Hopp til innhold

Blackburn Rovers FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blackburn Rovers
Blackburn Rovers Football Club
Stiftet1875
Nettsidewww.rovers.co.uk
Idrettsgren(er)Fotball
SponsorFVP Trade
KallenavnRovers
HjemmebaneEwood Park
Kapasitet31 367
LigaChampionship (2024–2025)
LandStorbritannia
StedBlackburn
Oppkalt etterBlackburn
EierV H Group
Annet19.-plass i Championship 2023–2024
Administrasjon
Adm. direktørSteve Waggott
HovedtrenerEnglands flagg John Eustace
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
26. februar 2024

Blackburn Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som ble stiftet i 1875 og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «Rovers», som er kallenavnet til Blackburn, spiller hjemmekampene sine på Ewood Park i Blackburn. Byen Blackburn ligger i den engelske regionen Lancashire i Nordvest-England, omtrent fire mil nord for Manchester.

1875–1945

[rediger | rediger kilde]

Fra oppstarten

[rediger | rediger kilde]

Den 5. november 1875 holdt to herrer ved navn John Lewis og Arthur Constantine et møte angående oppstarten av et fotballag. Dette var starten på Blackburn Rovers Football Club. Deres første kamp var mot et lokalt lag, et oppgjør som endte 1–1. Klubben var med på å starte den engelske ligaen, The Football League, som ble startet i 1888. Sesongen endte med seier til Preston, med Aston Villa og Wolverhampton Wanderers på de neste plassene. Det ble med en 4.-plass på Blackburn dette året. Året etterpå klatret de opp på 3.-plass. Deretter ble det ingen medaljer før en ny 3.-plass i 1909/1910. Det var starten på klubbens første storhetstid. Klubben kunne løfte seriegullet både i 1912 og 1914, samt at det ble en ny 3.-plass i 1915.

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Blackburn spilte i toppdivisjonen frem til dens første nedrykk i 1935/1936. I perioden mellom verdenskrigene var høydepunktet seieren i FA-cupen i 1928. Dette var klubbens sjette, og foreløpig siste seier i FA-cupen. I finalen ble Huddersfield Town slått 3–1, og Rovers første mål kom før minuttet var spilt. Det var et noe overraskende resultat, ettersom Huddersfield tok seriesølv for andre året på rad og som i årene før hadde tre strake ligagull. Serien var jevnere poengmessig den gang grunnet kun to poeng for seier. Nevnte sesong var Blackburn Rovers kun tre poeng fra nedrykk, samtidig var de tre poeng fra fjerdeplass.

Sett bort fra seieren i FA-cupen i 1928, var det ikke mye å glede seg over for fansen når det gjelder tabellplasseringene i årene mellom krigene. En sjuendeplass i 1928–1929 som ble fulgt opp med en sjetteplass året etter, var det klubben presterte av topplasseringer. Klubben var en middelhavsfarer etter dette, og frem til nedrykket i mai 1936. 44 år i toppen var fasiten.

Før krigen brøt ut i 1939 og serien tok en uønsket pause, vant Blackburn den nest øverste divisjonen. Dermed var de tilbake i det gode selskap da fotballen tok til igjen etter krigens slutt. Riktignok ble sesongen sparket i gang i 1939, men etter tre spilte kamper ble serien avbrutt.

1945–1960

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen: Spill med de nest beste

[rediger | rediger kilde]

Etter at tyskerne måtte se seg slått i 1945, begynte Blackburn også å slite. Turen gikk ned i 2. divisjon, hvor klubben forble en middelshavsfarer i fem sesonger. I de fem neste sesongene var de et topplag. Etter to strake fjerdeplasser, hadde klubben bare West Ham foran seg i 1957/1958-sesongen. Dermed kunne klubben feire opprykk etter ti sesonger blant de nest beste.

Selv om klubben fremdeles lå i 2. divisjon i 1957/1958-sesongen, greide de å slå ut storheter som Everton FC og Liverpool FC, på sin vei til semifinalen i FA-cupen. Blackburn tok sogar ledelsen mot Bolton WanderersMaine Road, men tapte de til slutt kampen. Bolton gikk helt til topps samme år i FA-cupen.

Laget som rykket opp i 1958 bestod av Woods, Eckersley, Leyland, Whelan, Johnston, McGrath, Dobing, Douglas, Clayton R., Vernon og Mclead.

Tilbake blant de store

[rediger | rediger kilde]

I tiden rundt opprykket i 1958, ble mange unge rovere introdusert på Ewood Park. Ronnie Clayton, Bryan Douglas, Roy Vernon og Peter Dobing var unggutter, sultne på suksess, samtidig som erfarne Matt Woods og Ally McLeod ble signert. Fra før av regjerte legendariske Tommy Briggs på topp.

1960-årene

[rediger | rediger kilde]

En tur til Wembley

[rediger | rediger kilde]

Blackburns foreløpig siste FA-cupfinale, var mot Wolverhampton Wanderers i 1960. Følgende spillere var i troppen: Ally MacLeod, Derek Dougan, Eddie Thomas, Bryan Douglas, Dave Whelan, Roy Isherwood, Mike England, Ronnie Clayton, Harry Leyland, Matt Woods, Peter Dobing, John Bray og Mick McGrath.

Dessverre var det ting som skjedde utenfor banen som flyttet fokus litt bort fra kampen. Flere lojale fans fikk ikke muligheten til å få tak i billetter, og Derek Dougan ba om å bli solgt. Dessuten gikk det rykter om at spillerne selv solgte billetter på svartebørsen, så forutsetningene før kampen kunne vært bedre.

I selve kampen bar spillerne preg av å ikke ha dagen. Så snart Wolves tok ledelsen, ga de aldri slipp på kampen og vant til slutt 3–0. Dette var i de dagene da bruk av innbyttere ikke var lov. Dermed måtte Blackburn slutte kampen med ti mann da Dave Whelan brakk foten. (Dette var samme Whelan som over 40 år senere brakte Wigan til Premier League).

Sesongen etter endte med en 8.-plass i ligaen og spillere som Keith Newton, Andy McEvoy aog Fred Pickering begynte å etablere seg på førstelaget. Dette kom dessverre i skyggen av at lønnstaket for spillerne ble opphevet. Viktige spillere som Dobing og Dougan forsvant. Heldigvis godtok de fleste andre avtalene i sine respektive kontrakter.

I 1962/1963 gjorde Mike England sitt inntog på laget, samtidig som backen Pickering ble gjort om til spiss og scoret imponerende 23 mål på 36 kamper.

