Wu Peifu

Wu Peifu
Født		22. apr. 1878 Penglai
Død		4. des. 1939 (61 år) Pei-p'ing
Beskjeftigelse		Militært personell, politiker
Utdannet ved		Militærakademiet i Baoding
Parti		Kuomintang
Nasjonalitet		Republikken Kina (1912–1939) (avslutningsårsak: død) Qing-dynastiet (1874–1912) (avslutningsårsak: regimeendring)
Wu Peifu på Commons

Wu Peifu (forenklet kinesisk: 吴佩孚, tradisjonell kinesisk: 吳佩孚, pinyin: Wú Pèifú, Wade-Giles: Wu P'ei-fu; født 22. april 1874 i Yantai i provinsen Shandong i Kina, død 4. desember 1939) var en sentral kinesisk krigsherre i de kampene mellom krigsherrer som dominerte Kinas historie fra 1916 til 1927.

Han hadde tilnavnet «Jademarskalken».

Tidlig karriere

Wu Peifu fikk en tradisjonell kinesisk oppdragelse, og begynte etterhvert på Baoding-Militærakademiet (保定軍校) i Beijing og ble yrkesmilitær. Han steg raskt i gradene. Han sluttet seg til Den nye armé (新軍, fra 1902 kalt Beiyangarmeen) opprettet av den moderniserende Qing-generalen Yuan Shikai. Etter Qing-dynastiets fall i 1911 og etter at Yuan ble president for Republikken Kina og hans senere feilslåtte forsøk på å kåre seg selv til keiser, ble den politiske makten i landet raskt fragmentert mellom en rekke regionale militære kommandanter. Dette innledet den epoken som går under navnet «krigsherretiden».

Zhiliklikken

Etter Yuans død i 1916 ble Beiyangarmeen splittet i en rekke rivaliserende fraksjoner, og maktkampene mellom dem pågikk i flere år. Noen av de viktigere fraksjonene var Anhuiklikken under Duan Qirui, Fengtianklikken under Zhang Zuolin, og Zhiliklikken under Feng Guozhang – som også Wu Peifu var med i. Duan Qiruis frasjon dominerte Beijing politisk mellom 1916 og 1920, men måtte balansere delikat i forhold til Feng Guozhangs fraksjon for å opprettholde noenlunde stabilitet. De to var uenige i hvordan man skulle håndtere uroen i sør; Duan ønsket en militær erobring mens Feng foretrakk forhandlinger.

Feng døde i 1919 og lederskapet av Zhiliklikken ble grepet av Cao Kun med støtte fra Wu Peifu og Sun Chuanfang. Cao og Wu begynte å agitere mot Duan og Anhuiklikken og sendte ut telegrammer som fordømte ham for å samarbeide med Japan. Da de klarte å presse presidenten til å avskjedige Duans viktigste understilte general, Xu Shuzheng, begynte Duan å forberede seg til kamp mot Zhiliklikken. På sin side begynte Cao Kun og Wu Peifu å bygge en bred allianse som favnet alle motstandere av Anhuiklikken. I november 1919 møtte Wu Peifu representanter for Tang Jiyao og Lu Rongting (krigsherrer i Yunnan og Guangxi) i Hengyang, og der undertegnet de en avtale ved navn «Grovutkast for den allierte nasjonale frelsesarme» (救国同盟军草约). Denne ble grunnlaget for den anti-Anhui-alliansen som også skulle omfatte Zhang Zuolin og den mektige Fengtianklikken hans.

Zhili-Anhui-krigen

Fiendlighetene brøt ut i juli 1920. Wu Peifu ble øverstkommandør for anti-Anhui-styrkene. Til å begynne med gikk det ikke så bra for Zhili-styrkene; de ble presset til retrett av Anhui-styrkene over hele fronten. Så foretok imidlertid Wu en dristig omgående manøver på frontens vestre flanke, og angrep ikke bare Anhui-styrkene fra siden, men også raskt etter selve deres hovedkvarter. Det ble en viktig seier, ikke minst fordi Wu fikk tatt til fange mange av hovedkvarterets ledende offiserer. Anhui-styrkene falt fra hverandre i løpet av en uke etter dette, og Duan Qirui flyktet til den japanske konsesjon i Tianjin. Wu Peifu fikk æren som mesterstrategen bak den uventede, raske seieren.

I etterkant av konflikten ble Zhili- og Fengtian-klikkene enige om en maktdeling, og det ble dannet en koalisjonsregjering. Men Zhang Zuolin, leder av Fengtianklikken, ble stadig mer uroet av Wu Peifus kraftige antijapanske holdninger som han mente truet den sårbare overenskomst som Zhang hadde inngått med japanerne i hans maktbase i Mandsjuria. Wu og Zhang kunne heller ikke enes om hvem som skulle være statsminister. Det tok ikke lang tid før koalisjonen mellom Zhili og Fengtian brøt sammen, og fiendligheter var ikke til å unngå.

Første Zhili–Fengtian-krig

I denne krigen var Wu Peifu atter hærfører for Zhili-styrkene. Kamphandlingene fant sted over en bred front sør for Beijing og Tianjin og stod på fra april til juni 1922. Til å begynne med hadde Zhili-hæren igjen en rekke tilbakeslag; Fengtian-hæren var bedre utstyrt. Men igjen klarte Wu Peifu å vende krigslykken. Han foretok flere flankemanøvrer som tvang Fengtian-hæren tilbake mot Beijing, og så narret han dem inn i en felle ved å late som om han retirerte. Resultatet var at Fengtian-hærens vestre flanke ble fullstendig tilintetgjort, og det gjorde situasjonen for den egentlig bedre stilte østre flanken svært anstrengt. Zhang Zuolin ble tvunget til å beordre en generell tilbaketrekning mot Shanhaiguan, og slik fikk Wu og Zhili-klikken kontroll med hovedstaden.

