Generasjon facebook...

Er innom bloggen for å si at den siste uken har gått med til jobb... fra morgen til kveld! Sånn apropos forrige innlegg... jaja, men sånn kan det toppe seg innimellom. Uken har vært veldig bra og spennende så på ingen måte kjedelig å bare være på jobb :) Men i går tok jeg hvertfall dagen fri og ruslet litt rundt. Hadde ett halvveis mål, nemlig å kjøpe Generasjon Facebook. Leste om boka i Aftenposten og tenkte at den bør jeg lese! Så nå er jeg halvveis i boka og synes det ble en smule komisk å lage et bloggeinnlegg om boka før jeg har lest den ferdig. Men herved går det er klar oppfordring til alle som jobber med mennesker, er vokst opp omtrent på samme tid som meg, synes det er spennende å tenke på hvorfor samfunnet er som det er osv osv... kjøp og les boka! Synes til nå det er mange bra og reflekterte tanker om denne tiden vi er midt oppi og hvorfor vi er som vi er :) Forfatteren Jon Niklas Rønning skriver med humor, innlevelse, innsikt, overdrivelse osv samtidig som jeg kan kjenne meg igjen i fryktelig mye.. med andre ord, veldig treffende også. God lesning :)

Og sånn går nå dagene....

Jeg snakket varmt om et strikkeinnlegg... har liksom prøvd å drøye så lenge som mulig for å få litt bilder innpå her, men neida. Jeg får ikke det til. Nå blir det et innlegg likevel, fordi nå er bloggbegeret fullt så da er det på tide å få det ut ;)


Jeg har lurt på en stund om det går an å kjenne på tidsklemma uten å ha mann og barn...? Og det er da jeg tenker på kanskje det henger sammen med hvor jeg bor? Kommer hjem fra jobb, kaféfristelsen er til å ta og føle på, eller kanskje en kino, eller konsert, bilen fikk ikke plass denne gangen heller, parkere slik at jeg måå opp tidlig for å ikke få bot selv om jeg kunne begynt seinere, drar tidlig på jobb likevel siden jeg først måtte opp, en avtale her og en avtale der... også var det den treninga da, ups plutselig var det gått to uker uten, og ups plutselig var det gått en hel uke uten at det var blitt vasket opp, men det gjør jo ikke noe for jeg har jo ikke vært lenge nok hjemme til at jeg har lagd hverken middag eller kvelds de dagene jeg kan huske.... og jammen hørte jeg ikke nyhetene ved midnatt denne gangen og... er det mulig, også var det denne bilen da. Jaja, da ble det bare 6 timer søvn i natt også. Og jeg som elsker å sove mange timer, spesielt om morgenen... Og ja... sånn går nå dagene.

Jeg spør igjen, går det an å kjenne på tidsklemma uten mann og barn? Tror at min egen lille tidsklemme kommer til å eksistere uansett om jeg fyller dagene med alt mulig innhold eller om de hadde gått med til å administrere hus og hjem. Poenget mitt er vel noe i den duren at vi kan jo stresse så mye vi vil med barn, ektefelle, hus, bil, hjem, fritid, trening, hobby osv osv, men det som blir litt avgjørende er vel hvor man henter bekreftelsen og hva er sentrum i livet, hva bygger man livet på og hvor har man sin identitet. Tror man fort blir sliten både av det ene og det andre hvis alt blir et jag etter den standarden man har satt for at livet skal være bra... hvis man kan slappe av i stresset med egen identitet, hvile i Jesu kjærlighet og hente bekreftelsen hos Gud som faktisk har skapt oss perfekte så vil vel det bli en god balanse av stress og hvile sånn at man bare kan danse rundt på ei sky eller noe. Hørtes bra ut, vel? Fine ord... lykke til i ditt stress ;)

Engelen, følelser og sterke intrykk...

I kveld, eller mer riktig for en halvtime siden gikk Sigrunn og jeg ut fra Colosseum. Vi har akkurat sett "Engelen". Det fikk meg til å gå rett hjem og skrive blogg. En av grunnene er at jeg sitter fortsatt med klump i halsen og tårer i øynene. Dette er noe av det sterkeste jeg har sett og vet ikke hvordan jeg skal klare å fordøye dette for så å sove noen timer før jobb...

Jeg kan vel med hånden på hjertet si at jeg har ikke bare opplevd livets glade dager. Livet har vært tøft og det er lett å tenke mange ganger at jeg har jo kjent på sorg, svik, savn, smerte (de fire s'er eller noe...) osv... Så dette kan jeg liksom. Men nå kjenner jeg at følelsene og reaksjonene fra egne opplevelser er akk så like eller... de er hvertfall beslektet!