Selv etter at lønnstaket var borte, noe som gikk i favør storklubbene, fikk Blackburn respektable plasseringer i ligaen. 11.-plassen i 1962/1963 ble fulgt opp av 7.-plass og dernest en 10.-plass. I første rekke kan klubben takke sin angrepsrekke som bestod av Ferguson, Douglas, Harrison og Pickering. Et av høydepunktene i 1963/1964-sesongen var utentvil nedsablingen av Tottenham, med sifrene 7–1. West Ham ble på 2. juledag slått 8–2 samme sesong. Skader på Douglas og Newton, samt salget av Pickering til Everton, gjorde sitt til at drømmen om seriegull ble knust. Savnet av Pickering ble glemt sesongen etter da John Byrom satte inn 25 mål på 40 kamper.

1965: På vei ned

[rediger | rediger kilde]

Sesongen 1965/1966 ble en katastrofe for klubben. De startet sesongen lenge etter de andre på grunn av et utbrudd av polio i byen. Dermed var laget på bunn, før de hadde spilt en eneste kamp, og mange påfølgende skader gjorde ikke saken enklere. De maktet bare å vinne åtte kamper totalt og nedrykk var uunngåelig.

Nedrykket førte til at Mike England gikk til Tottenham Hotspur for £95,000, John Byrom til Bolton og Fred Else ble frigitt. På den positive siden handlet de inn den walisiske landslagsspilleren, Barrie Hole, fra Cardiff City for £40,000.

Ved å vinne de tre første kampene ble de utropt som opprykkskandidater. Dette ble forsterket etter innkjøpet av John Connelly, som samme sommer var i Englands tropp som vant VM på hjemmebane.

Utenfor banen ble en tidligere rover, Eddie Quigley, ansatt som ny assistent-manager. Hans taktiske kunnskaper kom godt med i jakten på opprykk og det gikk ikke lang tid før Quigley fikk hovedansvaret for laget. Da Rovers i påsken samme år tapte hjemme for Coventry, svant opprykksdrømmen. Men 4.-plassen var likevel en respektabel plasseringen sesongen sett under ett.

To av de tre sesongene som fulgte, endte på 8.-plass. Men i mellom disse endte Blackburn på 19.-plass. Den sesongen var samtidig en avskjed med legendene Douglas og Clayton. Ferguson og Hole forsvant også ut dørene etter denne sesongen. Tilbake kom Johnny Carey, nå som administrativ manager, i januar 1969. Han la de finansielle bekymringene til side og hentet inn Ken Knighton, Alan Hunter og Brian Hill for tilsammen £ 100 000. Dessverre var klubben nødt til å slippe Keith Newton til Everton, noe som var med på å vise hvilken vei det bar.

1970-årene

[rediger | rediger kilde]

Besøk i 3.divisjon

[rediger | rediger kilde]

I de forhenværende sesongene hadde Blackburn startet sesongene bra, for så å falle av mot slutten. Dette var ikke tilfellet i 1970/1971. Da hadde klubben en dårlig start, og ting ble bare verre. Klubben brukte rekordsummen £ 60 000 for Jimmy Kerr. Han spilte bare elleve kamper før han ble skadet og ble nødt til å legge opp.

Samme sesong, når Blackburn hadde en liten god periode, solgte de Ken Knighton til Hull City for £ 60 000. Dette måtte gjøres for å bedre den forferdelige økonomiske situasjonen. Dermed forsvant Blackburn stille og rolig ned i 3. divisjon.

Det ble en dårlig start på den nye sesongen i ny liga. Til tross for at klubben hadde ansatt Ken Furphy som manager. Han hadde god erfaring med spill i de lavere divisjoner. Den dårlige starten førte til økt transferaktivitet. Alan Hunter og Graham Moseley forsvant. Bobby Bell forsvant også, etter kun 14 dager dager i klubben. Grunnen var at klubben etter salget satt med £ 30 000 fortjeneste. Av de som kom inn var blant annet Tony Field, Barry Endean og Johnny Price. Et annet viktig kjøp var signingen av forsvaren John McNamee. Han ble hentet for å bringe muskler inn i det bakre ledd.

Sesongen etter var laget mer samspilt, og laget spilte i en periode 19 kamper på rad uten tap. Dessverre var Blackburn for langt bak til å ta igjen Notts County, og det endte med 3.-plass.

1973/1974-sesongen var en stor skuffelse. Ken Furphy forlot klubben til fordel for Sheffield United og Rovers fikk Gordon Lee som ny manager. Manageren brukte lang tid på å evaluere laget og samspille nytt lag, dermed endte laget på 18.-plass.

Manageren brukte foran den neste sesongen tiden til å restrukturere laget. Han hadde allerede mye talent i laget med Parkes, Heaton, Fazackerley og Metcalfe. Laget ble ytterligere forsterket med Ken Beamish, Graham Hawkins og Graham Oates. Blackburn tok grep fra start av og kjempet i tet, og de hadde hjemmepublikum med seg. 2. juledag samlet det seg imponerende 24 000 tilskuere på Ewood Park. En av de hardeste opprykksrivalene var Plymouth. Etter å ha tapt 2–1 hjemme, ville Rovers ha revansje på bortebane. Det startet ikke bra, med to mål i mot. Blackburn reduserte før pause, og en fantastisk 2. omgang ga dem en flott 5–2 seier.

Blackburn lå på 1.-plass foran siste serierunde, og 21 000 hadde møtt opp for å følge Rovers mot Wrexham. Bare et 5-målstap kunne hindre dem tittelen. Det store pulikumsoppmøtet til tross; oppgjøret endte målløst.

The Bald Eagle has landed

[rediger | rediger kilde]

Gordon Lee forsvant til Newcastle United etter opprykket. Jim «The Bald Eagle» Smith tok over, men klubben slet i gjensynet med 2. divisjon. Klubben innkasserte bare 38 poeng, noe som holdt til 15.-plass.

Sesongen etter var det antydning til forbedringer og klubben endte på 12.-plass. I 1977–1978 var klubben en av opprykkskandidatene, takket være gode offensive spillere i Kevin Hird, Dave Wagstaffe og John Bailey. Et høydepunkt denne sesongen var seieren på Turf Moor mot rivalen Burnley på 2. juledag. Kampen var ikke så jevn som resultatet 3–2 skulle tilsi. Sesongen endte med bare tre poeng på siste åtte kamper. Det ble 5.-plass.

Det var i denne elendige sesongavslutningen Jim Smith bestemte seg for at han hadde bedre karrieremuligheter i Birmingham City. Jim Iley erstattet Smith. Hans opphold varte bare i 172 dager, og førte bare til dårlige resultater, misfornøyde spillere og oppgitte fans.

Howard Kendall

[rediger | rediger kilde]

John Pickering fikk oppgaven å bringe skuta tilbake på rett kjøl. Til tross for seier i de tre siste kampene, måtte laget ta den tunge veien tilbake til 3. divisjon.

