironisk tone synges av Arsenalfansen når Arsenal spiller bra. Fra mai 2022 har Arsenal tatt i bruk låten «The Angel (North London Forever)» som sin klybbhymne, som spilles før alle hjemmekampene. Låten ble skrevet av den lokale musikeren og Arsenalsupporteren Louis Dunford og utgitt i februar 2022. Den ble raskt plukket opp av supportere og mye delt på sosiale medier. Arsenalmanager Arteta ble oppmerksom på låta og ønsket å bruke den i arbeidet med å etablere og utvikle en lagånd i klubben. Dunford ble invitert til et møte med spillere og treningsapparatet til Arsenal og låten ble spilt for første gang før kampen mot Leeds i mai 2022, og siden har dette vært en fast rutine på hjemmekamper.[2]

I nyere tid har ikke supporternes følelser overfor klubben vært så avhengig av å tilhøre et geografisk område. Dette gjelder Premier League-fotball generelt, og Arsenal har mange tilhengere utenfor London, både i England og ellers i verden. Mye av supporterveksten utenfor England skyldes utbredelsen av satellitt-TV og senere internett. I en rapport fra 2005 utarbeidet av Granada Ventures[trenger referanse] blir det anslått at Arsenals globale tilhengerbase var på ca. 27 millioner fans, den tredje største i verden. Det finnes også mange supporterklubber utenfor Englands grenser, i Norge har supporterklubben Arsenal Norway over 5000 medlemmer.

Arsenals langvarige og største rival er den største naboklubben i området, Tottenham. Kampene dem imellom blir omtalt som the North London derbies. Kamper mot andre londonlag som Chelsea og West Ham er også derbyer, men rivaliseringen er ikke så intens som i oppgjørene mellom Arsenal og Tottenham. I tillegg har Arsenal og Manchester United hatt en sterk rivalisering på banen, spesielt på 1990- og utover 2000-tallet, da lagene kjempet om ligamesterskapet.

Eierskap og finanser

[rediger | rediger kilde]

Arsenals eierskap er svært ulikt eierskapet i andre fotballklubber. Klubben eies av et holdingselskap, Arsenal Holdings plc, med relativt få aksjer (62 217) som omsettes sjelden. Historisk sett har klubben vært eid av etterkommere av familiene Bracewell-Smith og Hill-Wood. I storhetstiden på 2000-tallet vakte klubben interesse fra to utenlandske investorer, Stan Kroenke og Alisher Usmanov, som kjøpte betydelige aksjeposter i 2007. I august 2018 ble Kroenkes tilbud på 550 millioner pund for Usmanovs andel akseptert, og da Kroenke deretter kjøpte ut resten av aksjonærene ble han klubbens eneste aksjonær. I mai 2023 beregnet Forbes Arsenals markedsverdi til 2,26 milliarder dollar og rangerte klubben som den tiende mest verdifulle klubb i verden og nr seks i England.[3]

Arsenal og populærkulturen

[rediger | rediger kilde]

Som et av de mest populære lagene i England er Arsenal ofte med når fotball blir skildret i den britiske kulturen, og laget har flere ganger vært først ute på mediefronten: Den 22. januar 1927 var kampen på Highbury mot Sheffield United den første kampen som ble overført direkte på radio. Ca ti år senere, 16. september 1937, ble en oppvisningskamp mellom Arsenals førstelag og reservelag den første kampen som ble overført direkte på fjernsyn. Arsenal var også med i den første utgaven av BBC-programmet Match of the Day, som viste høydepunktene fra kampen på Anfield mot Liverpool 22. august 1964.

Arsenal var også bakteppet i en av de første fotballrelaterte spillefilmene, The Arsenal Stadium Mystery (1939). Filmen handler om en vennskapskamp mellom Arsenal og et amatørlag, der en av spillerne på amatørlaget blir forgiftet under kampen. Mange Arsenalspillere deltok i rollene som seg selv, men det var bare manager George Allison som fikk en rolle med replikk.

