Varselfarge

Geithamsen og andre stikkveps har farger som signaliserer at de bør få være i fred.

De sterke fargene til denne frosken signaiserer at den er giftig.

Honninggrevlingens «omvendte farger» (lys rygg, mørk buk) varsler om et hissig dyr med skarpe tenner og klør.

Varselfarger er sterke, iøynefallende farger som signaliserer at et dyr er giftig, farlig eller uspiselig. De er særlig vanlig hos insekter, en gruppe som jo er svært artsrik – men forekommer også hos bl.a. slanger, frosk, padder og pattedyr. Vi finner flest dyr med varselfarger i tropene, men mange forekommer også på høyere breddegrader. Mest kjent i Norge er vel de svarte og gule stikkvepsene. Også marihøner – som skiller ut en gul væske som fugler setter lite pris på – har varselfarger. Varselfarger fungerer overfor predatorer som jager eller orienterer seg ved hjelp av synet, f.eks. fugler, og de finnes vesentlig hos dagaktive dyr. Overfor f.eks. maur og flaggermus har de liten eller ingen virkning.

Ikke alle sterke farger er varselfarger

Det finnes flere typer sterke farger som ikke er varselfarger:

• Mange fugler i tropiske regnskoger har sterke farger, ofte vakkert metalliske - men det gjør dem ofte godt kamuflert i deres naturlige miljø. Det samme gjelder f.eks. vår grønne løvgresshoppe.
• En del hanndyr har sterke farger, særlig i paringstiden – for å lokke til seg hunner.
• Mange dyr med sterke farger etterligner giftige, uspiselige eller farlig dyr med varselfarger (batesisk mimikry). Stikkvepsene etterlignes av blomsterfluer, glassvinger, en del graveveps (f.eks. biulven) m.fl.