Før sesongen tok til, gjorde klubben noe de ikke hadde gjort før; de ansatte spillende manager. Navnet var Howard Kendall. Selv om han ikke fikk den starten han hadde ønsket og klubben lå et godt stykke bak teten ved juletider, snudde det seg dramatisk. Fra og med 12. januar 1980, vant Blackburn 13 av 14 kamper. Opprykket var i boks da kalenderen viste mai, og de havnet på 2.-plass.

1980-årene

[rediger | rediger kilde]

En middelhavsfarer i 2. divisjon

[rediger | rediger kilde]

Den følgende sesongen imponerte Rovers og tok 2. divisjon med storm. Bare målforskjell sørget for at det ikke ble opprykk for andre på rad. 4.-plassen de fikk dette året, skulle vise seg å bli klubbens beste ligaplassering, frem til Jack Walker tok over.

Arbeidet Kendall gjorde i Blackburn hadde ikke gått upåaktet hen. Sommeren 1981 sa han fra seg managerjobben og gikk til 1.-divisjonslaget Everton.

Inn kom Bobby Saxton, da klubben gikk tilbake til sin politikk om å ansette managere med erfaring fra de lavere divisjoner. Den dårlige økonomien til tross, kunne Saxton signere Ian Miller og Terry Gennoe m.fl.

Etter to sesonger på midten av tabellen, kunne han innkassere en flott 6.-plass. Sesongen etter der igjen var Blackburn en virkelig opprykkskandidat første del av sesongen. De toppet tabellen ved juletider, men derifra og inn falt de til 5.-plass. Fansen ville ha forsterkninger, men på samme måte som Saxton var lojal mot sine spillere fortsatte styret med å støtte sin manager.

Wembley-tur og internasjonale innkjøp

[rediger | rediger kilde]

1985/1986-sesongen var en ny nedtur i Rovers-historien. Saxton var manager for et aldrende lag, et lag som ikke greide å finne formen. Det måtte seier til i siste kamp for å unngå nedrykk. Seier 3–1 over Grimsby sikret ny kontrakt.

Ved juletider i 1986 var Rovers på bunn igjen, og styret tok det steget i å sparke sin manager. For første gang tok Tony Parkes jobben som såkalt caretaker manager. En jobb han i fremtiden skulle ha ved flere anledninger. Parkes løftet laget flere hakk, og etter å ha ansatt Don Mackay som manager, ble det en respektabel 12.-plass.

Sesongen vil bli husket for noe helt annet. Chelsea FC ble slått i semifinalen i Full Members' Cup. Det betydde første tur til Wembley på over et kvart århundre. Nesten 30 000 supportere reiste til London, og fikk se Colin Hendry gi laget deres seieren over Charlton Athletic med kampens eneste mål. I tillegg til målscorer Hendry, spilte blant annet Ian Miller, Chris Price, Simon Garner, Simon Barker, Glenn Keeley, Vince O'Keefe og Alan Ainscow.

I Mackays første sesong ble det 5.-plass på Rovers. Mackay handlet inn store navn som Steve Archibald, Ossie Ardiles og Frank Stapleton, noe som gjorde noe med klubbens navn utad.

Don Mackay

[rediger | rediger kilde]

Mackay greide oppgaven med å gjøre Blackburn til et topplag på det nest øverste nivå i England. Tre sesonger på rad endte alle med 5.-plasser. Nå ville fansen ha opprykk, og de spurte seg selv om klubben virkelig ville det samme. Klubben forsterket ikke stallen nevneverdig under disse tre nevnte sesongene. Det toppet seg for fansen da Blackburn spilte defensivt i hjemmemøte mot Swindon i play-off semifinalen i 1990. Og sesongen etter ble det 19.-plass i ligaen.

1990-årene

[rediger | rediger kilde]

«Uncle Jack» tar over

[rediger | rediger kilde]

Da den styrtrike Rovers-supporteren Jack Walker tok over klubben, var det for sent til å unngå en begredelig 19.-plass i sesongen 1990/1991 i den gamle 2. divisjonen. I starten av den neste sesongen satt Don Mackay fremdeles i managerstolen. Men det tok ikke lang tid før han fikk sparken, og den 12. oktober 1991 ansatte Walker Kenny Dalglish som ny manager. Den tidligere skotske fotballspilleren, med suksess både som spiller og manager, hadde vært uten jobb etter at han sluttet i Liverpool FC noen måneder tidligere. Etter seks år i Liverpool hadde han vunnet fem store titler i Merseyside-klubben. Ved juletider samme år lå Blackburn på 3.-plass og fansen drømte om opprykk. Innkjøpene av Alan Wright, Colin Hendry, Mike Newell og Tim Sherwood, fikk fart i sakene. En skade på stjernespissen Newell satte en liten stopper på opprykksdrømmen. Klubben gikk på 6. strake tap og det var antydning til krise. Med seier i siste kamp i sesongen, klarte de å berge 6.-plassen – den siste av plassene som gir play-off. I semifinalen lå Blackburn under 0–2 hjemme for Derby County etter et kvarter spill. To mål før og to mål etter pause sikret 4–2 seier og et godt utgangspunkt for returmøtet. Derby vant den påfølgende kampen 2–1, og dermed gikk Rovers til finalen med sammenlagtseier. I finalen ventet Leicester City, og et straffespark av Mike Newell sikret opprykket. Nå kunne hele klubben glede seg over opprykk til 1. divisjon, som skulle skifte navn til Premier League. Dermed var Blackburn sammen med Aston Villa og Everton de eneste lagene som var med på å starte både The Football League tilbake i 1888, og nå Premier League som så sitt lys i 1992/1993.

Klubben tok en sterk 4.-plass i sin første sesong i Premier League. Sesongen etter kjempet de med Manchester United om gullet, og vant blant annet hjemmemøtet 2–0 etter to mål av Alan Shearer. Men seriegullet gikk til Alex Ferguson.

Seriemesterskap

[rediger | rediger kilde]

Ett år senere var det Kenny Dalglish som kunne juble høyest. 1994/1995-sesongen er den mest minnerike i klubbens nyere historie.

Spissduoen Shearer/Sutton sørget for 49 mål og bidro sterkt til seriegullet. Men taktikken til Dalglish var også genial. Han hadde en fabelaktig keeper i Tim Flowers, og defensiv trygghet i bautaen Colin Hendry og Ian Pearce. Henning Berg sine lange oppspill mot spissene var alltid farlige. På motsatt back var alltid Graeme Le Saux med fremover, siden vestreving Jason Wilcox likte å trekke innover i banen. Stuart Ripley driblet seg tett oppover linja på høyreving og hadde mange assister. Mens kaptein Tim Sherwood var hjernen på midtbanen, godt hjulpet av arbeidsjernet Mark Atkins, som spilte fast siden David Batty var skadet helt til det gjenstod fire kamper. På benken hadde Dalglish gode alternativer i Mimms, Warhurst, Wright, Gale, Slater, Gallacher og Newell.