I nyere tid kom boken Fever Pitch (Fotballfeber) av Nick Hornby. Dette er en autobiografisk historie om Hornbys liv og forhold til Arsenal. Boken, som ble publisert i 1992, ble en del av (og kanskje også en aktiv del av) gjenfødelsen og rehabiliteringen av fotballen i det britiske samfunnet på 1990-tallet. Boken ble senere filmatisert med Colin Firth i hovedrollen, og handlingen ble sentrert rundt klubbens ligamesterskap i 1988-89. Boken har også inspirert en amerikansk filmutgave som handler om en fan av klubben Boston Red Sox i Major League Baseball.

Arsenal ble tidligere ofte karakterisert som et defensivt og kjedelig lag, spesielt på 1970- og 1980-tallet. Mange komikere, som for eksempel Eric Morecambe, lagde vitser på Arsenals bekostning. Dette var også tilfelle i filmen The Full Monty (I blanke messingen (1997)), der skuespillernes bevegelser under filmens strippescener «hermet etter Arsenals offsidefelle». En annen film som refererer til klubbens forsvarsrekke er filmen Plunkett & Macleane, der to av karakterene har navnene Dixon og Winterburn etter Arsenals solide sidebacker, Lee Dixon på høyresiden og Nigel Winterburn på venstresiden.

Klubben er også nevnt i flere av sketsjene til Monty Python's Flying Circus og i TV-serien The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, hvor en mann i baren kommenterer at den nærstående verdens undergang er en «lucky escape» for Arsenal. I filmen Ocean's Twelve fra 2004, bruker hovedkarakterene Arsenals treningsdresser som forkledning for å unnslippe fra et hotell.

Arsenal har også blitt omtalt i popmusikken. Joe Strummer skrev sangen «Tony Adams», tilegnet den daværende Arsenalkapteinen, som også var med på Strummers album Rock Art and the X-Ray Style fra 1999. Strummer var også kjent for å bruke et Arsenalskjerf under konserter, selv om han egentlig var Chelsea-supporter. Arsenal er også nevnt (sammen med Tottenham) i sangen «Billy's Bones» med The Pogues, på albumet Rum, Sodomy and the Lash.

Den norske Tottehamsupporteren og krimforfatteren Jo Nesbø beskriver dopselgere ikledd Arsenaldrakter i boken Gjenferd (2011).

Arsenal Women

[rediger | rediger kilde]
Se Arsenal WFC

Arsenal WFC (tidligere Arsenal Ladies) er en fotballklubb for kvinner som samarbeider med Arsenal og har vunnet flerfoldige liga- og cupmesterskap.

Rekorder og statistikk

[rediger | rediger kilde]

David O'Leary har rekorden for flest spilte kamper, 722 førstelagskamper mellom 1975 og 1993. Tony Adams kommer nærmest med 669 kamper. Rekorden for en keeper tilhører David Seaman med 563 kamper.

Thierry Henry er klubbens toppscorer med 226 mål i alle konkurranser mellom 1999 og 2007, han passerte Ian Wrights rekord på 185 mål i oktober 2005. Wright satte sin rekord i 1997, og passerte da en rekord på 178 mål som Cliff Bastin satte i 1939. Henry har også klubbrekorden for antall mål i ligaen – 174 – en rekord som tilhørte Bastin inntil februar 2006.

Arsenals rekord når det gjelder tilskuere på en hjemmekamp er 73 707, satt 25. november 1998 på Wembley Stadium i mesterligakampen mot Lens. Tilskuerrekorden på Highbury er 73 295 fra uavgjortkampen (0–0) mot Sunderland, 9. mars 1935. Kapasiteten på Emirates Stadium er 60 432, så det er usannsynlig at disse rekordene vil bli slått i nær framtid.

Arsenal har også satt rekorder i engelsk fotball, ikke minst rekorden for antall år sammenhengende i øverste liga (97 sesonger ved utgangen av 2023–24). Arsenal har rekorden for flest sammenhengende ligakamper uten tap (49 mellom mai 2003 og oktober 2004), dette inkluderer alle 38 kampene i sesongen 2003–04, der Arsenal vant ligaen og ble det andre laget som vant ubeseiret. Preston North End (spilte 22 kamper) var ubeseiret i sesongen 1888–89.

