Union Army

Union Army bestod av den vervede regulære amerikanske hæren, United States Army (USA), med 16 000 soldater ved utbruddet av borgerkrigen og under krigen vokste den til 42 000 soldater. Imidlertid besto hoveddelen av Union Army av Volunteer Army of the United States (USV) med over en million krigsfrivillige og vernepliktige, organisert av statene og stilt til unionens disposisjon.^[1]

Kamporganisasjon

Regiment

Når det gjelder infanteriet og kavaleriet, var organisasjonen basert på regimentet. Et infanteriregiment besto av 10 kompanier og hadde ingen bataljonsorganisasjon. Et kavaleriregiment hadde 12 kompanier og var delt inn i seks eskadroner. Krigstapene gjorde at størrelsen på infanteriregimentene avtok frem til 1863, deretter økte den ved å konsolidere eksisterende enheter og sette opp nye; I 1861 var et infanteriregiment i gjennomsnitt 700 soldater, i 1862 500 soldater, i 1863 320 soldater, i 1864 400 soldater og i 1865 500 soldater. Et kavaleriregiment var i gjennomsnitt 360 ryttere i 1863 og 250 ryttere i 1864.^[2] ^[3] ^[4]

Brigade, divisjon, korps

To til seks regimenter dannet en brigade kommandert av en oberst eller brigadegeneral. Fire brigader dannet en divisjon under en generalmajor. To til fire divisjoner dannet et armékorps kommandert av en generalmajor. Flere armékorps dannet en feltarmésom også var under kommando av en generalmajor. Da Ulysses S. Grant ble sjef for hæren i 1864, ble han utnevnt til generalløytnant, den første i aktiv tjeneste siden George Washington. Tre artilleribatterier dannet en brigade. Det tunge artilleriet var organisert i regimenter på 12 kompanier eller i selvstendige kompanier. Feltarméerne besto typisk av 80% infanteri, 14% kavaleri og 6% artilleri. ^[2] ^[3]^[4]

Feltarmé

En feltarmé var den kampstyrken som vanligvis, men ikke alltid, var tilordnet et distrikt eller departement (se nedenfor), men som kunne operere over videre områder. Noen av de mest prominente arméene var:

Army of the Cumberland, arméen opererte hovedsakelig i Tennessee, og senere Georgia, under kommando av William S. Rosecrans og George Henry Thomas.
Army of Georgia, opererte under March to the Sea and the Carolinas under kommando av Henry W. Slocum.
Army of the Gulf, arméen opererte i regionen som grenset til Mexicogolfen under kommando av Benjamin Butler, Nathaniel P. Banks og Edward Canby.
Army of the James, arméen opererte på Virginiahalvøya, 1864–65, under kommando av Benjamin Butler and Edward Ord.
Army of the Mississippi, en kortlevet armé som opererte på elven Mississippi, i to inkarnasjoner — under kommando av John Pope og William S. Rosecrans i 1862; under kommand av John A. McClernand i 1863.
Army of the Ohio, arméen opererte hovedsakelig i Kentucky samt senere i Tennessee og Georgia under kommando av Don Carlos Buell, Ambrose E. Burnside, John G. Foster og John M. Schofield.
Army of the Potomac, hovedarméen i den østlige krigsskueplassen under kommando av George B. McClellan, Ambrose E. Burnside, Joseph Hooker og George G. Meade.
Army of the Shenandoah, arméen opererte i Shenandoah Valley, under kommando av David Hunter, Philip Sheridan og Horatio G. Wright.
Army of the Tennessee, den mest kjente arméen i den vestlige krigsskueplassen, opererte i Kentucky, Tennessee, Mississippi, Georgia og Carolinaene; under kommando av Ulysses S. Grant, William T. Sherman, James B. McPherson og Oliver O. Howard.
Army of Virginia, arméen ble satt opp under John Pope for Nord-Virginia-felttoget.

Hver av disse arméene var normalt ledet av en generalmajor. Typisk hadde lederen av et department eller et distrikt også en feltkommando over arméen med samme navn, men noen avarter innen rekkene fantes når dette ikke stemte, spesielt når en armé krysset geografiske grenser.

Krigsskueplasser

Operasjoner under borgerkrigen var klart inndelt innenfor brede geografiske regioner kjent som krigsskueplasser. For oversikt over generelle hæroperasjoner og strategier, se artikler om hovedkrigsskueplassene, inkludert den vestlig og den østlige krigsskueplassen.