Klubben kan takke Jack Walker for seriegullet. Han ga Kenny Dalglish frie tøyler. Dalglish gjorde mange gode kjøp frem til seriegullet ble sikret. Sherwood, Le Saux, Berg, Pearce og Robbie Slater var alle sentrale og kostet kun £2 millioner. Derimot måtte klubben ut med det tidobbelte for å sikre seg Shearer, Flowers, Batty, Gallacher, Ripley, Warhurst og Sutton. Men Blackburn gjorde god butikk, og solgte ovennevnte tolv spillere for tilsammen £50 millioner.

Tilbake til hverdagen

[rediger | rediger kilde]

Etter ligagullet sa Dalglish opp jobben som manager, og Ray Harford tok over. Ingen klare forsterkninger ble hentet inn, og det ble med en 7.-plass i serien. Året etter fikk en katastrofal start. Klubben spilte 10 kamper fra start uten å vinne. Manageren fikk sparken og Tony Parkes tok over som caretaker-manager foran hjemmemøtet med Liverpool FC. Blackburn viste seg plutselig fra en ny side og vant 3–0. Etter den dårlige starten, var ikke 13.-plassen noen dårlig plassering. Så startet jakten på ny manager. Sven-Göran Eriksson stod øverst på ønskelista til Robert Coar og resten av ledelsen. Etter at Eriksson hadde vært på Ewood Park og sett på treningsfasalitetene ble de muntlig enige om en avtale, men inntil videre var han under kontrakt med Sampdoria. Eriksson ble aldri ansatt som trener, isteden måtte han bli i Italia, blant annet på grunn av barna etter skilsmissen med kona. Han tok over Lazio sommeren 1997. Jakten på ny manager fortsatte. Valget falt på Roy Hodgson og den neste sesongen ble en stor opptur. Med Kevin Gallacher og Chris Sutton som scoret på bestilling, ble det 6.-plass og Europacupspill. Det skulle imidlertid vise seg at stallen ikke taklet spill både i serie og i Europa. I desember mistet Hodgson jobben, etter kun halvannet år i sjefsstolen. Den sukssesrike assistenten til Alex Ferguson i Manchester United, Brian Kidd, ble ny sjef. Dessverre ble det ingen suksess for ham i Rovers. Han greide ikke løfte skuta og det endte med 19.-plass og nedrykk.

To år i 1. divisjon

[rediger | rediger kilde]

Sesongen begynte dårlig og Brian Kidd ble avskjediget. Tony Parkes kom nok en gang inn som caretaker-manager. Det ble suksess med én gang. Åtte kamper ble spilt uten tap, og Parkes antydet for første gang at han var interessert i manager-jobben. Han takket ja til tilbudet om å lede laget ut sesongen..

Høydepunktet i sin korte manager-karriere, var 1–0 seieren over Liverpool på Anfield i FA-cupens 4. runde. Det var en stor smell for Liverppol da Nathan Blakes scoring sendte Merseyside-klubben ut av cupen.

Dessverre for Parkes og Blackburn knuste Alan Shearer cup-drømmen på Ewood Park med sine mål i den påfølgende runden.

Da kalenderen viste mars, var laget i dårlig form, og etter et skuffende hjemmetap mot Crewe vokste spekulasjonene om at Graeme Souness skulle ta over. Tirsdag 14. mars offentliggjorde klubben at Souness var den nye manageren. Klubben valgte, etter samtaler med klubbeier Jack Walker, at de ikke ville vente til sesongen var over før de ansatte ny manager. Dette for å gi den nye manageren bedre tid til å bygge et lag for å få en flying start på kommende sesong.

I april samme år kom nyheten om at Jack Walker var alvorlig syk. I en pressemelding ble det sagt at han var utskrevet fra sykehuset og at han skulle pleies hjemme.

Sesongen endte skuffende med at Manchester City kunne feire sitt opprykk på Ewood Park 7. mai.

Souness brukte sommeren til å forsterke stallen. Han hentet inn Stig Inge Bjørnebye, fra gamleklubben Liverpool. I tillegg hentet han den målfarlige midtbanespilleren Craig Hignett fra Barnsley, samt den unge lovende spissen Marcus Bent fra Sheffield United.

Årtusenskiftet

[rediger | rediger kilde]

Jack Walker går bort

[rediger | rediger kilde]

Like etter ligastart, nærmere bestemt 18. august 2000, fikk fansen den beskjeden de hadde fryktet. Mannen som hadde forvandlet Blackburn til et storlag igjen, Jack Walker, var gått bort. Han ble beskrevet som klubbens største supporter, og det hadde han siden overtakelsen i 1990-årene, vist gjennom sine store investeringer i klubben. Et av de beste treningsfasilitetene i England, forbedret stadion, nytt lag og ligagull. Alt dette på grunn av én mann. Han sikret også klubbens fremtid økonomisk etter sin bortgang ved å testamentere verdiene sine til en stiftelse, Walker Trust, som eide klubben frem til det nye eierskiftet høsten 2010.

Sesongen til Blackburn tok ikke helt av før Craig Hignett kom tilbake fra skade. Souness handlet også inn Mark Hughes for å få mer rutine i laget. Hughes kunne ikke fått en bedre start, da han scoret to mål i 3–2 seieren mot Tranmere Rovers. Med Hignett tilbake på laget, vant laget seks kamper på rad, klatret opp på play-off og tettet luka opp til plassene som ga direkte opprykk. Et av høydepunktene var den overbevisende 5–0 seieren over erkerival Burnley på Ewood Park. Av spillerne som virkelig viste seg frem denne sesongen var toppscorer Matt Jansen og den svært talentfulle egenproduserte midtbanespilleren David Dunn, som også visste hvor målet stod. Det var Jansen som headet inn vinnermålet borte mot Preston som sikret 2.-plassen og opprykk. Dessverre for Jansen, var han året etter innblandet i en ulykke med motorsykkel da han var på ferie. Han ble alvorlig skadet, og fotballspilleren Matt Jansen fant aldri tilbake til sitt sanne jeg.

Ligacup-triumf

[rediger | rediger kilde]

Klubbens gjensyn med Premier League var svært respektabel; 10.-plass. Enda mer imponerende; for første gang i klubbens historie vant klubben Ligacupen. En spennende finale ble spilt mot TottenhamMillennium Stadium i Cardiff. Souness valgte å plassere Mark Hughes i en litt uvant rolle som defensiv midtbane. Han storspilte, Cole og Jansen scoret hvert sitt mål og kaptein Henning Berg kunne løfte troféet.