Arsenal satte også en mesterligarekord i 2005–06 ved å spille ti kamper uten å slippe inn mål. Den tidligere rekorden tilhørte AC Milan og var på 7 kamper. Arsenal spilte 995 minutter uten baklengsmål, før finalen mot Barcelona der Samuel Eto'o utlignet i det 76. minutt.

Meritter

[rediger | rediger kilde]
Arsenal-laget skal til medaljeutdeling etter seriemesterskapet i 2004
TROFE ANTALL ÅR
1. divisjon/ ( –1991/92)
Premier League (1992/93– )		 13 1930/31, 1932/33, 1933/34, 1934/35, 1937/38, 1947/48, 1952/53, 1970/71, 1988/89, 1990/91
1997/98, 2001/02, 2003/04
FA-cupen 14
(rekord)		 1930, 1936, 1950, 1971, 1979, 1993, 1998, 2002, 2003, 2005, 2014, 2015, 2017, 2020
Ligacupen 2 1987, 1993
FA Charity Shield ( –2001)
FA Community Shield (2002– )		 17 1930, 1931, 1933, 1934, 1938, 1948, 1953, 1991 (delt), 1998, 1999
2002, 2004, 2014, 2015, 2017, 2020, 2023
Football League 100-årscup 1 1988/89
Messebycupen 1 1969/70
Cupvinnercupen 1 1993/94
Totalt 49
(31)		 Mange regner ikke Community Shield og FL 100-årscup som et tellende trofé og dermed anses 31 som antall "major trophies".
  • Finalist i Mesterligaen: (1) 2005-06.
  • Finalist i FA-cupen: (7) 1927, 1932, 1952, 1972, 1978, 1980 og 2001.
  • Finalist i ligacupen: (6) 1968, 1969, 1988, 2007, 2011 og 2018.
  • Finalist i Europacupen for cupvinnere: (2) 1979-80 og 1994-95.
  • Finalist i UEFA-cupen/Europaligaen: (2) 1999-2000, 2018-19
  • Finalist i Community Shield: (5) 1935, 1936, 1979, 1989

Sesonger

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Arsenals resultater

Sesong Div. Pos. FA-cup Ligacup Europa Manager Toppscorer Mål
1992-93 PL 10 Vinner Vinner - George Graham Ian Wright 15
1993-94 PL 4 4. runde Semifinale EL: Vinner George Graham Ian Wright 23
1994-95 PL 12 3. runde Kvartfinale EL: Finale George Graham, Stewart Houston Ian Wright 18
1995-96 PL 5 3. runde Semifinale - Bruce Rioch Ian Wright 15
1996-97 PL 3 4. runde 4. runde EL: 1. runde S. Houston, P. Rice, A. Wenger Ian Wright 23
1997-98 PL 1 Vinner Semifinale EL: 1. runde Arsène Wenger Dennis Bergkamp 16
1998-99 PL 2 Semifinale 4. runde CL: Gruppespill Arsène Wenger Nicolas Anelka 17
1999-00 PL 2 4. runde 4. runde EL: Finale Arsène Wenger Thierry Henry 17
2000-01 PL 2 Finale 3. runde CL: Kvartfinale Arsène Wenger Thierry Henry 17
2001-02 PL 1 Vinner 5. runde CL: 2. gruppespill Arsène Wenger Thierry Henry 24
2002-03 PL 2 Vinner 3. runde CL: 2. gruppespill Arsène Wenger Thierry Henry 24
2003-04 PL 1 Semifinale Semifinale CL: Kvartfinale Arsène Wenger Thierry Henry 30
2004-05 PL 2 Vinner Kvartfinale CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Thierry Henry 25
2005-06 PL 4 4. runde Semifinale CL: Finale Arsène Wenger Thierry Henry 27
2006-07 PL 4 5. runde Finale CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Robin van Persie 11
2007-08 PL 3 5. runde 6. runde CL: Kvartfinale Arsène Wenger Emmanuel Adebayor 24
2008-09 PL 4 Semifinale Kvartfinale CL: Semifinale Arsène Wenger Robin van Persie 11
2009-10 PL 3 4. runde 5. runde CL: Kvartfinale Arsène Wenger Cesc Fàbregas 15
2010-11 PL 4 6. runde Finale CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Robin van Persie 18
2011-12 PL 3 5. runde Kvartfinale CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Robin van Persie 30
2012-13 PL 4 5. runde Kvartfinale CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Theo Walcott 14
2013-14 PL 4 Vinner 4. runde CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Olivier Giroud 16
2014-15 PL 3 Vinner 3. runde CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Alexis Sánchez 16
2015-16 PL 2 6. runde 4. runde CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Olivier Giroud 16
2016-17 PL 5 Vinner Kvartfinale CL: 8-delsfinale Arsène Wenger Alexis Sánchez 24
2017-18 PL 6 Finale 3. runde EL: Semifinale Arsène Wenger Alexandre Lacazette 14
2018-19 PL 5 4. runde Kvartfinale EL: Finale Unai Emery Pierre-Emerick Aubameyang 22
2019-20 PL 8 Vinner 4.runde EL: 16-delsfinale Emery, Freddie Ljungberg, Arteta Pierre-Emerick Aubameyang 22
2020-21 PL 8 4. runde Kvartfinale EL: Semifinale Mikel Arteta Alexandre Lacazette 13
2021-22 PL 5 3. runde Semifinale - Mikel Arteta Bukayo Saka 11
2022-23 PL 2 4. runde 3. runde EL: 16-delsfinale Mikel Arteta G. Martinelli, M. Ødegaard 15
2023-24 PL - 3. runde 4. runde CL: - Mikel Arteta - -