Administrativ organisasjon

Krigsdepartementet

Krigsdepartementet sto under ledelse av krigsministeren. ^[5]

Krigsminister ^[6]

Simon Cameron 5. mars 1861
Edwin McMasters Stanton 20. januar 1862

Statssekretær ^[6]

Thomas Alexander Scott 10. mars 1861
Peter H. Watson 24. januar 1862
John Tucker 29. januar 1862
Christopher Parsons Wolcott 11. juni 1862 – 4. april 1863
Charles Anderson Dana 28. januar 1864

Krigsdepartementet inneholdt åtte byråer ledet av yrkesoffiserer, hvorav noe hadde tjenestegjort siden 1812-krigen. Desse var generadjutantens kontor, generalkrigskassererens kontor, generalfeltlegens kontor, generalproviantkommissærens kontor, generalintendantens kontor, ingeniørbyrået, topografiske ingeniørbyrået og tøymesterens kontor. Topografiske ingeniørbyrået ble i 1863 forent med ingeniørbyrået. Under krigen ble det lagt til seks byråer: Generalauditørens kontor (1862), kavaleribyrået (1863), generalprofossens byrå (1863), signalsjefens kontor (1863), generalinspektørens kontor (1863) og byrået for flyktninger, frigjorte slaver og forlatte jordbruksland (1865). I tillegg tilkom fire andre byråer som hadde tilnærmet samme status som krigsdepartementets byråer: Kontorerne til generalkommissæren for krigsfanger (1861), generalkommissæren til utveksling av krigsfanger, direktøren og daglige lederen for de militære jernbanerne (1862) samt militærtelegrafvesenet (1861). Krigsdepartementes telegrafkontor var i praksis en avdeling av krigsministerens kontor.^[5]

Hærens hovedkvarter

Hærens hovedkvarter besto av sjefen for hæren og hans stab. I begynnelsen av krigen lå det i New York, men så snart krigen brøt ut ble det flyttet til Washington. Da Grant ble sjef for hæren i 1864 ble det lokalisert både til Washington og med Grant i felt.^[7]

Sjefer for hæren ^[8]

Karakterisert generalløjtnant Winfield Scott 5. juli 1841
Generalmajor George B. McClellan 1. nov. 1861
Generalmajor Henry W. Halleck 23. juli 1862
Generalløjtnant Ulysses S. Grant 12. mars 1864

Stabssjef ^[8]

Generalmajor Henry W. Halleck 12. mars 1864

Territoriell, militæradministrativ oppdeling

Union Army bestod av en rekke militæradministrative enheter som i hovedsak var organisert geografisk.

Militær divisjon: En samling av departementer som rapporterte til en befelshaver (for eksempel Military Division of the Mississippi, Middle Military Division, Military Division of the James. Militære divisjoner var tilsvarende den moderne termen, region.

Departement: En organisasjon som dekket en definert region, inkludert ansvar for føderale installasjoner innen området og for feltarméene innenfor sine grenser. Det som er navngitt etter statsnavn refererer normalt til Sørstater som hadde blitt okkupert. Det var mer vanlig å navngi departementer etter elver (slik som Department of the Tennessee, Department of the Cumberland eller regioner Department of the Pacific, Department of New England, Department of the East, Department of the West, Middle Department).

Distrikter: En en underenhet av departement (for eksempel District of Cairo, District of East Tennessee). Det fantes også underdistrikter for mindre regioner.

Personnel

Uhion Army i antall 1861-1865
Faktor	Antall
Totalt antall personer som tjenestegjorde	2.213.000
Personell i juli 1861	219.000
Personell i janur 1861	962.000
Største antall personell 1864-65	1.045.000
Antal fallne	67.000
Antall som døde av sårene sine	43.000
Såret (ikke-dødelig)	275.000
Krigsfanger	211.000
Hvorav døde i fangeleirer	30.000
Døde av sykdommer	224.000
Desertører	199.000
Hjemmeforlovete	426.000
Kilde: ^[9]