Den såkalt vanskelige 2. sesongen, ble ikke så vanskelig som historien tilsier. Klubben kapret 6.-plassen og gjorde seg fortjent til UEFA-cupspill. Som Blackburn har vist og gjort før, spill i Europa og seriespill lar seg ikke kombinere. Først skuffet Blackburn i første kampen i UEFA-cupen. De tok imot CSKA Sofia hjemme på Ewood Park og spilte 1–1. Returmøtet gikk bra i starten. David Thompson, Damien Duff og Egil Østenstad scoret for Blackburn, og fansen trodde det skulle bli enkelt. Men i sedvanlig Blackburn-ånd, gjorde de det om til en thriller for fansen. Bulgarerne maktet å score tre mål på de siste 20 minuttene. Blackburn-tilhengerne slapp med skrekken, og Rovers gikk videre på bortemåls-regelen.

I neste runde ble Blackburn satt opp mot Celtic FC. Første møte ble spilt i Skottland og Blackburn spilte fremragende fotball. Dessverre er ikke fotballen alltid rettferdig, og Celtic scoret vinnermålet like før slutt. Returmøtet på Ewood, ble en gedigen nedtur. Skottene kunne reise hjem med 2–0 seier, noe som betydde exit i UEFA-cupen.

På dette tidspunktet, oktober, gikk det faktisk bra i ligaen. Arsenal ble slått 2–1 på Highbury og førte Rovers opp på en foreløpig 7.-plass. Avslutningen av sesongen stod ikke helt i stil, og Rovers måtte ta til takke med 15.-plass.

15.-plassen ble kopiert i året etter. Dette var Souness' siste sesong som manager i klubben. Han hadde i sin managerperiode i Blackburn kommet på kant med flere Blackburn-spillere. David Dunn, Keith Gillespie, Henning Berg samt Andy Cole, som han selv hentet inn, var noen av spillerne som så seg nødt til å forlate klubben etter å ha kommet på kant med Souness.

I tillegg til Cole, hentet Souness inn viktige bidragsytere som Brad Friedel, Tugay, Lucas Neill, Steven Reid, David Thompson og Andy Todd. Noe av det siste han gjorde, var å hente Morten Gamst Pedersen fra Tromsø. I august 2004 forlot han Ewood Park til fordel for den ledige managerjobben i Newcastle United.

«Sparky» tar over

[rediger | rediger kilde]

Nestemann i sjefstolen på Ewood Park ble den tidligere Manchester United-helten Mark Hughes, eller «Sparky». Han trakk seg som landslagssjef for Wales for å kunne ta jobben like etter Souness forlot klubben. Hughes spilte i klubben fra 2000 til 2002, og fikk med seg opprykk og ligacupseier. Hughes fikk en tøff førstesesong. Forsvaret var lekk, og han måtte rydde opp etter sin forgjenger. Men som regelen var og er, måtte han vente til overgangsvinduet åpnet i januar før han kunne forsterke forsvarsrekka. Han hentet inn forsvarsklippen Ryan Nelsen og defensive midtbanespillere i Robbie Savage og Aaron Mokoena. Selv om det ble 15.-plass, viste laget tegn på forbedringer i forsvarsspillet.

Sesongen etter høstet Hughes frukter av det hardet arbeidet. Blackburn gjentok bedriften fra 2003 med sjetteplass i 2005/2006 og nok en gang spill i UEFA-cupen.

Klubben kom seg gjennom gruppespillet i UEFA-cupen den påfølgende sesongen, men Bayer Leverkusen ble akkurat for sterke, vant 3–2 sammenlagt, i utslagsrunden. De slo også ut Luton, Everton, Manchester City og Arsenal før de møtte Chelsea i semifinalen i FA-cupen. Blackburn hang godt med, og det måtte ekstraomganger til for at Chelsea skulle få seiersmålet. En tiendeplass i ligaen gjorde at det ble en sesong på det jevne. Men Rovers deltok i Intertoto-cupen den påfølgende sommeren, og sikret seg gjennom den ny deltakelse i UEFA-cupen.

I sesongen 2007/2008 gjorde klubben det langt bedre i ligaen enn ute i Europa. Larissa fra Hellas vant over to kamper, og det var ikke nevneverdig suksess i de hjemlige cupene. Rovers lå på øvre halvdel gjennom hele sesongen. Innkjøpet av Roque Santa Cruz gjorde sitt til at klubben havnet foran mer pengesterke lag som Tottenham, Newcastle og West Ham. Store deler av sesongen stilte Mark Hughes med en 11`er som tilsammen kostet det Tottenham betalte for benkesliter Darren Bent. Hughes beviste sin kløkt på overgangsmarkedet, ved å hente billige og gode spillere. Midtstopperne Ryan Nelsen og Christopher Samba kostet £ 400 000 tilsammen. Begge ble ved flere anledninger koblet til storklubber i Europa, bl.a. AC Milan.

Mark Hughes forlot Blackburn og tok over Manchester City i juni 2008, da han uttalte at han hadde oppnådd det han kunne i klubben med tanke på hvilke midler han hadde til rådighet. Etter en runde på jakt etter ny manager, med bl.a Michael Laudrup og Henning Berg blant de aktuelle, endte man opp med Mark Hughes` tidligere lagkamerat i Manchester United; Paul Ince.

Nedtur under Ince

[rediger | rediger kilde]

Ince ble ansatt etter å ha hatt suksess i de lavere divisjoner. Han reddet bl.a Macclesfield fra nedrykk og førte MK Dons til opprykk fra League 2. En av spillerne på opprykkslaget, Keith Andrews, tok han med seg til Blackburn Rovers. Et billig, men mye kritisert kjøp av Ince, men det viste seg at Andrews taklet divisjonsforskjellen mye bedre enn Ince selv og Andrews fikk også mye spilletid etter at Sam Allardyce tok over.

Ince fikk sparken 16. desember 2008 etter elleve kamper uten seier. Det toppet seg med 3–0 tapet for Wigan 13. desember. Dagen etter, 17. desember, ble tidligere Bolton- og Newcastle-manageren Sam Allardyce ansatt som ny sjef. Rovers tapte seks kamper på rad før Allardyce ble ansatt. I de seks påfølgende kampene ble det ingen tap.

2010-årene

[rediger | rediger kilde]

Big Sam løfter laget

[rediger | rediger kilde]

Rovers tapte seks kamper på rad før Allardyce ble ansatt. I de seks påfølgende kampene ble det ingen tap. Han førte laget bort fra nedrykksstriden og endte sesongen på en 15.-plass. I Allardyces første og eneste hele sesong endte laget på 10.-plass. Han hentet også en del spillere til Ewood Park. De mest markante signeringene var Míchel Salgado, Steven N'Zonzi, Nikola Kalinić, El Hadji Diouf og Gaël Givet.