Spillerstall

[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 30. august 2024 [4]

Nr. Posisjon Spiller
2 Frankrikes flagg F William Saliba
3 Skottlands flagg F Kieran Tierney
4 Englands flagg F Ben White
5 Ghanas flagg MB Thomas Partey
6 Brasils flagg F Gabriel
7 Englands flagg A Bukayo Saka
8 Norges flagg MB Martin Ødegaard
9 Brasils flagg A Gabriel Jesus
11 Brasils flagg A Gabriel Martinelli
12 Nederlands flagg F Jurriën Timber
15 Polens flagg F Jakub Kiwior
Nr. Posisjon Spiller
17 Ukrainas flagg F Oleksandr Zintsjenko
18 Japans flagg F Takehiro Tomiyasu
19 Belgias flagg A Leandro Trossard
20 Italias flagg MB Jorginho
22 Spanias flagg K David Raya
23 Spanias flagg MB Mikel Merino
29 Tysklands flagg MB Kai Havertz
30 Englands flagg A Raheem Sterling (på lån fra Chelsea)
32 Brasils flagg K Neto (på lån fra Bournemouth)
33 Italias flagg F Riccardo Calafiori
41 Englands flagg MB Declan Rice


Utlånte spillere

[rediger | rediger kilde]
Nr. Posisjon Spiller
21 Portugals flagg MB Fábio Vieira (hos Porto til 30. juni 2025)
23 Belgias flagg MB Albert Sambi Lokonga (hos Sevilla til 30. juni 2025)
24 Englands flagg A Reiss Nelson (hos Fulham til 13. juni 2025)
27 Brasils flagg A Marquinhos (hos Fluminense til 31. desember 2024)
Nr. Posisjon Spiller
31 Estlands flagg K Karl Hein (hos Real Valladolid til 30. juni 2025)
Portugals flagg F Nuno Tavares (hos Lazio til 30. juni 2025)
Irlands flagg MB Jack Henry-Francis (hos Sligo Rovers til 30. november 2024)
Englands flagg A Charles Sagoe Jr. (hos Shrewsbury til 13. juni 2025)


UEFA reserve tropp

[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 19. februar 2024 [5]

Nr. Posisjon Spiller
Danmarks flagg K Lucas Nygaard
Englands flagg K Tommy Setford
Costa Ricas flagg F Elián Quesada-Thorn
Englands flagg F Zane Monlouis
Nederlands flagg MB Salah-Eddine Oulad M'Hand
Nr. Posisjon Spiller
Englands flagg MB Jimi Gower
Englands flagg MB Josh Robinson
Englands flagg A Nathan Butler-Oyedeji
Jamaicas flagg A Khayon Edwards