Regner med folk har lest om filmen/dokumentaren og hørt om den i diverse medier for det var det som var grunnen til at jeg så den. Jeg hørte et intervju med ho som har laget den og tenkte at denne bør jeg se. Vil ikke gjenfortelle hele handlingen her i bloggen, det blir litt kjedelig... men sitter igjen med noen spørsmål!

¤ Hvilket samfunn er det egentlig vi lever i?
¤ Hvem er alle de menneskene som ikke ser andre?
¤ Er jeg dårlig på å se mennesker? Ja det er jeg veldig redd for er en av mine dårligste egenskaper...!!
¤ Hvordan tar vi vare på hverandre?
¤ Hvor mye er jeg villig til å ofre for at det skal komme andre tilgode?
Og lista er lang, lang, lang, lang oppi hodet mitt... jeg føler jeg sitter som et stor spørsmålstegn (et sårt, stort spørsmålstegn) etter denne filmen.

Hadde ikke trodd jeg noen gang skulle ta ordet absurd i min munn, men det er rett og slett det beste ordet for dagens hendelser. På jobben har jeg en typisk kontordag der jeg gjør litt forefallent arbeid. For så å dra videre til SLT-møte. Her samles alle personer som bidrar i ungdommers liv et eller annet sted i systemet for å samordne og samkjøre oss slik at vi på best mulig måte kan gi ungdommer en god hverdag. Flott, ikke sant? Og det er masse god kompetanse og faglighet i dette forumet og fokuset er, hvordan kan vi bli enda bedre? Jeg i min lille naive og forsiktige verden synes det er veldig bra og tenker at vi gjør noe bra her. Stresser videre så for å rekke en sykkeltur med tanta mi for det er jo viktig å ta vare på seg selv, få frisk luft og god trim, sant?

Neste post på programmet er altså filmen, Engelen. Dette ble rett og slett for sterk kost for meg. I utgangspunktet er det eksotisk og spennende for meg å få innblikk i samfunnets skyggesider, om det skal kalles det. Men det gjør så vondt å se! Og hvem er jeg for ei pingle som ikke tåler å se det engang? Og hvor var systemet?? Her ser man ei mor til ei skjønn lita jente på en 8-10 måneder som på eget initiativ går til legen og sier: -jeg er avhengig av heroin og er ikke i stand til å ta vare på datteren min. Hvor sterkt er ikke det?? Ord kan ikke beskrive. Med den erkjennelsen burde det vel vært en selvfølge at et apparat stod klar og tok seg av denne moren som har gjort et sinnsykt tøft valg og trenger mer enn noen gang kanskje bekreftelse på at ho er en knallgod mor og hjelp til å bli rusfri? Eller tar jeg helt feil?? For det som skjer er at ho etter noen tøffe runder havner på sykehus etter overdose(eller noe sånt). Jeg kjente jeg ble så utrolig provosert og sint over at denne kvinnen som skriker etter hjelp og gjør noen umennskelige tøffe valg ikke blir hørt og sett. Men hvem sin skyld er det?

Jeg har ingen god konklusjon, bare noen tanker. Kanskje det ikke er så viktig hele tiden å finne ut hvem sin skyld det er... men hva kan jeg gjøre? Jo jeg tror kanskje jeg fungerer best dere jeg er. Jeg kan være medarbeider for Gud, vise glimt av Gud og bygge miljøer som bekrefter og ser. Som er fylt av Guds farskjærlighet. Jeg er ingen engel i hverdagen og det er kanskje mange som liker å bruke det ordet. Jeg liker heller å se på andre og meg selv som Guds medarbeidere. En gang hørte jeg en som hadde et syn om engler. Han hadde nesten ikke klart å komme fram for det var så tjukt av engler rundt de kristne. Husker ikke helt detaljene her... men jeg tror det at vi lever i beskyttelse og har en hær av engler rundt oss når vi er ute i den store, farlige verdenen. For den kan jammen være nådeløs. Jeg tror de som er gode på heavy problemstillinger og tunge saker skal jobbe med det også bør noen(sånne som meg) bare skånes for den delen av samfunnet. Her kan jeg bare ikke være en ressurs. Det var rett og slett bare litt for voldsomt.

Klarer ikke få en barnesang ut av hodet. Bildet på toppen assosierer jeg med sangen.

Jeg har en engel som følger meg,
Jeg har en engel som følger meg hver dag,
Om jeg sitter eller står,
Om jeg ligger eller går,
Jeg har en engel som følger meg....

God natt!