Nye eiere

[rediger | rediger kilde]

Utover høsten 2010 begynte ryktene å versere om at noen mulige nye eiere hadde meldt seg. Indiske Venkateshwara Hatcheries Group fikk til slutt tilslaget og overtok driften av klubben 19. november 2010. De nye eierne uttalte at de ikke ville gjøre store forandringer i klubben. Men 13. desember 2010 sparket de manager Sam Allardyce. De lot førstelagstrener Steve Kean overta midlertidig. I januar 2010 overtok Kean permanent og skrev under på en kontrakt over to år. Senere ble tidligere Arsenal-spiller, danske John Jensen hentet inn som assistentmanager. Det var ikke bare manager Allardyce som forlot klubben i denne perioden. Sentrale ledere som John Williams og Tom Finn gikk også ut portene i kjølvannet av eierskiftet.

Steve Kean med en dårlig start

[rediger | rediger kilde]

Andre halvdel av sesongen 2010/2011 ble en gedigen nedtur for Blackburn Rovers. Laget sank fra en trygg plassering under Sam Allardyce, til nedrykksstrid under Steve Kean. Det gikk så langt at det ble holdt demonstrasjoner for å få Steve Kean fjernet fra managerposten. Plassen ble berget i siste serierunde, mot nedrykksrival Wolverhampton Wanderers på bortebane. Blackburn Rovers spilte en god førsteomgang og vant 3–2. Etter de nye eierne proklamerte med at klubben ikke lenger var en klubb som var nødt til å selge sine beste spillere, startet sommerhandelen dårlig ved salget av stortalentet Phil Jones til erkerival Manchester United.

Ewood Park

Blackburn Rovers har helt siden 1890 spilt sine hjemmekamper på Ewood Park. Stadionet har en kapasitet på 31 367 seter. Det har lenge vært det eldste stadionet som har vært brukt i Premier League, inntil nylig da Sheffield United rykket opp. De spiller sine kamper på Bramall Lane, som ble bygget året før Ewood Park.

Etter at stålmilliardær og Blackburn-eier, Jack Walker, tok over klubben på begynnelsen av 1990-årene, fikk stadionet et nytt ansikt. Tre av tribuneseksjonene ble bygd om. Hovedtribunen har fått navnet etter eieren; Jack Walker Stand. På motsatt ligger seksjonen som ligger mot elva. Den har fått det passende navnet Riverside Stand. Kortsidene har navnene Darwen End og Blackburn End.

Ewood Park var lenge aktuell som en av arenaene som skulle brukes under fotball-EM i England i 1996. Dessverre for stadionet og byen ble blant annet City Ground i Nottingham valgt isteden. Ni år senere fikk klubben et lite plaster på såret da fotball-EM for kvinner ble arrangert i 2005. Ewood Park var arena for to av gruppespillskampene, samt finalen.

Siden Blackburn Rovers er det eneste laget som har vunnet FA-cupen tre år på rad, har de lov til å ha klubblogoen på hjørneflaggene. Dette til tross for at de spilte sine kamper på Leamington Road Ground da de vant disse titlene.

Hjemmebaner

[rediger | rediger kilde]
1876–1877 :Oozehead Ground
1877–1878 :Pleasington Cricket Ground
1878–1881 :Alexandra Meadows
1881–1890 :Leamington Road Ground
1890– :Ewood Park
Ewood Park
Nutall Street
Blackburn
Lancashire
BB2 4JF

Tilskuerrekord

[rediger | rediger kilde]

62 522 mot Bolton Wanderers, 2. mars 1929 (FA-cupens 6. runde)

Tilskuersnitt

[rediger | rediger kilde]
  • 2002–2003: 26 226
  • 2003–2004: 24 376
  • 2004–2005: 22 315
  • 2005–2006: 21 015

Selv om Blackburn har det 12. største stadionet i Premier League, målt etter tilskuerkapasitet, så har klubben problemer med å fylle stadionet. Klubben ligger på bånn i forhold til de andre lagene i divisjonen når det gjelder ledige seter, da det gjennomsnittlig er over 25 % ledige seter. På den annen side er Blackburn utvilsomt det laget som har flest tilskuere i forhold til størrelsen på byen. Blackburns innbyggertall er 105 085. Blackburn er som en småby å regne i forhold til London (7,5 millioner), Birmingham (1 million), Leeds (770 000), Manchester (450 000) og Liverpool(456 000).

TROFE ANTALL ÅR
Football League 2 1911/1912, 1913/1914
Premier League 1 1994/1995
FA-cupen 6 1884, 1885, 1886, 1890, 1891, 1928
Ligacupen 1 2002
FA Charity Shield 1 1912
Full Members Cup 1 1987
FA Youth-cup 1 1959
  • Vinner av 2. divisjon: 1938/1939.
  • Vinner av 3. divisjon: 1974/1975.
  • Finalist i FA-cupen: 1882 og 1960.