Kjente tidligere spillere

[rediger | rediger kilde]

Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC

Norske tidligere spillere

[rediger | rediger kilde]
  • Norges flagg Pål Lydersen har spilt for klubben.
  • Norges flagg Håvard Nordtveit har spilt for klubben. Januar 2011 ble han solgt til Borussia Mönchengladbach.
  • Irlands flagg Sean McDermott (norskfødt) har spilt for klubben. Begynte i juli 2009, signerte kontrakt juni 2010.

Managere

[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 20. desember 2019. Kun obligatoriske kamper er tatt med i statistikken. Spilte kamper, Vunnet, Uavgjort, Tapt, mål For, mål Mot.

Navn Nasjonalitet Fra Til Statistikk
S V U T F M
Sam Hollis England August 1894 Juli 1897 95 43 14 38 213 181
Tom Mitchell Skottland August 1897 Mars 1898 26 14 4 8 66 46
George Elcoat England Mars 1898 May 1899 43 23 6 14 92 55
Harry Bradshaw England August 1899 Mai 1904 189 96 39 54 329 173
Phil Kelso Skottland Juli 1904 Februar 1908 151 63 31 57 225 228
George Morrell Skottland Februar 1908 Mai 1915 294 104 73 117 365 412
Leslie Knighton England Mai 1919 Juni 1925 267 92 62 114 330 380
Herbert Chapman England Juni 1925 6. januar 1934 403 201 97 105 864 598
Joe Shaw[6] England 6. januar 1934 Juni 1934 23 14 3 6 44 29
George Allison England Juni 1934 Juni 1947 283 131 75 77 543 333
Tom Whittaker England Juni 1947 24. oktober 1956 428 202 106 120 797 566
Jack Crayston England 24. oktober 1956 Mai 1958 77 33 16 28 142 142
George Swindin England 21. juni 1958 Mai 1962 179 70 43 66 320 320
Billy Wright England Mai 1962 Juni 1966 182 70 43 69 336 330
Bertie Mee England Juni 1966 4. mai 1976 539 241 148 150 739 542
Terry Neill Nord-Irland 9. juli 1976 16. desember 1983 414 187 117 112 601 446
Don Howe England 16. desember 1983 22. mars 1986 116 56 32 31 187 142
Steve Burtenshaw[6] England 23. mars 1986 14. mai 1986 11 3 2 6 7 15
George Graham Skottland 14. mai 1986 21. februar 1995 460 225 133 102 711 403
Stewart Houston[6] Skottland 21. februar 1995 15. juni 1995 19 7 3 9 29 25
Bruce Rioch Skottland 15. juni 1995 12. august 1996 47 22 15 10 67 37
Stewart Houston[6] Skottland 12. august 1996 15. september 1996 6 2 2 2 11 10
Pat Rice[6] Nord-Irland 16. september 1996 30. september 1996 4 3 0 1 10 4
Arsène Wenger Frankrike 1. oktober 1996 13. mai 2018 1235 707 280 248 2043 1075
Unai Emery Spania 23. mai 2018 29. november 2019 78 43 16 19 133 88
Fredrik Ljungberg[6] Sverige 29. november 2019 20. desember 2019 5 1 2 2 8 10
Mikel Arteta Spania 20. desember 2019 - 0 0 0 0 0 0

Referanser og fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.justarsenal.com/the-lowdown-on-arsenal-new-blockbuster-sponsorship-deal-with-emirates/345735
  2. ^ https://theathletic.com/3300095/2022/05/08/north-london-forever-the-goosebumps-moment-that-captured-the-spirit-of-arsenal-past-present-and-future/
  3. ^ https://www.forbes.com/lists/soccer-valuations/?sh=475c3f41198b
  4. ^ [1]
  5. ^ [2]
  6. ^ a b c d e f Var caretaker manager.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arsenal_FC&oldid=24731675»