Da krigen begynte, besto den regulære amerikanske hæren, United States Army (USA), av 16.000 vervete soldater som hovedsakelig var forlagda i grensestripen. Presidentens oppfordring den 15. april 1861 om 75.000 frivillige for å tjene i 3 måneder i Volunteer Army of the United States (USV) ble positivt mottatt. I henhold til loven av 22. juli 1861 ble statene bedt om å stille 500.000 soldater til tjeneste i høyst tre år. Ved lov av 29. juli 1861 ble den regulære hæren økt med 25.000 soldater. Rekrutteringen av disse mislyktes imidlertid da rekruttene foretrakk å tjene i den frivillige hæren USV. Da krigen tok slutt, manglet det derfor 158 kompanier i den regulære hæren. Summen av alle rekrutteringskvoter pålagt statene etter alle oppfordringer fra presidenten fra 15. april 1861 til 14. april 1865 da all innkallelse og rekruttering opphørte, var 2.759.049 rekrutter. Ikke medregnet er da de beredskapsmenn som sommeren 1863 ble inkallt av statene New York, New Jersey og Pennsylvania under Lees invasjon sommeren 1863 eller de som ble inkallt av statene Ohio, Indiana og Illinois som et resultat av sørlige kavaleriangrep på samme tidspunkt. I alt var det rundt 120.000 soldater som tjente i to til tre uker.^[10]

De fleste soldatene i Union Army var dermed frivillige. I mars 1863 ble og verneplikt innført med rett til frikjøp og anvendelse av substitutter. Denne loven førte til alvorlige opptøyer i byen New York med drap på afroamerikaner. Opptøyene kunne ikke stanses før hæren ble utplassert og drept eller såret over tusen sivile. Ulovlig fravær var et stort problem i Union Army, men ikke så stort som i Confederate States Army. Rundt 75 000 desertører ble arrestert og returnert til tjeneste. Fra den lille regulære hæren deserterte omtrent en fjerdedel av alle soldater, mens 6 % deserterte fra de frivillige troppene.^[11]

Militære grader og distinksjoner

Offiserer

Lieutenant General Generalløytnant	Major General Generalmajor	Brigadier General Brigadegeneral	Colonel Oberst	Lieutenant Colonel Oberstløytnant	Major Major	Captain Kaptein	First Lieutenant Løytnant	Second Lieutenant Fenrik

Kilde: ^[12]

Underoffiserer

Sergeant Major Fanejunker infanteriet	Quartermaster Sergeant Intendantursersjant artilleriet	Ordnance Sergeant Ammunisjonssersjant artilleriet	First Sergeant Kommandersersjant infanteriet	Sergeant Sersjant artilleriet	Corporal Korporal kavalleriet

Kilde: ^[13]

Referanser

Noter

^ Boatner 1988, s. 858.
^ ^a ^b Boatner 1988, s. 610-613, 584.
^ ^a ^b Stevenson 1990, s. 10-13.
^ ^a ^b Katcher 1992, s. 142, 160-165.
^ ^a ^b Munden & Beers 1986, s. 243.
^ ^a ^b Munden & Beers 1986, s. 246.
^ Munden & Beers 1986, s. 394-395.
^ ^a ^b Munden & Beers 1986, s. 395.
^ Price 1961, s. 17.
^ Munden & Beers 1986, s. 243.
^ Boatner 1988, s. 245-246, 858.
^ Katcher 1992, s. 139.
^ Katcher 1992, s. 141.

Kilder

Boatner, Mark M. III (1988). The Civil War Dictionary. New York: McKay.
Katcher, Philip (1992). The Civil War Source Book. New York: Facts on File.
Munden, Kenneth W. & Beers, Henry Putney (1986). The Union. National Archives and Records Administration Office.
Price, William H. (1961). Civil War Handbook. Fairfax: L.B. Prince & Co.
Stevenson, Paul (1990). The American Civil War. New York: Sterling Publishing Company.

[1] Boatner 1988, s. 858.

[Boatner-2] Boatner 1988, s. 610-613, 584.

[Stevenson-3] Stevenson 1990, s. 10-13.

[Katcher-4] Katcher 1992, s. 142, 160-165.

[Munden243-5] Munden & Beers 1986, s. 243.

[Munden246-6] Munden & Beers 1986, s. 246.

[7] Munden & Beers 1986, s. 394-395.

[Munden295-8] Munden & Beers 1986, s. 395.

[9] Price 1961, s. 17.

[10] Munden & Beers 1986, s. 243.

[11] Boatner 1988, s. 245-246, 858.

[12] Katcher 1992, s. 139.

[13] Katcher 1992, s. 141.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]