Liga-historie

[rediger | rediger kilde]
Sesong Divisjon Posisjon Spesielle hendelser
1888–1889 Football League 4
1889–1890 Football League 3
1890–1891 Football League 6
1891–1892 Football League 9
Football League skiftet navn til 1. divisjon
1892–1893 1. divisjon 9
1893–1894 1. divisjon 4
1894–1895 1. divisjon 5
1895–1896 1. divisjon 8
1896–1897 1. divisjon 14
1897–1898 1. divisjon 15
1898–1899 1. divisjon 6
1899–1900 1. divisjon 14
1900–1901 1. divisjon 9
1901–1902 1. divisjon 4
1902–1903 1. divisjon 16
1903–1904 1. divisjon 15
1904–1905 1. divisjon 13
1905–1906 1. divisjon 9
1906–1907 1. divisjon 12
1907–1908 1. divisjon 15
1908–1909 1. divisjon 4
1909–1910 1. divisjon 3
1910–1911 1. divisjon 12
1911–1912 1. divisjon 1 Seriemestere
1912–1913 1. divisjon 5
1913–1914 1. divisjon 1 Seriemestere
1914–1915 1. divisjon 3
En pause i serien grunnet 1. verdenskrig
1919–1920 1. divisjon 20
1920–1921 1. divisjon 11
1921–1922 1. divisjon 15
1922–1923 1. divisjon 14
1923–1924 1. divisjon 8
1924–1925 1. divisjon 16
1925–1926 1. divisjon 12
1926–1927 1. divisjon 18
1927–1928 1. divisjon 12
1928–1929 1. divisjon 7
1929–1930 1. divisjon 6
1930–1931 1. divisjon 10
1931–1932 1. divisjon 16
1932–1933 1. divisjon 15
1933–1934 1. divisjon 8
1934–1935 1. divisjon 15
1935–1936 1. divisjon 22 Nedrykk
1936–1937 2. divisjon 12
1937–1938 2. divisjon 16
1938–1939 2. divisjon 1 Opprykk
En pause i serien grunnet 2.verdenskrig
1946–1947 1. divisjon 17
1947–1948 1. divisjon 21 Nedrykk
1948–1949 2. divisjon 14
1949–1950 2. divisjon 16
1950–1951 2. divisjon 6
1951–1952 2. divisjon 14
1952–1953 2. divisjon 9
1953–1954 2. divisjon 3
1954–1955 2. divisjon 6
1955–1956 2. divisjon 4
1956–1957 2. divisjon 4
1957–1958 2. divisjon 2 Opprykk
1958–1959 1. divisjon 10
1959–1960 1. divisjon 17
1960–1961 1. divisjon 8
1961–1962 1. divisjon 16
1962–1963 1. divisjon 11
1963–1964 1. divisjon 7
1964–1965 1. divisjon 10
1965–1966 1. divisjon 22 Nedrykk
1966–1967 2. divisjon 4
1967–1968 2. divisjon 8
1968–1969 2. divisjon 19
1969–1970 2. divisjon 8
1970–1971 2. divisjon 21 Nedrykk
1971–1972 3. divisjon 10
1972–1973 3. divisjon 3
1973–1974 3. divisjon 13
1974–1975 3. divisjon 1 Opprykk
1975–1976 2. divisjon 15
1976–1977 2. divisjon 12
1977–1978 2. divisjon 5
1978–1979 2. divisjon 22 Nedrykk
1979–1980 3. divisjon 2 Opprykk
1980–1981 2. divisjon 4
1981–1982 2. divisjon 10
1982–1983 2. divisjon 11
1983–1984 2. divisjon 6
1984–1985 2. divisjon 5
1985–1986 2. divisjon 19
1986–1987 2. divisjon 12
1987–1988 2. divisjon 5
1988–1989 2. divisjon 5
1989–1990 2. divisjon 5
1990–1991 2. divisjon 19
1991–1992 2. divisjon 6 Opprykk
1.divisjon skifter navn til Premier League
1992–1993 Premier League 4
1993–1994 Premier League 2
1994–1995 Premier League 1 Seriemestere
1995–1996 Premier League 7
1996–1997 Premier League 13
1997–1998 Premier League 6
1998–1999 Premier League 19 Nedrykk
1999–2000 1. divisjon 11
2000–2001 1. divisjon 2 Opprykk
2001–2002 Premier League 10
2002–2003 Premier League 6
2003–2004 Premier League 15
2004–2005 Premier League 15
2005–2006 Premier League 6
2006–2007 Premier League 10
2007–2008 Premier League 7
2008–2009 Premier League 15
2009–2010 Premier League 10
2010–2011 Premier League 15
2011–2012 Premier League 19 Nedrykk
2012–2013 Championship 17
2013–2014 Championship 8
2014–2015 Championship 9
2015–2016 Championship 15
2016–2017 Championship 22 Nedrykk
2017–2018 League One 2 Opprykk
2018–2019 Championship 15

Plasseringer i øverste divisjon

[rediger | rediger kilde]

Blackburn Rovers har vært tilsammen 65 sesonger i toppdivisjonen. Nedenfor er en oversikt over hyppigheten på hver plassering:

Plassering Antall ganger
15.-plass 9 ganger
6.-plass 5 ganger
4.-plass 5 ganger
8.-plass 4 ganger
9.-plass 4 ganger
10.-plass 5 ganger
12.-plass 4 ganger
14.-plass 4 ganger
16.-plass 4 ganger
1.-plass 3 ganger
3.-plass 3 ganger
7.-plass 3 ganger
5.-plass 2 ganger
11.-plass 2 ganger
13.-plass 2 ganger
17.-plass 2 ganger
22.-plass 2 ganger
19.-plass 2 ganger
2.-plass 1 gang
18.-plass 1 gang
20.-plass 1 gang
21.-plass 1 gang

Spillerstall

[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 19. september 2024 [1]

Nr. Posisjon Spiller
1 Englands flagg K Aynsley Pears
2 Englands flagg F Callum Brittain
3 Englands flagg F Harry Pickering
4 Englands flagg F Kyle McFadzean
5 Skottlands flagg F Dominic Hyam
6 Norges flagg MB Sondre Tronstad
7 Islands flagg A Arnór Sigurðsson
8 Englands flagg MB Todd Cantwell
9 Senegals flagg A Makhtar Gueye
10 Englands flagg A Tyrhys Dolan
11 Englands flagg MB Joe Rankin-Costello
12 Ungarns flagg K Balázs Tóth
13 Englands flagg K Joe Hilton
Nr. Posisjon Spiller
14 Østerrikes flagg A Andreas Weimann
15 Englands flagg F Danny Batth
16 Englands flagg F Scott Wharton
17 Englands flagg F Hayden Carter
19 Wales’ flagg MB Ryan Hedges
20 Englands flagg A Harry Leonard
21 Englands flagg MB John Buckley
23 Japans flagg A Yuki Ohashi
24 Wales’ flagg F Owen Beck (på lån fra Liverpool)
27 Englands flagg MB Lewis Travis
33 Englands flagg MB Amario Cozier-Duberry (på lån fra Brighton)
42 Englands flagg MB Lewis Baker (på lån fra Stoke)


Utlånte spillere

[rediger | rediger kilde]
Nr. Posisjon Spiller
18 Englands flagg A Dilan Markanday (hos Chesterfield til 13. juni 2025)
25 Englands flagg F Jake Batty (hos Accrington Stanley til 13. juni 2025)
26 Irlands flagg F Connor O'Riordan (hos Cambridge til 13. juni 2025)
Nr. Posisjon Spiller
29 Wales’ flagg A Jack Vale (hos Motherwell til 13. juni 2025)
30 Englands flagg MB Jake Garrett (hos Bristol Rovers til 13. juni 2025)
35 Englands flagg K Jordan Eastham (hos Ashton United til 1. januar 2025)


Kjente spillere, før og nå

[rediger | rediger kilde]
Englands flagg:
 

Skottlands flagg

Irlands flagg

Wales’ flagg

Tyrkias flagg

Trinidad og Tobagos flagg

Argentinas flagg

Sveriges flagg

Tsjekkias flagg

Italias flagg

 

USAs flagg

Israels flagg

Norges flagg

Sør-Afrikas flagg

Sveits’ flagg

Australias flagg

Spanias flagg

Paraguays flagg

Republikken Kongos flagg

New Zealands flagg

Norske spillere

[rediger | rediger kilde]
Navn Periode Kamper Mål
Henning Berg 1992–1997; 2000–2003 250 7
Lars Bohinen 1995–1998 58 7
Tore Pedersen 1997–1998 5 0
Egil Østenstad 1999–2003 62 12
Stig Inge Bjørnebye 2000–2002 56 1
Martin Andresen 2004 (lån) 11 0
Morten Gamst Pedersen 2004–2013 288 35
Joshua King 2012–2015 64 5