Selv om seieren var deres, overtok Zhili-klikken under Cao Kun og Wu Peifu nå en regjering som hadde et langt svakere grep om makten i provinsene enn tidligere. Mandsjuria var nå de facto uavhengig under Zhang Zuolin og den fremdeles formidable Fengtianklikken, mens de sørlige områder var oppdelt av en myriade av krigsherrehærer, blant dem restene av Anhuiklikken og av Sun Yat-sens Kuomintang.

Kontroll over Beiyang-regjeringen

Wu Peifu i paradeuniform, ca 1925

Den nye regjeringen i Beijing fikk støtte fra Storbritannia og USA. Li Yuanhong, den siste presidenten med anerkjent legitimitet, ble kalt tilbake til presidentvervet den 12. juni 1922; imidlertid måtte hvert regjeringsmedlem han ville utnevne forhåndsklareres av Wu Peifu. På denne tiden var Wus prestisje og berømmelse langt større enn den hans tidligere mentor Cao Kun hadde, selv om han nominelt var leder for Zhiliklikken. Forholdet mellom dem ble mer anstrengt, men det førte ikke til noen splittelse av Zhiliklikken. Wu forsøkte å tøyle Cao da den sistnevnte begynte med politiske manøvrer for å sikre seg presidentskapet, men han klarte ikke å hindre Cao fra å felle kabinettet og stille Li for riksrett. Cao bedrev så i flere måneder en kampanje for presidensvervet og erklærte til og med åpent at han ville betale 5 000 dollar til enhver parlamentariker som stemte på ham. Den almene fordømmelse av Zhiliklikken var stor, men forhindret ikke at Cao ble valgt til president i oktober 1923.

Selv om Zhilis makt syntes sikret, begynte det å brygge opp en krise i sør, og dessuten truet en ny konfrontasjon med Fengtian-klikken. Stridens kjerne var Shanghai, som var landets økonomiske kraftsentrum. Byen var del av provinsen Jiangsu, som var under Zhilis kontroll, men i praksis ble Shanghai administrert fra Zhejiang, regjert av restene av Anhuiklikken. Da Zhili forlangte at Shanghai ble tilbakeført til deres administrasjon, ble dette avvist. Kamphandlinger brøt ut. Zhang Zuolin i Mandsjuria og Sun Yat-sen, da i Guangdong, erklærte raskt støtte til Anhuiklikken og begynte krigsforberedelser. Wu Peifu sendte sin underordnede og protesjé, Sun Chuanfang, sørover for å ta seg av Anhuiklikken og et eventuelt angrep fra Suns kuomintangstyrker, mens Wu selv forberedte seg på en ny konfrontasjon med Zhangs Fengtian-hær.

Annen Zhili–Fengtian-krig

Wu Peifu, nå med tilnavnet Jademarskalken (玉帥), var nå generelt ansett som Kinas dyktigste strateg, var forventet å vinne krigen, og at hans seier endelig ville bringe de mange oppsplittede halvselvstendige regionale krigsherreområdene til opphør. Wus var blant Kinas best trente, og den hadde betydelig stridserfaring.

Hundretusener av soldater kjempet i denne avgjørende striden mellom Zhangs Fengtian-hær og Wus Zhili-styrker. I et kritisk øyeblikk deserterte en av Wus hovedallierte, Feng Yuxiang, trakk seg tilbake fra fronten og marsjerte mot Beijing. Med det såkalte Beijingkuppet (Beijing zhengbian) styrtet han regjeringen og utropte et nytt og mildt progressivt styre. Wu Peifus militære strategi kom i ulage av denne katastrofen bak linjene, og han ble beseiret av Zhangs styrker nær Tianjin. Etter Fengtian-klikkens seier ble Duan Qirui gjort til statsoverhode, og han utropte en provisorisk regjering.

Nordekspedisjonen

Wu klarte å opprettholde en maktbase i de sentrale provinsene Hubei og Henan, helt til han ble konfrontert med Guomindang-hæren under Nordekspedisjonen i 1927. Wu ble tvunget til å trekke seg tilbake til Zhengzhou i Henan.

Wus ry var blitt vesentlig svekket da han med rå kraft slo ned en streik ved den viktige Hankou-Beijing-jernbanen. Hans soldater drepte 34 arbeidere og såret mange flere.

Senere år

Etter utbruddet av den annen sino-japaneske krig nektet Wu å samarbeide med japanerne. I 1939 tilbød japanerne ham å bli leder for deres marionetteregjering i Nordkina. Da svarte Wu i en tale med at han gjerne ville bli Nordkinas leder på vegne av «Den nye orden i Asia», men bare etter at den siste japanske soldat på kinesisk jord hadde forlatt sin post og vendt hjem til Japan.

Han trakk seg så tilbake, og døde senere under omstendigheter som noen fant mistenkelige. Han var en nasjonalhelt da han døde, en status han aldri tidligere hadde vært i nærheten av i sine velmaktsdager.