(per 30. april 2016)

Blackburns managere

[rediger | rediger kilde]
Manager Periode
Thomas Mitchell 1884–1896
J. Walmsley 1896–1903
R. Middleton 1903–1925
Jack Carr 1925–1926
Bob Crompton 1926–1930
Arthur Barritt 1931–1936
Reg Taylor 1936–1938
Bob Crompton 1938–1941
Eddie Hapgood 1944–1947
Will Scott 1947
Jack Bruton 1947–1949
Jackie Bestall 1949–1953
Manager Periode
Johnny Carey 1953–1958
Dally Duncan 1958–1960
Jack Marshall 1960–1967
Eddie Quigley 1967–1970
Johnny Carey 1970–1971
Ken Furphy 1971–1973
Gordon Lee 1974–1975
Jim Smith 1975–1978
Jim Iley 1978
John Pickering 1978–1979
Howard Kendall 1979–1981
Bobby Saxton 1981–1986
Manager Periode
Don MacKay 1987–1991
Kenny Dalglish 1991–1995
Ray Harford 1995–1997
Roy Hodgson 1997–1998
Brian Kidd 1998–1999
Tony Parkes 1999–2000
Graeme Souness 2000–2004
Mark Hughes 2004–2008
Paul Ince 2008
Sam Allardyce 2008–2010
Steve Kean 2010–2012
Henning Berg 2012
Manager Periode
Michael Appleton 2013
Gary Bowyer 2013–2015
Paul Lambert 2015–2016
Owen Coyle 2016–2017
Tony Mowbray 2017–

Klubbrekorder

[rediger | rediger kilde]

Dyreste kjøpte spiller: £8 millioner til Manchester United for Andrew Cole, desember 2001

Dyreste solgte spiller: £17,5 millioner fra Manchester City for Roque Santa Cruz, juni 2009

Tilskuerrekord på Ewood Park: 62,522 mot Bolton Wanderers, FA-cupen 6. runde, 2. mars 1929

Største seier: 11–0 mot Rossendale United, Ewood Park, FA-cup 1. runde, 13. oktober 1884

Største ligaseier: 9–0 mot Middlesbrough, Ewood Park, 2. divisjon, 6. november 1954

Største ligaseier i Premier League: 7–0 mot Nottingham Forest, Ewood Park, 18. november 1995

Største borteseier: 8–2 mot West Ham United, 1. division, 26. desember 1963

Største borteseier i Premier League: 5–1 mot Nottingham Forest, 13. april 1996

Største ligatap: 0–8 mot Arsenal, 1. division, 25. februar 1933 0–8 mot Lincoln City, 2. divisjon, 29. august 1953

Største hjemmetap: 1–7 mot Notts County, 14. mars 1891 1–7 mot Middlesbrough, 29. november 1947

Mest målrike kamp: 13: 5–8 mot Derby County (borte), 6. september 1890

Mest målrike kamp i Premier League: 13: 7–2 mot Sheffield Wednesday (hjemme), 25. august 1997

Mest målrike hjemmekamp: 12: 7–5 mot Birmingham City, 1. division, 28. september 1929

Flest poeng i en sesong (2 poeng for seier): 60 (1974/1975)

Flest poeng i en sesong (3 poeng for seier): 91 (2000/2001)

Minst poeng i en sesong (2 poeng for seier): 20 (1965/1966)

Minst poeng i en sesong (3 poeng for seier): 31 (2011/2012)

Flest ligakamper: Derek Fazackerley, 593+3 innbytter, 1970/1971 til 1986/1987

Flest ligakamper på rad: Walter Crook, 208 (1934–1946)

Flest ligakamper av en målvakt: Terry Gennoe, 289, 1981/1982 – 1990/1991

Flest ligakamper på rad av en keeper: Reg Elvy, 152

Flest FA-cup kamper: Ronnie Clayton, 56, 1949–1969

Flest Liga-cup kamper: Derek Fazackerley, 38, 1969–1987

Flest mål totalt: Simon Garner, 194 totalt (168 ligamål), 1978/1979 til 1991/1992

Flest mål på én sesong: Ted Harper, 43, 1. divisjon, 1925/1926

Flest mål i samme kamp: Tommy Briggs, 7 mot Bristol Rovers, Ewood Park, 2. divisjon, 5. februar 1955

Flest hattrick i én sesong: 8, 1963/1964

Flest hattrick av samme spiller i én sesong: 5, John Southworth, 1890/1891 5, Andy McEvoy, 1963/1964 5, Alan Shearer, 1995/1996

Flest hattrick totalt: 13, John Southworth, 1887–1893

Flest ganger holdt buret rent på én sesong (clean sheets): 19, Jim Arnold, 3. divisjon, 1979/1980 19, Bobby Mimms, Premier League, 1992/1993

Yngste spiller: Harry Dennison, 16 år og 155 dager mot Bristol City (hjemme) 1. divisjon, 8. april 1911

Eldste spiller: Bob Crompton, 40 år og 150 dager mot Bradford City (borte) 1. divisjon, 23. februar 1920

Yngste spiller i Premier League: Adam Henley, 17 år og 157 dager mot Wigan Athletic (borte) 19. november 2011

Eldste spiller i Premier League: Tugay Kerimoglu, 38 år og 273 dager mot West Bromwich Albion (hjemme) 24. mai 2009

Flest landskamper under kontrakt med Blackburn: Morten Gamst Pedersen: 68 (av 73 totalt), Norge

  • Ett av bare tre lag som både var med på å starte The Football League og Premier League. De to andre klubbene er Aston Villa og Everton.
  • Vant hele 18–0 over erkerival Manchester United i en pre-season kamp. Uniteds største ligatap fikk de også mot Blackburn; 0–7 tap i 1926.
  • Margaret Thatcher ble engang æresmedlem av klubben.
  • John Carew var på prøvespill i klubben som 17-åring. Han scoret hattrick i en juniorkamp, men trenerapparatet ville se Carew i aksjon for reservelaget før de eventuelt ville signere ham. Dessverre ble han skadet i denne reservekampen, og Carew ble aldri Blackburn-spiller.
  • I 1995 kunne Zinedine Zidane blitt en ny stor signering for Kenny Dalglish, sammen med Christophe Dugarry. De gjorde på den tiden suksess i FC Girondins de Bordeaux. Ifølge ryktene sa dessverre Walker til Dalglish: «Hva skal vi med Zidane når vi allerede har Tim Sherwood?»
  • Mike Newells hattrick mot Rosenborg 7. desember 1995 i løpet av bare ni minutter, er fremdeles (juli 2012) det raskeste hattricket som er scoret i Mesterligaen 20 år lange historie. Newell var på det tidspunktet fjerdevalg på spissplassen, men fikk muligheten fra start på grunn av skader.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]